Oppsummering fra leseåret som har gått og litt til ...

Det er noen år siden jeg i grunnen ga opp å legge altfor mange planer for leseåret - av den enkle grunn at jeg oppdaget at jeg ikke er så "flink" til å følge slike planer samt at jeg er litt engstelig for at moroa med en av mine største hobbyer skal bli borte i for mye "pliktløp". Jeg har for den saks skyld tilstrekkelig med "pålagt lesing" i forbindelse med mine lesesirkler, og dessuten ligger det en del forpliktelser i å motta ett og annet leseeksemplar fra forfattere og forlag innimellom alt det andre. 

Like fullt - noen tanker har jeg bak min lesing! Som at jeg ønsker å lese flere klassikere, at jeg ønsker å lese flere Nobelprisvinnere og 1001-bøker (du bør lese før du dør) - kort sagt: bruke tiden min på de bøkene det virkelig er verdt å bruke tiden på. I tillegg kan jeg ikke hjelpe for at jeg er en hund etter nyheter innenfor litteraturen, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Jeg har nettopp av den grunn trent meg på å bli flinkere til å si nei når jeg mottar forespørsler om å lese (og omtale) bøker fra ulike hold. 

Hva har jeg oppnådd som leser i 2012? Jeg rakk å lese 121 bøker i løpet av 2012. I og for seg et akseptabelt antall bøker, men altså seks færre enn i 2011. Dette kan skyldes at det ble flere tykke bøker i 2012. Blant annet kunne Knausgårds Min kamp 6 vært byttet ut med opp til syv bøker, og så kunne jeg ha tangert antallet i 2011. Men så er det likevel ikke slik at det er antallet som er viktigst - tross alt!

37 % av leste bøker i 2012 er skrevet av kvinner. Det er faktisk 4 % mer enn i 2011! Og kanskje enda bedre: 19 av de i alt 121 bøkene jeg leste i 2012 ga jeg terningskast seks! At 1-2 av hver tiende leste bok rager helt øverst på kvalitetsskalaen - det er faktisk ikke aller verst! Og jeg sender samtidig gode tanker til alle bloggere jeg kjenner, som har vært med på - direkte eller inndirekte - å påvirke mine bokvalg! Mange av dem var jeg så heldig å få treffe på bokbloggertreffet tidligere i høst. Det tilsvarende tallet for 2011 var for øvrig til forveksling likt. Hvis jeg skulle velge ut de tre beste bøkene jeg leste i 2012, vil listen se slik ut:

1. Stefan Zweig: Verden av i går
2. Orhan Pamuk: Istanbul
3. Karen Blixen: Den afrikanske farm

Det bør for øvrig nevnes at kun to av bøkene jeg leste i 2012 fikk terningkast tre, mens tolv fikk terningkast fire. De resterende havnet på terningkast fem, og dette skyldes (tror jeg) ikke manglende kritisk sans, men mer at utvalget av bøker som jeg valgte å lese i 2012 var så bra. 

Fremdeles er det slik at brorparten av bøkene jeg leser er av norske forfattere. Hele 65 bøker gjaldt dette i 2012 - eller 53 %. Dette er nesten 10 % mer sammenlignet med 2011. 

Jeg vet ikke helt om jeg lyktes godt med å lese flere av de bøkene jeg allerede hadde stående ulest i mine bokhyller, men kun 29 bøker (dvs. 24 %) var utgitt før år 2000. Mye dreide seg om gjenlesning - takket være flere av mine boksirkler som har hatt fokus på gamle klassikere. Kun fem av bøkene jeg leste i 2012 var dessuten 1001-bøker, hvilket må sies å være skuffende lite. Dessuten har jeg kun lest to Nordisk råds litteratur-pris-bøker og kun en Nobelprisvinner ... Hmmm ... Ja, sånn kan det gå når man ikke har mer konkrete mål å gå etter! En aldri så liten tankevekker!

Den morsomste boka jeg leste i 2012 er utvilsomt Joseph Hellers "Catch 22", men Dag Solstads "16.07.41" kommer faktisk ikke så langt etter. I sistnevnte tilfelle anbefales lydbokutgaven! 

Årets flopp er uten tvil Hanne Nabintu Herlands "Alarm! Tanker om en kultur i krise", og i ettertid skjønner jeg ikke helt på hvilket jorde jeg har vært da jeg valgte å gi den terningkast fire ... Kanskje jeg frenetisk forsøkte å respektere hennes holdninger, uansett hvor hårreisende de måtte være? Og at en slags yrkesnevrose om alltid å fremstå så habil og objektiv som mulig, slo til? Noe slikt må det ha vært ... Men min vane tro - jeg går ikke inn og korrigerer vurderinger jeg en gang har gjort, fordi disse får stå for min regning den gangen de ble foretatt.

Den av mine leseopplevelser som faktisk overrasket meg aller mest i 2011/2012, var at jeg skulle oppdage Anne Karin Elstads bøker. Og ikke minst ble jeg overrasket over at bonderomantikken skulle ta meg så til de grader med storm at jeg skulle sippe og grine meg gjennom bok etter bok - først i serien om Julie og deretter i serien om Folket på Innhaug. 

Min vane tro har jeg også i 2012 lest en del faktabøker - som Simen Ekerns bok "Roma", Thorvald Steens "Historier om Istanbul" (i tillegg til Orhan Pamuks tidligere nevnte bok "Istanbul"), et knippe av Tomm Kristiansens bøker - "Langs Myrraveien", "Fra Mandelas land", "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"og "Cape Town i regnbuens tid", Stéphane Hessels "Bli sint!", Torbjørn Færøviks "Kina - en reise på livets elv", Jan Otto Johansens "Den nygamle antisemmitisme", Fredrik Barths "Afghanistan og Taliban", Arne Jon Isachsens "Kinas vei" og Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere - terror og ekstase" - bare for å nevne noen. Dessuten har det blitt mange bøker innenfor ledelse, kommunikasjon, kognitive strategier og selvledelse, siden jeg har studert på BI i løpet av det året som har passert. 

Ellers har jeg lest fire-fem debutanter i 2012, og blant disse vil jeg spesielt trekke frem Stig Beite Løkens "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd", Ida Løkås´"Det fine som flyter forbi" og Gerd Hammerstads "En klegg i klisjéenes dal".  Alle tre har helt særegne fortellerstemmer. 

Ingen som har fulgt min blogg over litt tid kan ha unngått å legge merke til min hang til å lese muslimsk litteratur generelt og kanskje arabisk litteratur spesielt. Blant titlene jeg spesielt vil trekke frem, er Baha Tahirs "Der solen går ned", Assia Djebars "Kjærligheten, krigen" og Jamil Ahmads "Vandrefalken". Og jeg er også glad i jødisk litteratur. Med unntak av den tidligere nevnte Stefan Sweig, som rager høyest over alle jødiske forfattere jeg vet om - til og med over Paul Auster (som ikke skriver spesifikt jødiske bøker i ordets egentlige forstand) - så må jeg trekke frem mitt siste bekjentskap på denne fronten - Thomas Bernhard, som har skrevet årets siste leste - og bemerkelsesverdige! - bok "Havaristen". Og helt til slutt: Jeg har lest 11 bøker som kan karakteriseres som gamle klassikere (eksempelvis bøker skrevet av Sigrid Undset, Stefan Zweig, Karen Blixen, Trygve Gulbranssen, Hans Keilson, Virginia Woolf, Arne Garborg og Tarjei Vessas).

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men lar det bli med dette. Og i avslutningen av dette innlegget ønsker jeg å sette opp noen mål for 2013:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker (status pr. i dag er 172 leste av i alt 1001 bøker)
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker (omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min utgjør i dag 55)
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 

Flere mål enn dette ønsker jeg ikke å sette opp, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å holde meg til dem uansett. Og slik ønsker jeg faktisk å ha det, fordi lesing først og fremst skal være gøy! 

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk godt leseår! 

Rose-Marie 

Godt nytt år ønskes alle mine lesere!

Her presenterer jeg et lite utvalg av bilder jeg tok på dagens tur på Bygdøy i Oslo!

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!

Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.

Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!

Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!

Philippe og Driss

Driss tar over hele bursdagsselskapet

"The Way" (Regissør: Emilio Estevez)

Sentimentalt vås om en pilgrimsreise til Santiago de Compostela

"The Way" handler i korte trekk om en amerikansk lege (Thomas Avery) som - mens han er på golfbanen - får beskjed om at sønnen hans er død, idet han var i ferd med å forsere fjellkjeden Pyrineene på sin pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Helt ute av seg forlater Thomas kameratene på golfbanen uten å fortelle hva som har skjedd, og så reiser han til Spania. I første rekke for å ta seg av sønnens etterlatenskaper og kiste ... Så bestemmer han seg for at sønnen skal kremeres og at asken skal spres ved målet for sønnens reise - nemlig i Santiago de Compostela ...

Uten at det egentlig var meningen er Thomas i gang med å gå pilgrimsruten selv. Underveis treffer han den overvektige nederlenderen Joost som har blitt kastet ut av kona fordi han er så fet. Hans mål med turen er utelukkende en ting: å gå ned i vekt. Thomas treffer også kanadiske Sarah som har flyktet fra sin voldelige ektemann og som ønsker å slutte å røyke, og dessuten skotske Jack, en forfatter som lider av skrivesperre og som ønsker å bli i stand til å skrive igjen. 

Underveis treffer dette følget av de fire ovennevnte personene mange andre, og vi får se storslagne bilder både av byene som ligger langs pilgrimsruten samt av naturen underveis. Da de for alvor nærmer seg målet for reisen, blir et forsøk på tyveri av Thomas´ryggsekk plutselig til en invitasjon til en ekte sigøynerfest. En fest som får som konsekvens at deres endelige mål endres - nemlig til en by helt ute ved kysten (som jeg i farten har glemt navnet på). 

Dette er en film jeg har blitt overtalt til å se, fordi jeg angivelig ville komme til å like den "så godt" ... I stedet fremsto filmen som nærmest kalkunaktig for meg. Det har vært skrevet og laget et utall av bøker og filmer om pilgrimsreisen til Santiago de Compostela, og etter min oppfatning skal det svært lite til før slike prosjekter vipper over i det reneste sentimentale vås. Kanskje ville jeg hatt mer respekt for det hele om det i det minste hadde vært en religiøs mening bak? Den eneste i følget som faktisk hadde satt seg inn i hva pilgrimsreisen gikk ut på, var skotske Jack, og han endte opp med å bli fullstendig latterliggjort "fordi han trodde han var noe fordi han hadde lest en bok mer enn de andre". Uff og uff! Denne gangen skal jeg ikke si at filmen ble for amerikanisert etter min smak. I stedet skal jeg si at den ble helt innholdsløs og totalt uten mening for meg. At filmen er krydret med nydelig musikk og nydelige scener fra vakre spanske byer og landskap, hjalp ikke det minste - men gjorde at jeg i alle fall gadd å se den ferdig. Det var nemlig så vidt! Her blir det terningkast to.

Innspilt: 2010
Originaltittel: The Way
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Martin Sheen (Thomas Avery), Deborah Kara Unger (Sarah), James Nesbitt (Jack), Yorick van Wageningen (Joost), Emilio Estevez (Daniel Avery)
Spilletid: 123 min.

En innbitt Thomas legger ut på pilgrimsreise mot Santiago de Compostela

Reisefølget som består av en amerikaner, en skotte, en canadier og en nederlender

Reiseruten har krevd liv

Spansk landskap langs pilgrimsruten

Torbjørn Færøvik på Bekkestua bibliotek lørdag 8. desember 2012

I forbindelse med lanseringen av boka "Maos rike - en lidelseshistorie" holder Torbjørn Færøvik (f. 1948) en rekke foredrag rundt forbi, og sist lørdag var han på Bekkestua bibliotek. Arrangøren hadde nok ikke regnet med at så mange skulle dukke opp, så opp mot foredraget måtte det bæres inn mengder med stoler. Jeg tipper at et sted mellom 200 og 300 mennesker hadde møtt opp for å høre ham snakke om Kina. (Forfatterens nettside/blogg finner du her.)

"Maos rike" er Færøviks tredje bok om Kina. Fra før av har han utgitt "Kina - en reise på livets elv" (2003) og "Midtens rike - En vandring i Kinas historie" (2009). Den sistnevnte handler om Kinas historie frem til 1949, dvs. det året Mao kom til makten i Kina, og "Maos rike" fortsetter altså der "Midtens rike" sluttet. 

Færøvik påpekte at Kinas befolkning vokser med 10 millioner mennesker pr. år. I løpet av en tiårsperiode vil altså landets befolkning vokse med 100 millioner mennesker. I dag er det bare Indias befolkning som vokser raskere, og i løpet av få år vil Kina og India ha tilsammen tre milliarder mennesker. Fordi så mange mennesker bor i Kina, er det faktisk i vår interesse at det går bra med Kina. Dersom det ikke går bra med Kina, vil dette nemlig få store konsekvenser for resten av verden. 

Kina er et stort land, men det er ikke så mye av landet som rent faktisk er beboelig. Mye av landet inneholder fjell og ørken, og det er i realiteten først og fremst det østlige Kina som er egnet for beboelse. 

Færøvik fortalte om sin gryende interesse for historie mens han gikk på gymnaset. Den gangen inneholdt historiefaget først og fremst europeisk og nord-amerikansk historie, og lite om resten av verden. Da han valgte å studere historie på universitetet, kunne han ikke få nok av Afrika. Senere utvidet hans interessefelt seg til Asia, og etter hvert til Kina spesielt. I dag regnes han som en av Norges fremste kjennere av Kinas historie. 

Som tidligere nevnt handlet Færøviks bok "Midtens rike" om Kinas historie frem til 1949. Interessen for denne boka var så stor at han etter hvert bestemte seg for å skrive en fortsettelse. Det handler dessuten om at det kinesiske samfunnet har begynt å åpne seg mer, slik at mer og mer av det som faktisk hendte i landet under Maos regime begynner å komme opp i dagen.

I januar 1949 ventet kineserne på Den røde Armes inntog i Kina, og det var med dette bakteppet Mao erklærte den kinesiske folkerepublikken som dannet. 

Hvis man skal si noe positivt om Mao så var det at han fordelte fattigdommen jevnt ut på hele befolkningen. Han bidro imidlertid ikke til å skape nye rikdommer. Fordi all form for organisering var forbudt, var det heller ikke rom for private initiativ. 

Maos filosofi var at jo flere kinesere, jo flere kommunister - noe han betraktet som en god ting. Ettbarnspolitikken kom først etter hans død. Det var stor good will for Mao og hans politikk på 1950-tallet - kanskje fordi han nokså tidlig bestemte at jorden skulle gis til bøndene og at det i Kina eksisterte en lydighetskultur med røtter mange tusen år tilbake. Færøvik viste i den forbindelse til Konfusius´fem relasjoner, som Mao hadde i ryggen da han startet revolusjonen i Kina. Disse handlet om følgende forhold:
- mellom hersker og undersått
- mellom mann og kone
- mellom far og sønn
- mellom eldre bror og yngre bror
- mellom eldre venn og yngre venn

Bøndene trodde at de skulle få beholde jorden, men eierskapet ble nokså snart erstattet med kollektiver og kooperativer. Mao gikk dessuten hardt ut mot kontrarevolusjonære, og det er antatt at om lag to millioner mennesker ble drept på begynnelsen av 1950-tallet.

"Det store spranget" er betegnelsen på den politikken som ble ført mellom 1958 og 1961. Målet var å gjøre Kina enda mer kommunistisk på rekordtid samt å ta igjen bl.a. England og USA både som handelsmakt og militærmakt. Et av virkemidlene var å få fart på stålproduksjonen. I iveren etter å fremskaffe mer stål, ble avlinger stående og råtne fordi ingen var der til å høste dem, og det oppsto en kritisk hungersnød i landet. Mao ville ikke høre på de intellektuelle, men kastet dem i stedet i fengsel. I løpet av en fireårsperiode døde et enormt antall kinesere - av noen antydet til anslagsvis 35 millioner mennesker, mens atter andre (bl.a. nederlandske Frank Dikötter) mener at det kan dreie seg om 45 millioner mennesker. Disse døde i fredstid. Det var altså ingen krig, og det var heller ikke flom, tørke eller andre naturkatastrofer som forårsaket hungersnøden. Derimot Maos politikk ... 

I forbindelse med den store proletariske revolusjonen gikk det med ytterligere et par millioner mennesker. Færøvik antyder etter dette at så mange som 50 millioner mennesker døde i Kina under Maos regime. 

Kina har aldri egentlig tatt noe oppgjør med sin fortid. Nå er kildene - dvs. menneskene som levde mens Mao regjerte - i ferd med å dø ut, og det haster derfor å få brakt på det rene hvilke lidelser disse menneskene har vært gjennom. 7-800 millioner kinesere er for øvrig født etter Maos død. Disse yngre menneskene vet at Mao har levd, men de vet fint lite om hva som egentlig skjedde i den forbindelse. Lærebøkene på utdanningsinstitusjonene er fulle av løgner og forvrengninger av det som skjedde, og de aller fleste kinesere er derfor uvitende om sitt eget lands nære historie. 

Kinas historikere fremstiller perioden under Mao som et glansbilde, der det meste var bra, med bare et fåtall uheldige hendelser. Det er altså ikke i Kina man finner den sanne historien om Kina. 

Færøvik stiller spørsmål ved hvordan et land som Kina kan gå fremover, når man ikke er villig til å se seg tilbake. Han tror at makthaverne er engstelige for å miste sin egen legitimitet dersom den virkelige sannheten om Mao kommer frem. 

Yang Jinsheng

Det har funnet sted en formidabel økonomisk vekst i kinesisk økonomi de siste tiårene. Hvordan kan dette vare? Færøvik påpeker at de eldre årskullene snart går i graven. De har lidd mye, men ønsker fred og fordragelighet. Flertallet forteller lite eller ingenting til sine barn og barnebarn. Noen ytterst få tenker at de ikke har noe å tape på å fortelle hva de har vært gjennom. Yang Jisheng (f. 1940) er en av dem. I boka "Tombstone" forteller han om sine og andres opplevelser under Mao.  

Etter Maos død ble Firerbanden med Maos enke i spissen dømt - to av dem, herunder enken, til døden. Siden ble de benådet til livsvarig fengsel. Gjennom å dømme disse fire, ble det på et vis tatt et slags oppgjør med mange av de grusomhetene som fant sted under Maos regime, samtidig som Maos ettermæle ble forskånet - til tross for at det var han som var den ansvarlige, tross alt ... Maos enke hang seg for øvrig i cellen sin i 1991. I dag er alle medlemmene av Firerbanden døde. 

Færøvik understreket flere ganger under sitt foredrag at Kina aldri egentlig har tatt noe oppgjør med sin fortid. Deng Ziaoping, mannen som overtok makten i Kina etter Maos død, påpekte nokså tidlig at kineserne fremdeles var like fattige som de var på 1950-tallet. 

Deng Ziaoping - Kinas øverste leder fra 1978 - 1992

Han bestemte seg for at kommunistpartiet skulle bestå, men revolusjonerte Kinas økonomi over til en form for statskapitalisme. 

Tradisjonelt hadde det vært slik at dersom privatpersoner hadde private eiendeler, f.eks. en egen høne eller en grønnsakshage, ble dette slått hardt ned på fordi det ble ansett som "kapitalismens hale". Under Xiaoping fikk hver familie 5-6 mål med jord til sin disposisjon. Dette førte til at avlingene steg formidabelt. Etter at man hadde oppnådd det maksimale av hva jorden kunne gi, ble det flere og flere munner som skulle mettes med den samme avlingen. Det var rett og slett ikke nok til alle. For å unngå ny fattigdom og sult, begynte det som etter hvert har blitt kalt den største folkevandringen i nyere historie. Om lag 300 000 kinesere har reist inn til byene for å søke arbeid, og forflytningen av så mange mennesker krever sitt. (Filmselskapet Dogwoof står bak en sterk dokumentar om akkurat dette - "Last Train Home" - om verdens største folkevandring.) Det er spådd at et tilsvarende antall mennesker innen kort tid vil finne veien fra landsbygda og inn til byene for å overleve. 

I følge Færøvik, som for øvrig ikke er alene om å mene dette, balanserer Kina på en knivsegg. Om de faller ned på den ene eller andre siden, vil dette ha svært mye å si for resten av verden. Kina er nødt til å åpne opp for resten av verden gjennom en gradvis utvikling. Vanlige kinesere må trekkes inn i løsningen av landets problemer, slik at disse blir forankret fra grasrota og oppover i systemet - ikke ovenfra og ned slik dette er i dag og hvor ethvert privat initiativ blir slått hardt ned på. F.eks. sliter Kina med store miljøproblemer fordi de fyrer med kull, og kampen mot korrupsjonen er nærmest umulig all den tid det er varslerne og ikke de korrupte som ender i fengsel når korrupsjon avsløres. Det er viktig å skape større trygghet for borgerne i landet, slik at denne type urett blir håndtert mer forutsigbart og rettferdig. 

Hvor lenge kan et land som Kina operere med manglende rettssikkerhet? Færøvik mener at Kina ikke vil oppnå aksept og legitimitet fra det internasjonale samfunnet før den enkelte kinesiske borger har oppnådd trygghet og rettssikkerhet. Mao visste svært lite om verden utenfor Kina, og det han visste hadde han stort sett lest seg til. I dag er det imidlertid ikke slik. Hundretusener av kinesere studerer utenlands for en dag å vende hjem til Kina med økte kunnskaper, også om Kinas egen skjulte historie, og bare i USA befinner det seg i dag anslagsvis 165 000 studerende kinesere. Med økt påvirkning utenfra vil det tvinge seg frem økt erkjennelse og økte kunnskaper. Kinesiske politikere har også ønsket å kontrollere cyperspace med filtre for å unngå at kinesere får tilgang på alt resten av verden tar som en selvfølge, men den tekniske utviklingen ligger hele tiden et par skritt foran kinesiske tiltak. Det er et tapt slag som kjempes fra kinesiske lederes side på dette området. For å gå fremover, må ventiler og glugger åpnes, slik at man kan lære av fortiden. 

Og med disse ordene og muligheter for spørsmål fra salen, ble et veldig interessant foredrag avsluttet fra Færøviks side. Etterpå ble det boksignering, og i den køen sto selvsagt jeg.

(En annen norsk forfatter som også skriver meget innsiktsfullt om Kina, er Arne Jon Isachsen, som tidligere i år kom ut med boka "Kinas vei".)