Budapest - april 2014

I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest

Fra Vaci Utca 

Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)

Chain Brigde

Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube

Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 

Oppe ved slottet (Buda Castle)

Slottsområdet 

Vakthold i borgområdet

Vakker dans ute i det fri

Gamlebyen i borgområdet

Gamlebyen i borgområdet

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet

Holocaust-museet

Holocaust-museet

I området ved den jødiske bydelen 

I området ved den jødiske bydelen 

Store jødiske synagoge

En helg i Bergen i mai!

Forrige helg var jeg en tur i Bergen - den vakreste byen i Norge! 

Her er et knippe av bildene jeg tok i løpet av en lørdag i Bergen sentrum. Enjoy!

Vågsallmenningen - vis a vis Fiskertorget

Homeless statue

Båtliv innerst i Vågen

Bryggen

Statsraad Lemkuhl

Vågen 

Mathallen på Fisketorget i Bergen 

Denne helga var det bondens marked på Fisketorget i Bergen 

Torgallmenningen 

Torgallmenningen

Torgallmenningen ved Ole Bulls plass - med Dickens i bakgrunnen 

Ole Bulls plass - med Den Nationale Scene i bakgrunnen

Paviljongen ved Lille Lungegårdsvann

Paviljongen

Vestlandske kunstmuseum 

Lille Lungegårdsvann

Den gamle telegrafen - her holder Konkurransetilsynet til

En blomsterprakt av en annen verden i Bergen 

Buekorpsene var ute og øvde til 17. mai

Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 

Utsikt ut mot sjøen

Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)

Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.

Strandlinjen

Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 

Statue av Edvard Grieg

Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.

Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen

I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

Brighton, East Sussex - Storbritannia (artikkel 10)

Sommerbyen Brighton

Brighton sett fra den berømte pieren (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Skotland). Jeg har skrevet om flere av stedene på bloggen allerede (Dover i Kent, Weymouth i Dorset, Durdle Door i Dorset, Chesil Beach i Dorset, Polperro i Cornwall, Charleston i East Sussex (møtested for Bloomsbury-gruppen på begynnelsen av 1900-tallet), Beachy Head i East Sussex, Monks House i East Sussex (Virginia Woolfs sommested) og litt generelt om rundreisen), og min opprinnelige plan var at jeg skulle skrive om samtlige steder vi har vært. Men så ble det dessverre med tanken ... 

Det som imidlertid har fått meg i gang igjen er lesing av Øystein Wingaard Wolfs nydelige, lille roman om 18 år gamle Daniel, som bor i Brighton og som har diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. I den forbindelse tenkte jeg at det var på tide å finne frem bildene jeg tok mens vi var i Brighton i fjor sommer. 

Sykkelløp mellom London og Brighton (Foto: RMC)

Brighton er en kystby i East Sussex, og til vanlig bor det nesten 160 000 mennesker i denne byen. Om sommeren nærmest invaderes byen av unge språkskoleelever fra hele Europa, og det er vel i første rekke som språkskoleby nr. 1 i England jeg kjenner denne byen. Selv var jeg aldri så heldig å få reise på språkreise noe sted, og jeg husker hvor misunnelig jeg var på dem som fikk reise avgårde. Først senere har jeg skjønt at oppholdene handlet mer om fest og moro enn om å lære det engelske språket, men det gjør vel ikke akkurat saken noe bedre ... I min alder kan jeg selvsagt bare vagt forestille meg euforien over endelig å være så langt hjemmefra at mamma og pappa ikke kan følge med, og frihetsfølelsen i å gjøre akkurat som jeg vil - for første gang! Men jeg kom dit altså sånn ca. 30-35 år for sent ... 

Vi var ikke lenge i Brighton, men ankom på ettermiddagen og reiste videre tidlig dagen etter. Det var derfor noe begrenset hvor mye vi rakk å se.

Det heller tvilsomme hotellet vi bodde på (Foto: RMC)

Da vi ankom byen 16. juni 2013, pågikk det et stort sykkelløp mellom London og Brighton. Det var derfor mye liv og røre i byen - og veldig vanskelig å skaffe seg et hotellrom, skulle det vise seg (en del av greia for oss er å ikke bestille hotellrom på forhånd, fordi vi ønsker å være minst mulig bundet, slik at vi kan følge de innfall vi får underveis). Vi hadde flaks som i det hele tatt fant et sted - for øvrig det kjipeste og mest lugubre hotellet på hele turen. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn, så dermed har jeg advart mot The Sandalwood Hotel for de mer kresne ... For ungdommen derimot er dette sikkert helt greit - sentralt beliggende, rett ved havet, billig osv.

Brighton forbindes vel aller helst med pieren - en utstikker som utgjør et realt landemerke i byen. Dit måtte vi selvsagt! 

Jeg vet ikke om jeg var veldig naiv på forhånd, men at hele pieren skulle vise seg å være en eneste stor spillebule, forventet jeg faktisk ikke. Det beste vi i grunnen fikk ut av turen ut på pieren, var noen fine oversiktsbilder over byen, sett fra sjøsiden. 

Brighton Pier (Foto: RMC)

Selvsagt er det mye annet å se i Brighton enn pieren. Som for eksempel Royal Pavillion. Et bygningskompleks som ble bygget tidlig på 1800-tallet, og som er oppført i indisk-gotisk stil. I dag benyttes bygningen til banketter, kurs og bryllup, kan jeg lese på Wikipedia. 

På nettet finnes det for øvrig rikelig med tips på ting man kan gjøre dersom man er i Brighton - f.eks. 5 ting å gjøre i Brighton (som for øvrig ligger kun en times tid med tog fra London), tripadvisors tips m.m. 

Her er flere bilder fra vårt opphold i Brighton - og så kommer jeg snart tilbake med flere reisetips fra vår Storbritannia-rundreise!

Brighton Pier (Foto: RMC)

Royal Pavillion (Foto: RMC)

En av Brightons mange koselige puber/spisesteder (Foto: RMC)

"Stranda" i Brighton, som består av småsteiner (Foto: RMC)

Fra pieren (Foto: RMC)

Utsikt fra pieren (Foto: RMC)

Her hadde det vært livlig i løpet av natta, for å
si det mildt ... (Foto: RMC)

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

Jens Christian Grøndahl: "Tavshed i oktober"

Om utroskapens pris

Litt om forfatteren og hans bokutgivelser

Jens Christian Grøndahl (f. 1959) er en dansk forfatter som debuterte med romanen "Kvinden i midten" i 1985, og som siden har utgitt 18 romaner - sist "Fire dager i marts" i 2008.  

"Tavshed i oktober" utkom i 1996, og det skal ha vært denne boka som førte til at Grøndahl slo gjennom i Norge. Dette kan man lese ut av en anmeldelse av hans roman "Indian summer" av Anne Cathrine Straume datert 31.05.2000 på NRKs nettsider. Her får i alle fall jeg et slags svar på hvorfor det antakelig ikke har vært så mye blest om ham og hans bøker, fordi Straume mener at forfatteren har en tendens til å gjenta seg selv. Det er jo i så fall ikke bra ... Samtidig antar jeg at det kan være delte meninger om akkurat dette. 

For øvrig bør det nevnes at forfatteren i 1995 mottok Herman Bangs Minnelegat og i 1998 De Gyldne Laurbær for romanen "Lucca".

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren da en av boksirklene mine bestemte seg for at "Tavshed i oktober" skulle være månedens bok. Det var heller ikke mulig å skaffe boka på norsk, så vi måtte gå veien via et dansk antikvariat for å få tak i den danske utgaven. 

Siden har jeg brakt på det rene at det er Pax Forlag som står bak de norske utgivelsene av Jens Christian Grøndahls bøker, men at ingen av bøkene hans lenger er tilgjengelig på norsk. Etter å ha lest "Tavshed i oktober" synes jeg faktisk at det er leit, og skulle ønske at forlaget kom ut med i alle fall denne perlen av en bok på nytt. Boka er nemlig svært godt egnet for dyptgående analyser, og er av den grunn svært spennende som diskusjonstema nettopp i en boksirkel. Det er det ikke alle bøker som er! 

I det følgende gjør jeg oppmerksom på at jeg et godt stykke på vei spoiler en del av handlingen i boka. Dersom du altså er nysgjerrig på boka og vurderer å lese den selv, bør du kanskje stoppe opp her og ikke lese videre. 

Om "Tavshed i oktober"

I boka møter vi den navnløse 44 årige kunsthistorikeren som nettopp har blitt forlatt av sin kone Astrid etter 18 års samliv. 

"Hun har lejet en bil i Paris og brugt sit Mastercard på ruten over Bordeaux, San Sebastian, Santiago de Compostela, Porto og Coimbra til Lissabon. Den samme rute, som vi fulgte det efterår. Hun har hævet et stort beløb i Lissabon den syttende oktober. Deretter har hun ikke brugt kortet. Jeg véd ikke, hvor hun er. Jeg kan ikke vide det. Jeg er fireogfyrre år, og jeg véd mindre end nogen sinde. Jo ældre jeg bliver, desto mindre véd jeg. Da jeg var yngre, troende jeg, at min viden ville vokse med årene, at den var under stadig utvidelse ligesom universet. Et stadig bredere område af vished, der tilsvarende fortrængte og forminskede uvishedens omfang. Jeg var virkelig optimistisk. Efterhånden som tiden er gået, må jeg indrømme, at jeg véd omtrent det samme, måske endda lidt mindre, og slet ikke med den samme sikkerhed som dengang. Mine såkalte erfaringer er overhovedet ikke det samme som viden. De er mere som, hvad skal jeg kalde det, en slags ekkorum, hvor den smule, jeg véd, runger hult og utilstrækkeligt. Et voksende tomrum omkring min lille viden, der rasler dumt som en indtørret kerne i en valnøddeskal. Mine erfaringer er erfaringer med uvidenheden, dens bundløshed, og jeg vil aldrig finde ud af, hvor meget jeg endnu ikke véd, og hvor meget der bare er noget, jeg har troet." (side 5) 

Dermed er rammen satt for romanen. Vi skjønner bl.a. at tittelen på romanen - "Tavshed i oktober" - har sammenheng med konas forsvinning nettopp i oktober, og at romanen skal handle om kjærlighet og savn. Mens kunsthistorikerens kone har lagt ut på en reise alene i fotsporene til deres opprinnelige kjærlighetsreise 10 år tidligere, skjønner vi også at det hele har noe symbolsk over seg. Det er en dobbelhet i hennes handling - enten reiser hun for å gjøre seg ferdig med det som har vært, eller hun reiser for å finne tilbake til det som engang var. Ektemannen sitter hjemme og venter - mens han grubler over hva som egentlig skjedde. "Er alt blot tilfældigheter? Og hvordan så nå til en holdbar selvforståelse?" (sitat fra bokas smussomslag) Dessuten er rollene snudd. For det pleide å være kona som satt hjemme og ventet, mens mannen var på sine mange reiser - primært i jobbøyemed, men også av andre grunner skal det etter hvert vise seg. 

Mens kunsthistorikeren og bokas jeg-person sitter hjemme og grubler, tenker han tilbake på deres første møte - den gangen han tilfeldigvis var i nærheten da Astrid flyktet fra sin eldre, utro filmsinstruktør av en ektemann, sammen med sønnen Simon. Deres samliv startet umiddelbart, og siden fløt de av gårde i det som ble deres felles liv, og hvor datteren Rosa like tilfeldig ble unnfanget og født. Dersom det er noe som tidvis har plaget kunsthistorikeren, er det vel først og fremst hvor mange bevisste valg han egentlig foretok seg, og hvor mye som "bare skjedde". Dette kommer særlig på spissen da han senere er utro med Elisabeth, en kvinne som i motsetning til Astrid også har forståelse for hans yrkesmessige sider. Dette møtet blir sterkt for ham, og han forutsetter uten videre at dette er like sterkt for henne ... 

Etter hvert får vi også innblikk i kunsthistorikerens spesielle oppvekst, med en mor som var notorisk utro og som han nettopp derfor aldri har hatt noen tiltro til - særlig fordi han så hvordan hennes utroskap udmyket faren og gjorde ham til en slags ingenting. Sjokket da han i vanvare betror seg til moren og forteller om utroskapen med Elisabeth, og da moren trekker paralleller mellom ham og henne ... som om de egentlig er mer like enn han kanskje hadde trodd? At de begge har en urolig natur som gjør det vanskelig å bli på et sted for lenge ad gangen ... Dette blir nesten ikke til å holde ut. 

Refleksjonene rundt før og etter i et forhold skildrer forfatteren på en meget tankevekkende måte. For hva vet vi egentlig om hva som er ment å skulle vare (livet ut), og hva som er en flyktig parentes i livene våre? Her er dette illustrert gjennom Astrids tilbakeblikk på sitt samliv med den eldre filminstruktøren:

"Når hun talte om filminstruktøren, var det, som når man taler om en fejltagelse, et vildskud, en brøler, som hun kun kunne komme til rette med ved at distancere sig undrende og ironisk til den unge pige, der seks år før havde givet efter for en moden mands fryktindgydende lidenskap. I hendes beretning om deres år sammen blev hendes forelskelse i ham til en ung forblændelse, en forrykt illusjon, der havde fået lov at vare for længe og føre for vidt, og jeg sagde aldrig til hende, hvad jeg tænkte, når hun talte sådan om sit første ægteskab. At hun måske kun forminskede sine egne og filminstruktørens følelser til letfærdige erotiske grimasser for at kunne overbevise sig selv om, at vores egne følelser var lige så pålidelige og uomgængelige som tyngdekraften selv. Fordi hun ængstelig måtte forsinkre os begge to om, at jeg var manden i hennes liv og ikke bare en tilfældig taxachauffør, den første og den bedste, der nu engang var kommet forbi. Vi var stadig unge, og måske var vi begge to bange for vores egen ungdom, for den hast hvormed kærligheden havde skiftet ansigt. Måske strejfede det også hende i ubevogtede øieblikke, at hendes kærligheds nye ansigt kunne vise sig blot at være endnu en maske. Vi havde stadig så lidt af livet bag os, vi kunne endnu ikke vide, at historien er lige så uvis og tvetydig som fremtiden. Vi troede stadig, at fortiden kunne besværges med okkulte fagter, vi troede stadig, at vores varme ånde alene var nok til å at blæse liv i vores håb." (side 104)

Vi får også høre med om Ines, kvinnen som kunsthistorikeren hadde et forhold til før Astrid. Et forhold som tilsynelatende sluttet brått, men som fortsatte å leve videre i ham - rett og slett fordi kvalene rundt om det var riktig å forlate henne, aldri får noe svar. På et slags vis flettes historiene om jeg-personens tre kvinner sammen, slik at det er vanskelig å få øye på når det ene sluttet og det andre begynte ... 

Hva er det som gjør at man selv definerer kvaliteten på et forhold som god eller dårlig? Hvem vi rent faktisk er, hva vi der og da har behov for eller kun rene tilfeldigheter?

"For Astrid havde mit intellektuelle liv fra starten været en utilgængelig zone, hvad enten det var af respekt, for ikke at forstyrre mig, når jeg sad ved mit vindue ut til Søerne bøjet over mine manuskripter, eller det var fordi mine skriblerier ikke interesserede hende synderligt. Jeg blev aldrig krænket over hendes manglende interesse for, hvad jeg skrev, tværtimod. Da jeg mødte hende, havde jeg netop følt, at hun befriede mig for min grublende enspændernatur. Hendes dovne, sikre bevægelser, hendes krusede smil og hendes underfundige, smalle øjne havde reddet mig fra mig selv. Hun havde draget mig ind i en sfære af ubekymret lethed, og selv de mest gråmelerede dage var aldrig blevet grimme eller kuldslåede i deres uungåelige trivialitet. Sammen med hende havde hverdagen med alle dens nødvendige gentagelser snarere forvandlet sig til en let, vibrerende uro ad gentagne gøremål, der drejede graciøst om sig selv, sat i bevægelse af varmen mellom os. Jeg havde aldrig forventet, at hun skulle forstyrre mig i mit arbejdes ensomme cirkler. Det var, som om hun kun ved at holde sig udenfor kunne forblive en modvægt til mine abstraktioner og forhindre mig i helt at miste den virkelige verden af syne. Min intellektuelle ensomhed var på en underfundig måde den pris, jeg måtte betale for ikke at blive ensom." (side 218)

Men så var det likevel en dag ikke nok, det Astrid kunne by ham ... Inntil han til slutt innser at det var det likevel - når det kom til stykket ... Men da var det faktisk for sent ... 

"Jeg skammede mig ikke bare over mit forræderi, men også ved tanken på, at jeg virkelig havde troet, jeg kunne undslippe mig selv og blive som en anden, en anden , en anden end den, jeg var blevet med årene, alle årene sammen med hende og børnene. Hvem skulle det have været? Hvis jeg ikke hørte hjemme ved siden af Astrid i lejligheden ved Søerne, hvor så?" (side 254)

Hva jeg mener om boka

Denne boka handler kort og godt om kjærlighetens vilkår, om hva som skjer når en av partene er utro og om hvor vanskelig det er å forhindre at utroskapen gradvis forgifter hele forholdet, uavhengig av om den bedratte part kjenner hele sannheten om det som skjer. 

Underveis ble jeg en smule provosert over jeg-personens ensidige forventninger om hva alle andre skulle gjøre for ham, mens det i liten grad handlet om hva han kunne gjøre for sine kvinner. Det er en nokså krevende og egoistisk kjærlighet som beskrives, og selv satt jeg igjen med et brennende ønske om også å få innsikt i spesielt Astrids syn på forholdet. Samtidig vil jeg understreke at jeg-personen reflekterer inngående over det som skjer underveis, og at det selvsagt er naturlig at utgangspunktet sånn sett er en selv og egne behov. Han kommer også frem til noen erkjennelser underveis, skjønt jeg også lurte på hvor mye som ble fremtvunget av omstendighetene og hvor mye som rent faktisk skyldtes egne valg. Som leser er man i alle fall ikke i tvil om at moralen i boka er at utroskap har sin pris og at den korrumperer selv det beste forhold. Det er ikke mulig å isolere det ene fra det andre, og man kan ikke bygge ny lykke på andres ulykke. Sånn er det bare! 

Det er høy sitatfaktor i boka, og jeg satt til slutt igjen med ganske mange eselører i boka på ting jeg ønsket å kunne bla tilbake til og lese på nytt. Det er en innsiktsfull og nokså dypt psykologisk bok, der det er mange lag som det kan være spennende å diskutere. Selv opplevde jeg boka som veldig litterært skrevet, og det er godt mulig at dette ble forsterket fordi jeg leste den på dansk. Setningsoppbyggelsen i det danske språket er mer avansert enn i det norske, men alle sine innskutte bisetninger og et vell av kommaer, og man må virkelig konsentrere seg for å få med seg alle detaljene. Boka er ikke veldig tykk, men jeg opplevde den likevel som krevende å lese. Kanskje mest fordi dette ikke er en bok man rusher gjennom, men som - for at man skal få noe ut av den - krever at man stopper litt opp, leser noen avsnitt om igjen, reflekterer over det man har lest - før man i det hele tatt kan gå videre. I alle fall opplevde jeg min egen lesning på denne måten. Alt i alt en vakker, tankefull og ikke minst smertefull roman om kjærlighetens vilkår i en kompleks verden full av fristelser! Og om det er håp for 44-åringen og Astrid? Nettopp det er et særdeles åpent spørsmål!

Helt til slutt: en sterk oppfordring til Forlaget Pax om å gi ut boka på nytt! Det fortjener den virkelig! Den er nemlig helt fantastisk! 

Utgitt: 1996
Originaltittel: Tavshed i oktober 
Dansk forlag: Samlerens Bogklub
Utgitt i Norge: 1998
Norsk forlag: Pax Forlag (med i dag ikke lenger tilgjengelig)
Antall sider: 267
Boka har jeg kjøpt selv.

Jens Christian Grøndahl (Foto: Astrid Dalum)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Politiken v/Emil Bergløv - 25.09.2013 - Modtager af De Gyldne Laurbær står bag kritisert Thorning-bog
- Dagbladet v/Annette Sjursen - 21.06.1998 - Kjærlighet og erindring
- Jeg leser - 15.01.2009 - Jens Christian Grøndahl (en av Janickes favorittforfattere - her skriver hun om "Et annet lys", "Lucca" og "Taushet i oktober" - sistnevnte er hennes favorittbok)
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.05.2000 - "Indian summer" 
- Dag og Tid v/Ingrid Storholmen - 30.07.1998 - "Krevjande kjærleik"