Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn"

Vidunderlig om Brooklyn!

Anders Giæver (f. 1961) er journalist, og jobber som kommentator i VG. Han har utgitt flere bøker. I årene 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og han bodde da i Brooklyn, en bydel i New York. Det er dette oppholdet som har inspirert ham til å skrive boka "Første stopp Brooklyn", en tittel som er inspirert av Hubert Selbys kjente bok "Siste stopp Brooklyn". 

"Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven. 

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr "det å tåle" eller "å holde ut noe". Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet." (side 9 - 10)

Selv har forfatteren ingen tro på at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men kanskje andre eller tredje gang, når de typiske turistattraksjonene  på Manhattan er unnagjort ... For ham vil uansett Brooklyn alltid være første stopp, slik det var for så mange nordmenn før ham. 

New Yorks bydeler 

Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Selv om Brooklyn kanskje ikke er den bydelen som står øverst på prioriteringslisten første gang man besøker New York, er jeg temmelig sikker på at det å gå over Brooklyn Bridge er noe som hører med - også på første tur til New York. Om ikke annet så for å betrakte Manhattan skyline fra litt avstand ... I så måte var det ekstraordinært spennende å lese om broens tilblivelse - et forhold Giæver behandler grundig i sin bok. Brooklyn Bridge er for øvrig en av tre broer som binder bydelene Manhattan og Brooklyn sammen (Manhattan Brigde og Williamsburg Bridge er de to andre). Da den sto ferdig i 1883, var den verdens lengste hengebro med sine 1834 meter over East River og et hovedspenn på 486 meter. (Kilde: Wikipedia) Det tok 14 år å bygge den, og 27 arbeidere mistet livet under byggingen. Det var dykkersyke som forårsaket de flestes død, og av den grunn måtte man gi opp å komme ned på stengrunn på den ene siden av elven. 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

"Hva er det mest slående første gang du kommer til New York? Gjenkjenneligheten. De gule drosjene, dampen fra kumlokkene, eimen av pizza, de døgnåpne kaffesjappene, salget av ristede kastanjer fra traller, joggerne i Central Park og selvfølgelig skyskraperne - det gir en sterk opplevelse av déjà vu, du har vært her så mange ganger før." (side 23) 

Og årsaken er selvsagt alle filmene vi har sett, hvor handlingen har foregått i verdensmetropolen New York. Anders Giæver nevner kjente klassikere som "Hair", "Taxi Driver", "King Kong", "Tarzans eventyr i New York" og en rekke Woody Allen-filmer, bare for å ha nevnt noen. Når det spesielt gjelder Brooklyn nevner han Frank Sinatra og "It Happened i New York", "Staturday Night Fever" og "Det vokser et tre i Brooklyn". 

En gang var Brooklyn slavenes hovedstad. I dag opplever den afrikanske- og karibisk-amerikanske befolkningen seg fortrengt av kjøpesterke innflyttere, som overtar og pusser opp kvartal etter kvartal av det som tradisjonelt har vært svarte bydeler, skriver Giæver på side 49 i boka. 

Giæver trekker frem et annet spennende forhold ved Brooklyn og det er Bloglyn, "den svært løselig og situasjonsbestemte føderasjonen av uavhengige bloggere i Brooklyn". "For selv om de ikke er spesielt godt organisert, er Bloglyn en kraft å regne med. Da bloggingen tok av for alvor midt på 2000-tallet, og før Twitter og Facebook virkelig hadde festet grepet, var Brooklyn det området i verden med høyest bloggtetthet. Selve episenteret for all Brooklyn-blogging lå i nabolaget Clinton Hill, men alle strøk og bydeler hadde sin rause del av kaken, med lokalblogger, matblogger, aktivistblogger, shoppingblogger, restaurantblogger, historiske blogger, politiske blogger, eiendomsmarkedsblogger, turistblogger og utelivsblogger.

Selv om de var forskjellige i tema og tilnærming, hadde forbausende mange av bloggene en ganske lik tone. En litt gneldrete, breial, "jeg-er-ikke-redd-for-å-si-fra"-melodi, som gjerne rettet seg mot eiendomsutviklere, trafikketaten, høyere T-banepriser, etablering av merkevarekjeder på bekostning av lokal næringsvirksomhet og ikke minst, den felles hovedfienden ordfører Michael Bloomberg der inne i elfenbenstårnet på Manhattan. Samtidig viste de fleste en sann omsorg for sitt nærmiljø, en vilje til å beskytte hver bygning og forretning mot riving og oppkjøp. Kakofonien av stemmer fra Bloglyn utgjorde på mange måter Brooklyns stemme, like multikulturell og sammensatt som bydelen selv." (side 64-65)

Fette Sau, en spesiell restaurant
i Brooklyn (Foto: RMC)

Det går selvsagt ikke an å skrive en bok om Brooklyn uten å nevne Paul Auster og filmene "Blue in the Face" og "Smoke", filmklassikere som handler om det typisk brooklynske. Og i samme slengen nevnes at Brooklyn to hundre år før internett var et av arnestedene for den fri amerikanske pressen. Og selvsagt hører også Red Hooks med, som en gang var slummen i Brooklyn. Giæver har også funnet en del spor etter nordmenn, som en gang utgjorde en nokså stor koloni i Brooklyn. 

"Williamsburg Saving Bank med sitt klokketårn - en av New Yorks flotteste skyskrapere i stein fra tiden før stålkonstruksjonene - ruver over strøket. Fort Greene huser også Brooklyn Flea, byens kanskje beste loppemarked. Og Fort Greene har klart å beholde en etnisk, økonomisk og kulturell miks som gjør at det fortsatt kan sies å representere de fleste sider av Brooklyn." (side 132)

Jeg fant det morsomt at Giæver også nevner rapperen Jay-Z, mannen bak "Empire State of Mind" fra 2009. Det har blitt en låt jeg selv forbinder med å sveve over Manhattan i helikopter under en New York-tur tidligere i år. Jay-Z er en Brooklyn-gutt, som vokste opp i fattigdom i en bydel som var preget av at det var crack overalt. I dag er han en suksessfull rapper som har solgt flere plater enn Elvis Presley. 

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. (side 145) De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen. 

Hasidiske jøder i Williamsburg (Foto: RMC)

"Williamsburgs ortodokse jøder og hipstere har likevel mer til felles enn bare skjegg. Begge gruppene kom over broen fra East Village på et tidspunkt hvor bydelen ikke akkurat var Brooklyns mest attraktive. I likhet med resten av byen var Williamsburg gjennom en ødeleggende nedgangsperiode fra 1960-tallet og frem til 1990." (side 150)

Så skjedde det endringer til det bedre på midten av 1990-tallet, og man kunne gå hjem alene fra T-banen om natten uten å bli overfalt av et crackhue ... (side 152)

I kapittelet om den jødiske humorrevolusjonen trekker Giæver frem MAD.

"For alle som skjønte kodene, var MADs satire en åpen jødisk harselas med først og fremst det hvite, protestantiske USA, makteliten og den konserverende forbrukerkulturen som preget landet på 1950-tallet. MAD gjorde narr av superheltene, cowboyene og egentlig alt som var goy, "ikke-jødisk"." (side 159)

En annen som gjorde den jødiske Brooklyn-humoren til et universelt fenomen, var Woody Allen. 

"Den jødiske humoren ble synonym med en intellektuell, akademisk, selvsentrert satire; en observasjonshumor som både latterliggjorde og rettferdiggjorde den priviligerte klassens trivielle problemer. Allen bragte den til arthousekinoene. På 1990- og 2000-tallet gjorde sjangeren kjempecomeback på fjernsyn." (side 166)

Coney Island hører med når man snakker om Brooklyn. Dette er nemlig siste stopp på T-banen. Stedet har bestandig hatt en folkelig masseappell, skriver Giæver. Han viser til Lou Reeds plate "Coney Island Baby" fra 1976. Dessuten preger bildet av Patty Smith og Robert Mapplethorpe fra 1969 med berg-og-dal-banen The Cyclone forsiden på Patti Smiths bok "Just kids" (linken går til min omtale av boka). 

"Entusiasmen for "fantasiens Coney Island", begeistringen for hva tivolibyen ved havet representerte og sto for, er det som har reddet stedet fra sanering og eiendomsutvikling." (side 175)

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Helt til slutt i boka har Anders Giæver tatt med en liste over 10 ting å få med seg i Brooklyn. Å krysse Brooklyn Brigde til fots står selvsagt som nr. 1 på listen. Som nr. 2 står å spise verdens beste pizza eller i alle fall å spise pizza på New Yorks mest berømte pizzaresteraurant - på Grimaldi´s eller Juliana´s rett under Brooklyn Brigde. Fra Promenaden kan man skue mot Manhattan skyline. Brooklyn Botanical Garden er et must, og dessuten Green Wood Cementry. Og jeg som trodde at New Yorks ostekake var greit nok å få med seg ... Nei, det er Junior´s berømte ostekake som gjelder! Giæver anbefaler å leie sykkel, og for de mest outrerte kan kanskje en padletur på Gowanus friste? Og sist men ikke minst hører altså Coney Island med. 

Manhattan skyline - sett fra Brooklyn (Foto: RMC)

Jeg elsker bøker som tar meg med til steder jeg enten kunne tenke meg å reise til eller hvor jeg selv allerede har vært. Grunnstemningen i Anders Giævers bok "Første stopp Brooklyn" er vidunderlig! En slik bok man koser seg langsomt med, og gjerne vender tilbake til fordi det blir mange detaljer - og rett og slett vanskelig å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Dette er en slik bok som kommer til å bli med i kofferten neste gang jeg reiser til New York, og planlegger et grundigere besøk til Brooklyn. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg flere litteraturpreferanser - særlig inn i den jødiske litteraturen. Det er nemlig der jeg har mine preferanser til denne bydelen. Jeg kunne nok også ha ønsket meg litt mer om Paul Auster, og kanskje noe mer om museer og spesielle spisesteder. Samtidig skjønner jeg at dette ikke er Anders Giævers prosjekt, og at dette heller ikke er en reisehåndbok, selv om ti-på-topp-listen i slutten av boka kan tyde på det. Det Giæver har oppnådd gjennom denne kjærlighetserklæringen til Brooklyn, er å få meg til å ønske meg tilbake til New York nokså raskt igjen. Neste gang vurderer jeg også å bo i Brooklyn. 

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og forsøker å favne nokså bredt for at lite eller ingenting skal være glemt. Jeg har imidlertid én sterk innvending mot boka, og det er at den er altfor tynn! Dersom Giæver noen gang skal redigere boka, anbefaler jeg ham å slenge på minst 100 sider til, som han fyller med enda mer Brooklyn-stoff. 

Jeg anbefaler like fullt denne boka varmt! Og jeg tror den kommer til å ligge under riktig mange juletrær i år!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-02-45624-5 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Audun Vinger - 3. november 2015 - Amerikanske tilstander - Det er ofte befriende med bøker av moderat lengde, men i «Første stopp Brooklyn» blir det litt bråstopp. Giæver kunne godt kostet på seg minst åtti sider til. Det holder ikke helt med et hjertesukk mot slutten om alt han ikke fikk omtalt og alle nabolagene han ikke fikk portrettert, ei heller med et slags reiseguide-appendiks med ti steder man må besøke i Brooklyn.
- Bokstaver.no - 27. november 2015 - Annerledes bok om Brooklyn - I dag er det nesten ingen nordmenn igjen i Brooklyn. Den som går på leting, finner nok noe, men de aller fleste er enten ”gått til Norge (som de sa) eller er døde. Det er livets strenge skjebne og gang. Men minnene lever – og minnene kan ingen ta. De lever videre takket være Giævers bok som har fått den megetsigende tittelen ”Første stopp Brooklyn”. For mange, mange år siden lå det en bar i Red Hook som heter ”Ottos Bar” med undertittelen ”Første og siste stopp”. Tittelen minner om den, selv om den henter sitt motiv fra noe helt annet. Det kan leseren selv finne ut av. Det er spennende å lære rikt. Takk for en annerledes bok, Anders Giæver!

Sidsel Wold: "Landet som lovet alt. Min israelske reise"

Interessant om dreiningen i israelsk politikk!

Sidsel Wold (f. 1959) er journalist og forfatter. I årene 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. Den 19. oktober i år utga hun sin fjerde bok: "Landet som lovet alt. Min israelske reise." Det var da ni år siden den forrige boka "Checkpoint: En beretning fra Midtøsten". 

Sidsel Wold drømte om å bli indianer eller jøde da hun var barn. I 19-årsalderen reiste hun til Israel for å jobbe i kibbutz, og etter hvert lærte hun seg hebraisk. Så sterk var hennes kjærlighet til landet at hun i en periode av sitt liv ønsket å konvertere til jødedommen. Hun fremmet Israels sak og hadde kontakter inn i det jødiske miljøet i Norge. Etter hvert lærte hun seg også arabisk og russisk. 

Få i Norge har så inngående kjennskap til hva som egentlig foregår i Midtøsten i dag, som Sidsel Wold. Ikke bare har hun studert og satt seg inn i det som er av litteratur på området, men hun har også vært der både på slutten av 1970-tallet og som korrespondent over flere år. I nesten 40 år har hun fulgt Israel tett. Hun har måttet tåle mye hets for sine synspunkter, særlig etter at hun snudde i sitt syn på Israel. At det i mange miljøer ikke er stuerent å komme med kritikk mot Israel, viser hun til fulle i sin bok. 

"Jeg har skrevet denne boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet. Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne? Jeg forsøker å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet det meste av sympatien landet nøt i sine første tiår?" (side 7)

I boka er Sidsel Wold innom temaer som sionismen og det britiske mandatet, opprettelsen av staten Israel og krigene vi kjenner fra historiebøkene. FN vedtok som kjent en delingsplan som gikk ut på at det skulle etableres en arabisk og en jødisk stat. Fordi Jerusalem er en hellig by både for jøder, kristne og muslimer, ble det bestemt at denne byen skulle administreres av FN. Det jødiske samfunnet aksepterte planen, mens den arabiske ligaen avslo. Rett etter opprettelsen av Israel brøt det derfor ut krig. Denne krigen ble kalt selvstendighetskrigen, og et år senere ble det erklært våpenhvile. Midlertidige grenser ble trukket opp, betegnet som "den grønne linje". (Kilde: Wikipedia)

 Seksdagerskrigen (5. - 10. juni 1967) førte til at Israel okkuperte store deler av landområdene som FN hadde vedtatt skulle tilhøre den arabiske/palestinske staten. Siden har det vært flere kriger, og forsøk på fredsavtaler, hvorav Oslo-avtalen er den mest kjente. Israel har ført en bosettingspolitikk i de okkuperte områdene, og dette har vanskeliggjort mulighetene for fred. Noe av problemet er at Israel selv mener at de ikke er okkupanter, men frigjørere, og at det dreier seg om landområder som Gud i følge Bibelen ga til sitt utvalgte folk. 

"Den eksistensielle angsten er avgjørende for å forstå Israels psyke og politikk. Frykt er ikke synlig, frykt er ikke rasjonell, men den er en sterk drivkraft i Israels politiske valg. Frykt er nødvendig som overlevelsesinstinkt i Israel. I det trygge Europa er vi i liten kontakt med dette instinktet, rett og slett fordi vi ikke føler oss truet. Spørsmålet er om Israel skal kunne drive sin politikk og oppføre seg etter andre regler på grunn av holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner." (side 42)

Gjennom å gå Israels historie og politikk så sterkt i sømmene, viser Sidsel Wold oss hvilken utvikling som har funnet sted i det en gang så lovede landet, hvor pionérånden en gang var så sterk. Hva skjedde egentlig underveis? På den ene siden har de jødiske bosettingene blitt et stadig økende problem, som står i veien for fred. På den annen side har folkene som har kommet til Israel påvirket landets politikk i en stadig mer høyrevridd retning. Ikke minst har det hatt mye å si at sånn ca. 1 million russiske jøder immigrerte til Israel i løpet av noen få år. Det som kjennetegner denne gruppen er blant annet at de ikke har noen forhistorie med palestinerne, og derfor ikke synes å bry seg om dem i særlig grad. 

"Bosetterbefolkningen er sammensatt. Blant dem finner du helt sekulære barnefamilier som vil ha romsligere boliger enn det de hadde hatt råd til inne i selve Israel. Det er familier som trives med barnevennlig miljø og den fordelen det er å bo i billige og subsidierte samfunn. Mange russiske immigranter bor i bosetterbyen Ariel, som har fått sitt eget universitet og teater. Bosetterne som bor i Øst-Jerusalem, tenker sjelden på at de er bosettere. Andre igjen er ideologiske bosettere som Israel Harel. Den gruppen som gjør mest av seg, er de ekstreme og voldelige bosetterne som går løs på palestinsk eiendom og setter fyr på kirker og moskeer.

På Vestbredden bor de jødiske bosetterne under én type lov og regler, mens palestinerne er underlagt militære lover og det som litt misvisende heter The Civil Administration, som er en del av IDE. Enkelt sagt har bosetterne alle rettigheter, mens palestinerne er uten rettigheter under israelsk okkupasjon. De ideologiske bosetterne mener at slik må det være, siden "palestinere ikke hører til her"." (side 86-87)

Mens det fra israelsk side ropes opp om antisemittisme når kritikken mot landet blir for krass, handler det for resten av verden om en ulovlig okkupasjon som bryter med folkeretten, dvs. Genevekonvensjonen. Men så lenge kritikken kun er verbal og ikke følges opp med sanksjoner, skjer det ingenting. Sidsel Wold kommer inn på det i boka - etter at jeg selv hadde tenkt det selv: - når resten av verden ikke gjør noen ting, står dette i grell kontrast til hvordan verden forholder seg til Putins okkupasjon av Krim-halvøya. Egentlig handler det om det samme, dvs. okkupasjon av andre lands territorier. Krim-halvøya var opprinnelig sovjetisk, uten at dette gjør det mer legitimt å hente dette landområdet tilbake fra ukrainerne. Tilsvarende kan man si om Vestbredden o.l.

Israel har alltid hatt tette bånd til USA, men selv her skranter støtten. Da Obama besøkte Israel i 2013, uttalte han følgende:

"Israelerne må innse at fortsatt bygging i bosettingene er kontraproduktivt for fred og mot sin hensikt om palestinerne skal få en levedyktig selvstendig stat som krever at reelle grenser må trekkes opp."

Jødene er et sammensatt folk som kommer fra mange steder i verden. Det finnes irakiske jøder, nord-afrikanske jøder, iranske jøder, russiske jøder, polske og tyske jøder osv. - og fremfor alt arabiske jøder. Men å koble sammen arabisk og jøde er tabu. 

"Så mange ord er politisk betente. Under et foredrag i 2014 hørte jeg for første gang en israeler si at jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er arabere. Med ett falt en stor bit på plass. For det er vanskelig, av og til helt umulig, å se forskjellen på en jøde fra Irak eller Marokko og en arabisk israeler (altså en palestiner med israelsk statsborgerskap). Det gikk plutselig opp for meg at det ikke er noen forskjell, bortsett fra religionen. Begge grupper er arabere. Noen er kristne arabere, noen er muslimske arabere, og mange er jødiske arabere. Men i Israel er dette en av fornektelsene, en av fortielsene, en av de mange elefantene i det nasjonale rommet." (side 114)

Den som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, blir merket for livet, mener Sidsel Wold. Men hvorfor får denne konflikten så mye mer oppmerksomhet enn alle andre konflikter? Det dør jo langt flere mennesker i andre kriger? Stikkord som religion, Bibelen, jødenes historie, okkupasjon, frigjøringskamp, rettferdighet etc. har nok mye å si. Hele den kristne verden har et forhold til Jødeland. Og nettopp derfor er f.eks. kristensionistene så opptatt av at jødene må få komme hjem - også til de delene av landområdene som ikke var omfattet av FNs resolusjon. For når så skjer, vet vi at endetiden er nær og at Messias skal komme tilbake. Akkurat dette handler blant annet Dag Hoels bok "Armageddon Halleluja!" om (linken går til min bokomtale). 

"Politisk sett utmerker russerne seg negativt. Deres holdninger til demografti, demokratiske institusjoner og håndhevelse av loven står lavt i kurs i følge meningsmålinger. Spørreundersøkelser viser også at russerne står for sterkt rasistiske holdninger overfor både arabere og mizrahim, sier forfatteren av The Million that Changed the Middle East. Russerne kom fra et land der bruk av makt, også militær makt, hadde en verdi i seg selv. I tiden etter 1996 oppdaget israelske ledere at de kunne hente støtte fra en million russisktalende innbyggere om de ville bruke rå makt mot palestinere eller mot Libanon. I dag har hele det israelske samfunnet beveget seg mot høyre, russerne er ikke lenger de eneste." (side 137)

Samtidig som vi reagerer sterkt når Holocaust benektes, burde kunnskapen om det som skjedde i 1948 føre til at heller ikke al-Nakba benektes. Det var aldri FNs intensjon at de palestinerne som bodde i landet Israel skulle fordrives, men det var nettopp det som likevel skjedde flere steder. Dette skriver den israelske forfatteren S. Yitzhar om i romanen "Khirbet Khizah" (linken går til min omtale av denne boka).

"Etter 1948-krigen viser statistikken at jødene utgjorde 82 prosent av befolkningen og ikke-jødene bare 18 prosent i området som ble til Israel. Tallene forteller den dramatiske historien om al-Nakba, fordrivelsen og katastrofen. Det nye Israel skulle være for jøder. Det israelerne kaller frigjøringskrigen og selvstendighetskrigen, er katastrofen for palestsinerne. Flere hundre palestinske landsbyer sto tomme igjen eller var jevnet med jorden etter at de israelske styrkene hadde tvunget innbyggerne på flukt." (side 143) 

Begrepet al-Nakba har etter hvert vunnet anerkjennelse også i den israelske bevisstheten. I Benny Morris´ The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (1988) og Ilan Pappés The Etnic Clensing of Palestine (2006) tas det et oppgjør med sionistenes narrativ om at rundt 750 000 palestinere forlot sine landsbyer frivillig i 1948, fordi deres arabiske ledere ba dem dra. Sannheten er at de ble fordrevet med makt og våpen. 

Det er imidlertid ikke bare mellom israelere og palestinere det er konflikter. Også innad i Israel er det konflikter mellom de ultraortodokse (haredim), som ikke jobber eller deltar i militærtjeneste, og resten av befolkningen. Denne gruppen føder mange flere barn enn resten av den mer sekulære delen av befolkningen, og de lever på det vi i Norge kanskje ville ha kalt sosialhjelp - uten at det kreves noe av dem. Deres tid går til studier av Toraen og andre hellige skrifter. Fordi de er så mange, representerer de mye makt i Israel. Akkurat hvor sammensatt Israel er, skriver blant annet Hanne Eggen Røislien om i sin bok "Israelerne - Kampen om å høre til" (linken går til min bokomtale).

"Antall israelske jøder som mener det er like viktig at Israel forblir en demokratisk stat som en jødisk stat, har sunket dramatisk de siste tre årene. I 2010 mente neste halvparten av de spurte at Israel må være demokratisk og jødisk, men i 2014 var antallet halvert. Bare hver fjerde jøde i Israel (24 prosent) mener de to verdiene er like viktige. ... Blant dem som mener at det er viktigere at Israel er jødisk enn demokratisk, finner vi nasjonalistene blant bosetterne og russerne. Men også den ultraortodokse befolkningen er sterkt representert her. Demokratiet blir stadig mindre viktig." (side 162)

Når et folk er kjørt så langt ned at det ikke lenger har noe å tape, blir det å sprenge seg selv i luften en siste utvei. Ser man ikke desperasjonen som ligger i en slik handling? Det går ikke an å holde et helt folk under støvelen og samtidig hevde at man selv representerer det eneste demokratiet i Midtøsten. Sidsel Wold har selv erfart hvordan ytringsfriheten i Israel arter seg i praksis. Hvordan man blir redd for å ytre seg fordi det kan skape vanskeligheter med å opptre som journalist i det samme området. Dette har ikke minst legen og forfatteren Erik Fosse fått erfare (forfatteren bak bl.a. boka "Øyne i Gaza" - linken går til min bokomtale). 

"- Folk har ikke peiling på hva som foregår, og så spør de hvorfor det finnes terror?" (side 176)

Sidsel Wold trekker opp noen historiske linjer fra 1970-tallet og frem til i dag. Den gangen forbandt alle palestinerne med terrorister. Vi hørte om flykapringer og terrorhandlinger og visste lite eller ingenting om det palestinske folket. I dag vet vi mye mer, og nå er sympatien tippet over til palestinerne og deres skjebne. 

"Seksdagerskrigen hadde gjort lille David til okkupant. Mens kartene før 1967 viste Israel som et knøttlite område omringet av store, fiendtlige araberland, viste kartene etter 1967 et stort Israel med de erobrede områdene Vestbredden, Golan, Sinai og Gaza. Med sin effektive hær hadde Israel tredoblet arealet sitt på mindre enn en uke. Det 19 år unge landet viste seg som en militær stormakt, og selvtilliten var det ingenting å si på. Seksdagerskrigen forvandlet israelerne fra å være "pionerer" til å "okkupanter". Israel var blitt den fryktinngytende Goliat som sto overfor hjemløse palestinske flyktninger." (side 205-206)

På side 209 i boka skriver Sidsel Wold om forfatteren Edward Said, mannen bak verket "Orientalismen". Dette verket skulle påvirke amerikanernes syn på Palestina-konflikten, først og fremst ved å tegne et riktigere og mer nyansert bilde av det arabiske samfunnet. Tidligere hadde vesten behandlet araberne som en ensartet gruppe og skåret alle over en og samme kam. Denne folkegruppen ble fremstilt som aggressive, ville, uvitende og enkle mennesker - med andre ord ikke rent lite rasistisk betont. Å være orientaler var et negativt ladet ord. Men det var ikke bare Saids nye fremstilling som fikk betydning for hvordan amerikanerne så på Palestina-konflikten. Israels aggressive politikk bidro i seg selv til å endre den internasjonale opinionens syn på landet. Etter hvert begynte også jødiske intellektuelle og forfattere å stille ubehagelige spørsmål. I den forbindelse er det nærliggende å trekke frem Amos Oz, forfatteren bak boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (linken fører til min bokomtale). 

"Noe skjedde med oss vestlige pressefolk som dekket Gaza-krigen i 2008-09. Og noe skjedde med forholdet vårt til israelere som ikke ante hva som foregikk i Gaza. Vi hadde sett en avgrunn. Og vi hadde sett folk som var flyktninger i 1948, bli hjemløse igjen. På nytt fikk de utdelt et hvitt telt og ulltepper. Enda en gang satt de i en teltleir uten håp. Med israelere flest ante ingenting om dette, for israelske pressefolk hadde forbud mot å reise inn i Gaza, og kunne i liten grad rapportere derfra." (side 220) (En bok jeg ønsker å trekke frem er Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza", som viser hvor sammensatt konflikten er.)

Sidsel Wold hadde i mange år vært mest opptatt av det vakre og gode Israel, og lenge mente hun at bildet av det stygge Israel var overdrevent og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjon hele tiden. Etter å ha sett okkupasjonen selv, og blitt meget opprørt over det hun så, oppdaget hun et styggere Israel. Som journalist mener Sidsel Wold at det er hennes oppgave å vise urett. Det ble vanskelig å balansere mellom det gode og det stygge Israel, og spørsmålet hun stiller er om det finnes et klart skille ... (side 222)

Noe av problemet er at ordet okkupasjon ikke er en del av den israelske dagligtalen. Det er faktisk et tabuord. Israelske politikere snakker derimot om frigjøring, og motparten i konflikten betegnes som terrorister. Israelerne lurer på hvorfor Norge ikke liker Israel. Når svaret er kombinasjonen av okkupasjon, arroganse, bygging av bosettinger og mangel på troverdig vilje til å skape fred, og dette blir møtt med "hvilken okkupasjon?", er det i følge Sidsel Wold vanskelig å komme videre i samtalen. Det at man oppfatter konflikten så grunnleggende forskjellig, er i seg selv et hovedproblem. 

"Hva er det å være anti- eller pro-israelsk? Journalisten Gideon Levy sier at om du er en venn av Israel i dag, da er du også en venn av okkupasjonen. Å være pro-israelsk på 1970-tallet hadde en helt annen betydning enn å være pro-Israelsk i 2015, i en tid da landet styres av den mest nasjonalistiske regjeringen noensinne. Begrepene antisemitt, antisionist og Anti-Israel skifter innhold og mening alt etter hvordan politikken og hasbaren utvikler seg. Begrepene brukes om hverandre for å stemple motstandere og bidrar til økt forvirring i et allerede komplisert landskap." (side 321)  

Breaking the Silence ble stiftet i mars 2004, og israelske soldater står bak denne organisasjonen. De har samlet inn vitnesbyrd fra mange soldater om overgep mot palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. 

"Gjennombruddet fikk Breaking the Silence med utstillingen Bringing Hebron to Tel Aviv sommeren 2004. Publikum ble invitert inn i okkupasjonen. De fikk se bilder og høre vitnesbyrd som skulle hjelpe dem å sette seg inn i okkupasjonens system og tankesett. Interessen var enorm. Nå trykket avisene både vitnesbyrd og bilder. Hele 7000 mennesker besøkte utstillingen. Blant dem var Yehuda Shauls far.
- Han ropte fra den ene delen av utstillingslokalet til den andre:
"Yehuda, is this what you did?" Militærpolitiet brøt seg inn i utstillingen. Senere den dagen besøkte jeg familien. Ingen sa noe. Det sto tusen elefanter i rommet!" (side 238)

Da Sidsel Wold oppsøkte Yehuda Shaul tre år etter utstillingen, kunne han fortelle at mange soldater ikke ønsket å stå frem med fullt navn av frykt for at de kunne få problemer som anmerkninger i rullebladet. Det forhold at mange av vitnesbyrdene er anonyme har organisasjonen Breaking the Silence fått kritikk for. Like fullt hadde til sammen tusen soldater stått frem og fortalt sine historier. I dag står organisasjonen bak filmer, hefter og rapporter, og de inviteres verden over. Prisen Shaul har betalt for suksessen er at han har blitt utskjelt og arrestert flere ganger, og at han er høyresidens og bosetternes folkefiende. 

"Det er Israel som okkuperer og som sitter med de fleste kortene. Israel er parten som må gi fra seg land for fred, men etter som folket dreier mot høyre, er stadig færre velgere villige til å gi avkall på land for å avslutte konflikten med palestinerne. Trolig hadde bare ledere som Yitzhak Rabin og Ariel Sharon, begge generaler i IDF, format til å få velgerne med på en så kostbar fredsavtale. Netanyahu har verken samme styrke eller vilje til å gjøre det. Så lenge Israel deltar i noe som ligner samtaler, kan regjeringen slippe unna isolasjon og boikott-trusler. Forhandlinger som politisk skuespill blir som å sette fyr på et hus for å varme seg på flammene. Kulden kommer når huset ligger i aske." (side 240)

Kan Israel regne med en fortsatt støtte fra USA i fremtiden? I 1980 utgjorde 80 % av USAs befolkning hvite mennesker. I 2060 vil godt under halvparten av USAs befolkning være hvit. Endringen i befolkningssammensetningen vil påvirke hva flertallet i USA kommer til å stemme. De gruppene som vil tippe balansen i befolkningssammensetningen, er de samme som er mest kritisk til Netanyahus politikk, og som ikke vil tolerere fortsatt okkupasjon og undertrykkelse. En annen sak er at flere og flere jødiske amerikanere tar avstand fra Israels politikk, og blir kraftig provosert hver gang Netanyahu uttaler seg "på vegne av alle verdens jøder". Det Netanyahu samtidig gjør, er å nøre opp under et jødehat som eksisterer særlig blant konspiratorikere, som hevder at jødene har en plan om å overta verdensherredømmet. (Dette er det skrevet mye om i litteraturen, og John Færseth berører blant annet dette temaet i sin bok "KonspiraNorge". Linken fører til min bokomtale.)

"I kraft av sin stilling som statsminister i Israel inkluderer Netanyahu hele det jødiske folket når han snakker til verden. Han snakker altså på vegne av folk som er statsborgere av Frankrike, Danmark og USA, enten de vil eller ikke. Han inkluderer dem i det sionistiske prosjektet og gjør dem indirekte ansvarlig for israelsk politikk - og okkupasjon. Det finnes mange jøder som er dypt ulykkelige over Israels politikk av i dag, men som ikke vil si noe utad av frykt for å fremstå som illojale. I uker med Gaza-krig, der folk i Europa er i opprør, blir dette en umulig situasjon for jøder som synes angrepene mot sivile er forferdelige, men som ikke tør å protestere fordi det kan være vanskelig å ytre seg offentlig. Redselen for å bli angrepet av antiisraelske mobber i Europa er reell." (side 260-261)

I tillegg bidrar Netanyahu til å så tvil om hvor europeiske jøder har sin lojalitet. Dette kan skade jøder i tider med sterke antiisraelske følelser. Det er nemlig liten tvil om at antisemittismen i Europa har økt, og at dette har sammenheng med Israels politikk. Dette står i sterk kontrast til at jøder utenfor Israel er blitt mer kritiske til Israel og landets politikk. 

Israels jødiske befolkning aner ikke hva det militære utsetter palestinerne for. Årsaken er at det ikke skrives noe om dette i israelske aviser. 

I bokas nest siste kapittel skriver Sidsel Wold om sine opplevelser som journalist. Hun har blitt utskjelt og beskyldt for å hate jøder når hun har laget reportasjer om Israel-Palestina-konflikten. Blant dem som har kritisert henne hardest, er kristensionistene verst. Det er selvsagt mange nyanser i konflikten, men dette er det vanskelig å få frem i korte TV-innslag av et par minutters varighet. For å forklare de store linjene, må det bøker til, påpeker hun. (side 279) 

Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt" inneholder alt man trenger å vite for virkelig å forstå Israel-Palestina-konflikten. Jeg er selvsagt innforstått med at dersom man er kritisk til hennes tankegods, vil mange av påstandene og historiene kanskje være vanskelig å svelge.   Samtidig er det viktig å understreke at forfatteren har elsket landet Israel i flere år av sitt liv, enn hun har vært kritisk. Hun har gått svært langt i forsvare det hun oppfattet som en nødvendig politikk mot terrorisme. Da hun skjønte at hun ikke satt med hele bildet av konflikten, reiste hun ut og undersøkte dette nærmere. Det hun ble vitne til var så hjerteskjærende at det var vanskelig å forsvare Israels politikk etterpå. Det hele bunner i en aggressiv okkupasjonspolitikk, hvor det er gjort en del valg (jf. bosettings-politikken) som gjør det vanskelig å tenke seg varig fred i dette området. Samtidig har befolkningssammensetningen i Israel endret seg betydelig i årenes løp, og dette har medvirket til den uforsonlige linjen overfor palestinerne samt en stadig sterkere grad av nasjonalisme av den usunne sorten. 

Det jeg fant aller mest spennende med Sidsel Wolds bok er redegjørelsen for hva dreiningen fra venstre- til høyresiden i politikken egentlig skyldes. Alt det andre - overgrepene i Gaza, okkupasjonen(e), kristensionistene og deres rolle, forholdet mellom Israel og USA og ikke minst den gryende antisemittismen i Europa - kjente jeg til fra før av. Boka ga meg lyst til å grave mer i Israels politikk, og noen av litteraturhenvisningene fikk jeg også lyst til å forfølge videre. 

Sidsel Wold skriver både godt og levende, og det var interessant å bli mer kjent med hennes egne beveggrunner for å endre holdningene til denne vanskelige konflikten. Ingen bør etter å ha lest hennes bok, være i tvil om at hun kan mer enn de aller fleste om Israel-Palestina-konflikten, og at hun mer enn de aller fleste har sett følgene av konflikten på nært hold. Jeg opplevde fremstillingen som svært balansert, helt til på slutten av boka, der man kan merke hennes fortvilelse og oppgitthet over holdningene hun har møtt i ulike miljøer - både i Israel og i Norge - når konflikten er et tema. Det må være lov, tenker jeg. Som hun selv sier flere ganger i boka: dette er en konflikt som mer enn noen annen konflikt griper tak i den som først har gått inn i den. Det er sterke følelser i sving! For Sidsel Wold handler dette om en stor skuffelse overfor et land hun har elsket store deler av sitt liv. Men det var pioner-staten Israel hun elsket - ikke okkupant-staten Israel. 

Det kommer ut utrolig mye bra norsk sakprosa, men dette er likevel noe av det bedre jeg har lest! Boka er den reneste page-turner for den som interesserer seg for Israel-Palestina-konflikten! 

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Jeg håper også at de som ikke nødvendigvis deler Sidsel Wolds syn på konflikten, leser boka. Om ikke annet så i alle fall for å forstå også den andre siden i konflikten! 

Utgitt: 2015 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 312
ISBN: 978-82-430-0947-9
Boka har jeg kjøpt selv 

Sidsel Wold - her fra debatten i Litteraturhuset i Oslo den 11. januar 2015 -
etter Charlie Hebdo-massakren. (Foto: RMC)

Hong Kongs sporveier

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

Hong Kong sporveier - eller Hong Kong Tramways - er en av Hong Kongs store turistattraksjoner. En ting er at de to etasjes trikkene er vakre å se på, forskjellige alle som en. En annen ting er at det er morsomt å kjøre trikk i Hong Kong. Selvsagt må man sitte i andre etasje, og aller helst foran. Å observere byens travelhet fra høyden er spennende! Er man i tillegg opptatt av fotografering, vil det dukke opp mange foto-scoop.

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

Trikke-traséen følger Victoria Harbour og går mellom Kennedy Town og Shau Kei Wan. Holdeplassene ligger langs traséen med ca. 250 meter mellomrom. Seks ulike ruter er etablert i byen, og trikkene går fra i fem-seks-tiden om morgenen til rundt midnatt. Systemet fungerer slik at man betaler idet man forlater trikken. Da kaster man eksakt beløp - rundt 2,30 Hong Kong Dollar for voksne og halvparten for barn og pensjonister (1 Hong Kong Dollar tilsvarer ca. 1 norsk krone) - i en boks. Selv om det ikke ser ut til at noen følger med på om man betaler korrekt beløp, er det nok et system som varsler om man betaler for lite. Betaler man for mye, skjer ingenting. Man får ikke noe restbeløp tilbake. 

Dette bildet har jeg lånt fra Wikipedia-siden om trikkene.

Hong Kong sporveier ble grunnlagt for ca. 110 år siden, og det var selvsagt britene som sørget for dette. På Wikipedia kan spesielt interesserte lese mer om Hong Kongs trikker.

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

Jeg fascineres av tog og trikker - både som fremkomstmidler og som fotoobjekter. I det følgende har jeg tatt med et lite utvalg av bildene jeg tok av trikkene i Hong Kong. 

Enjoy!

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC) 

To-etasjes trikk i Hong Kong (Foto: RMC)

Les flere av mine reisebrev fra Hong Kong!

Harper Lee: "Sett ut en vaktpost"

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet. 

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.

Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!

I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ... 

I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.

Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ... 

Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!

Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.

Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug)

Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert." 
-  Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.