"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.