Ekeberg skulpturpark - påsken 2016

Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn. 

I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 

Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 

En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 

Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.

Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 

Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 

Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 

Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)

Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí. 

På dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

Oscar-nominasjonene 2016 + oppdatering på vinnere

(Dette innlegget skrev jeg opprinnelig den 20. februar 2016, men jeg har oppdatert innlegget med informasjon om vinnerne.)

Dersom du er blant dem som følger bloggen min jevnlig, kan du ikke ha unngått å legge merke til at jeg for tiden jobber meg gjennom Oscar-nominasjonslisten for 2016. Prisutdelingen finner sted den 28. februar, og det sier seg selv at jeg ikke kommer til å rekke å se dem alle. Noen av dem er heller ikke tilgjengelig på norske kinoer før mot midten av mars - antakelig fordi de som skal tjene penger på disse filmene, ønsker å spre godbitene utover våren. 

24 priser skal deles ut, og det er ikke til å komme forbi at noen pris-kategoriene er mer interessante enn andre, i alle fall for oss som bare skal se filmene ... For filmbransjen er imidlertid alle prisene viktige, fordi dette for all fremtid vil følge filmene når de skal promoteres. Ja, i den sammenhengen er selv antall nominasjoner viktige. 

I dette innlegget har jeg laget en oversikt over de kategoriene jeg er mest opptatt av (åtte kategorier totalt), og nominasjonene under disse, og så har jeg linket mine filmanmeldelser til disse der slike finnes. Her og der har jeg også dristet meg til å gjette på hvem som kan ha en mulighet for å vinne, uten at jeg på noen måte kan sies å være ekspert på temaet. Dessuten velger amerikanerne annerledes enn oss europeere - enten det dreier seg om filmer eller presidenter ...  

Beste film:
The Big Short (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Bridge of Spies (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Brooklyn (tre Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
Mad Max: Fury Road (ni Oscar-nominasjoner - vant seks Oscar´s)
The Martian (syv Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
The Revenant (12 Oscar-nominasjoner - vant tre Oscar´s)
Room (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Spotlight (seks Oscar-nominasjoner - vant to Oscar´s)

Jeg har sett seks av de i alt åtte nominerte filmene. Jeg kommer ikke til å se "Mad Max" eller "The Martian". 

Det er et stort sprik både i tematikk, aktualitet og sjanger blant de nominerte filmene, men jeg holder en knapp på "Spotlight". Dette er i alle fall den beste av filmene jeg har sett. 

("Spotlight" fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt.)

Beste mannlige hovedrolle:
Bryan Cranston - Trumbo
Matt Damon - The Martian
Leonardo DiCaprio - The Revenant
Michael Fassbender - Steve Jobs
Eddie Redmayne - The Danish Girl 

Her er jeg på atskillig tynnere is siden jeg kun har sett to av de i alt fem nominerte skuespillerne (etter hvert fikk jeg også sett "Steve Jobs"). Eddie Redmayne fikk Oscar for beste hovedrolle i 2015, mens Leonardo DiCaprio har vært nominert seks ganger tidligere (både i kategorien beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle) ... Kanskje det blir ham denne gangen?

(Leonardo DiCaprio fikk Oscar i denne kategorien - så det var absolutt hans tur denne gangen!) 

Beste kvinnelige hovedrolle:
Cate Blanchett - Carol
Brie Larson - Room
Jennifer Lawrence - Joy
Charlotte Rampling - 45 Years (nominert til en Oscar)
Saoirse Ronan - Brooklyn

Jeg har kun sett tre av de nominerte filmene (etter hvert så jeg også "Carol"), men tillater meg likevel å gjette på at det enten blir Cate Blanchett eller Charlotte Rampling. Cate Blanchett mottok Oscar i denne klassen for sin hovedrolle i "Blue Jasmin" i 2013, og for birollen i "The Aviator" i 2004. Dessuten har hun vært nominert en rekke ganger - bl.a. for sine i hovedroller i filmene "Elizabeth: The Golden Age" (2007) og "Elizabeth" (1998). Hun er en uovertruffen skuespiller, nær sagt uansett hvilken rolle hun bekler. Charlotte Rampling har aldri tidligere blitt nominert, så det hadde selvsagt vært moro om hun fikk statuetten denne gangen.

Jeg skal se "Carol" når denne kommer på kino. (Norgespremieren er 11. mars).

(Brie Larson fikk Oscar i denne kategorien - og det overrasket meg faktisk.)

Beste mannlige birolle:
Christian Bale - The Big Short
Tom Hardy - The Revenant
Mark Ruffalo - Spotlight
Mark Rylance - Bridge of Spies
Sylvester Stallone - Creed

Jeg har en favoritt her, og det er Mark Rylance! Jeg tror at dette er den eneste Oscar-statuetten "Bridge of Spies" kommer til å få også, selv om dette er en god film. 

(Mark Rylance fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt. Jeg traff også godt på at det ikke ble noen flere Oscar´s til Bridge of Spies.)

Beste kvinnelige birolle:
Jennifer Jason Leigh - The Hateful Eight
Rooney Mara - Carol
Rachel McAdams - Spotlight
Alicia Vikander - The Danish Girl
Kate Winslet - Steve Jobs 

Igjen har jeg et litt for dårlig grunnlag å vurdere ut fra, men jeg holder en knapp på Kate Winslet likevel. (Det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg hadde sett filmen først.)

(Alicia Vikander fikk Oscar i denne kategorien.)

Beste regi:
The Big Short
Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight

"The Big Short" ble for rotete for meg, mens "The Revenant" ble vel tradisjonell. Sånn sett skiller "Room" seg litt ut, siden det meste av handlingen foregår inne i et rom, med de begrensninger dette gir å spille på. 

(Alejandro Gonsales Iñárritu fikk Oscar for beste regi - for andre år på rad!)

Beste fremmedspråklige film:
Embrace of the Serpent
Mustang
Son of Saul
Theeb
A War


Jeg har foreløpig kun sett "Son of Saul", "Theeb" og "Mustang" (i ettertid har jeg også sett "A War". "Son of Saul" er en av de beste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Filmen "Theeb" er et drama fra første verdenskrig, hvor beduiner, osmanere og jordansk ørken står i fokus. I "Mustang" er det tvangsekteskap som er tema. De to siste er ikke tilgjengelig for det norske publikum enda - verken på kino eller DVD. Politiske budskap er et stikkord for i alle fall fire av disse filmene. Det vi dessuten kan være veldig sikre på, er at samtlige nominerte filmer er kvalitetsfilmer og at de går godt over mange av de øvrige nominerte (engelsktalende) filmene. Det blir på en måte hele verden mot Hollywood.

("Son of Saul" fikk Oscar i denne kategorien - som jeg tenkte ...)

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:
The Big Short
Brooklyn
Carol 
The Martian
Room

Jeg har bare sett tre av filmene (og etter hvert fikk jeg også sett "Carol"), og jeg tror ingen av disse vinner denne prisen. "Brooklyn" er for tradisjonell, mens "The Big Short" er for rotete (men ivrer etter å være original og spesiell). 

("The Big Short" fikk Oscar i denne kategorien - det spesielle og originale var altså en suksess!)

"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 

De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...

Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 

Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...

Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...

Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.

Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 

Persona non grata

Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...

Maud arresteres

Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 

Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet

Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.

Cheung Chau Island - Hong Kong

Cheung Chau (Foto: RMC)

Dersom du er i Hong Kong og trenger en liten pause fra byens ståk og mas, passer det perfekt å ta en båttur ut til en av øyene utenfor Hong Kong. Da vi var i Hong Kong i fjor høst, valgte vi å reise både til Cheung Chau Island og Lamma Island. Dersom du ikke har tid til begge deler, anbefaler jeg Cheung Chau Island. Denne øya er den mest sjarmerende av disse to. At turistene foretrekker denne øya, merkes også på antall båter som går dit sammenlignet med Lamma.

Utsnitt av kart fra guideboka Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong

Infrastrukturen langs kaia på Hong Kong-øya er helt upåklagelig, og det er godt merket fra hvor de ulike båtene går. Båten til Cheung Chau går fra pir 5, jf. kartet over. 

Kart over Hong Kong-øya, Kowloon, Lantau og øyene

Cheung Chau ligger ca. 10 km sørvest for Hong Kong-øya, og det tar ca. en time med båt til øya. Det bor ca. 23 000 mennesker på Cheung Chau. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

En gang var hovednæringen her fiske, men i dag er det turisme. Likevel må man kunne si at antall båter i bukta er helt overveldende, så jeg antar at fiske fremdeles har en relativt stor plass blant yrkene man kan velge blant her. Sør-Kina-havet er for øvrig så forurenset at man skal være litt forsiktig med å innta for store mengder sjømat. Det står ingen skilt utenfor restaurantene om at sjømaten er fisket lokalt eller er importert, men jeg tror man kan gå ut fra at det meste er fisket lokalt. Og bare for å ha sagt det: vi tok for oss av sjømaten, og det smakte fortreffelig. Min skepsis i forhold til mengdene går først og fremst på tungmetallene som hoper seg opp i forurenset sjømat. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Det går én hovedgate gjennom Cheung Chau, og her er det ikke tillatt med biltrafikk. Sykler er det derimot mengder av! Ingen kommer opp i særlig høyt tempo gjennom gatene, men man bør like fullt være obs på syklistene. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Hva gjør man ute på Cheung Chau Island? Man kan f.eks. dra til Pak Tai-tempelet, besøke pirat-grottene eller rett og slett gå rundt i butikkene og/eller spise et godt måltid med mat. Vi gjorde mest av det siste, i tillegg til at jeg selvsagt tok en del bilder. Ved å småspise litt her og der, fikk vi med oss en hel del. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Mange av dem som bor på Cheung Chau Island, jobber inne i Hong Kong og pendler til og fra jobb med båten. De gamle holder derimot tradisjonene i hevd, og dette er i seg selv noe av magien ved øya for oss turister, som strømmer til i hopetalls. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

I tidligere blogginnlegg fra Hong Kong har jeg nevnt dette med tørking av sjømat. På Cheng Chau så vi flere som denne mannen, som sitter og skreller reker som legges ut på brett, for deretter å tørke i sola. Langs gatene gikk det unge mennesker og tygget på tørkede reker, som snacks. Vi ble naturligvis nysgjerrige, og ble oppmerksom på poser med tørkede reker i mange av butikkene. Prisen var relativt stiv, for en liten pose med tørkede reker kostet fort opp mot 150-200 Hong Kong-dollar (tilsvarende ca. 150-200 norske kroner). 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Her forberedes dagens fangst for salg. De hygieniske forholdene var gode, etter hva vi kunne bedømme. Vi ble heller ikke syke etter å ha spist på et par-tre steder mens vi var på øya. (Noe feriemage må man selvsagt regne med når man er på den andre siden av jorda, og blir utsatt for andre bakterier enn vi er vant til, men heller ikke dét opplevde vi.)

Cheung Chau (Foto: RMC)

En lokal favoritt vi fant flere steder, var gratinerte østers. Like nydelig hver gang! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Vi klarte også å rote oss inn på et fiskemottak, hvor flere grupper av arbeidere satt og renset reker, fisk og annen sjømat for salg. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kakene og dessertene er også noe man bare må smake på turer som dette! Da kan slanking være slanking ... 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kombinasjonen av semulegryn, alovera og alskens lokale frukter (dragefrukt, melon, fersken etc.) var helt fortreffelig! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Denne mannens kundegrunnlag var nok ikke å finne blant turistene. Dette var rett og slett et slakteri, og her hang godsakene fremme. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Noe av det mest merkbare på Cheng Chau var tempoet. Her gikk det ikke fort, og det gjør nok at folkene her ute lever et relativt godt liv sammenlignet med det stressende og ikke minst støyende livet inne i Hong Kong. 

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder fra Cheng Chau. 

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Vareutvalget på Cheung Chau var det ingenting å si på (Foto: RMC)

Til Cheung Chau kom også asiatiske turister (Foto: RMC)

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Sykler i mengder på Cheung Chau (Foto: RMC)

Man kan leie seg sykkel på Cheung Chau (Foto: RMC)

På vei tilbake til Hong Kong-øya med båt fra Cheung Chau (Foto: RMC)