"Vi ses igjen barn" (Regissør: Louis Malle)

Frankrike i 1944


Innspilt: 1987
Originaltittel: Au revoir, les enfants
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gaspard Manesse (Julien Quentin), Raphaël Fejtö (Jean Kippelstein alias "Jean Bonnet"), Francine Racette (Juliens mor), Stanislas Carré de Malberg (Juliens eldre bror), Philippe Morier-Genoud (Fader Jean), François Berléand (Fader Michel), François Negret (kjøkkenhjelperen), Peter Fitz (Muller), Irène Jacob (Mademoselle Davenne)
Spilletid: 104 min.

Handlingen i filmen foregår over noen få uker vinteren 1944. Elleveårige Julien er en av mange barn av velstående parisiske familier som sendes på internatskole på landet, sånn for sikkerhets skyld under en kritisk fase av andre verdenskrig. Han hater å måtte gi avkall på sitt privatliv og sine privilegier, og må ufrivillig friste en tilværelse sammen med andre gutter på internatskolen, hvor ingen har eget rom men må sove sammen på en svær sovesal. Indrejustisen blant guttene er beinhard, og her er det ikke plass for pingler. De blir i så fall lett offer for trakassering.

Julien har problemer med å tilpasse seg i begynnelsen, og plages av episoder med sengevæting, som han forsøker å skjule så godt det lar seg gjøre. Det skal lite til for å bli gjort til latter blant guttene, og alle prøver så godt de kan å spille at de er tøffere enn tøffest.

En dag ankommer Jean Bonnet. Han er nokså sky og går mye for seg selv. Det som imidlertid skinner gjennom er at han er meget begavet i nær sagt alle fag, og at han i tillegg er en meget habil pianospiller. Julien er svært nysgjerrig på Jean, og denne nysgjerrigheten trigges ytterligere av at Jean svarer nokså svevende de gangene han spør ham om familien hans. Julien finner etter hvert ut at Jean egentlig heter Jean Kippelstein og er jøde. Etter først å ha tatt avstand fra ham fordi det er lite populært å være flink, oppstår det under tiden sterke vennskapsbånd mellom de to guttene.

De velstående guttene på skolen selger matvarer de får hjemmefra til kjøkkenhjelperen, som selger disse varene videre på svartebørsen. På den måten sper han på sin nokså tarvelige lønn, og får råd til å holde seg med en kjæreste. En dag blir han imidlertid tatt, og i den forbindelse mister han jobben. For å slippe å bli stående fullstendig på bar bakke, ser han ingen annen utvei enn å alliere seg med nazistene. Det skal bli skjebnesvangert for Jean Kippelstein og en liten håndfull jøder som skolens rektor har holdt skjult for tyskerne ... At kjøkkenhjelperen i det hele tatt kjenner til at det befinner seg jøder på skolen, skyldes en uskyldig kommentar fra Julien ved en tidligere anledning.

Denne prisbelønte filmen er basert på Louis Malle´s egne traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Filmen anses som en av Malle´s viktigste og mest verdsatte filmer. Malle rakk å lage om lag 20 filmer før han døde i 1995, og fra før av tror jeg at jeg kun har sett Damage - også det en film av ypperste klasse. "Au revoir, les enfants" er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her er nettopp filmens selvbiografiske trekk trukket frem.

De katolske internatguttene har knapt skjønt alvoret bak antisemittismen før det er for sent, og den dagen Jean og de andre jødiske guttene hentes av Gestapo blir skjellsettende for all fremtid. Så skjellsettende at Malle for egen del laget dette mesterverket av en film og sånn sett udødeliggjorde sin egen historie. Guttene spilte sine roller helt ut til fingerspissene troverdig, og filmen viser også hvilket eksentrisk miljø som dannet seg på den isolerte skolen, hvor kun flyalarmene bidro til å bryte de daglige rutinene. Dette er en film som gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg! Jeg må også nevne at nydelige Irène Jacob dukket opp i en liten birolle som pianolærerinne. Hun debuterte faktisk i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Et sterkt et ...

Avskjedsscenen mellom Julien og hans mor

Jean Bonnet, den nye gutten i klassen

På sovesalen

Et tyskokkupert Frankrike

Jean Bonnet hos pianolærerinnen Davenne

"Alle årets dager" (Regissør: Alain Corneau)

Historisk drama fra 1600-tallets Frankrike


Innspilt: 1991
Originaltittel: Tous les matins du monde
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Pierre Marielle (Monsieur de Sainte Colombe), Gérard Depardieu (Marin Marais), Anne Brochet (Madeleine), Guillaume Depardieu (den unge Marin Marais), Carole Richert (Toinette)
Spilletid: 110 min.
Vinner av syv Oscars!

Marin Marais (f. 1656 d. 1728) var en kjent fransk komponist og cellist, som gikk i lære hos mesteren Monsieur de Saine-Colombe i en kort periode av sitt liv. Denne filmen handler bl.a. om hvordan det gikk til at han ble tatt opp som elev hos den sky einstøingen og cellist-mesteren de Sainte-Colombe.

Den dagen Monsieur de Sainte-Colombe mistet sin kone, sluttet han å bry seg om hva som skjedde rundt ham. Han mistet interessen for det sosiale liv, og hadde det ikke vært for døtrene Madeleine og Toinette, hadde han nok for alltid meldt seg ut av samfunnet for øvrig, kun oppslukt av sin cello fra morgen til kveld.

Fordi de Sainte-Colombe øvet på sin cello absolutt hele tiden, ble hans evner til å traktere dette instrumentet helt emminent. De få gangene han holdt konserter, kom folk fra fjern og nær for å høre hans vakre spill. Forsøk fra Ludvig XIV på å få ham til hoffet, mislyktes hver gang. Etter hvert lærte han døtrene sine å spille cello, og de tre - faren og hans døtre - holdt konserter en gang for hver årstid.

En dag dukker den unge Marin Marais opp hos mesteren. Han har blitt kastet ut av et guttekor fordi han har kommet i stemmeskiftet og ikke lenger duger til å synge sopran. Nå ønsker han å lære å spille cello av den store mesteren. Imidlertid avviser mesteren ham i første omgang, fordi han ikke er interessert i å lære opp en som kun har ett mål for øye: å underholde kongen av Frankrike ved hans hoff. Dersom han skal ønske å lære ham opp, må han være genuint opptatt av musikken og den alene. Etter mye om og men blir imidlertid Marais tatt opp som elev av mesteren, og de to utvikler et spesielt forhold. Hadde det ikke vært for at Marin Marais kaster sine øyne på mesterens døtre - i første omgang Madeleine - ville dette samarbeidet antakelig har endt mer fredfullt enn hva det gjorde ... Til slutt må nemlig Marin Marais velge mellom en karriere som musiker og kjærligheten.

Filmen er basert på en del av Marin Marais livshistorie, dvs. i all hovedsak i den perioden hvor han gikk i lære hos mesteren de Sainte-Colombe. I første rekke er dette en stemningsfull film full av vakker musikk og estetikk. Like fullt var den noe langtekkelig og tidvis faktisk kjedelig. Jeg får ikke helt tak på hva det var jeg syntes ikke fungerte helt. Kanskje var det alle de undertrykte følelsene som aldri kom helt til overflaten. Selv romansen mellom den unge Marin Marais og Madeleine manglet gnist, til tross for at Guillaume Depardieu som altså spilte komponisten som ung mann, var vidunderlig skjønn, og Madeleine tilsvarende henrivende vakker. Marin Marais den eldre - spilt av Gérard Depardieu - var i grunnen bare livstrett og fjern. Det eneste som så ut til å fungere i hans liv til slutt, var hans evne til å trylle frem de vakreste toner fra sin cello. Så mange forventninger, så mange unge liv som på mange måter bare ebbet ut uten å bli forløst på noe vis ... Denne filmen hadde jeg mange forventninger til, både pga. alle Oscar-statuettene den har vunnet og pga. skuespillerne, men jeg ble dessverre skuffet. Her blir det terningkast fire. 

Den store cellist-mesteren lærer sin datter Madeleine å traktere celloen

Guillaume Depardieu som Marin Marais den yngre

Det oppstår en romanse mellom Madeleine og Marin Marais

Gérard Depardieu som Marin Marais den eldre

Visdomsord fra Kina

Bokas tittel: Tao Te Ching
Utgitt første gang i Norge: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Lohne
Gjendikter: Åse-Marie Nesse
Antall sider: 208

For en tid tilbake fikk jeg sterkt anbefalt boka "Tao Te Ching".  Foranledningen var at jeg hadde begynt med Qi Gong ... 

Foreløpig har jeg ikke hatt all verdens tid til å sette meg inn i boka, men kan nevne at den regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur, og taoismens store klassikere. Boka inneholder - for å sitere Bokklubben - "en frodig samling av gamle ordtak og visdomsperler med kommentarer.

Med en noe spesiell bakgrunn ønsker jeg å sitere kapittel 60 i dette prakteksemplaret av en bok, som jeg har en sterk mistanke om kommer til å få stor betydning for meg i fremtiden. 

Å styre et stort rike   

er som å koke en liten fisk: 

det er best å gå varsomt frem. 

Om den vise tar Tao til hjelp 

vil det onde tape sin kraft; 

og han kan ikke skade andre. 

Bare den som har te 

finner indre ro.

"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevokterne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung alder.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...

Fangene på Sarahs Island

Fanger på flukt

Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse

Er han nestemann?

Rundreise i Spania - 11 Baeza

I den ellevte og tolvte artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg tvillingbyene Baeza og Ubeda, som ligger i provinsen Jaén. Men først altså Baeza i artikkel nr. 11 ... (Reiseruten vår finner du her.)

Katedralen

Baeza kom på Unescos verdensarvliste i 2003. Byen var tidlig under maurisk herredømme, men ble allerede i 1226 erobret tilbake av de kristne, hvoretter den ble kolonisert av kastiljanske riddere, kan jeg lese i en av mine reiseguider. De fleste av byens bygninger ble reist i middelalderen og bygningsmassen anses som den best bevarte italienske renessanse-arkitekturen i Spania.

Baeza er i likhet med tvillingbyen Ubeda omgitt av olivenlunder så langt øyet rekker og vel så det. Provinsen Jaén er ikke bare Spanias største olivenprodusent, men verdens største. Da vi kjørte gjennom Jaén på vei til Baeza og Ubeda, skjedde det ikke få ganger at vi ble overveldet av lukten fra olivenoljeproduksjon, og denne lukten var lite flatterende, for å si det slik. 

I Baeza bor det i dag om lag 16 000 innbyggere, mens det i byens storhetstid under maurisk herredømme er anslått at det bodde rundt 50 000 mennesker her. Vi tilbrakte en formiddag i Baeza, ruslet rundt og suget inn atmosfæren. Her er våre inntrykk. 

Folketomme gater midt i siestaen 

Det er noe med de sandfargede bygningene ... 

En svært idyllisk liten småby!

Hmmm ... Gikk ikke disse veldig målbevisst mot vår bil, mon tro? 

Vi reddet oss så vidt unna en parkeringsbot ... 

Plaza del Pópulo

Her lå turistkontoret!

Plaza del Pópulo

Tårnet på San Juan Evangelista, universitetet i Baeza

Katedral-tårnet

Fuente de Santa Maria

Universitetet

Palacio de Jabalquinto

Detalj på bygningsfasade 

Gatebilde i Baeza

Før vi satte kursen mot Ubeda, måtte vi ha oss noe å spise. Kanskje ikke den 

beste restauranten i byen, men vi hadde rett og slett ikke tid til å lete etter noe mer spennende.

Her sto dessverre ikke tapas på menyen ... 

Hvis du ønsker å lese mer om Baeza, kan jeg virkelig anbefale dette nettstedet. 

"Main Street" (Regissør: John Doyle)

Sjarmerende, men middelmådig


Innspilt: 2010
Originaltittel: Main Street
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (Gus Leroy), Orlando Bloom (Harris Parker), Ellen Burstyn (Georgina Carr), Patricia Clarkson (Willa), Amber Tamblyn (Mary Saunders)
Spilletid: 90 min.

En liten by i sørstatene i USA er i ferd med å dø ut. Det er ingen som ønsker å investere der lenger, de unge vil bare vekk fortest mulig og det er i grunnen bare å innse at det går nedover med det meste. For det skjer jo absolutt ingenting der lenger. Spede forsøk på å lage parader i byens hovedgate i forbindelse med høytider, har for lengst strandet. De unge vil ikke for sitt bare liv risikere å bli sett der, for dette er ganske enkelt for pinlig.

Så ankommer den kjekke og sjarmerende Gus Leroy (i Colin Firths skikkelse)! Det hele starter med at han leier et gammelt lager av den aldrende kvinnen Georgina Carr. Georgina skulle egentlig ha vært en rik arving, men tobakksindustrien tok en annen vending for mange, mange år siden. Det er ikke rare greiene hun sitter tilbake med, og det ser ut til at hun kan bli nødt til å selge sitt herskapelige barndomshjem. Det er jo alt for stort for et menneske uansett .... Men følelsen av å måtte gi opp sitt hjem er likevel sår. Og hva vil forresten alle vennene hennes si? Vel ... de er for lengst døde uansett ... 

Midt oppi alt dette blir vi vitne til ungjenta Mary Sanders spede forsøk på å starte et voksenliv. Men da det blir klart for henne at sjefen hennes på advokatkontoret hvor hun jobber, som hele tiden har ønsket en affære med henne, faktisk er gift, mister hun alle illusjoner. Da hun at på til får sparken fordi hun ikke vil treffe ham lenger, bestemmer hun seg for å flytte. Ser hun i tide den kjekke unge mannen - Harris Parker i Orlando Blooms skikkelse - som elsker henne høyt, og som studerer juss ved siden av full jobb som politimann for hennes skyld? Han som faktisk har elsket henne så lenge han kan huske? Og skjønner den unge mannen for den saks skyld at han må vise Mary at han har "edge" - ikke varte henne opp hele tiden som en logrende hund som er fornøyd med smuler ... ?

I mellomtiden kommer det frem at mr. Leroy bruker Georginas lager til å oppbevare helsefarlige stoffer, riktig nok forskriftsmessig oppbevart på tønner, men dog ... Ønsker byens borgere og ikke minst Georgina at han skal lagre helseskadelige stoffer i deres by? Selv om han lover at dette kan snu opp-ned på den nedadgående trenden i byen deres, og faktisk revitalisere den og starte en vekst?
 
Etter å ha sett Colin Firth i strålende filmer som "A single man" og "Kongens tale", måtte jeg ha denne da den kom på DVD. Like fullt kan jeg med en gang si at jeg ble rimelig skuffet. For egentlig er det vel kun Colin Firth som stråler i det hele tatt i denne filmen, mens resten fremstår som nokså forutsigbart og kjedelig etter at jeg først hadde klart å få tak i tråden i filmen. Både Colin Firth og Orlando Bloom snakker sørstats-amerikansk i denne filmen. Sikkert krevende nok å lære seg for å kunne bekle rollene i filmen, men ikke tilstrekkelig til at dette kunne bære filmen som helhet. Dessuten synes jeg det var nokså synlig at Colin Firth slet litt med å artikulere seg, og kjente igjen noe av mimikken hans fra "Kongens tale", hvor dette for øvrig var på sin plass. Det gjorde ham i alle fall litt kunstig. Han sto dessuten hele tiden på utsiden av de andre hovedpersonene i filmen.

Kanskje er det en grunn til at denne filmen aldri er blitt vist på kino i Norge? Det skyldes i alle fall ikke at den er for smal! Handlingsforløpet ble for snublende, det var for mange ting som skulle inn i denne forholdsvis korte filmen på 90 minutter, og jeg fikk liksom aldri ordentlig tak på noe. I stedet for å bli en kompleks og "dyp" film, ble den bare rotete. Her er jeg i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, noe min mann som så den sammen med meg synes er alt for snilt (uansett om det blir tre eller fire, altså). Jeg tror like fullt jeg ender på noe midt i mellom. Men bevares! Filmen er sjarmerende nok den, og i mengden av alle de mange middelmådige filmene i denne genren, ville jeg heller ha sett denne enn mye av alt det andre. 

Er Gus Leroy byens redningsmann?

Sjarme i bøtter og spann

Mr. Leroy sammen med Georgina og hennes niese

Harris Parker (Orlando Bloom)

Leselysten ligger til familien! ;-)

Rundreise i Spania - 10 Bilbao (Bilbo)

I denne tiende artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg Bilbao. Byen er hovedstad i provinsen Vizcaya og sentrum for Baskerland. Det bor rundt 400 000 mennesker i denne byen, som har beliggenhet helt nord i Spania, i Biscayabukta. Det Bilbao kanskje er aller mest kjent for, er Guggenheim-museet. Og det var i grunnen dette og dette alene vi dro av gårde for å se. 

Vi kjørte inn i Bilbao med GPS´en innstilt på Guggenheim-museet. Deretter fant vi et egnet parkeringshus og begynte å gå langs elva Rio Nervión. Spaserturen langs elva var faktisk også en hyggelig opplevelse! Ikke bare var det mange flotte bygninger å se på den andre siden av elva, men skulpturer sto på rekke og rad opp mot Guggenheim-museet.

Hovedbygningen til Deusto-universitetet (spansk jesuitt-universitet),

første gang åpnet i 1886.

Denne bygningen klarte jeg i grunnen aldri å finne ut hva huser ...

Paseo de la memoria av Judith Markus Lüpertz

El Libro del Explorador av Sir Anthony Caro

Og så var det der: Guggenheim-museet! Nesten enda mer overveldende enn vi hadde forestilt oss på forhånd! Noe vi i grunnen skulle komme til å erfare var at selve bygningen i grunnen var vel så morsomt å oppleve som kunstverkene den rommet ... syntes nå vi ... 

Guggenheim-museet ble åpnet i 1997, som ledd i en plan om sette Bilbao på kartet som en kulturby av stor betydning etter at tungindustrien hadde fått en solid knekk. Det er stiftelsen Solomon R. Guggenheim som i samarbeid med baskiske myndigheter har stått for planlegging og oppføring av det monumentale byggverket. At byen har lykkes i sin satsning, er hevet over enhver tvil! Skjønt det er et paradoks at bygningen mer enn innholdet/utstillingene er det som trekker skuelystne - som for eksempel oss ... 

Museet sett ovenfra

På plassen foran museet står den berømte blomster-hundevalpen som kunstneren Jeff Koons har skapt. 

Inne på museet var det fotoforbud, men da kom i grunnen Iphone´ n til nytte ... Ha meg unnskyldt! Jeg klarer ganske enkelt ikke å gå forbi objekter som kan komme til å gjøre seg godt på film.

Her er noen inntrykk fra utstillingene inne i museet.

Etter endt besøk på Guggenheim-museet, gikk vi tilbake til parkeringshuset, og så bar det sørover mot Andalucia ...