 |
| Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC) |
Litteraturhuset presenterte henne på følgende måte:
Her skildres forholdet mellom en far og en datter, begge kunstnere. Sju år etter farens død dukker en båndopptaker opp i en kasse på loftet. Opptak av samtaler mellom de to. Han ønsket å dokumentere aldringen og hevdet hun kunne spørre om hva som helst, men kunne hun egentlig det?
Linn Ullmann er blant de viktigste stemmene i nyere skandinavisk litteratur og har mottatt overveldende kritikker for alle sine romaner. Hennes forrige roman, Det dyrebare, fikk en strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt og var blant annet å finne på New York Times Book Reviews prestisjetunge liste «100 Notable Books 2014». Den toneangivende kritikeren James Wood i The New Yorker hadde også romanen på sin liste over fjorårets favoritter.
De urolige tar utgangspunkt i faktiske opptak som Ullmann gjorde med sin far mot slutten av hans liv. Romanen representerer dermed en ny vending i Ullmanns forfatterskap og er en sjangeroverskridende tekst der forfatteren undersøker hukommelsens grenser og det nære forholdet som alltid vil være mellom minne og diktning. For hva er det egentlig man husker og ikke husker, og hva innebærer det å fortelle sin egen eller andres historie?
Daglig leder Andreas Wiese presenterte Linn Ullmann som en forfatter som skriver "rått og vakkert", og"grusomt morsomt". Han viste til Ullmanns sitat fra Alice Munro om at fiksjon kort og godt kan beskrives som "noe skjedde her" - med trykk på hver stavelse. Ullmann har selv uttalt at hun for å kunne skrive en roman, trenger en scene der figurene kan bevege seg rundt. Minner er byggesteiner i historien.
Kaja Schjerven Mollerin startet med å sitere de første strofene i romanen "De urolige". Alt kommer an på hvor du står, skriver Linn Ullmann. Lyktes hun med å finne sine foreldre i sin siste bok? spurte Schjerven Mollerin. På et vis henger minner sammen med glemsel, begynnelsen med slutten, å se med det å bli sett osv., mente Ullmann. Det meste kretser rundt temaet å forstå seg selv (mer enn å forstå foreldrene?).
Hvordan blir egentlig en roman til? lurte Schjerven Mollerin. Når forsto hun at dette kunne bli en bok hun kunne skrive? Linn Ullmann svarte at hun egentlig ikke skjønner at det kan bli en bok før hun er ferdig med den. Dette er frustrerende. Skrivingen er i seg selv urolig og oppleves som uferdig helt til det siste - dvs. inntil boka er ferdig.
 |
| Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC) |
Romanen "De urolige" har gått gjennom flere faser, på tross av at den faktisk begynte med en klar plan. Faren begynte å bli gammel, og han var nysgjerrig på hva det ville si å bli eldre. De fleste som blir riktig gamle, blir gjerne både frustrert og sint fordi ting ikke går slik de ønsker. Men faren hennes ble altså mest av alt nysgjerrig. Etter hvert fikk han en oppfatning av at det å bli gammel var "et arbeid". Det var tungt å være til, tungt å stå opp og tungt å gjøre helt vanlige ting. Alt tok så mye lengre tid enn tidligere. Dessuten var det meste av energien borte.
Egentlig var planen å lage en intervjubok. Hun og faren brukte et par år på å planlegge boka. Det var for øvrig mye morsommere å planlegge boka enn å gjøre den, for i den fasen var jo alt mulig. Underveis snakket de mye om titler. Faren hadde alltid hatt et ønske om å lage en film med tittelen "Dødsknullet i Eldoradodalen", men hadde aldri funnet en passende inngang. Kunne de kanskje bruke tittelen på boka? Eller hva med "Epilogen"? Latteren runget gjennom salen mens Linn Ullmann snakket.
Både Linn Ullmann og faren er/var to meget punktlige mennesker. Punktlighet gjør det mulig å holde ut uro. De planla tidspunktene for intervjuene ned til den minste detalj. Da de endelig kom i gang våren 2007, to år etter at de begynte å planlegge boka, hadde faren rukket å bli veldig redusert. Han var da 89 år og lenket til rullestolen. De var klar over at de hadde et arbeid å gjøre.
Linn Ullmann hadde et nært forhold til faren sin. Det å sitte og snakke sammen kalte faren "en sitning". Hun måtte finne faren der han var, og omvendt. Hvert opptak som boka er basert på - seks i alt - varte i to timer.
Etter at faren var død, klarte hun ikke å høre på båndene før det hadde gått mange år. Båndene ble stuet bort og glemt. Hun begynte faktisk på boka en god stund før hun hadde hørt på båndene. Hun fant det vanskelig å se forskjell på det som var virkelig og det som ikke var det, mellom minner og glemsel, mellom klarhet og uklarhet. I dette spennet var det fruktbart å være, og hun tenkte at boka ville bli noe helt annet enn en bok om aldring, slik hun og faren hadde planlagt.
Hva var vanskeligst i skriveprosessen? lurte Schjerven Mollerin. Linn Ullmann svarte at det var å høre sin egen stemme på båndene - ikke at faren kavet og lette etter ord. Selv snakket hun svensk med faren, og for henne er dette et barnespråk som hun snakket om somrene ute på Hammars. Faren ønsket at hun skulle snakke norsk nå som hun var en voksen kvinne, men det kunne hun ikke. Stemmen hennes var skjærende og falsettaktig, og hun slet med å høre på sin egen stemme. Båndene var av dårlig kvalitet, og hun kjente på en selvkritisk følelse av skam over seg selv. Dersom faren hennes hadde hørt de dårlige båndopptakene, ville han ha insistert på at de måtte gjøre alt om igjen.
Schjerven Mollerin påpekte at "De urolige" er delt inn i seks ulike deler. Disse delene har på et vis ulik inngang og ulikt temperament. Det handler om seks ulike samtaler, som hver var preget av hvor de befant seg mens samtalene fant sted. Dessuten bar samtalene preg av lyset, dvs. lyset i de rommene hvor intervjuene fant sted. Av og til var de på farens arbeidsrom, andre ganger lå han til sengs. Av og til hørte de på musikk, som regel Beethoven. Dersom hun snakket mens platespilleren gikk, irettesatte han henne med "Du skal ikke snakke oppå Beethoven!" Da var han igjen i oppdragerrollen som far, mens hun var ei lita jente.
Linn Ullmann snakker om tre kjærligheter i boka, påpekte Schjerven Mollerin. Handlet en av kjærlighetene om Hammars? Linn Ullmann fortalte at hun alltid har villet være en som har et sted. Hun har alltid missunt forfattere som har "et sted". "Sauda!" sa hun med trøkk, og alle i salen brøt ut i spontan latter. Selv er hun litt hjemløs fordi hun har bodd så mange steder. Hammars var kanskje det nærmeste hun har kommet et eget sted. Stedet ligger på en øy som ikke gjør seg til. Det er usjarmerende og Østersjøen ligger der, preget av surstoffmangel ... Dessuten er det værhardt det meste av året. Kun en liten periode på året - som regel kun i juli - er det fredfylt og idyllisk der.
Linn Ullmann understreket at hun liker "å bli tatt uten bli sjarmert". Så lo hun og presiserte at hun snakket om litteratur. Hun kunne aldri ha bodd på øya Fårø (der Hammars befinner seg) mens hun skrev om Fårø. Hun måtte få stedet på avstand først. Dette var jo egentlig aldri hennes sted, men farens. Det var faren som forelsket seg i stedet, og som laget dette for sin kvinne Liv Ullmann i sin tid. Han var da 48 år, mens moren var 27. Selv kunne hun aldri ha skrevet om moren sin før hun selv var gammel nok til å kunne ha vært hennes mor.
De tre kjærlighetene som omtales i boka handler om kjærligheten mellom foreldrene, kjærligheten mellom faren og "jenta" og kjærligheten mellom moren og "jenta".
Det fantes aldri noe bilde av de tre sammen. Hun beskrev deretter en episode (som er omtalt i boka) om den gangen moren og faren skulle møtes i München, og hvor hun selv stakk av for å møte foreldrene i denne byen. Hun var tolv år, og hun klarte å komme seg fra New York til München! Drømmen om de tre sammen var det som fikk henne til å rømme fra USA for å treffe foreldrene i Europa.
Linn Ullmann likte ikke å være barn. Barn var skumle. Selv var hun ikke et "stakkars lite barn" eller "stakkars ensomme jenta". Hun var mer Fellini-aktig. Hun så mye film med faren som barn. Hver eneste dag i løpet av sommeren - unntatt søndager - var det film presis kl. 15.00. Blant annet så hun Fellinis Amacord sammen med faren. Hun husker at faren sa at "den som ikke liker denne filmen, har jeg ikke noe mer å snakke om med".
Selv er hun ingen troverdig forteller. Hva husker hun fra virkeligheten og hva har hun sett på film? Det vet hun ikke alltid selv.
I boka hennes er det mye kjærlighet og savn. Som barn "overelsket" hun sin mor. Alle elsket moren og ville ha en del av henne. Selv var hun et ganske utspekulert barn, og dette gikk ut over barnepikene som hun tilbrakte størstedelen av barndommen med.
Minner og identitet - hvor viktig er dette i forhold til hvem vi er? spurte Schjerven Mollerin. Når man har opplevd noe og glemmer dette og ingen andre vet om det, hva skjedde egentlig da? Hvor virkelig er det som hendte? Uenighet rundt hva som "egentlig" skjedde, skaper konflikter selv i de beste familier. Foreldre og barn husker forskjellige ting. Minnene gjør noe med ens identitet. Er jeg den jeg husker at jeg var? Eller er jeg den du husker at jeg var? Erindring er utrolig viktig. De fleste av oss kan huske ting som aldri har skjedd, svært tydelig. Å skrive handler om å være tydelig og presis. Linn Ullmann blir veldig skeptisk når noen sier "nå skal jeg fortelle det som egentlig hendte!" Med en slik holdning tar man ikke inn over seg at det faktisk kan være flere perspektiver på en og samme hendelse.
Linn Ullmann har vokst opp med foreldre som var store fortellere. Faren var f.eks. svært opptatt av døtrenes kjærlighetsliv og erfaringer med menn. Dersom man hadde noe spennende å fortelle på dette området, varte "sitningene" alltid mye lenger enn vanlig. Alt kunne gjøres om til gode historier, og faren tematiserte dette i sitt arbeid. Faren skrev også tre bøker om sine egne foreldre, uten at han følte at han kom dem så mye nærmere av den grunn. Han mente at "foreldre er mystiske vesener". Kom hun selv nærmere sine foreldre mens hun skrev? lurte Schjerven Mollerin på. Ullmann dro på det og sa til slutt at "det ble den historien". Hun kunne ha dypdykket i farens arkiver og funnet frem til gamle intervjuer. Foreldrene hennes er "gjennomintervjuet" i offentlig presse. I tillegg har de skrevet mye selv og jobbet sammen. Det var imidlertid ikke den historien hun ønsket å skrive. Å skrive handler om å gjøre noen valg. Man kan jo også komme litt for mye inn i enkelte episoder, med den følge at historien blir ubalansert.
Linn Ullmann mener at hun har vært selvbiografisk i alle sine bøker, men at det er tydeligere i den siste boka. Hun valgte å skrive en bok som ble ganske allmenngyldig, og hun valgte bevisst å ikke bruke foreldrenes navn. Navnene knytter til seg minst 50 år med kjent historie, og er av den grunn svært ladede. For at hun skulle kunne skrive denne boka, måtte de derfor være navnløse.
Mot slutten av bokbadet kom Linn Ullmann inn på en kunstner som har betydd mye for henne, samt forfatteren Marilynne Robinson og hennes bok "Home" som handler om den fortapte sønnen som kommer hjem. Dette ga henne assosiasjoner til foreldrene, som begge ønsket å være barn. Selv tenkte hun på dem begge som "den fortapte sønnen som kommer hjem", som er den mest elskede i forhold til den som ble hjemme og alltid gjorde sin plikt. Dette fikk Schjerven Mollerin til å spørre om det er en religiøst dimensjon over Ullmanns bøker - jf. titler som "Nåde", "Et velsignet barn" osv. Ullmann smilte, og siterte sin redaktør Geir Gulliksen: "Å skrive romaner er å våge å ikke ha det siste ordet". Dette beskriver hennes holdning til det hele. Hun forholder seg til de store religiøse tekstene på samme måte som til musikk, Proust og andre store skrifter.
Og med dette var bokbadet over ... Det ble et svært spennende møte med en interessant og ytterst sjarmerende forfatter!
Og til dem som enda ikke har forsøkt seg på Linn Ullmanns romaner, ønsker jeg å si: Prøv! Jeg var selv en av dem som ikke likte hennes tidligere bøker, men opplever at noe må ha skjedd i hennes forfatterskap. Hennes forrige roman "Det dyrebare" er mesterlig! Og denne siste - "De urolige" - er eminent! (Begge linker går til mine anmeldelser av bøkene.)
Og til dem som enda ikke har forsøkt seg på Linn Ullmanns romaner, ønsker jeg å si: Prøv! Jeg var selv en av dem som ikke likte hennes tidligere bøker, men opplever at noe må ha skjedd i hennes forfatterskap. Hennes forrige roman "Det dyrebare" er mesterlig! Og denne siste - "De urolige" - er eminent! (Begge linker går til mine anmeldelser av bøkene.)
 |
| Linn Ullmann signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC) |
