"Broen - sesong 2" (Regissører: Henrik Georgsson m.fl.)

Skuffende fra ende til annen

Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis. 

Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode. 

Idet sesong II er i gang får vi vite at Martins ekteskap med Mette har havarert - antakelig både på grunn av utroskapen og den prisen dette har hatt i form av en død sønn. Martin håper hele tiden at han skal få komme tilbake til Mette, og dette fører bl.a. til at han avslår alle forsøk på kurtise fra et par kollegaer, deriblant fra sin sjef. Martin skjønner at dersom han skal komme over det som har skjedd, må han få Jens ut av hodet. Dette "løser" han ved å besøke Jens i fengselet ... 

Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ... 

I denne dansk-svensk produserte TV-serien dukker vår egen råkjekke Jakob Oftebro opp, sist sett i rollen som møllersønnen Johannes i Ibsendramaet "Victoria". Her opptrer han i rollen som en miljøavktivist som mener at målet helliger et hvert middel, og hvis motiver det er all grunn til å stille spørsmål ved når han bokstavelig talt gliser av synet av en overtent bil som han selv har satt fyr på. At den tandre møllersønnen skulle kle å spille en nærmest psykopatisk rolle, sier noe om skuespillertalentet han er i besittelse av! 

Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg. 

Og skuffet ble jeg også over Kim Bonias rolletolkning av Martin Rohde. Bodnia har tidligere levert en rekke interessante rolletolkninger, men i Broen synes jeg han stort sett opptrådte med åpen munn, og som en som liksom aldri riktig skjønner at Saga Norén ikke er helt vanlig eller har vanlige reaksjonsmønstre. Så dum kan man vel ikke være når man jobber som politi?

Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken! 

Så hva var det som gjorde at jeg likevel orket å se alle de ti episodene? Kanskje først og fremst forventningene om at serien skulle ta seg opp etter hvert. Og leting etter hva det nå var som skulle være så bra med denne serien. Joda, det var selvfølgelig spennende underveis - så pass at alle cliff-hangerne fremtvang et ønske om å se neste episode og neste episode og neste episode ... Og da er vi vel ved kjernen av mange slike serier, slik jeg opplever det. Sterkt avhengighetsskapende, stor underholdningsverdi - men svært lite mer. Man sitter på mange måter tilbake med en tom følelse - en følelse av å ha kastet bort tiden sin. Dette var semre greier!

Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Broen
Nasjonalitet: Sverige, Danmark
Genre: Thriller 
Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.
Spilletid: 10 timer 

Er du klar for å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2013?

I forbindelse med Bokbloggtreffet høsten 2013 ble idéen om en bokbloggerpris lansert. Selv har jeg hatt et knallhardt fokus på å lese norske bøker helt siden treffet medio september 2013, men opplever likevel at tiden frem til 7. januar 2014 - absolutt siste frist for nominasjoner - er knapp. Pt. har jeg lest 26 norske bøker - syv innenfor kategorien "åpen klasse" og de resterende 19 innenfor kategorien "romaner" (hvorav tre kan karakteriseres som krim). De siste dagene har jeg tenkt å bruke på å lese i alle fall to romaner til og en sakprosa. Bøkene - med linker til mine omtaler/anmeldelser - har jeg presentert i dette blogginnlegget. Her er det også linker til en rekke andre bokbloggeres innlegg nederst i mitt innlegg.

Så hva er det du må ha klart for deg dersom du ønsker å være med på å nominere og stemme frem bøker? På bloggen "Norske bokbloggere" kan du lese mer om reglene. For ordens skyld har jeg sakset inn hele artikkelen nedenfor:

Da er det 1. januar 2014, og det er tid for å bestemme hvilke bøker dere bokbloggere vil nominere til Bokbloggerprisen i år. Her kommer et innlegg om hvordan dere skal gjøre det.

HVEM

For å kunne nominere til prisen må du være norsk bokblogger, og vi definerer bokblogg slik:

En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.

Du må ha blogget i minst seks måneder for å kunne nominere bøker.

HVA:

Du kan nominere bøker som er utgitt på norsk for første gang i 2013, og du kan nominere i to kategorier:

1) Årets norske roman (omfatter romaner og krim)

2) Åpen klasse (Herunder bøker i alle andre sjangere; sakprosa, barn – og ungdom, lyrikk, noveller etc).

NB: Du kan ikke nominere eller stemme på bøker som er utgitt av deg selv eller nære slektninger/partnere/kjærester. Hvis det blir oppdaget at så er gjort, vil stemmen og nomineringen bli diskvalifisert. Ved tvilstilfeller forbeholder komiteen seg retten til å ha siste ordet.

HVOR:

Nominasjonene sendes til bokbloggerprisen@gmail.com. Merk eposten «Bokbloggerprisen nominasjon«.

HVORDAN:

Når du har funnet dine favoritter fra 2013, kan du sende inn inntil 7 nominasjoner i hver av kategoriene til epostadressen som er oppgitt ovenfor. Det er viktig at du rangerer bøkene du nominerer slik at din egen favoritt står øverst.

Nominasjonene må være sendt hit innen midnatt  7. januar 2014 for å telles med. Du må også skrive navnet ditt, navn på bokbloggen din og linke til denne.

NB: Selv om du ikke har mange bøker du ønsker å nominere, kanskje fordi du ikke har lest så mye norsk i år som du hadde tenkt, så er det viktig å ha i mente at for å kunne være med på å stemme frem en vinner må du også ha nominert en bok. Derfor, en nominasjon er bedre enn ingenting.

Vi kommer tilbake med informasjon om kortlistene, hvordan vi legger opp samlesingene med mer i slutten av januar.

God nominering!

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

Enda mer grønn vinter

Langevann i Lørenskog

Utsikt gjennom Rådhusparken i Lørenskog

Langevann

Theo som koser seg i parken

Grønn vinter

På tur langs Langevann

Vanligvis ligger det tykk is på Langevann på denne tiden av året - men ikke i år.

Et isfritt Langevann

Deilig å være norsk i Danmark ...

Tidligere i høst var jeg en snartur i København, og som seg hør og bør ble det tatt noen bilder. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Nyhavn - eller "Norskerenna" som jeg også har hørt dette omtalt som .... 

Nyhavn - danskenes svar på vår Bryggen i Bergen?

En lille dansk i tillegg til både rødvin og vann - det er som
det skal være!

Vindus-shopping hører med!

Folksomt i gatene 

Fascinerende å betrakte folkelivet

Vekker oppsikt når man kjører i gågatene 

Det er ikke bare i Oslo det graves over alt ... 

Et klesutvalg til å bli glad av :-)

"Spies of Warsaw" (Regissør: Coky Giedroyc)

Kjedelige greier ... 

"Spies of Warsaw" er en rykende fersk filmatisering av Alan Furts roman med samme navn, og den handler om spionasje iscenesatt av alle de viktigste landene som etter hvert deltok i andre verdenskrig. Det meste av handlingen finner sted i Polen, nærmere bestemt i Warsawa, og går over et drøyt halvår - fra høsten 1937 til sommeren 1938. Og mens jeg trodde at denne mini-TV-serien var en avsluttet serie, blir jeg noe i stuss når jeg ser at IMBD omtaler den som sesong 1  og det snakkes om fire episoder, mens denne DVD´en kun inneholder to episoder - uten at DVD-coveret inneholder et ord om at det dreier seg om en serie som er ment å skulle fortsette ... På den annen side kan det kanskje forklare hvorfor jeg følte at slutten av filmen var noe uforløst. Jeg tenkte i alle fall at "jammen, det er vel nå det begynner?" 

"Spies of Warsaw" inneholder alle de vanlige ingrediensene som spionfilmer skal inneholde; det handler om kjærlighet, svik og bedrag og at ingen kan stole på noen. Men det er en vesentlig forskjell fra tidligere filmer jeg har sett: her er riktignok helten en pen (men fullstendig sjarmløs) mann, men nå er det han som har de edle motivene (i den grad man i det hele tatt kan påstå det) - ikke nødvendigvis kvinnene ... 

Det legges opp til et stort persongalleri i "Spies of Warsaw" - såpass stort at det i perioder var litt vanskelig å holde styr på alle - inntil dette ble snevret inn til mye godt å handle om Jean-François Mercier og Anna Skarbek og deres kjærlighetsforhold. Dersom jeg allerede fra starten av hadde visst at dette var starten på en bredt anlagt serie som går over flere sesonger, hadde nok min innstilling til hele filmen vært temmelig annerledes. I stedet ble jeg sittende og irritere meg over alle detaljene som på en måte ikke hadde særlig mye med hovedhistorien å gjøre. 

Vi introduseres for et Europa som er meget spenningsfylt, og Warsawa flommer nærmest over av tyske, russiske, engelske og franske spioner - bare for å nevne noen. Det er ikke krig, men den tyske opprustningen gjør at alle bare går og venter på at noe skal skje. Dette setter sitt preg på menneskene som lever i denne tiden, og vi får innblikk i en overklasse som boltrer seg i elleville selskapeligheter, hvor det kan virke som om alle ligger med alle - fordi det gjelder å få med seg alt som kan smake av uforpliktende moro før det er for sent. 

Hovedpersonen i dramaet er utvilsomt Jean-François Mercier, en tidligere dekorert krigshelt, som nå befinner seg i Warsawa som fransk diplomat. Samtidig spionerer han for Frankrike, og prøver å avsløre tyskernes invasjonsplaner av Polen. Det er i Warsawa Jean-François etter hvert treffer Anna, en parisisk advokat som egentlig er bundet til en annen mann, men som altså faller for ham. Etter hvert blir nøkkelpersoner drept, og man aner konturene av noe stort som er i ferd med å skje ... Da det for alvor begynner å brenne under føttene på Jean-François og Anna, skjønner de at de ikke lenger kan oppholde seg i Warsawa, som har blitt en heksegryte av konspirasjoner og hvor ingen kan føle seg trygge. 

Jeg vet ikke helt hva det var med denne mini-serien, men jeg følte aldri noe sterkt engasjement underveis. Faktisk var hendelsesforløpet nesten søvndyssende til tider. Jeg tror ikke hele forklaringen er at jeg ikke visste at dette er en større anlagt TV-serie. Ja, så var helten kjekk, men han var så tilkneppet og mimikkløs at jeg hadde problemer med å tro på at han følte noe som helst. Dermed ble det som skulle være hovedhistorien - nemlig kjærlighetsforholdet mellom Jean-François og Anna - en nokså uengasjerende bit av hele filmen. Det som derimot var mer interessant var hvor forberedt de europeiske landene faktisk var på at Tyskland kom til å invadere Polen, mens dette i historiebøkene stort sett fremstilles som at hele Europa ble tatt fullstendig på senga, uvitende og i sjokk - og derfor ikke klarte å gjøre noe som kunne stoppe det som senere fulgte, med stadig nye invasjoner, inntil andre verdenskrig var et faktum ... 

Min konklusjon er at denne filmen var kjedelig, og jeg akter derfor ikke å se fortsettelsen. 

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: Spies of Warsaw
Nasjonalitet: USA, England, Polen 
Språk: Engelsk, tysk og fransk
Genre: Drama
Skuespillere: David Tennant (Jean-François), Janet Montgomery (Anna Skarbek), Marcin Dorocinski (Antoni Pakulski) m.fl.
Spilletid: 177 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 

Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?

Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?

Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre

BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 

Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?

Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

London 2013

Familien min og jeg var i London i høstferien i år, og i den forbindelse hadde jeg selvsagt med meg speilrefleksen, og koste meg med å fotografere mens vi trålet byen på kryss og tvers i noen dager. Her er et bitte lite utvalg av bildene jeg tok. 

Multikulturell storby

Familie på søndagsutflukt

Det gjelder å holde alle sanser åpne - for plutselig kan det dukke opp kjentfolk

Tower Bridge 

Tower Bridge

Trafalgar Square

Carnaby Street

Carnaby Street  

Inntrykk fra teater-distriktet

Brick Lane - en by i byen, totalt annerledes det meste i London (Etter å 
ha lest Monica Alis bok "Brick Lane"  og sett filmen, har jeg hatt veldig 
lyst til å besøke denne bydelen av London, men det har liksom aldri passet. 
Denne gangen derimot .... denne gangen ble det noe av!)

Fra Brick Lane

En sidegate til Brick Lane - her serveres det ikke alkohol, bare god mat!

Et sammensurium av inntrykk i Brick Lane

London Dungeon - kanskje ikke stedet for de lett-skvetne, men moro for alle som
liker litt horror ;-)

Alle triks brukes for å fravriste turister pengene deres 

Madame Tussauds er ikke hva det en gang var - det er
MYE bedre! Voksdukkene er en ting - noe annet er 4D-film, skrekk-kammer og
og en reise gjennom Englands historie ... Full underholdning for alle penga!
Og svært moro både for store og små! 

Jeg elsker Truman Capotes roman "Frokost på Tiffany´s"
og filmen med Audrey Hepburn i hovedrollen
(begge deler omtalt på min blogg)!  

Av alle Englands konger er Henrik VIII og Tudor-perioden den
aller mest fascinerende! 

Hvem husker ikke Hulken? Han her finner du på Madame Tussauds

London Eye

Utsikten fra London Eye - utover Themsen 

Utsikten fra London Eye

Fra London Sea Life - byens stolthet av et akvarium

Piccadilly Circus