Bokbloggertreffet 15. september 2012 - rapport fra selve dagen

Lørdag den 15. september 2012 var omsider dagen her - den historiske dagen da bokbloggere endelig skulle møte hverandre i Gyldendalhuset; først for å mingle og bli kjent, dernest med noe fastere program utover dagen. Arrangementskomiteen har bestått av seks bloggere, som jeg har presentert i et annet blogginnlegg tidligere.

Det var utrolig spennende å møte bokbloggere jeg har snakket og diskutert så mye med på nettet, og i grunnen følte at jeg kjente godt fra før av. Ja, noen av disse har jeg til tider faktisk ført dypere samtaler med enn med mange av dem jeg omgir meg med til daglig. Jeg ble selvsagt også kjent med for meg nye bloggere. Ut fra det jeg selv kunne bedømme, oppsto det mange gode og intime samtaler rundt bordene etter at isen var brutt (om den da egentlig noen gang var der - isen, altså). Bokbloggerne er for øvrig like forskjellige som alle leserne i vårt langstrakte land. De er mao. på ingen måte en homogen masse av likesinnede - rent bortsett fra at alle deler en lidenskapelig interesse for bøker. Vår yngste deltaker var for øvrig 16 år, og den eldste et eller annet sted i 70-årene. Noen har blogget i årevis - andre kun i kort tid. Det er imidlertid ikke veldig mange bokbloggere i Norge, og jeg tror nok at jeg ubekjedent kan si at flertallet av Norges mest markante bokbloggere var til stede.

Underveis hadde vi litteratur-quiz og det laget som fikk flest poeng, fikk velge bøker fra bok-bordet først. Line hadde på forhånd vært i dialog med flere forlag, som raust hadde donert en hel del av høstens nyutgivelser til oss. 

Selv plukket jeg blant annet med med Michel Rostains roman "Sønnen", Eivind Hofstad Evjemos "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet", Ingvar Ambjørnsens nyeste roman "Natten drømmer om dagen" og "Veien til Barranquilla" av Thomas Hylland Eriksen.

I to-tiden kom Dagavisen innom for å intervjue oss i arrangementskomitéen (og her er artikkelen som kom ut av dette - med tittelen "Bloggere har makt"), og kl. halv tre kom fire representanter fra forskjellige forlag for å fortelle litt om forventningene til oss bloggere. For ordens skyld: flere forlag var invitert, men mest sannsynlig grunnet andre oppgaver var det altså bare fire som hadde anledning til å stille. Elin alias Bokelskerinnen har på en utmerket måte redegjort for signalene som kom fra hhv. Henrik Njaa fra Aschehoug, Ingvild Greaker Myhren fra Gyldendal, Anne Iversen fra Schibsted og Wenche Haugland fra Silke på dette blogginnlegget. 

Invild Greaker Myhren fra Gyldendal på talerstolen

Anne Iversen fra Schibstedt

I firetiden sto den bebudede paneldebatten for tur. Bernhard Ellefsen fra Vagant (og Morgenbladet), Merete Granlund (profesjonell anmelder og aktiv i kritikerlaget), Kristine Tofte (forfatter og blogger), Line Tidemann (blogger), Janicke Stray (blogger) og undertegnede (blogger) satt i panelet. 

Noe av bakteppet for debatten - altså det som var gjenstand for debatt - var bl.a. utspill fra Ellefsen mot blogging tidligere i år, her gjengitt på Kommafeil:

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Dessuten har Merete Røsvik Granlund holdt innlegg på Kritikfestivalen i Malmø den 23. februar i år, hvor hun stilte mange nyanserte spørsmål rundt kritikernes vilkår, herunder om bokbloggernes inntreden på dette feltet. 

Merete Røsvik Granlund og Bernhard Ellefsen

Ut over dette har det foregått mange diskusjoner bloggerne imellom selv, og i et innlegg Line publiserte dagen før bokbloggertreffet, prøvde hun å trekke opp noen problemstillinger som kunne være egnet til å få opp litt temperatur i den forestående debatten. Hun viste bl.a. til diskusjonen som har pågått på Solgunn Sitt (med den treffende tittelen "Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene! - et innlegg som endte med 52 engasjerte tilbakemeldinger), Thauke2read (Hvor pusete skal vi være?), Skrift (Har blogging litterære kvaliteter?), Flukten fra virkeligheten (Bokbloggere: Hvordan gjør du det med handlingsreferat til bokanmeldelsene dine?) og Nina forfatter (som stiller spørsmål om kritikk egentlig handler om sjalusi). Det skulle mao. være nok å ta tak i for dem som er interessert i å ta en real debatt om det vi faktisk driver med. 

Lise/Knirk - en av initiativtakerne bak treffet - med bloggen Knirk

Kristin Storrusten laget et forsøksvis referat på Bokmerker.org fra debatten, men hun er (heldigvis!) veldig klar på at referatet ikke er uttømmende og noen steder også kan være knapt og dermed noe misvisende. Blant annet ble jeg tillagt at jeg skulle ha uttalt at jeg "hadde fått beskjed om å være forsiktig med nye bøker", noe Merete Røsvik Granlund angivelig ble helt sjokkert over at jeg sa. Det jeg derimot sa var at jeg føler et sterkt ansvar når jeg skal omtale/anmelde en debutantbok, og at jeg da er mer forsiktig i mine uttalelser (det er ikke da jeg spyr ut av meg eder og galle - dersom boka er så dårlig, blir den ganske enkelt ikke lest ferdig og mine oppfatninger kommer dermed aldri på trykk) - samtidig som jeg selvfølgelig er ærlig og ivaretar min egen integritet. Jeg er heller ikke blant dem som har mottatt flest bøker fra forlagene, og i den utstrekning jeg har mottatt bøker enten fra forlagene eller direkte fra forfatterne, har jeg aldri til dags dato opplevd å bli fortalt eller instruert om noe som helst. Der er forlagene - og for den saks skyld også forfatterne - meget ryddige! 

Randi - en av bokbloggerne på treffet (med bokbloggen Reading Randi)

OK - det ble ikke noen skikkelig temperatur under debatten i går, og det kan selvsagt være mange årsaker til det. Det som imidlertid er spennende er at mange blogger i dag har kokt over av diskusjoner. Lise alias Knirk har laget en oversikt over alle diskusjonene som pågår og har pågått det siste døgnet. Det er åpenbart at det faktisk er mye å diskutere der ute i bloggsfæren! Og kanskje er årsaken til at så mange følelser er i sving at de fleste har et veldig nært forhold til bloggen sin. Der får man utløp for sin kreativitet, der kan man møte likesinnede - bloggen er på en måte "babyen", som man er uendelig glad i. Ja, langt på vei er kanskje bloggen blitt ens egen identitet eller et uttrykk for dette. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kan bli i overkant såret når noen begynner å snakke om kvalitet - for ikke å snakke om at man setter ord på at det finnes både gode og dårlige blogger (for det gjør det jo - her som ellers i bloggsfæren). Like fullt blir jeg nokså forbauset over hvor såre enkelte er, og hvilke hensikter som tillegges enkelte bloggere og debatanter, uten at dette tas direkte med den eller dem dette gjelder. Hvis debatten i går var "for pusete" - hvorfor ikke som et minimum ta til orde for en diskusjon der en opplevd provokasjon faktisk er uttrykt?

Tåler vi i det hele tatt en debatt? Jeg sitter i alle fall og kjenner på et kjempeparadoks i dag: Mange har tatt til orde for at debatten ble for tam i går. Samtidig ønsker flere ikke motsetningsfylte diskusjoner med temperatur på bloggene sine. Det er virkelig ikke meningen å henge ut enkeltpersoner, men når en og samme person f.eks. kritiserer debatten som ensidig og samtidig sier at visst må vi tåle en debatt, men at det virker underlig å skrive dette til en person som er av en annen mening enn en selv - ja, hvem skal man da egentlig diskutere med? Ikke med den man er enig med, men heller ikke med den man er uenig med? Jeg bare spør.

Gro alias Groskro - en av initiativtakerne bak treffet - med
bloggen Groskro´s Verden

Personlig tenker jeg at folk selvfølgelig må få skrive det de vil, men at i det øyeblikk man begynner å agere utenfor sin egen bloggsfære (les: ta i mot leseeksemplarer fra forlag og forfattere el.a.), så bør man ha et bevisst forhold til det man driver med. Pressen er underlagt en selvpålagt vær-varsom-plakat, og jeg er ubeskjeden nok til å mene at det samme bør gjelde i bloggsfæren. Noen kjøreregler burde det faktisk være. Og det handler ikke om at andre enn bloggeren selv skal bestemme layout, hva man skal skrive om, hvordan man gjør det, hvilke temaer man ønsker å kjøre hver uke - det er jo ikke der utfordringen ligger. Derimot mener jeg at utfordringen ligger i en del etiske problemstillinger - som ryddighet i forhold til hvilken hatt man har på seg, ryddighet i forhold til habilitet, ryddighet i forhold til vilkår for å skrive om gratiseksemplarer man mottar osv. Og så må jeg jo legge til at jeg synes forfattere som kanskje har brukt flere år på å skrive sine bøker, har krav på en viss respekt fra oss - noe som særlig kommer på spissen når vi "slakter" en bok. Mens leserne på sin side har krav på at vi er ærlige og ikke "overselger" bøker som vi selv innerst inne mener ikke fortjener det. Vi har faktisk mye makt, vi bloggerne, og da må vi også bruke den på en forsvarlig måte. Dessuten må vi tåle at det av og til blir stilt kritiske spørsmål til det vi bedriver - og så er spørsmålet: skal vi ta denne debatten internt blant oss bloggere, eller skal vi overlate dette til f.eks. media? For debatten og kritikken kommer - det er det overhode ingen tvil om! Uansett hva vi, som den uensartede gruppen vi bloggere er, måtte føle og mene om det .... Som i denne artikkelen som finnes på Dagbladets nettsider, ført i pennen av Marie L. Kleive den 17.01.2011 med tittelen "Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?"

Jeg gleder meg allerede til neste års bokbloggertreff! Dessuten gleder jeg meg til den evalueringen som vil bli foretatt i etterkant av treffet vårt i år!

Helt til slutt: en stor takk til Gyldendal som stilte sine lokaler til vår disposisjon! 

Etter treffet hadde Dagsavisen dette oppslaget den 18. august 2012. Se for øvrig
Siljes innlegg på bloggen Siljes skriblerier 

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.

De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots

Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk

David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz

Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith

Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

Stockholm september 2012

Jeg har nettopp vært en tur i Stockholm, og i den forbindelse tok jeg noen bilder i Gamla Stan. Her er et bitte lite utvalg.

Høststemning

Det går utvilsomt mot høst ... Dette bildet tok jeg i helga i forbindelse med en tur til Porsgrunn. 

Bokbloggertreffet 15. september 2012

Nå er det bare et par uker igjen før det braker løs i hovedstaden! Fra 14. - 16. september er det nemlig Bokfestival i Oslo. Programmet som er lagt ut om arrangementet er meget variert, så her skulle det være noe for de fleste, uansett smak og preferanser.

Men visste du at programmet også inneholder et arrangement for og med bokbloggere? Dette er faktisk det første i sitt slag her i landet, og det er jammen på tide! Seks bokbloggere - deriblant undertegnede - har gått sammen om å snekre sammen et program, som forhåpentligvis frister bokbloggere til å dukke opp fra alle kanter av landet. Interessen så langt har vært over all forventning!

Den første delen av programmet er lukket i den forstand at her får hovedsaklig kun bloggere melde seg på. Detaljer rundt opplegget, som foregår i Gyldendalhuset lørdag den 15. september mellom kl. 13.00 og 16.00, er sendt ut til de påmeldte. Den andre delen av programmet starter kl. 16.00 og finner også sted i Gyldendalhuset. Her blir det paneldebatt med bloggere og profesjonelle anmeldere - forhåpentligvis en debatt med både temperatur og interessante vinklinger! For hva synes egentlig de profesjonelle bokanmelderne om oss bloggere? Går vi dem i næringen? Har våre synspunkter relevans for det lesende folk? Ja, hvilken plass har vi egentlig i denne settingen? Dette og selvsagt mye mer håper vi at vi kan få belyst under debatten, som er åpen for alle som er interessert i å komme. Er du interessert? Så kom da vel, og ha gjerne med deg noen spørsmål til panelet!

Lurer du på hvem vi som står bak arrangementet er? Nedenfor følger en kort presentasjon av oss - med tilhørende bilder og linker til respektive blogger. 

Dette er Silje - damen bak bloggen Siljes skriblerier. Dette er egentlig en nokså ren bokblogg, men innimellom dukker det også opp filmomtaler. Hun anmelder et bredt spekter av bøker. Her finner du både gamle klassikere, krim, fantasy m.m. For øvrig ønsker jeg å fremheve at Siljes blogg er preget av en lun og herlig humor, som ofte viser at hun ikke har glemt barnet i seg - noe f.eks. denne bloggposten om Frøken Detektiv viser til gangs.

Dette er Lise - damen bak bloggen Knirk. Hun anmelder i all hovedsak bøker, men også hun omtaler fra tid til annen filmer. Lises blogg bærer preg av at hun er opptatt av norsk og nordisk samtidslitteratur, barne- og ungdomslitteratur, norske debutanter, fantasy og ellers litt av verdt. Lise er den av oss som har vært mest i media tidligere pga. bloggingen sin, og dersom du er interessert i å lese mer om dette, kan du gå inn her. Samlesning sammen med andre bokbloggere er noe Lise brenner for. Man skal dessuten lete lenge etter noen som er mer engasjert enn Lise i serien om Song for Eirabu.

Til venstre ovenfor er Elin - damen bak bloggen Bokelskerinnen. Ikke bare er hun blogger, men hun skriver også bøker (serieromaner), som utgis av Cappelen Damm. Hun er nok den av oss i arrangementkommiteen med flest lesere på bloggen sin. Hun favner meget bredt og hun har ofte interessante intervjuer med forfattere. For øvrig har hun bl.a. lest den første boka i den meget omtalte serien Fifty Shades of Grey, og her kan du lese hva hun har ment om denne. Denne boka har også Lise/Knirk sine meninger om.

Til høyre ovenfor er Line - damen bak bloggen Lines bibliotek. Hun er den av oss som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap - med master of arts. Hun er helt klar på at hennes blogg er en gjennomført spoilerblogg, og det kan jo være greit å vite dersom man har tenkt å lese bokomtaler uten å ha lest aktuelle bok først. Line er mer dyptpløyende enn de fleste bokbloggere - i alle fall blant dem undertegnede kjenner til, og hun omtaler en grei blanding av nye og gamle bøker. Et tema som går igjen på hennes blogg er lesing av 1001-bøker-du-bør-ha-lest-før-du-dør. 

Gro er damen bak bloggen Groskro´s verden. Hun skriver både om bøker, filmer, hekling og strikking - men aller mest om bøker, faktisk. Dessuten hender det at hun skriver litt om reiser, bl.a. sitt siste London-opphold under OL. Hun og Lise/Knirk er de to som fikk idéen til dette bokbloggtreffet og kontaktet oss fire andre en gang i vinter. Hennes blogg bærer for øvrig aller mest preg av bestselgere - fortrinnsvis nokså ferske utgivelser innenfor skjønnlitteraturen. 

Undertegnede - Rose-Marie - står bak herværende blogg, som både er en litteratur- og filmblogg, men som også inneholder bilder jeg selv har tatt samt en og annen reisebeskrivelse. Jeg er nokså altetende innenfor litteratur - bare det er godt skrevet eller inneholder historier som gjør at jeg kan lære noe. Min blogg inneholder omtaler av alt fra nye bøker til gamle klassikere, men det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig interessert i både bøker og filmer om andre verdenskrig, samt at jeg liker å lese om andre kulturer - særlig jødisk, arabisk, muslimsk og asiatisk litteratur, kort sagt litteratur fra lukkede miljøer som vi i Vesten vet alt for lite om. Dessuten samler jeg på dikt.

Alle vi i arrangementskomitéen - Silje, Lise, Elin, Line, Gro og jeg - gleder oss til å treffe likesinnede på årets bokfestival! 

Vær velkommen!

;-) Rose-Marie

Noen øyeblikksbilder fra mitt lille turparadis i nærmiljøet

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av slike dunkjevler i naturen. De står der så mektige
og nærmest majestetiske - og krever å bli lagt merke til.

Denne morsomme formasjonen nede i et elveleie ble jeg plutselig oppmerksom på.
Det er som om naturen selv har skapt et lite kunstverk. 

Mitt turparadis!

Å, hvor gjerne jeg skulle ha fotografert denne kvinnen på nært hold! Kanskje
litt slemt å ta bilde av henne uten hennes samtykke, men jeg klarte ikke å la
være å trykke på avløserknappen da hun dukket opp i landskapet ... 

Flere dunkjevler langs vannet

Hmm ... Plutselig dukket dette morsomme motivet opp -
midt i skogen.

Flotte trær inne i skogen "min". Jeg har en drøm om at denne
høsten ikke skal bli så fuktig som fjorårets, slik at det er mulig å nyte
de vakre høstfargene! I fjor regnet de nemlig bort ...

Heldige er de som eier denne brygga!

"Extremely Loud and Incredibly Close" (Regissør: Stephen Daldry)

Sterkt om 11. september 2001

"Extremely Loud and Incredibly Close" eller "Ekstremt høyt og utrolig nært" som den heter på norsk, er basert på den bestselgende romanen med samme navn av Jonathan Safran Foer, som utkom i 2005.

Kjernen i filmen er det som skjedde i New York 11. september 2001. Vi møter 11 åringen Oskar Schnell, som akkurat denne dagen mister sin høyt elskede pappa, som tilfeldigvis befinner seg i sånn ca. 110. etasje i World Trade Center da to fly kjører inn i hvert av tvillingtårnene. Pga. denne grusomme hendelsen blir alle skoleelever sendt hjem. Da Oskar kommer hjem, spiller han av to telefonbeskjeder fra faren. Han skjønner ikke bakgrunnen for beskjeden - ikke før han ser på TV at tårnene raser sammen, samtidig som faren er på tråden og samtalen dør ut ... Rett etter kommer moren brasende inn dørene, helt fra seg fordi mannen hennes er død.

Deretter følger en tid hvor både mor og sønn er lammet av sorg. De klarer ikke å møte hverandre i sorgen, og isolerer seg fra hverandre. Etter hvert som det første sjokket har gitt seg, forsøker moren å strekke ut en trøstende arm til sønnen, bare for å bli avvist. I små glimt følger vi Oskars tilbakeblikk på den tiden da faren var i live, og vi blir vitne til et helt spesielt forhold mellom far og sønn. Oskar er ingen gjennomsnittsgutt, lynende intelligent som han er, og en av årsakene til at han forgudet sin far var at faren alltid behandlet ham som sin likemann i deres lek. Han har sterk skyldfølelse fordi han ikke klarte å ta av telefonrøret den aktuelle dagen - "the worst day" - men lot faren i stikken da han ringte hjem, helt desperat etter en siste kontakt før tvillingtårnene raste sammen. Han har underslått telefonsvareren, slik at moren er uvitende om at faren faktisk ringte hjem.

Ett år etter farens død oppsøker Oskar farens klesskap med alle hans ting. Alt er urørt fordi moren aldri har klart å rydde tingene hans bort. Tilfeldigheter gjør at en høy blå vase går i gulvet og knuses. Plutselig dukker det opp en nøkkel i en bitteliten brun konvolutt merket "Black". Oskar får det for seg at dette er et hemmelig tegn fra faren til ham, og at han må finne den låsen som nøkkelen hører til. Dermed starter han en kartlegging av alle med etternavnet Black i hele New York, og systematiserer dette etter byens fem bydeler; Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. Så begynner han å oppsøke alle disse personene for å høre om de har kjennskap til faren hans og nøkkelen. Det hele tar imidlertid fryktelig lang tid fordi Oskar ikke greier å forholde seg til Metroen eller andre offentlige transportmidler, siden han frykter at dette kan være mulige terrormål.

Underveis fører skjebnen Oskar sammen med bestemorens stumme leieboer. Etter hvert blir den fremmede mannen med Oskar på hans leting etter den riktige Black. Han er ikke særlig lettbent, og får Oskar med på at de skal ta seg frem i byen ved hjelp av offentlige transportmidler likevel. Så å si se frykten i hvitøyet for å få kontroll over den ...

Så spørs det om Oskar finner det han leter etter til slutt ... Klarer han og moren å møtes i sorgen? Og: hvem er egentlig den fremmede mannen?

I filmen møter vi Tom Hanks som Oskars far, Sandra Bullock som hans mor og Thomas Horn i rollen som Oskar. Dessuten dukker Max von Sudow opp som den fremmede leietakeren hos bestemoren. Jeg visste at filmen har blitt en stor publikumssuksess, men var likevel noe skeptisk da jeg leste bakpå DVD´ens vaskeseddel at den handlet om en 11 årings jakt på en lås hvor en nøkkel passet i. Underveis ble imidlertid også jeg fullstendig bergtatt. Ikke bare fordi dette med 11. september (2001) er noe som berører oss alle, men det er noe med hvordan sorgen fremstilles i denne filmen. En hudløs sorg slik den oppleves av et barn, og som er så sår at det gjorde vondt å se på. Selvsagt er både Tom Hanks, Sandra Bullock og Max von Sudow fantastiske i sine roller, slik man forventer av så erfarne skuespillere, men den som faktisk tar "kaka" er Thomas Horn i rollen som Oskar. Uten å røpe slutten så vil jeg nevne at jeg selvsagt hadde sansen for forsoningsscenene, fordi dette gir håp uansett hvilke traumer hovedpersonene i sin tid er blitt påført. Alt i alt er dette blitt en meget sterkt film om en bitteliten del av alle de konsekvensene 11. september 2001 fikk for svært mange mennesker. Jeg mener at denne filmen fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Norsk tittel: Ekstremt høyt og utrolig nært
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tom Hanks (Thomas Schnell), Thomas Horn (Oskar Schnell), Sandra Bullock (Linda Schnell), Max von Sudow (leieboeren), Viola Davis (Abby Black), John Goodman (Stan - portieren), Jeffrey Wright (William Black), Zoe Caldwell (Oskars bestemor). Hazelle Goodman (Hazelle Black)
Spilletid: 124 min.

Far og sønn utforsker all verdens mysterier sammen

Far og sønn 

Hvem er den fremmede mannen som mor hos Oskars bestemor?

Klarer mor og sønn å møte hverandre i sorgen til slutt?

Oskar på jakt etter de nesten 500 Black´ene i New York ....

"Laksefiske i Jemen" (Regissør: Lasse Hallström)

Herlig, herlig, herlig!

Alfred "Fred" Jones (i Ewan McGregors skikkelse) er ansatt som ekspert på laksefiske av britiske myndigheter. Dette er et område - faktisk det eneste - han virkelig er god på, og det er kanskje ikke til å undres over at han lider av Aspergers syndrom ... Rent følelsesmessig er han en nokså forknytt mann, noe hans tilstivnede ekteskap også bærer sterkt preg av. Men om de mer relasjonelle forholdene i livet hans ikke akkurat har hatt førsteprioritet, betyr det på ingen måte at han er blind for at det mangler noe i livet hans og at ekteskapet kanskje ikke har livets rett.

I forbindelse med NATOs intervensjon i Afghanistan preges nyhetsbildet av litt for mye negative nyheter om forholdet mellom den kristne og den arabiske verden. Dette ønsker statsministerens sekretær å gjøre noe med. Hun oppfordrer sine medarbeidere instendig om å finne en gladnyhet som kan balansere noe av alt alvoret som nyhetene ellers domineres av. Da Sheikh Muhammad, en velstående sheik fra Yemen, ytrer frempå om at han ønsker å etablere en lakseelv i Yemens ørken, tenner statsministerens sekretær umiddelbart på idéen, uansett hvor villt dette høres ut.

Etter hvert etableres det kontakt mellom Fred og sheikens konsulent Harriet Chetwode-Talbot. Fred er meget skeptisk til hele idéen, men kombinasjonen av et sterkt press fra nærmeste leder samt det faktum at penger overhode ikke er noe problem for sheiken, går han motvillig med på å lede arbeidet. Statsministeren og hans sekretær har imidlertid ikke tatt høyde for at hele landets sportsfiskere engasjerer seg sterkt mot hele prosjektet, og sheiken har heller ikke tatt inn over seg at det er massiv motstand fra hans egne landsmenn mot hele idéen. Og midt i alt rabalderet befinner Fred seg - nærmest på flukt fra et umulig ekteskap - og Harriet, som ikke vet om hennes kjæreste fra et tre uker gammelt kjæresteforhold er i live eller ikke etter en forsvinning i Afghanistan. Fred forelsker seg i Harriet, men hun på sin side både venter og ikke venter på en mann hun knapt nok har rukket å bli kjent med ...

Dette er en utrolig søt britisk komedie, som gikk rett hjem hos meg. Visst er den forutsigbar, og visst er den tidvis både banal og klisjéfylt! Like fullt: jeg elsket den! Jeg tror det har noe å gjøre med at Ewan McGregor spilte i filmen. Han har - i alle fall i sine rolletolkninger - klart å bevare noe av det uskyldsrene som f.eks. nokså raskt forsvant fra Hugh Grant den gangen han ble oppdaget av det filmelskende publikum. Denne gangen spiller Ewan McGregor en mann som lider av Aspergers syndrom, noe som kommer til uttrykk gjennom hans ensrettede interesse for laksefiske og dessuten gjennom et noe ubehjelpelig forhold til de menneskene han har rundt seg. Vi møter også Kristin Scott Thomas som den supereffektive og meget kyniske sekretæren til statsministeren. I den senere tid har jeg sett henne i så mange tunge roller - fortrinnsvis innenfor fransk film - og det var derfor litt befriende å se henne i en komedie igjen. Emily Blunt er også nydelig i rollen som Harriet. Alt i alt er dette en lettvekterfilm av det meget sjarmerende slaget, og selv om den ikke har så fryktelig mange dybder i seg, må det likevel bli terningkast fem! Her er det nemlig mye vakker filming, mange magiske øyeblikk, flotte skuespillere og en historie som nesten fikk meg til å gråte mellom de banale scenene ... Dessuten var den herlig lattervekkende! Rett og slett en ordentlig feelgoodfilm!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Salmon Fishing in the Yemen
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Ewan McGregor (Alfred "Fred" Jones), Emily Blunt (Harriet Chetwode-Talbot), Kristin Scott Thomas (Patricia Maxwell - statsministerens sekretær), Amr Waked (sheikh Muhammad), Tom Mison (Robert Mayers), Catherine Steadman (Ashley), Waleed Akhtar (Essad), Steven Blake (kabinett-ministeren)
Spilletid: 111 min.

Statsministerens supereffektive og kyniske sekretær

Sheiken fra Yemen forteller om sin lakse-drøm

Sheiken er en lidenskapelig laksefisker