søndag 13. november 2011

Om Litteraturuka 2011 i Sarpsborg, om blogging m.m.

I perioden 6. - 13. & 16. november i år har det vært (eller er) litteraturuke i Sarpsborg. Sarpsborg kommune har faktisk hatt dette som tradisjon siden 1949!




I løpet av litteraturuka har det bl.a. vært bokbad med Helene Uri, Jan Kjærstad har vært innom for å snakke om sin nyeste bok, Sofie Hexeberg har snakket om lavkarbo, den islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson har deltatt på en litterær lunch, Ingvar Ambjørnsen har møtt innsatte på Ravneberget fengsel, Jan Erik Vold har lest dikt osv., osv. Bredden i hva man har hatt å by på under litteraturuka har vært stor!

Jeg for mi
n del hadde aldri hørt om litteraturuka - og: hvor flaut det enn er å innrømme det - aldri vært i Sarpsborg - ikke før i går. For noen måneder siden ble jeg nemlig kontaktet av kulturkonsulent i Sarpsborg kommune, Torill Stokkan. Kunne jeg tenke meg å komme og snakke om blogging? Først betenkte jeg meg. Var det ikke innmari langt til Sarpsborg? Og hva kunne egentlig jeg si om blogging? Men så ombestemte jeg meg heldigvis og lot det stå til! Bare for å ta brodden av myte nr. 1: Sarpsborg ligger kun ca. 1 1/2 times kjøring fra Oslo.

Mens jeg jobbet med Powerpoint´ene mine under foreberedelsene til mitt innlegg om blogging, ble jeg tvunget til å tenke gjennom en del ting jeg kanskje ikke har tatt så sterkt innover meg tidligere. For hvorfor blogger jeg egentlig? 

I beg
ynnelsen tror jeg det vel så mye handlet om å gjøre dette for min egen del. Jeg var ikke veldig opptatt av leserne, for å være helt ærlig. Bloggfunksjonalitetene gir gode muligheter for å systematisere egne leser-opplevelser, tagge på temaer, lage lister med hyperkoblinger etc. Jeg var fra før av kjent med nettstedet Librarything, men det var først etter at jeg hadde vært medlem av Bokelskere en tid at idéen om å blogge dukket opp hos meg. Da jeg imidlertid kom frem til at det var nettopp blogge jeg skulle gjøre, hadde jeg mengder med stoff jeg kunne publisere allerede fra første dag. Ikke alle blogginnleggene holder like god kvalitet, men jeg var mer opptatt av å få det ut enn å kvalitetssikre alt. (I dag ville jeg nok ha tenkt litt annerledes ...)

Det gikk ikke veldig lang tid før responsen begynte å komme. I første rekke fra andre bloggere ... Og det var først da det virkelig begynte å bli moro! I blogg-verdenen møter man andre med samme interesser som en selv, og dermed kan et gjensidig inspirerende forhold få fullt utløp! Her omtales eller anmeldes ikke bare nye bøker, selv om det nok er mest av det, men også gamle klassikere. Og nettopp dette gjør at det å blogge er så givende og interessant! Og med tiden har det også dukket opp forlag og en og annen forfatter som har spurt om jeg kan omtale spesielle bøker. I takt med at de store avisene har nedprioritert bokanmeldelser, har bokblogging fra privatpersoners side blitt en slags vekst-næring. Bokbloggerne er noen mange har funnet det vel verdt å spille på lag med!


Selv har jeg valgt å blogge om bøker (og filmer) helt på idealistisk basis. Jeg ønsker ikke reklame på bloggen min, og dette med blogging skal være en hobby og bare det! Jeg har derfor ingen økonomiske egeninteresser i å mene verken det ene eller det andre om noen bøker overhode, og dette er viktig for meg!

I alle fall - i går reiste jeg ned til Sarpsborg for å holde foredrag om blogging. Mantraet mitt var at man ikke trenger å være noe teknisk geni for å komme i gang. I tillegg til å redegjøre for en del tekniske muligheter ved den bloggplattformen jeg har valgt selv (Blogspot), påpekte jeg en del viktige ting ved blogging, og ikke minst noen fallgruber. Bl.a. har jeg selv opplevd at noen har forsøkt å misbruke min blogg til å henge ut et annet menneske, og dette ble en viktig påminnelse om at alt som legges ut på nettet ikke nødvendigvis blir borte selv om du sletter dette selv. Det er ikke for ingenting at slett-meg-tjenester er blitt en stor industri. Man bør derfor tenke seg godt om før man lar det være fritt frem for hvem som helst til å legge ut kommentarer i ens blogg. Selv har jeg valgt et alternativ hvor alle som ønsker å legge inn kommentarer på mine innlegg først må taste en slags kode (det sparer meg for spam), og dernest er det jeg som har kontrollen på hva som blir publisert (det sparer meg for potensielle ubehageligheter, som alltid har en tendens til å komme fra anonyme). Det gir meg et stort ansvar, som bør forvaltes med ditto ansvarsfølelse.
 
Selv om det ikke kom så mange for å høre på mitt foredrag, angrer jeg på ingen måte på at jeg dro til Sarpsborg! Jeg traff engasjerte arrangører, jeg ble en erfaring rikere og jeg fikk sett Sarpsborg! Dessuten ble jeg eier av et prakteksemplar av en bok - "Eventyrlige Østfold" - hvor Torill Stokkan har vært redaktør.





Torget i Sarpsborg
Sarpsborg kirke

(Kvaliteten på bildene bærer dessverre preg av å være tatt med min Iphone og ikke mitt utmerkede speilreflekskamera.)

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 


Bybanen med Florida i bakgrunnen
Nygårsbrua
Grieghallen
Lille Lungegårdsvann
Sentrum av Bergen
Parken ved Lille Lungegårdsvann
Ole Bulls Plass
Bryggen
På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling
Audun Hetland gallerier
Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena
Lekker grafitti
På Høyden
Nygårdsparken
Parken ved Zoologisk museum
Zoologisk museum
Sydneshaugen
Johanneskirken
Sånn som dette er det bare i Bergen!
Koselige smug nedenfor Dragefjellet
Dragefjellet, juridisk fakultet
Et regntungt Bergen
Denne dagen lå tåka tett over åskammene

torsdag 10. november 2011

"Beautiful Boy" (Regissør: Shawn Ku)

En tankevekkende og viktig film om å være foreldre til et barn bak en skole-massakre!


Innspilt: 2010 
Originaltittel: Beautiful Boy
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bello (Kate Carroll), Michael Sheen (Bill Carroll), Alan Tudyk (Eric), Moon Bloodgood (Trish), Kyle Gallner (Sam Carroll), Meat Loaf (motell-eieren), Cody Wai-Ho Lee, Austin Nichols
Spilletid: 96 min.

Kate og Bill Carroll har kun et barn - sønnen Sam, eller Sammy som de kaller ham. For ca. ett år siden flyttet Sammy hjemmefra for å begynne på college. De håper og tror at han trives, men mens faren registrerer at gutten har blitt noe mer stille, forholder moren seg til at alt er som 
det pleier.

En kveld ringer Sammy hjem. Moren babler i vei om ferieplanene deres, og registrerer ikke at sønnen ikke er helt seg selv. Dagen etter er det en eneste sak som dominerer nyhetsbildet: en skolemassakre som har funnet sted nettopp på den skolen sønnen deres går. Massakren betegnes som en av USAs verste, med over 20 drepte studenter. Drapsmannen, også han en student ved skolen, ender massakren ved å ta sitt eget liv.

Kate forsøker å komme i kontakt med Sammy gjennom dagen, men oppnår ingen kontakt. En gryende angst er i ferd med å våkne i henne. Kan Sammy være en av de drepte? Da politiet ut på ettermiddagen samme dag dukker opp utenfor deres hjem, fjernes en hver tvil om at deres eneste sønn ikke lenger er i live. Men dette er ikke alt. Det var Sammy som drepte studentene ...

Hvordan kan livet fortsette etter en så grusom hendelse? I første omgang nekter Kate å innse at det faktisk er hennes sønn som står bak den uhyrlige handlingen. Det hele må være en misforståelse. Like fullt går realitetene opp for henne i all sin gru nokså snart. Ikke minst da huset deres omringes av pressefolk ... De skjønner nokså raskt at de rett og slett ikke kan fortsette å bo der, og flytter midlertidig inn hos Kates bror. Etter hvert skjønner også Bill at det er viktig å gå ut med en beklagelse, slik at de sørgende ikke skal tro at de ikke har tanke for ofrene bak sønnens massakre. I mellomtiden opplever Trash, den fem-seks-årige sønnen til Kates bror, å bli trakassert i barnehagen fordi han er fetteren til monsteret Sam Carroll.

Spekulasjonene i media om hvilken rolle foreldrene har spilt for å frembringe et slikt monster av et barn, florerer. Og mens ekteskapet deres går sin skjeve gang, der de hele tiden er i utakt i forhold til hverandre og sin måte å håndtere sorgen på, begynner de faktisk å lure selv også. Kunne de ha avverget dette? Var det ikke noen tegn de burde ha sett tidligere, og som kunne ha avverget det som skjedde? Hva med samtalen de hadde med sønnen dagen før ugjerningen. Prøvde Sammy egentlig å fortelle dem noe? Mens Kate altså plapret i vei om seg og sitt, alvorlig opptatt som hun var av familiens neste ferieprosjekt? Da det hele kuliminerer i en heftig krangel med gjensidige beskyldninger om hvem som gjorde hva - for ikke å snakke om hvem som ikke gjorde nok - er spørsmålet om ekteskapet i det hele tatt står til å redde ... Og da Bill forsøksvis tar opp jobben sin igjen, og opplever at kollegaene stirrer på ham, som om han var en gullfisk i en bolle, skjønner han at ikke kan fortsette i dette firmaet ... Særlig ikke da det går opp for ham at heller ikke sjefen er overbegeistret for at han er tilbake, fordi han faktisk er en belastning for firmaets omdømme.

Dersom det ik
ke hadde vært for at Norge nylig har opplevd en massakre selv, ville jeg ha tenkt at omverdenens behandling av foreldrene til gutten som begikk skolemassakren, er typisk amerikansk. Nå er jeg ikke sikker lenger. Tvert i mot tenker jeg at denne filmen viser nettopp hvordan det er når noen opplever at det barnet de har oppdratt og elsket over alt på jord, begår en handling så uhyrlig at det skaper sjokkbølger ikke bare i det landet dette finner sted, men faktisk i en hel verden.

I historien som fortelles i denne
 filmen, står vi overfor en helt normal familie hvor foreldrene ikke har mishandlet sin sønn - verken fysisk eller psykisk. Som de fleste foreldre finner de like fullt et lass av ting de kan bebreide seg selv for at de ikke gjorde bedre eller annerledes, men uten at vi dermed snakker om en dysfunksjonell familie av verste sort. De fleste normale mennesker leter som regel etter det normale - ikke det unormale, og sånn sett er det ikke så rart at disse foreldrene ikke fanget opp nøyaktig hvor dårlig fatt det var med sønnen deres, som jo heller aldri ba om hjelp. Like fullt straffer samfunnet foreldrene til gutten så hardt at livet deres rakner fullstendig. Ikke kan de fortsette å bo i sitt hjem, ikke kan mannen fortsette i sin jobb, og selv moren opplever at hun i sin jobb som freelance korrekturleser utsettes for snoking i privatlivet deres. De har blitt en ting som alle mener de er i sin største rett å mene noe om - uavhengig av hvem de egentlig er. Eller var ... Denne filmen er tankevekkende på en slik måte at den burde vekke bred samfunnsdebatt. Ikke bare om hvordan samfunnet behandler foreldre av massemordere, men generelt om hvordan foreldre av barn som har gjort noe galt behandles. Noen ganger handler det rett og slett "bare" om at barnet er psykisk syk og dermed ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger ... uten at foreldrene kan bebreides med en slik kraft som vi ser i denne filmen.

Skuespille
rprestasjonene til Maria Bello og Michael Sheen er ypperlige. Historien i filmen er interessant og tankevekkende og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foreldrenes reaksjoner på hva deres eget barn kan prestere av uhyrligheter, dukker for tiden opp i mange sammenhenger, bl.a. i den nylig oversatte boka "Vi må snakke om Kevin" av Lionel Shriver. Jeg tror ikke denne filmen er vist på kino i Norge, men det burde den absolutt ha vært! For dette er en film som hele Norge hadde hatt godt av å se nettopp nå! Her blir det terningkast fem!


Sammy Carroll - en helt normal gutt?
Sorg og skyldfølelse splitter ektefellene
Hvis ikke kjærligheten er nok - hva kan da redde dem?

onsdag 9. november 2011

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.















tirsdag 8. november 2011

"Vi ses igjen barn" (Regissør: Louis Malle)

Frankrike i 1944


Innspilt: 1987
Originaltittel: Au revoir, les enfants
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gaspard Manesse (Julien Quentin), Raphaël Fejtö (Jean Kippelstein alias "Jean Bonnet"), Francine Racette (Juliens mor), Stanislas Carré de Malberg (Juliens eldre bror), Philippe Morier-Genoud (Fader Jean), François Berléand (Fader Michel), François Negret (kjøkkenhjelperen), Peter Fitz (Muller), Irène Jacob (Mademoselle Davenne)
Spilletid: 104 min.

Handlingen i filmen foregår over noen få uker vinteren 1944. Elleveårige Julien er en av mange barn av velstående parisiske familier som sendes på internatskole på landet, sånn for sikkerhets skyld under en kritisk fase av andre verdenskrig. Han hater å måtte gi avkall på sitt privatliv og sine privilegier, og må ufrivillig friste en tilværelse sammen med andre gutter på internatskolen, hvor ingen har eget rom men må sove sammen på en svær sovesal. Indrejustisen blant guttene er beinhard, og her er det ikke plass for pingler. De blir i så fall lett offer for trakassering.

Julien har problemer med å tilpasse seg i begynnelsen, og plages av episoder med sengevæting, som han forsøker å skjule så godt det lar seg gjøre. Det skal lite til for å bli gjort til latter blant guttene, og alle prøver så godt de kan å spille at de er tøffere enn tøffest.

En dag ankommer Jean Bonnet. Han er nokså sky og går mye for seg selv. Det som imidlertid skinner gjennom er at han er meget begavet i nær sagt alle fag, og at han i tillegg er en meget habil pianospiller. Julien er svært nysgjerrig på Jean, og denne nysgjerrigheten trigges ytterligere av at Jean svarer nokså svevende de gangene han spør ham om familien hans. Julien finner etter hvert ut at Jean egentlig heter Jean Kippelstein og er jøde. Etter først å ha tatt avstand fra ham fordi det er lite populært å være flink, oppstår det under tiden sterke vennskapsbånd mellom de to guttene.

De velstående guttene på skolen selger matvarer de får hjemmefra til kjøkkenhjelperen, som selger disse varene videre på svartebørsen. På den måten sper han på sin nokså tarvelige lønn, og får råd til å holde seg med en kjæreste. En dag blir han imidlertid tatt, og i den forbindelse mister han jobben. For å slippe å bli stående fullstendig på bar bakke, ser han ingen annen utvei enn å alliere seg med nazistene. Det skal bli skjebnesvangert for Jean Kippelstein og en liten håndfull jøder som skolens rektor har holdt skjult for tyskerne ... At kjøkkenhjelperen i det hele tatt kjenner til at det befinner seg jøder på skolen, skyldes en uskyldig kommentar fra Julien ved en tidligere anledning.

Denne prisbelønte filmen
 er basert på Louis Malle´s egne traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Filmen anses som en av Malle´s viktigste og mest verdsatte filmer. Malle rakk å lage om lag 20 filmer før han døde i 1995, og fra før av tror jeg at jeg kun har sett Damage - også det en film av ypperste klasse. "Au revoir, les enfants" er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her er nettopp filmens selvbiografiske trekk trukket frem.

De katolske internatguttene har knapt skjønt alvoret bak antisemittismen før det er for sent, og den dagen Jean og de andre jødiske guttene hentes av Gestapo blir skjellsettende for all fremtid. Så skjellsettende at Malle for egen del laget dette mesterverket av en film og sånn sett udødeliggjorde sin egen historie. Guttene spilte sine roller helt ut til fingerspissene troverdig, og filmen viser også hvilket eksentrisk miljø som dannet seg på den isolerte skolen, hvor kun flyalarmene bidro til å bryte de daglige rutinene. Dette er en film som gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg! Jeg må også nevne at nydelige 
Irène Jacob dukket opp i en liten birolle som pianolærerinne. Hun debuterte faktisk i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Et sterkt et ...


Avskjedsscenen mellom Julien og hans mor
Jean Bonnet, den nye gutten i klassen
På sovesalen
Et tyskokkupert Frankrike
Jean Bonnet hos pianolærerinnen Davenne

tirsdag 1. november 2011

"Alle årets dager" (Regissør: Alain Corneau)

Historisk drama fra 1600-tallets Frankrike


Innspilt: 1991
Originaltittel: Tous les matins du monde
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Pierre Marielle (Monsieur de Sainte Colombe), Gérard Depardieu (Marin Marais), Anne Brochet (Madeleine), Guillaume Depardieu (den unge Marin Marais), Carole Richert (Toinette)
Spilletid: 110 min.
Vinner av syv Oscars!

Marin Marais (f. 1656 d. 1728) var en kjent fransk komponist og cellist, som gikk i lære hos mesteren Monsieur de Saine-Colombe i en kort periode av sitt liv. Denne filmen handler bl.a. om hvordan det gikk til at han ble tatt opp som elev hos den sky einstøingen og cellist-mesteren de Sainte-Co
lombe.

Den dagen Monsieur de Sainte-Colombe mistet sin kone, sluttet han å bry seg om hva som skjedde rundt ham. Han mistet interessen for det sosiale liv, og hadde det ikke vært for døtrene Madeleine og Toinette, hadde han nok for alltid meldt seg ut av samfunnet for øvrig, kun oppslukt av sin cello fra morgen til kveld.

Fordi de Sainte-Colombe øvet på sin cello absolutt hele tiden, ble hans evner til å traktere dette instrumentet helt emminent. De få gangene han holdt konserter, kom folk fra fjern og nær for å høre hans vakre spill. Forsøk fra Ludvig XIV på å få ham til hoffet, mislyktes hver gang. Etter hvert lærte han døtrene sine å spille cello, og de tre - faren og hans døtre - holdt konserter en gang for hver årstid.

En dag dukker den unge Marin Marais opp hos mesteren. Han har blitt kastet ut av et guttekor fordi han har kommet i stemmeskiftet og ikke lenger duger til å synge sopran. Nå ønsker han å lære å spille cello av den store mesteren. Imidlertid avviser mesteren ham i første omgang, fordi han ikke er interessert i å lære opp en som kun har ett mål for øye: å underholde kongen av Frankrike ved hans hoff. Dersom han skal ønske å lære ham opp, må han være genuint opptatt av musikken og den alene. Etter mye om og men blir imidlertid Marais tatt opp som elev av mesteren, og de to utvikler et spesielt forhold. Hadde det ikke vært for at Marin Marais kaster sine øyne på mesterens døtre - i første omgang Madeleine - ville dette samarbeidet antakelig har endt mer fredfullt enn hva det gjorde ... Til slutt må nemlig Marin Marais velge mellom en karriere som musiker og kjærligheten.

Filmen er basert på en del av Marin Marais livshistorie, dvs. i all hovedsak i den perioden hvor han gikk i lære hos mesteren de Sainte-Colombe. I første rekke er dette en stemningsfull film full av vakker musikk og estetikk. Like fullt var den noe langtekkelig og tidvis faktisk kjedelig. Jeg får ikke helt tak på hva det var jeg syntes ikke fungerte helt. Kanskje var det alle de undertrykte følelsene som aldri kom helt til overflaten. Selv romansen mellom den unge Marin Marais og Madeleine manglet gnist, til tross for at Guillaume Depardieu som altså spilte komponisten som ung mann, var vidunderlig skjønn, og Madeleine tilsvarende henrivende vakker. Marin Marais den eldre - spilt av Gérard Depardieu - var i grunnen bare livstrett og fjern. Det eneste som så ut til å fungere i hans liv til slutt, var hans evne til å trylle frem de vakreste toner fra sin cello. Så mange forventninger, så mange unge liv som på mange måter bare ebbet ut uten å bli forløst på noe vis ... Denne filmen hadde jeg mange forventninger til, både pga. alle Oscar-statuettene den har vunnet og pga. skuespillerne, men jeg ble dessverre skuffet. Her blir det terningkast fire



Den store cellist-mesteren lærer sin datter Madeleine å traktere celloen
Guillaume Depardieu som Marin Marais den yngre
Det oppstår en romanse mellom Madeleine og Marin Marais
Gérard Depardieu som Marin Marais den eldre

Visdomsord fra Kina



Bokas tittel: Tao Te Ching
Utgitt første gang i Norge: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Lohne
Gjendikter: Åse-Marie Nesse
Antall sider: 208

For en tid tilbake fikk jeg sterkt anbefalt boka "
Tao Te Ching".  Foranledningen var at jeg hadde begynt med Qi Gong ... 

Foreløpig har jeg ikke hatt all verdens tid til å sette meg inn i boka, men kan nevne at den regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur, og taoismens store klassikere. Boka inneholder - for å sitere Bokklubben - "en frodig samling av gamle ordtak og visdomsperler med komment
arer.

Med en noe spesiell bakgrunn ønsker jeg å sitere
kapittel 60 i dette prakteksemplaret av en bok, som jeg har en sterk mistanke om kommer til å få stor betydning for meg i fremtiden. 
Å styre et stort rike   
er som å koke en liten fisk: 
det er best å gå varsomt frem. 
Om den vise tar Tao til hjelp 
vil det onde tape sin kraft; 
og han kan ikke skade andre. 
Bare den som har te 
finner indre ro.



Populære innlegg