"An education" (Regissør: Lone Scherfig)

Vanskelige valg


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Carey Mulligan, Peter Sarsgaard, Olivia Williams, Alfred Molina, Emma Thompson, Rosamund Pike, Dominic Cooper, Sally Hawkins, Cara Seymour
Spilletid: 96 min.

16 årige Jenny står på terskelen til voksenlivet på begynnelsen av 1960-tallet. Hun er en meget vellykket ung jente. Ikke bare er hun pen, men hun er i tillegg svært skoleflink og gjør det bra i alle fag. Ja, så nær som i latin ... Faren (spilt av Alfred Molina) er overbevist om at dersom hun bare jobber litt mer med latinen, så er en plass på det prestisjefylte Oxford-universitetet sikret.

Jenny kjeder seg imidlertid gudsjammerlig. Livet er bare en rekke plikter og foreldrene er svært strenge og meget ambisiøse på hennes vegne. Da den godt voksne David dukker opp i livet hennes, er hun mer enn klar for litt spenning i tilværelsen. Hun fascineres av at han klarer å snakke foreldrene hennes helt rundt, og at han klarer å overtale dem til å la henne få lov til å være med ham til Paris for å feire sin 17 årsdag. Foreldrene er overbevist om at Davids "tante Helen" skal være med som anstand, og vet ingenting om at Jenny har planlagt å tre ut av sin jomfruelige tilstand på selveste 17 årsdagen ...

Med David følger et helt annet liv. Flotte konserter, fine middager, selskapeligheter. Hun introduseres for Davids kamerat Danny og hans hjernetomme kjæreste. Gidder hun virkelig å fortsette jaget etter gode karakterer på skolen? Plutselig fremstår alt det hun har jobbet mot, tanken på et akademisk liv, vanvittig kjedelig sammenlignet med det livet David kan tilby. Men det er noe med David ... Hva lever han egentlig av? Og vil et liv med ham virkelig bli et liv i sus og dus, eller føre rett ut i fordervelsen? 

Dette er en nokså sukkersøt film som like fullt har en alvorlig klangbunn. Jeg må likevel innse at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne filmen, som nok vil ha størst appell til ungdommer på noen lunde samme alder som filmens Jenny. Moralen i filmen er like selvsagt som den er banal: det finnes ingen snarvei til suksess - kun hardt arbeid!

Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har skrevet manuset til filmen, og filmen ble i 2009 nominert til tre Academy awards. Noe av det jeg selv opplevde som mest fornøyelig i filmen var møtet med Emma Thompson som den strenge rektoren ved skolen Jenny gikk på. Ellers var regien i filmen meget god. Alt i alt en helt grei film, som riktignok ble i glatteste laget etter min smak, men som like fullt fortjener terningkast fire. 

"Havet innenfor" (Regissør: Alejandro Amenábar)

Sterkt om retten til en verdig død

Innspilt: 2004
Originaltittel: Mar adentro
Nasjonalitet: Spania
Skuespillere: Javier Bardem, Belén Rueda,Lola Dueñas, Mabel Rivera
Spilletid: 120 min.

Ramón har vært sengeliggende i nesten 30 år, helt siden han skadet seg i en stupeulykke i sin ungdom. Han er lam i hele kroppen og er fullstendig avhengig av andre i forbindelse med alle gjøremål. Til gjengjeld fungerer hodet hans meget godt. Han skriver dikt og er svært oppegående. De siste årene har han likevel bare hatt et ønske: å dø ... Han føler ikke at livet har noe å tilby ham og ønsker seg en verdig død. Pga. sine lammelser er han imidlertid ikke i stand til å ta sitt eget liv. Han ønsker derfor aktiv dødshjelp, men dette er ikke bare forbudt. Det er også forbundet med straffeansvar å gi andre aktiv dødshjelp.

Ramón ønsker hjelp fra en advokat for å få spørsmålet om dødshjelp prøvet for retten. Han har stillet krav om at den advokaten som skal hjelpe ham selv må lide av en dødelig sykdom, for kun en slik advokat kan virkelig forstå hans sak. På den måten kommer Julia inn i hans liv. Hun lider av cadasil, en sykdom som gir henne slag etter slag, og som gradvis svekker helsen hennes. Mens timeglasset er i ferd med å renne ut for henne, engasjerer hun seg i Ramóns sak slik at han skal få prøvet retten til å velge om han vil leve eller dø overfor en domstol. Så oppdager hun diktene han har skrevet, og de inngår en pakt. Dersom Ramón taper rettssaken, skal hun hjelpe ham med livets avslutning etter at diktsamlingen er gitt ut.

I mellomtiden dukker det imidlertid en annen kvinne opp på banen. Rosa har sett Ramón på TV, og hun blir svært fascinert av hans historie. Hun oppsøker Ramón for å få ham til å få lyst til å leve. Det skal vise seg at både Julia og Rosa får endret sine synspunkter og holdninger i møtet med Ramón og hans karismatiske personlighet. Selv er Ramón av den oppfatning at den som virkelig elsker ham, også vil hjelpe ham med å dø ...

Sjelden har jeg opplevd Javier Bardem bedre enn i rollen som Ramón! Og jeg har etter hvert sett ham i en rekke filmer. Det er krevende å fylle en rolle med såvidt mange begrensninger - liggende til sengs gjennom hele den to timer lange filmen og nesten uten andre virkemidler enn ansiktsmimikk og dialoger. Dette klarer imidlertid Javier Bardem med glans! Han er gjennom hele følelsesspekteret - fortvilelse, sorg, depresjon, glede, kjærlighet ... det meste. Dette er nok en film jeg kommer til å se flere ganger, fordi det er så mange aspekter og lag i historien, som det nesten er vanskelig å få med seg dersom man bare ser den en gang. Og så kan jeg ikke hjelpe for at jeg synes Javier Bardem er feiende flott også da ...

Under filmfestivalen i Venezia ble regissøren tildelt en spesialpris, mens Javier Bardem fikk pris for beste hovedrolle. Dessuten ble filmen tildelt Oscar i klassen beste utenlandske film i 2004.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast seks.

Javier Bardem som den unge Ramón

Lola Duenas som Rosa

Javier Bardem og Belén Rueda som hhv. Ramón og Julia

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen. 

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

En morgen i november ....

Borgestad kirke

Ekely

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre. 

Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).

Høststemning

Inspirert av mange andre bokbloggere, har også jeg funnet frem til et knippe høstbilder fra i år.

Enjoy!

Hvilken leser er du? Ta testen selv!

What Kind of Reader Are You? Your Result: Dedicated Reader   You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.
Obsessive-Compulsive Bookworm	 
Literate Good Citizen	 
Book Snob	 
Non-Reader	 
Fad Reader	 
What Kind of Reader Are You? Quiz Created on GoToQuiz

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire. 

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

Vinnerne av filmkonkurransen!

Da er vinnerne av konkurransen trukket! 

Vinner nr. 1: Venstregaerning ("Flyvende dolker")

Vinner nr. 2: Karin ("Who´s afraid of Virginia Woolf")

Vinner nr. 3: Askeladden ("Vann")

Vinner nr. 4: Oddvar ("Hero")

Gratulerer! 

Jeg takker så mye både for interessen for å delta i min lille konkurranse samt for tips om gode filmer! Et lite knippe av dem har jeg allerede sett, men her var det like fullt mye spennende! Jeg kommer til å jobbe meg gjennom lista i løpet av høsten og vinteren!

;-) Rose-Marie

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Australia

Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)

Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en firer på terningen.