 |
| Utstyrt kun med Iphone, ble bildene fra arrangementet så som så, men jeg håper i alle fall at et bilde som dette forteller litt om settingen i går. (Foto: RMC) |
I går arrangerte Litteraturhuset i Oslo et spennende møte mellom tre forfattere, som snakket om sine skrivestrategier, og i hvor stor grad de blir inspirert av såkalte skrivebøker. Jeg sakser fra introen til arrangementet, som hadde tittelen "I lese- og skrivelandet":
Tre norske forfattere snakker nå om sine favoritter innenfor den uensartete gruppen av det man kan kalle skrivebøker. Maja Lunde benytter seg ofte av erfaringer fra film- og TV-dramaturgi når hun arbeider, og trekker fram både Laurie Hutzler og Robert McKee som viktige inspirasjonskilder. Mona Høvring har festet seg ved brasilianske Clarice Lispectors tanker om at «när jag skriver, skriver jag med kroppen». Birger Emanuelsen har også valgt ut sin favoritt blant skrivestrategibøkene, tittelen er Telling true stories (red.: Mark Kramer og Wendy Call), og handler egentlig om non fiction og journalistikk. Hvordan anvendes den da på skjønnlitterære prosjekter?
Nå holder Lunde, Høvring og Emanuelsen hver sin innledning før de møter forfatterkollega og redaktør Mattis Øybø til samtale.
Kan man lære å bli forfatter? Finnes det noen oppskrift som kan kalles "How to?" Disse spørsmålene stilte Mattis Øybø, selv forfatter og redaktør i Tiden Norske Forlag, før hver av forfatterne fikk slippe til med hver sin innledning om hvilke strategier de benytter når de skriver.
Maja Lunde (forfatteren bak romanen "Bienes historie" - linken peker til min omtale av boka) har bakgrunn fra film og TV, og er opptatt av den klassiske fortellingen. For henne står historien i sentrum av en roman, og hun er sterkt inspirert av McKee og hans bok "Story". Selve historien skal ligge i personene, og personene skal ligge i historien. Uten konflikt blir det hele uinteressant. Konflikten bør føre til et klimaks, der ulike verdier blir satt opp mot hverandre. Det er for henne viktig at karakterene utvikler seg underveis. Selv har hun hatt god nytte av en modell som heter caracter map (man finner mye interessant på nettet om dette ved å google - min kommentar), hvor seks ulike karaktertrekk må beskrives. Hun fascineres av denne modellen fordi "den stemmer" - også når hun har brukt den på seg selv.
For Lunde er det viktig å ha som et utgangspunkt at hovedpersonen har foretatt en personlig reise og har turt "å kaste sine krykker", har forløst sitt potensiale og kanskje at på til blitt et bedre menneske til slutt. Hva skjer "hvis hun eller han bare våger?" På den annen side kan en god historie også handle om en som går nedenom og hjem. Lunde leter etter et mål og et behov hos personen. Disse kan være motstridende, og det er her konflikten (som oftest er av indre karakter) eller spennet i historien oppstår. Jenta ønsker å få den kjekkeste gutten, men egentlig - egentlig - trenger hun å bruke hodet sitt (på noe helt annet). Mannen ønsker å tjene mest mulig penger og gjøre en vidunderlig jobb-karriere, men egentlig har han behov for å være mer sammen med familien sin. Osv. Disse indre konfliktene er tematikk i det fleste filmer.
Lunde mener selv at hun helt utvilsomt har sin verktøykasse fra film og TV, men at hun tenker mest på dette de gangene hun bryter "reglene".
Birger Emanuelsen har så langt utgitt fire bøker. (Jeg har ikke lest en eneste av dem, men fikk i grunnen lyst til å gjøre noe med det etter denne kvelden på Litteraturhuset.) Den boka han har blitt aller mest inspirert av, er "Telling true stories", som egentlig handler om sakprosa og journalistikk. Emanuelsen har en helt annen tilnærming til sine hovedpersoner enn hva Lunde har. Han stiller sine hovedpersoner en rekke spørsmål. Hvilke spørsmål stilles for å avsløre hva mennesker flykter fra, hva de frykter aller mest osv.? Det er sjelden en god idé å finne et eksepsjonelt menneske. Snarere tenker han at det er mer spennende å avsløre hva som gjør det lille mennesket eksepsjonelt. Han ønsker å skrive på en måte som gjør at hovedpersonene i hans bøker fremstår som ekte og hele mennesker. Når han "intervjuer" sine hovedpersoner, er det selvsagt han selv som svarer, men dette får han altså svært mye ut av.
Mona Høvring er kanskje først og fremst poet, men hun har også utgitt et par romaner i nyere tid. Innledningsvis trakk hun frem en rekke forfattere som har betydd mye for henne. Hun siterte også fra en bok som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. Hennes høytlesning gjorde at jeg tenkte at diktopplesning med hennes stemme - med sterk og tydelig tonasjon - må være en fin opplevelse.
Etter at de tre forfatterne hadde hatt hver sin innledning, dro redaktør Mattis Øybø diskusjonen videre. Han påpekte at den kanskje største misoppfattelsen er at alle de andre sjangerne er så enkle. Forfattere av andre sjangere tenker at krim er så lett å skrive, fordi den følger en bestemt oppskrift. Poesi har ingen historie og er bare ord. Et skjønnlitterært verk trenger ikke så mye research som sakprosa etc. Og så er det virkelig ikke slik når det kommer til stykket ...
Står et velskrevet verk i motsetning til et verk med fremdrift? spurte Øybø. Han viste til at når man leser en velskrevet bok, krever det å nyte språklig eleganse at man stopper opp og bruker tid. Man må lese sakte for å få med seg alt og for å yte boka full rettferdighet. I en bok med et plott må det derimot gå fort. Er det mulig å skrive en bok som fremstår som den reneste page turner og likevel operere med språklig eleganse?
Birger Emanuelsen påpekte at forfattere viser sin personlighet i det de skriver. Utvetydighet gir fremdrift, mens tvetydighet ikke gjør det. Når det ligger erkjennelse av tvil i teksten, går lesingen saktere. Det gir seg selv. Maja Lunde mener at det må gå an å skrive en god historie med et godt språk. Og jeg som satt og hørte på, tenkte at de snakket forbi hverandre. Hva er et "godt språk"og "en høylitterær tekst"? Det er et hav av forskjell her. Den nyansen opplevde jeg at Lunde ikke fikk med seg (hun gikk i alle fall ikke inn på dette) - kanskje fordi det ikke er stuerent i en slik debatt å fremheve dette, fordi det kan skape et inntrykk av at den ene forfatteren setter seg over den andre? Emanuelsen spisset i alle fall ikke sitt budskap ytterligere. Selv er jeg ikke i tvil om at flere enn meg i salen må ha tenkt dette. En "godt skrevet bok" kan nemlig i beste fall ikke bli noe mer enn en underholdningsroman, mens en høylitterær bok overlever forfatteren og blir på et vis udødelig. Kanskje skyldtes min opplevelse av at forfatterne snakket forbi hverandre at de i bunn og grunn har ulike ambisjoner for sine forfatterskap?
Mona Høvring mente at det kan være en felle når skrivingen blir for strategisk. For dersom dette blir det viktigste, kommer man fort over i det sporet at man begynner å tenke på hva leserne vil høre. Hennes viktigste motivasjon for å skrive er å komme ut av seg selv for å finne ut mer. Derfor kan hun ikke tillate seg å bli for regelbunden.
Hva er egentlig spennet i hovedkarakteren? spurte Maja Lunde. Hun mener selv at hun jobber intuitivt når hun skriver, og at hun tyr til verktøy når hun sitter fast. Hvilken indre konflikt har personen i seg, og hvor fører dette ham eller henne hen? Birger Emanuelsen prøver "å snakke frem" karakterene sine. Han er fascinert av forfattere som Jonathan Franzen, som finner sine karakterer gjennom å definere deres yrke, hva de kan og hva de er opptatt av, og så stiger personene på en måte opp av dette, nesten av seg selv.
Mattis Øybø kom inn på Henrik H. Langelands skrivekurs. Langeland har også en "skrivebok" på samvittigheten - "Fortellerkunst". Det som er spennende med denne boka er at Langeland har tatt fatt i Per Pettersons roman "Ut og stjæle hester", og har analysert virkemidlene som er brukt. Petterson mener selv at han skriver intuitivt og ikke tenker på virkemidler i det hele tatt. (Dette snakket han mye om på et arrangement jeg var på i 2013, og som jeg har skrevet om her på bloggen.) Men kanskje er det slik at når man kan noe veldig godt, slutter man å tenke på hvorfor man gjør det ene eller andre "grepet" fordi det er så automatisert? Slik som en pianospiller bare spiller - uten å tenke på musikkteori mens han/hun spiller ... Mattis Øybø undret seg over at det er så mange som har gått på Langelands skrivekurs, uten at det har kommet noen store forfattere ut av dette ...
Dette fikk Mona Høvring til å presisere at det ikke er farlig å kjenne til verktøyene. Men jo bedre man kjenner verktøyene, desto mer "intuitivt" kan man skrive. Begge romanene hennes begynner med en åpningssetning. Dette har gitt henne "den første tonen i låta", og ut fra dette har hun utviklet sine karakterer. Det viktige for henne er å gi karakterene liv. For dersom de blir for endimensjonale, blir det uinteressant å følge dem videre - ikke bare for leserne, men også for henne som forfatter. Maja Lunde fortalte at når hun sitter fast, er det verktøyene som gjør at hun kommer videre.
Men når man snakker om alle "skrivebøkene" man har lest og hva dette gjør med en som forfatter - hva da med alle de skjønnlitterære bøkene man har lest? spurte Mattis Øybø. Han mente at man ikke kan bli en god forfatter uten å ha lest mange andre gode forfattere. Å skrive er som å kjøre bil i tåke - man ser litt og litt av gangen, men man kommer frem til slutt.
Maja Lundes "Bienes historie" startet med en god idé. Mattis Øybø siterte Dag Solstad, som mener at "gode idéer" ikke er veien til en god bok. Solstad har blant annet uttalt at hans roman "Genanse og verdighet" startet med mange gode idéer som han forkastet, alle som en (linken peker til min bokomtale). Birger Emanuelsen mente at Solstad koketerer når han sier at han aldri har noen god idé som inngang til en ny roman. På den annen side er frykten for at en idé skal redusere det litterære verket, høyst reell. Ingen har lyst til å få sin bok redusert til "så det du ville fortelle var at ...", som om det ligger en skjult agenda bak det hele, nærmest et politisk budskap. Selv har han ambisjoner om at hans bøker skal gi noe mer enn dette.
Mona Høvring oppfordret til at man bør være lydhør, men ikke lydig. Hun mener at Solstad setter alt på spissen. Selv har hun alltid en idé - også når hun skriver dikt. Tematisk tunge bøker, proppfull av research, blir sjelden god litteratur. Maja Lunde påpekte også at det er en kjempelang vei fra en idé til en ferdig historie.
Mattis Øybø er selv svært fascinert av Jonathan Franzens romaner "Freedom", "Corrections" og "Purity" (linkene peker til mine bokomtaler). Han fortalte i den forbindelse om en egenopplevd hendelse som han har valgt å gi merkelappen "idéenes tilkortkommenhet". Han hadde bestemt seg for å skrive en maur-inspirert historie, og da var det betimelig å spørre om hva som styrer maurene. Maurteorier forteller om at strukturen begynner nedenfra og at maurene styres av sin grunnleggende maur-natur. Dette forsøkte han å overføre til det menneskelige. Etter å ha kommet et stykke på vei, strandet hele prosjektet. Idéen kom i veien for romanprosjektet.
Helt til slutt inviterte Mattis Øybø forfatterne til å komme med sine skrivetips. Mona Høvring mener at små grep kan gjøre at historien forskyver seg på en spennende måte. Man kan endre fra "han" til "jeg", fra fortid til presens, fra mann til kvinne og omvendt osv. Gå til skrivebordet, bind deg fast og ikke forlat stedet før en forhåndsinnstilt klokke har ringt - da skjer det noe! Birger Emanuelsen mente at en forfatter bør holde seg for seg selv og ikke vise seg frem før man har noe presentabelt. Maja Lunde oppfordret til å slå av internett. Øybø mente at dersom du skal bruke et ukvemsord i en tekst, så må du for all del ikke avslutte en setning med dette ordet. Da "dør" nemlig setningen. Sett eventuelt komma etter setningen, og fortsett. Tør å fantasere og vær vågal, var det dessuten en av dem som sa (jeg husker dessverre ikke hvem ...).
Og dett var dett! En morsom og interessant kveld sammen med forfattere som ikke var redde for å dele sine "hemmeligheter" var over, og selv satt jeg svært beriket tilbake!
 |
| Bokhandelen hadde noen av bøkene som det ble snakket om under panel- debatten (Foto: RMC) |
