Filmer og bøker om andre verdenskrig

Jeg har i lengre tid gått og ruget på en idé om å systematisere mine bøker og filmer etter historiske hendelser med en slags tidslinje, og med linker til ulike temaer med hver sine respektive underliggende sider. Det er en stor og ambisiøs oppgave, som krever mye planlegging og arbeid, for ikke å snakke om oppfølgning dersom listen eller oversikten skal være fullstendig og uttømmende. Et sted må jeg i så fall begynne, og jeg har bestemt meg for å begynne med temaet andre verdenskrig.

Jeg er sikkert ikke alene om å la meg fascinere av andre verdenskrig. Jeg kaster meg stort sett over det meste som omhandler temaet - gode som dårlige filmer og bøker. Det spiller nesten ikke noen rolle, bare jeg føler at jeg blir tilført noe nytt.

I oversikten nedenfor har jeg valgt å dele bøkene og filmene etter temaer. Bøkene og filmene med hyperlinker finnes omtalt i denne bloggen, mens de øvrige befinner seg i min bok- og filmsamling uten å være omtalt. 

Atombomben:
"Hiroshima" (regissør: Paul Wilmhurst) - 2005 (Japan)
Kamila Shamsie: "Brente skygger" - 2010 (Japan)

Biografier fra overlevende:
Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
Leon Leyson: "Gutten på trekassa" - 2013 (Polen)
Otto Dov Kulka: "Landskaper fra dødens metropol" - 2013 (Tsjekkoslovakia)
Thomas Buergenthal: "Et lykkebarn" - 2008 

Diverse:
"A woman in Berlin" (regissør: Max Fäberböck) - 2008 (Tyskland)
"Black Angel" (regissør: Tinto Brass) - 2000 (Italia)
Fred Uhlman: "Forsoningen" - 1971 (Tyskland)
Hanna Kvanmo: "Dommen" - 1990 (Norge)
Hans Hellmut Kirst: "Soldatenes oppstand" - 1974 (Tyskland)
Helle Aarnes: "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" - 2009 (Norge)
Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 - 2013 (Nederland)
Ida Jackson: "Morfar, HItler og jeg" - 2014
Ken Follet: "Nålen" - 1979
Laurence Rees: "Nazistene" - 2005 (Tyskland)
Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog (2012) (Norge)
"Shanghai" (regissør: Mikael Håfström) - 2009 (Kina)
Randi Crott: "Ikke si det til noen!" - 2012 (Norge)
Simon Mawer: "Kvinnen som falt fra himmelen" - 2012 (England/Frankrike)
Suite Francaise (regissør: Saul Dibb) - 2015 (Frankrike)
Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag - 2014 - Norge

Hitler:

"Der untergang" (regissør: Oliver Hirschbiegel) - 2004 (Tyskland)
"Djevelens arklitekt: Hitler og Speer" (regissør: Albert Speer) - 2005 (Tyskland)
"Hitler: the rise and the evil" (regissør: Christian Duguay" - 2003 (Tyskland)
"Killing Hitler" (BBC) - 2003
Traudi Junge: "Til siste slutt - jeg var Hitlers sekretær" - 2002 (Tyskland)

Hverdagsliv under krigen:
David Benioff: "Tyvenes by" - 2009 (Leningrad)
Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge - 2012 (Norge)
Graham Greene: "Den dypeste grunn" - 1948 (Afrika)
Irene Nemirovsky: "Storm i juni" - 2006 (Frankrike)
Jan Erik Vold: "Ruth Maiers dagbok" - 2008 (Norge)
John Boyne: "Gutten i den stripete pyjamasen" - 2006 (Tyskland)
Julie Orriger: "Den usynlige broen" - 2010 (Ungarn) 
"Kaptein Corellis mandolin" (regissør: John Madden) - 2003 (Hellas)
Louis De Bernieres: "Kaptein Corellis mandolin" - 2005 (Hellas)
Katja Kettu: Jordmora - 2011 (Finland)
Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia" - 1981 (Danmark)
"Malena" (regissør: Giuseppe Tornatore) - 2000 (Italia)
Markus Zusak: "Boktyven" - 2008 (Tyskland)
Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne" - 1985 (Sverige)
Robert Wilson: "Et lite drap i Lisboa" - 2002 (Portugal)
"Rosenstrasse" (regissør: Margarethe Von Trotta) - 2003 (Tyskland)
"The boy in the striped pyjamas" (regissør: Mark Herman) - 2008 (Tyskland)
"Vi ses igjen barn" (regissør: Louis Malle) - 1987 (Frankrike)

Holocaust:
"Auschwitz: the nazis and the final solution" (regissør: Detlef Siebert) - 2006
Elie Wiesel: "Natten" (1958) - Romania
"Falskmyntnerne i Sachsenhausen" (regissør: Stefan Ruzowitzky) - 2007
"Fangene i Auschwitz" (regissør: Andy DeEmmony) (Polen)
"Holocaust" (regissør: Marvin J. Chomsky) - 1978
Jakob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner - 2006 (Norge)
Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: Falskmyntner i Sachsenhausen - 1949 (Norge)
Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009) - Ukraina

Jødeforfølgelse:
"Anne Franks siste dager" (regissør: Johan Engwall) - 1988 - (Nederland)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Courageous Heart of Irene Sendler, The" (regissør: John Kent Harrison) - 2009 (Polen)
"Defiance - den ukjente kampen" (regissør: Edwaed Zwick) - 2008 (Polen)
Elie Wiesel: "Lykkens by" - 1988 
Frank Rossavik: "Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn" - 2009 (Norge)
Hans Keilson: "Komedie i moll" - 1947 (Nederland)
Hans Keilson: "Motstanderens død" - 1959 (Tyskland)
Isaac B. Singer: "Fiender - en kjærlighetshistorie" - 1977 (Polen/USA)
Jahn Otto Johansen: "Det hendte også her" - 1984 (Norge)
Kenne Fant: "Raol Wallenberg - en dokumentarroman" - 1988 
Marianne Terjesen: "For Leas skyld" - 2011 (Tyskland, Ungarn og Israel)
Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" - 2014 (Norge)
"Pianisten" (regissør: Roman Polanski) - 2004 (Polen)
Ragnar Ulstein: "Jødar på flukt" - 1995 (Norge)
Rose´s songs (regissør: Andor Szliágyl) - 2003 (Ungarn)
"Saras nøkkel" (regissør: Gilles Paquet-Brenner) - 2010 - Frankrike
Simon Mawer: "Glassrommet" - 2010 (Tsjekkoslovakia)
Tatiana de Rosnay: "Saras nøkkel" - 2008 - (Frankrike)
"The last Train to Auschwitz" (regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová) - 2006 (Tyskland)
Thomas Keneally: "Schindlers liste" - 1985 (Polen)
"Utryddelsen" (regissør: Roselyn Bosch) - 2010 (Frankrike)
"Varian´s war" (regissør: Lionel Chetwynd) - 2001 (USA/Tyskland)
Wanda Heger: "Hver fredag foran porten" - 1984 (Tyskland)

Jakt på nazister etter krigen:
Bernhard Schlink: "Høytleseren" (Tyskland)
"Eichmann: dødens signatur" (regissør: Robert Young) - 2007 
"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (regissør: Laurent Jaoui) (Frankrike)
"The Last Nazis" (regissør: Dov Freedman) - 2009

Krigshandlinger:
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher - 2010 (Norge)
Alf R. Jacobsen: "Kongens nei" - 2016 (Norge)
Antony Beevor: "Berlin - det store nederlaget" - 2003 (Tyskland)
"Andre verdenskrigs spektakulære angrep" (BBC) - 2003
Bjørn Bjørsen: "Det utrolige døgnet - 9. april time for time" - 2007 (Norge)
Bjørn Westlie: "Fars krig" - 2008 (Norge)
"Bunker, The" (regissør: Rob Green) - 2001
Curzio Malaparte: "Kaputt" - 1948 (Italia)
"Dark blue world" (regissør: Jan Sverak) - 2001
"Den glemte soldat: Dagbok fra østfronten 1942 - 1945 (regissør: Guy Gajer) - 2003 "Dresden" (regissør: Roland Suso Richter) - 2006 - (Tyskland)
Joseph Heller: Catch 22 - 1961 (Italia/USA)
"Massakren i Katyn" (regissør: Andrzej Wajda) - 2007 - (Polen)
"Merry Christmas Mr. Lawrence" (regissør: Nagisa Oshima) - 1983 (Japan)
"Pearl Harbor" (regissør: Michael Bay) - 2001 - (USA)
"Slaget om Tobruk" (regissør: Vaclav Marhoul) - 2009 (Tsjekkia)
"Stalingrad" (regissør: Joseph Vilsmaier) - (Russland) 
"Sunshine" (regissør: Istvan Szabo) - 1999
"The longest day" (regissør: Andrew Marton) - 1962 (Frankrike)
"The red line" (regissør: Terrence Malick) - 1998 (USA)

Motstandsbevegelse:

Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Den blå sykkelen" (regissør: Thierry Binisti) - 2000 - (Frankrike)
Eric-Emmanuel Schmitt: "Noas barn" - 2005 (Belgia)
Erling Jensen: "Kompani Linge" - 1961 (Norge)
"Flammen og citronen" (regissør: Ole Christian Madsen) - 2008 (Danmark)

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet" - 2008 (Norge)

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder" - 2009 (Danmark)
Hans Fallada: "Alle dør alene" - 1947 (Tyskland)

Max Manus: "Mitt liv" - 1995 (Norge)

Max Manus: "Det blir alvor nå" - 2008 (Norge)
Sigurd Hoel: Møte ved milepælen - 1947 (Norge)

"Sophie Scholls siste dager" (regissør: Marc Royhemund) - 2005 (Tyskland)

Per Hansen: "- og tok de enn vårt liv" - 1963 (Norge)

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!

Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...

Økt mediaoppmerksomhet rundt blogging om bøker

Media, bokanmeldelser og blogging

Bokbloggerne får stadig mer oppmerksomhet i media, og det synes jeg er interessant som fenomen. Dette skjer for øvrig parallelt med at de største avisene ikke lenger finner det økonomisk forsvarlig å anmelde så mange bøker som tidligere. Opplagene for de fleste aviser synker, og hensynet til en bærekraftig økonomi innebærer krav til kutt i kostnadene. Dermed oppstår det et tomrom, og det er dette tomrommet bokbloggerne for alvor er i ferd med å fylle. At media selv skjeler hen til hva bokbloggerne mener om utvalgte bøker, er morsomt. 

Ekstra morsomt er det når man opplever at egne tekster blir sitert, noe jeg opplevde i dag. Denne gangen er det riktignok et av mine innlegg på Bokelskere som er sitert i Adresseavisens kulturdel, men dette innlegget er identisk med mitt blogginnlegg her om samme bok (Cecilia Samartins "Senor Peregrino"). 

For øvrig er det interessant å merke seg at forlagssjef Juritzen avfeier kritikken mot forfatteren Cecilie Samartin med at "noen mennesker har behov for å kritisere" ... Og at det nok heller er kritikerne som er i utakt i og med at Samartin har 700 000 lesere i Norge. Stopp litt! Syv hundre tusen lesere? Dette tallet MÅ da være feil!

Hvis jeg forstår Juritzen rett, bør vel dette tilsi at f.eks Dostojevskijs bøker er oppskrytte fordi nesten ingen leser ham lenger - i alle fall sjelden utenfor nokså snevre miljøer ... Hvis det altså er antall lesere som indikerer hvorvidt man står overfor god eller dårlig litteratur ... ? Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg ikke mener at Cecilia Samartins bok er dårlig - bare at dette ikke er stor litteratur. For øvrig helt grei underholdningslitteratur, men det er også det hele.

Noe jeg stadig tar meg i å tenke når jeg står med en fersk bok av en ukjent forfatter i hendene, er om jeg bør sjekke ut hva anmelderne har sagt om aktuelle bok. Oftere og oftere opplever jeg at absolutt ingen har uttalt noe som helst. Og dermed oppstår det en usikkerhet: betyr det at boka er dårlig dersom ingen på en måte har oppdaget den enda? For noen år tilbake kunne man nesten uten unntak gå ut fra at man da hadde å gjøre med en bok som var så dårlig at ingen en gang hadde giddet å anmelde den. I dag er ikke dette selvsagt i det hele tatt. Tvert i mot kan man nesten gå ut fra at jo større ovasjoner det er rundt en spesiell bok, jo mer sannsynlig er det at det står sterke penge- og markedskrefter bak. Det handler ikke lenger om kvalitet, men kun om å selge. (I anstendighetens navn bør det understrekes at dette selvsagt ikke gjelder alle bøker eller forfattere. Noen forfattere er (heldigvis!) så gode at bøkene deres nærmest selger av seg selv.)

Og det er nettopp her de frie og uavhengige bloggerne har tumleplass så det holder! Jeg ønsker derfor å slå et slag for bloggerne, som helt klart har kommet for å bli!

"Giganten" (Regissører: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin)

Portrett av et ikon


Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Spilletid: 83 min.

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.

Akerselva i Oslo

Før vinteren meldte sin ankomst, var jeg på tur med kameraet langs den nederste delen av Akerselva. Her er noen av bildene jeg tok. 

"An education" (Regissør: Lone Scherfig)

Vanskelige valg


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Carey Mulligan, Peter Sarsgaard, Olivia Williams, Alfred Molina, Emma Thompson, Rosamund Pike, Dominic Cooper, Sally Hawkins, Cara Seymour
Spilletid: 96 min.

16 årige Jenny står på terskelen til voksenlivet på begynnelsen av 1960-tallet. Hun er en meget vellykket ung jente. Ikke bare er hun pen, men hun er i tillegg svært skoleflink og gjør det bra i alle fag. Ja, så nær som i latin ... Faren (spilt av Alfred Molina) er overbevist om at dersom hun bare jobber litt mer med latinen, så er en plass på det prestisjefylte Oxford-universitetet sikret.

Jenny kjeder seg imidlertid gudsjammerlig. Livet er bare en rekke plikter og foreldrene er svært strenge og meget ambisiøse på hennes vegne. Da den godt voksne David dukker opp i livet hennes, er hun mer enn klar for litt spenning i tilværelsen. Hun fascineres av at han klarer å snakke foreldrene hennes helt rundt, og at han klarer å overtale dem til å la henne få lov til å være med ham til Paris for å feire sin 17 årsdag. Foreldrene er overbevist om at Davids "tante Helen" skal være med som anstand, og vet ingenting om at Jenny har planlagt å tre ut av sin jomfruelige tilstand på selveste 17 årsdagen ...

Med David følger et helt annet liv. Flotte konserter, fine middager, selskapeligheter. Hun introduseres for Davids kamerat Danny og hans hjernetomme kjæreste. Gidder hun virkelig å fortsette jaget etter gode karakterer på skolen? Plutselig fremstår alt det hun har jobbet mot, tanken på et akademisk liv, vanvittig kjedelig sammenlignet med det livet David kan tilby. Men det er noe med David ... Hva lever han egentlig av? Og vil et liv med ham virkelig bli et liv i sus og dus, eller føre rett ut i fordervelsen? 

Dette er en nokså sukkersøt film som like fullt har en alvorlig klangbunn. Jeg må likevel innse at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne filmen, som nok vil ha størst appell til ungdommer på noen lunde samme alder som filmens Jenny. Moralen i filmen er like selvsagt som den er banal: det finnes ingen snarvei til suksess - kun hardt arbeid!

Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har skrevet manuset til filmen, og filmen ble i 2009 nominert til tre Academy awards. Noe av det jeg selv opplevde som mest fornøyelig i filmen var møtet med Emma Thompson som den strenge rektoren ved skolen Jenny gikk på. Ellers var regien i filmen meget god. Alt i alt en helt grei film, som riktignok ble i glatteste laget etter min smak, men som like fullt fortjener terningkast fire. 

"Havet innenfor" (Regissør: Alejandro Amenábar)

Sterkt om retten til en verdig død

Innspilt: 2004
Originaltittel: Mar adentro
Nasjonalitet: Spania
Skuespillere: Javier Bardem, Belén Rueda,Lola Dueñas, Mabel Rivera
Spilletid: 120 min.

Ramón har vært sengeliggende i nesten 30 år, helt siden han skadet seg i en stupeulykke i sin ungdom. Han er lam i hele kroppen og er fullstendig avhengig av andre i forbindelse med alle gjøremål. Til gjengjeld fungerer hodet hans meget godt. Han skriver dikt og er svært oppegående. De siste årene har han likevel bare hatt et ønske: å dø ... Han føler ikke at livet har noe å tilby ham og ønsker seg en verdig død. Pga. sine lammelser er han imidlertid ikke i stand til å ta sitt eget liv. Han ønsker derfor aktiv dødshjelp, men dette er ikke bare forbudt. Det er også forbundet med straffeansvar å gi andre aktiv dødshjelp.

Ramón ønsker hjelp fra en advokat for å få spørsmålet om dødshjelp prøvet for retten. Han har stillet krav om at den advokaten som skal hjelpe ham selv må lide av en dødelig sykdom, for kun en slik advokat kan virkelig forstå hans sak. På den måten kommer Julia inn i hans liv. Hun lider av cadasil, en sykdom som gir henne slag etter slag, og som gradvis svekker helsen hennes. Mens timeglasset er i ferd med å renne ut for henne, engasjerer hun seg i Ramóns sak slik at han skal få prøvet retten til å velge om han vil leve eller dø overfor en domstol. Så oppdager hun diktene han har skrevet, og de inngår en pakt. Dersom Ramón taper rettssaken, skal hun hjelpe ham med livets avslutning etter at diktsamlingen er gitt ut.

I mellomtiden dukker det imidlertid en annen kvinne opp på banen. Rosa har sett Ramón på TV, og hun blir svært fascinert av hans historie. Hun oppsøker Ramón for å få ham til å få lyst til å leve. Det skal vise seg at både Julia og Rosa får endret sine synspunkter og holdninger i møtet med Ramón og hans karismatiske personlighet. Selv er Ramón av den oppfatning at den som virkelig elsker ham, også vil hjelpe ham med å dø ...

Sjelden har jeg opplevd Javier Bardem bedre enn i rollen som Ramón! Og jeg har etter hvert sett ham i en rekke filmer. Det er krevende å fylle en rolle med såvidt mange begrensninger - liggende til sengs gjennom hele den to timer lange filmen og nesten uten andre virkemidler enn ansiktsmimikk og dialoger. Dette klarer imidlertid Javier Bardem med glans! Han er gjennom hele følelsesspekteret - fortvilelse, sorg, depresjon, glede, kjærlighet ... det meste. Dette er nok en film jeg kommer til å se flere ganger, fordi det er så mange aspekter og lag i historien, som det nesten er vanskelig å få med seg dersom man bare ser den en gang. Og så kan jeg ikke hjelpe for at jeg synes Javier Bardem er feiende flott også da ...

Under filmfestivalen i Venezia ble regissøren tildelt en spesialpris, mens Javier Bardem fikk pris for beste hovedrolle. Dessuten ble filmen tildelt Oscar i klassen beste utenlandske film i 2004.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast seks.

Javier Bardem som den unge Ramón

Lola Duenas som Rosa

Javier Bardem og Belén Rueda som hhv. Ramón og Julia

"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen. 

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

En morgen i november ....

Borgestad kirke

Ekely

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.