Istanbul III (2012)

Båtturer i Bosporos hører med under et Istanbul-besøk!

Hver dag så vi delfiner i havnebassenget

Vi måtte selvsagt besøke den asiatiske siden av Istanbul - her i Üsküdar.

Üsküdar

Bosporos

Nærgående måker

Denne kalligrafen - Mukadder Mustafa Erol - kjøpte jeg
kunst av. Med på kjøpet fikk vi en kalligrafi.

Den ferdige kalligrafien

I området ved Hippodromen

En tur med denne trikken opp gågata Istiklâl Caddesi og frem til Taksim-plassen anbefales!

Det pågikk en demonstrasjon da vi beveget oss ned fra Taksim-plassen i gågata Istiklâl Caddesi

Cicek Pasaji er et sjarmerende sted med mange koselige restauranter

I en av sidegatene til Istiklâl Caddesi ligger Galatasaray fiskemarked.
Det anbefales å spise på en av fiskerestaurantene her!

I en annen sidegate lå det et lite bazar-område

Tilbake i Istiklâl Caddesi

En gatemusikant i Istiklâl Caddesi

Pera Palas Hotel - virkelig verdt et besøk! Vi ankom rundt kl. 14.00 - just in time for tea!

Hotel Pera Palas Hotel ble bygget i 1892 med tanke på reisende med
Orientekspressen. Mange berømte gjester har bodd på hotellet i årenes løp. 

Overdådig kakebord!

Tea time betyr også klavermusikk! Denne herren spilte hva det skulle være!
Da han fikk greie på at vi kom fra Norge, trillet "Solveis sang" og "Dovregubbens hall"
ut fra hans fingre.

En fiskerestaurant jeg anbefaler varmt! Den ligger i bydelen Sultanahmet.

Moskéen Hagia Sofia i bakgrunnen

Inne i Den blå moské

Den blå moské - bygget av osmanerne i 1609 - 1616

Utenfor Den blå moské. Her er det en kattepus som koser seg i varmen!

Hagia Sofia - opprinnelig bygget av bysantinerne i 537, og senere omgjort til
moské av osmanerne etter deres erobring av Istanbul. Minaretene er bygget av
osmanerne. Her ser vi det som er igjen av fresker fra den bysantinske perioden.

Hagia Sofia

Storslått og vakker!

Hagia Sofia

Marmor-porten oppe på galleriet i Hagia Sofia

Basilikacisternen, som ligger under jorden, ble bygget av bysantinerne på 500-tallet. Dette var i sin tid et enormt stort vannanlegg som dekket hele 9800 kvm., og hvor byens innbyggere kunne hente det vannet de trengte. I dag er stedet museum, og her kan man gå rundt og kjenne historiens sus, mens lyden av musikk og dryppende vann samt belysningen gir en følelse av å oppleve magi.

Basilikacisternen

Medusas hode - inne i Basilikacisternen

Tyrkerne tror visst at vi nordboere er noen pingler når det kommer til krydder. Denne
gangen (på Han Restaurant) ba jeg om "very spicy" da jeg bestilte Han Casserole, med
det resultat at jeg fikk servert kanskje det beste jeg spiste under hele mitt opphold i Istanbul.

Turkish Delight

Fra sjarmerende Han Restaurant

Et rikholdig utvalg av souvernirer over alt

Istanbul II (2012)

Kveldsstemning ved Bosporos

Inngangen til Haremet i Topkapi-palasset, som ble bygget av osmanerne
(nærmere bestemt Mehmet II) i årene mellom 1459 - 1465. Palasset ble Mehmet IIs
hovedresidens. Haremet utgjør i dag palassets hovedattraksjon (i tillegg til skattekammeret)
og huset på det meste rundt 1000 haremskvinner. De siste haremskvinnene forlot
palasset i 1909.

Fra Haremet i Topkapi-palasset

Fresker i Haremet

En av de flotte peisene i Haremet

Blendende vakkert interiør i Haremet

Utstilling i Haremet i Topkapi-palasset

En av mange kupler i Haremet

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Flotte unge menn bruker fridagen sin på Topkapi-museet 

Pusekatten var ikke til salgs

Galatatårnet

Teppeforhandlere over alt

Utsikten fra Galata-tårnet

Utsikten fra Galata-tårnet med Galata-brua og byens berømte moskéer i horisonten

Galata-tårnet ble opprinnelig bygget rundt 500 år e.Kr. ligger i
bydelen Beyoglu på Det gylne horn

Ved Galata-tårnet

Gatebilde fra Istiklâl Caddesi, gågata i Beyoglu 

Istanbul I (2012)

Jeg har tilbrakt påsken i Istanbul, og her presenterer jeg et bittelite utvalg av noen bilder jeg tok under oppholdet. Det kommer flere etter hvert!

Utsikten fra hotellrommet vårt (mot Marmara-havet og Bosporos)

Solmoden frukt!

Salgsboder absolutt over alt

Fra Store Bazar - for øvrig verdens største med sine 40 000 butikker

Utsalg av alt hva hjertet måtte begjære

Et utvalg av lamper som savner sidestykke

Fra en liten bakgate i nærheten av Den blå moské

På arkeologisk museum - tyrkiske barn oppdras til å bli stolt av sine fortidsminner
(her fra den bysantiske delen av muséet)

Disse tyrkiske barna forlangte at jeg tok et bilde av dem. Etterpå
måtte jeg være med på deres bilder. 

Fra Han Restaurant - her bakes det pannekaker og andre godsaker

T.h. Hotel og Café Kybele - virkelig vel verdt et besøk!

Fra Kybele

Fra kryddermarkedet

Fra kryddermarkedet

Galata-tårnet på Det gylne horn

Eastenders feat. Bajka - Capitalism (Zilver&Gold Rmx)

Charles C. Manz og Henry P. Sims Jr.: The New SuperLeadership - learning others to lead themselves

Fremtidens bærekraftige lederstil

"Give a man a fish, and he will be fed for a day; teach a man to fish, and he will be fed for a lifetime." Med dette sitatet introduseres vi for begrepet "superledelse". "SuperLeadership: Leading others to Lead Themselves". Bak denne tankegangen ligger et svært positivt menneskesyn og en genuin tro på at de fleste vil det beste og gjør alt de kan for å yte sitt maksimale. For å kunne bli en god leder, herunder å lære andre å lede seg selv, må man først være i stand til å lede seg selv.

"A leader is best
When people barely know he exists,
Not so good when people obey and acclaim him, 
Worse when they despise him.
But of a good leader, who talks little,
When his work is done, his aim fulfilled.
They will say:
We did it ourserves."
- Lao Tzu

Sitatet er over 2000 år gammelt.

Boka inneholder en rekke analyser av hva som skal til for å bli en god superleder, og disse kan i korthet oppsummeres slik, uten at listen kan sies å være uttømmende:

* Lytt mer og snakk mindre
* Still flere spørsmål og gi færre svar
* Lær av feil uten frykt for konsekvenser
* Reduser bruk av uttalte mål, og stimuler de ansatte til å komme med egne mål
* Oppmuntre til kreativitet fremfor konformitet
*Lær andre til å lede seg selv, ikke til å være under kontroll av andre
* Spør hvilke andre alternativer som ble oppdaget når de kom til en beslutning
* Spør om følelser: "Hva føler du i forhold til dette?"
* Å overprøve en medarbeiders beslutning bør alltid være siste utvei
* Osv.

Manz og Sims redegjør for ulike lederstiler, og påpeker i den forbindelse at det i gamle dager var forventet at sjefen skulle vite alt. I dag er imidlertid den mest kunnskapsrike medarbeideren kanskje den som er "lavest på rangstigen" i selskapet. Da kan det kanskje være greit å bli minnet om at kunnskapsarbeidere bør behandles som frivillige - "Knowledge people have to be managed as if they were volunteers" - Peter Drucker. Og Eric Raymond (sitert på s. 153 i boka) sier følgende: "People do their best work when they are passionately engaged in what they are doing."

Alle kan lære å sette sine egne mål. I den forbindelse har superlederen et særskilt ansvar for personlig å demonstrere sin egen målsetting på en måte som lett kan oppfanges av medarbeiderne. Det er urealistisk å forvente at ansatte skal sette og bruke mål dersom lederen ikke bruker dem.

Med et teknologi- og informasjonssamfunn som vårt, som er i rask endring, vil kun virksomheter som er i stand til å få medarbeidere til å lede seg selv, kunne overleve den knallharde konkurransen om de beste folkene og de mest fornøyde kundene. De gamle lederstilene har gått fullstendig av moten, og behovet for de tradisjonelle hierarkiske organisasjonene er rett og slett død. Informasjon gjør et sant selvlederskap mulig. Det er slutt på at alle sitter og venter på at lederen skal treffe en beslutning. Ingen kan bli superleder på egen hånd - men gjennom andre er det mulig. Manz og Sims tar også livet av myten om den visjonære og karismatiske lederen som bærekraftig. I en organisasjon i krise kan en slik lederstil kanskje fungere en liten stund, men i lengden vil dette være et system som kollapser så snart lederen er på vei ut.

"In the end, we are talking about a new breed of leader, a SuperLeader, one that turns leadership inside out, upside down, and literally on its ear. To discover this new breed of leader, a person must simply look - not at the leader, but at the followers. SuperLeaders have SuperFollowers who are dynamic self-leaders. SuperLeaders are not heroes, they are hero-makers. And these ideas are not really new. They are based on the wisdom of the ages. Perhaps they were most effectively expressed in a poem by Lao Tzu, a sixth-century B.C. Chinese philosopher." (side 211)

Jeg gjorde meg mange tanker underveis mens jeg leste denne boka. Forfatterne Sims og Manz er begge professorer i USA, og filosofien rundt dette med å få spesielt kunnskapsmedarbeidere til å lede seg selv, eller for å bruke et mer folkelig uttrykk: å bli selvgående, var nok noe mer revolusjonerende i USA da boka utkom, enn hva den er i Norge. Samtidig har også det norske arbeidslivet endret seg dramatisk de siste 20-30 årene. Ledelse gjennom ikke rent lite frykt, særlig mellom øverste leder og folkene "på gulvet", var ganske utbredt i Norge bare tilbake til 1980-tallet. I dag må man kunne hevde at en slik lederstil de aller fleste steder heldigvis er historie. Arbeidslivet involverer medarbeiderne på en helt annen måte, og dette med medvirkning står sterkt i fokus. Derfor kan jeg ikke si at noe av det jeg leste i "The New SuperLeadership" egentlig fremsto som noe nytt, rent bortsett fra at jeg ble introdusert for en del begreper jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. Uten at begrepet kognitiv terapi ble eksplisitt benyttet, lå imidlertid kognitive strategier tykt mellom linjene. For det handler om å ta kontroll over sine uheldige tanke- og handlingsmønstre, få inn et mer positivt fokus, rydde av veien dysfunksjonelle tanker som kan sperre for utvikling osv. Begrepet "superleder" kan kanskje virke noe oppblåst og flosklete, men teorien bak er helt avgjørende for fremtidens bedrifter, hvor det kommer til å bli en kamp om de beste medarbeiderne. Og kun der hvor disse får blomstre, vil også virksomhetene blomstre. "The New SuperLeadership" er en interessant bok, som jeg nok kommer til å lese igjen. Her blir det terningkast fem. 

Utgitt: 2001
Originaltittel: The New SuperLeadership
Antall sider: 231

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

La Luna y el Pescador.