Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld: "Surdeig"

Lekker og pedagogisk om surdeigs-baking!

Surdeigsbrød er noe av det beste jeg vet! Å få tak i et nydelig surdeigsbrød er derfor en av de største matgledene jeg kan tenke meg! Som regel er de fleste brødene man får kjøpt i butikken eller på bakeri dessverre full av sukker, og det synes jeg ikke er godt. Sunt er det heller ikke. Tilsvarende gjelder tradisjonelt bakte brød, hvor vanlig gjær er benyttet. Av den grunn begynte jeg for 2-3 år siden å bake mine egne brød - såkalte eltefrie grytebrød med basis i Trines matblogg. Etter hvert har jeg eksperimentert meg frem til melblandinger som familien min og jeg synes er gode. (Linken peker til en Youtube-video der Trine Sandberg demonstrerer denne baketeknikken.) 

Jeg har alltid hatt en drøm om å lære meg å lage egne surdeigsbrød, men hver gang jeg har tenkt tanken, har prestasjonsangsten innhentet meg og satt en stopper for det hele. Inntil den dagen jeg kom over boka "Surdeigsbrød" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld! Ikke bare er boka innbydende og vakker, men den er bygget opp på en slik måte at absolutt alt er forklart i detalj. Boka er illustrert med lekre og forklarende bilder.

Hvordan lage surdeigsstarter og surdeig? Her blir alt forklart i detalj!
(faksimile fra boka)

Noe av det første forfatterne gjør i boka, er å ta ned angsten for ikke å lykkes med å lage et vellykket surdeigsbrød. 

Boka er inndelt i seks kapitler. I det første kapittelet får vi vite at alt vi trenger for å komme i gang er mel, vann og salt. Det er dette som er ingrediensene i surdeigsstarter og surdeig. I kapittel to  får vi vite hvordan man lager dette. 

Lag en starter (faksimile fra boka)

Det tar noen dager å lage en starter og den må "mates". I boka forklares dette i detalj på en meget pedagogisk måte. Du kan bare ikke ta feil dersom du følger oppskriften til punkt og prikke. 

"Mel, vann og salt - det er alt du trenger for å bake surdeigsbrød. Metoden vi presenterer krever ikke mye fysisk arbeid, det handler først og fremst om å la naturlige prosesser skje i sitt eget tempo. Samtidig er det en fleksibel måte å bake brød på, som lar seg tilpasse de fleste timeplaner. Men tid er avgjørende. Tid kan nesten ses på som den fjerde ingrediensen. Det er tiden som lar smakene fra kornet modnes, og gir brødet særpreg og kvalitet." (side 14) 

Og videre:

"Å bake med surdeig kan virke komplisert til å begynne med. Men når du har hatt deigen i hendene noen ganger, vil du oppleve at læringskurven er bratt. Det finnes bare én måte å bli en god surdeigsbaker på, og det er å bake så mye som mulig."

Starteren må mates (Faksimile fra boka)

Det tar 4-5 dager å lage en starter, som senere blir en sentral ingrediens i surdeigen. Starteren settes i kjøleskapet for senere bruk, og trenger da ikke å bli matet før du tar den ut av kjøleskapet igjen og gir den påfyll eller ny mat. 

Boka er illustrert med lekre bilder! (Faksimile fra boka)

Tidlig i boka får vi en innføring i hvordan vi skal sette en surdeig. Mengden av starter avgjør hvor lenge deigen bør stå til heving etterpå. I kapittel tre lærer vi hvordan vi kan lage et basisbrød - steg for steg. 

Når man skal i gang med å blande ingredienser og senere også "brette deigen" i hevingsprosessen, er det veldig greit å ha en stor eltebolle og en deigskrape. Førstnevnte gir armslag når du skal brette deigen, og sistnevnte gjør at du unngå mye deig-kliss på fingrene. Jeg har dessuten investert i en digitalt temperatur-måler, slik at jeg raskt kan tilpasse vannmengden til 30 grader celsius. Da vet jeg at vannet verken blir for kaldt eller for varmt.     

Mens deigen står til heving, er det mye strekk og brett av deigen. Det handler om å få deigen til å spenne seg ordentlig opp, samt å strekke glutennettverket. Deigen bør heve ca. 30 % i volum de første timene. Dette handler om hvor luftig brødet skal bli når det senere skal stekes. Jo mer luftig brødet blir, dess bedre blir det selvsagt. 

I boka får vi råd om kurvheving og kaldheving i kjøleskap. "Har du bakt om kvelden, skjer kaldhevingen over natten; baker du om morgenen og formiddagen, kaldhever deigen om ettermiddagen fram til kvelden. Mens du sover eller sysler med andre ting skal deigen nå fortsette å utvikle smak, uten at den overhever. Dette skrittet kalles også redardering fordi kulden bremser fermenteringsprosessen. Kaldheving gir masse ekstra smak i brødet, og skorpen blir bedre karamellisert enn hvis du bare hever i romtemperatur. Dessuten blir flere av næringstoffene i brødet tilgjengelig for kroppen ( ...). Så lenge kjøleskapet ditt bremser hevingen effektivt, kan du fint la deigen stå i opptil 36 timer, men det optimale er 12-14 timer. Gjør det som passer med timeplanen din." (side 60)

Det anbefales at man steker surdeigsbrødet i en jerngryte. Jerngryten forvarmes i en times tid på 240 grader. Fordelen med å ha hevet deigen i en hevekurv helt på slutten, er at brødet får en veldig fin fasong. Selv har jeg veltet deigen fra hevekurven og over på et bakepapir til å begynne med, siden jeg ikke er så rutinert enda. Dermed berger jeg i størst mulig grad det fine utseendet på brødet også etter at dette har havnet oppi gryta. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er viktig å snitte deigen før steking. Dette gjør at det hever seg fint og blir enda mer luftig. En gang glemte jeg å gjøre dette, og da ble resultatet ikke så bra. Forfatterne anbefaler et firkantsnitt - inntil man finner sin stil. I alle fall - dette må skje raskt. Deretter skal brødet inn i ovnen, og lokket legges på gryta. Halvveis i stekeprosessen tas lokket av og stekes videre i åpen gryte. 

I kapittel fire tar forfatterne for seg hva som gikk galt, dersom du ikke får det til. Det kan handle om at deigen ikke hever som det skal. Er det noe galt med starteren? Eller har du brukt en surdeig som ikke var helt klar? Sprekker ikke brødet opp? Har du kanskje brukt for mye vann i deigen? Har du overhevet deigen? Setter deigen seg fast i hevekurven? Osv. Her får du svar på det meste. 

I kapittel fem er det mange ulike brødoppskrifter. Her presenteres en rekke ulike kornsorter, og da spesielt flere typer urmel og annet økologisk dyrket korn. I siste del presenteres et knippe av bønder, som produserer mel - blant annet Trygve Nesje fra Holli Mølle i Spydeberg. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møtet med baketeknikkene som presenteres i denne boka har vært utrolig spennende! Jeg er på ingen måte noen fullbefaren surdeigsbaker enda, men drømmen er å bli skikkelig god på dette. Denne boka er midt i blinken for å kunne få dette til! Det morsomste av alt er at mine eksperimenter med surdeigsbrød har gjort meg til en bedre baker av ordinære brød og vise versa. For når vi snakker om gjærbakst og surdeigsbrød handler det om det samme: å få luftige brød som er rike på smaksopplevelser! 

Min drøm er å komme meg på brødbakekurs med forfatterne bak denne boka! De har et kurs den 17. september i år (som jeg dessverre ikke har anledning til å bli med på), men jeg håper selvsagt at dette kurset ikke blir det siste! 

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder! 

Utgitt: 2015

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Antall sider: 175

ISBN: 978-82-419-1130-9

Boka har jeg kjøpt selv. 

"Dumplings" (Regi: Fruit Chan)

Grøss fra Hong Kong

Jeg kom over filmen "Dumplings" da jeg for et par uker siden var innom HMV på Oxford Street i London, og rotet rundt i World Film-reolene. Normalt tiltrekkes jeg ikke veldig av grøssere (lenger), men så var det noe med at filmen er Hong Kong-produsert. Jeg har selv vært der et par ganger, og fascineres både av stedet og av maten (blant annet dumplings eller dim sum). 

Regissøren Fruit Chan (f. 1959) er fra Hong Kong, og han er kjent for filmer som reflekterer dagliglivet for Hong Kong-folk flest. Det er mye grøss i hans filmografi. Aller mest kjent er han likevel for "The 1997 Triology", som handler om overgangen fra engelsk styresett til Kina. "Made in Hong Kong" er den første filmen i denne triologien. (Kilde: Wikipedia.) (For øvrig er det lenge siden "Made in Hong Kong" betydde dårlig kvalitet. I dag er Hong Kong forbundet med noe mer ekslusivt.)

Mrs. Li er en tidligere skuespillerinne som er gift med en noe eldre velstående mann. Ikke bare er lidenskapen mellom dem i ferd med å tørke inn, og ikke bare er mannen utro etter noter, men hun betrakter sitt eget aldersforfall med meget stor bekymring. Fortsetter det slik er hun snart ingenting verdt lenger som kvinne. 

Mrs. Li på skjønnhetskur

Så en dag får Mrs. Li høre om Aunt Mei, en mystiske eks-gynekolog fra Kina, som lager noen helt spesielle dumplings med foryngende effekt. Hun ønsker å få en behandling hos Aunt Mei - koste hva det koste vil! Daglig kommer hun innom og får en porsjon med dumplings. Etter hvert antar dumplingene en merkeligere og merkeligere konsistens. Mrs. Li registrerer at huden faktisk har blitt strammere både i ansiktet og på kroppen, og hun blir derfor mer og mer nysgjerrig på hva de egentlig inneholder ... 

Ønsker Mrs. Li å finne ut hva Aunt Mei putter i dumplingene sine?

En dag sniker hun seg inn på kjøkkenet til Aunt Mei, og hun sjokkeres over det hun får se ... 
Likevel velger hun å komme tilbake for å få mer. 

Hjemme registrerer også mannen til Mrs. Li at kona er blitt mer attraktiv, og plutselig blomstrer lidenskapen opp mellom dem. I mellomtiden har hans massasje-elskerinne blitt gravid. Mr. Li overhører en fortvilet samtale mellom kona og Aunt Mei etter et selskap der alle gjestene har bemerket at det lukter så rart i rommet. Mrs. Li skjønner med ett at lukten kommer fra henne, og at hun må tilbake for å få flere dumplings. Mr. Li kommer henne imidlertid i forkjøpet ... 

Aunt Mei lager dumplings - innholdet er en dypt bevart hemmelighet.

Ja, hva synes jeg egentlig om filmen ... På et vis virker den litt "hjemmesnekret", og den er i alle fall sær så det holder. Det meste av handlingen foregår i Aunt Meis leilighet, men i små glimt får vi øye på det hektiske folkehavet i Hong Kongs gater, markedene, utsikten fra the Peak, Victoria Harbor og de nedslitte leilighetskompleksene der vanlige folk bor, med klesvask hengende til tørk på helt like balkonger så langt øyet rekker. Egentlig var det dette jeg opplevde som mest "morsomt", dvs. alle gjenkjennelsespunktene. 

Hvor gammel er egentlig Aunt Mei?

Persongalleriet er en smule karrikert, toppet av den meget eksentriske Aunt Mei, som spilles av Bai Ling. Hun har medvirket i et imponerende antall filmer, men det er først og fremst for rolletolkningene i "Dumplings" (2004), "Red Corner (1997), "Speed Dragon" og "The Gauntlet" (2013) at hun har fått kred i forbindelse med  internasjonale filmfestivaler. Rollen som Aunt Mei virker skreddersydd for henne. Hun synger, danser, utfolder seg på kjøkkenet og har en ansiktsmimikk som er helt ubetalelig. 

Noen av scenene er sjokkerende. Jakten på skjønnhet og evig ungdom kjenner liksom ingen grenser. Som da Mr. Li gumler i seg et andeegg, og vi får øye på et andefoster i egget ... Det går ned på høykant. Eller når Mrs. Li tar ut et helt brett med andeegg og går løs på disse med stiletthæler. Plutselig dukker det opp en forpjusket, spill levende andunge. Hun tråkker på denne også. Og enda mer sjokkert skal vi bli før rulleteksten kommer ...

En liten digresjon: Første gang mannen min og jeg var i Hong Kong, så vi fra tid til annen at det sto "Bird´s Nest" på menyen, og at denne retten kostet skjorta. Vi var også i en gate med navnet "Bird´s Nest", og der lå butikkene som solgte fuglereir på rekke og rad. Hva i all verden var dette? lurte vi på. Vi spurte en guide vi hadde på en tur i Beijing, og hun svarte at det er spyttet som fuglene binder sammen kvister og annet til et fuglereir, som er det folk er ute etter. Tidligere var det konkubiner på høyt nivå som brukte dette som et skjønnhets- og foryngelsesmiddel. Grunnen er at dette var et svært dyrt remedium. Det er det fremdeles. Men at det serveres på restauranter i tillegg, fremstår som underlig. Og prisene? Flere tusen kroner for ett måltid! Det er antakelig i denne konteksten man må forstå en film som "Dumplings". 

Denne filmen har hatt én viktig funksjon på meg: jeg har lyst til å se "The 1997 Triology" av samme regissør! 

Du må selv bedømme om dette kan være en film for deg. Jeg har på ingen måte røpet alt i handlingen i dette innlegget. 

Innspilt: 2004
Originaltittel: 餃子/ Gaau2zi2
Nasjonalitet: Hong Kong
Språk: Kantonesisk/mandarin
Sjanger: grøsser
Skuespillere: Miriam Yeung (Mrs. Li), Tony Leung Ka-fai (Mr. Li), Bai lIng (Aunt Mei)
Spilletid: 91 min.

Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Enda en afrikansk forfatter som det er vel verdt å bli kjent med!

I hele sommer har jeg knapt kunnet bevege meg inn i en bokhandel uten å møte på denne boka - gjerne med påskrift fra en av de ansatte om hvilken fantastisk roman dette er. Jeg er generelt veldig engstelig for å gå glipp av store ting innenfor litteraturen, og ble selvsagt nysgjerrig. Før jeg rakk å områ meg, var første opplag av boka utsolgt. Etter å ha lest den er jeg ikke overrasket. Dette er nemlig en slik bok som slår godt an hos flertallet av lesere. Den gjør dessuten så sterkt inntrykk at leserne ikke kan la være å snakke om det etterpå. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress, og før vi får snudd oss er den en bok "alle" bare må lese. 

Chigozie Obioma (f. 1986) er opprinnelig fra Nigeria, men er bosatt i USA hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. "Den forbudte elven" er hans debutbok, og den kom ut i 2015 (med originaltittelen "The Fishermen"). Boka ble nominert til Booker-prisen i 2015. Forfatteren har vunnet flere internasjonale priser for boka, som for tiden er oversatt til over 20 språk. Nå skriver Obioma på sin andre bok "Falkejegeren". (Du verden - han er jammen modig som har gått ut med dette mens han er i skriveprosessen, tenkte jeg da jeg leste dette! Det kan vel egentlig bare bety én ting: at boka så og si er ferdig.) (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

Om boka

Vi befinner oss i Nigeria og året er 1996. Vår jeg-person, Ben, har tre brødre; Ikenna, Boja og Obembe. Ikenna er eldstemann på femten, Boja er fjorten, Obeme er elleve og Ben er ni år. Da faren, som jobber i Nigerias sentralbank, forflyttes til en filial i Yola, endres livet deres dramatisk. 

"Fra og med i dag skal jeg bo i Yola, og jeg vil ikke at dere skal lage vanskeligheter for mor." Han skar grimaser da han sa det, som hver gang han ville jage fryktens hunder i oss. Han snakket langsomt og med mørk og høy stemme, hvert ord hamret dypt inn i bevisstheten vår. Slik at hvis vi skulle være ulydige, kom vi til å huske nøyaktig når han hadde gitt oss den detaljerte formaningen med den enkle påminnelsen: "Jeg sa det." 

"Jeg kommer til å ringe henne regelmessig, og hvis jeg får høre dårlige nyheter" - han viftet med pekefingeren for å understreke ordene - "jeg mener, noen som helst slags rampestreker, skal dere få smake syndens sold." (side 11)

Etter et par måneder bryter brødrene seg fri fra den gamle ordenen med sinnsro, lydighet, lesing og den daglige siestaen. I stedet begynner de å utforske verdenen utenfor den de er vant til. I begynnelsen spiller de fotball etter skolen. Men så en dag blir de fiskere. De skaffer seg utstyr og drar ut til elven Omi-Ala. For å komme dit må de forbi et område med ville griser. 

"Vi fisket med stor iver, som om det daglig samlet seg et stort publikum ved elven for å se på oss og heie på oss. Vi brydde oss ikke om lukten av brakkvann, svermene av insekter som drev innved bredden hver kveld, eller det kvalmende synet av alger og blader som dannet kart over vanskeligstilte nasjoner på den motsatte elvebredden, der knudrete trær hang ned i vannet. Kledd i filler og gamle klær dro vi til elven hver bidige dag med de rustne blikkboksene våre, døde insekter og meitemarker i oppløsning. For vi hadde god glede av fiskingen, tross i alt besværet og den dårlige avkastningen." (side 19)
Det er bare én hake ved det: guttene får ikke lov til å gå til denne elven av foreldrene sine. Elva Omi-Ala var en gang ren og klar og forsynte innbyggerne både med vann og fisk. Nå er den en forurenset pøl og et ondskapens arnested, en "besmittet vugge". Dessuten verserer det mange rykter om elva - som at det foregår fetisjistiske ritualer langs dens bredder. Et lemlestet kvinnelik skal dessuten ha dukket opp året før. 

Mens de er på vei hjem fra en fisketur, møter de landsbygærningen Abulu, som varsler at en av brødrene kommer til å drepe Ikenna. Abulu er beryktet for sine spådomskunster. De møter også på presten og en nabokone. Deretter er ikke veien lang til at foreldrene får greie på det som har skjedd. Neste gang faren er hjemme, vanker det juling. 

"Mors forsøk på å helbrede Ikenna var bortkastet på ham. For spådommen hadde gått berserk som et blodtørstig villdyr og ødela sinnet hans med galskapens utemmede kraft, rev ned bilder, knuste vegger, tømte skap og veltet bord til alt han kjente, alt han var, alt han var blitt, lå smadret tilbake. For min bror Ikenna var frykten for den døden Abulu hadde spådd ham, blitt noe påtagelig, en innestengt verden som han var ugjendrivelig fanget i, og det eksisterte ingenting utenom den. 

Jeg hadde en gang hørt at når redselen tar et menneskes hjerte i besittelse, krymper de. Det kunne man si om broren min, for da frykten inntok hjertet hans, frarøvet den ham mange ting - sinnsroen, velværet, vennskap, helsa, til og med troen." (side 107)

Moren klarer ikke å holde styr på barna mens ektemannen er borte, og ektemannen blir vitne til at alle hans drømmer om hva sønnene skulle bli - lege, advokat, ingeniør og flyver - forvitrer ... 

Hva jeg tenker om boka

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, uten at dette er en krimroman.    Jeg leste ut boka i løpet av svært kort tid, nærmest uten å være i stand til å slippe den. Jeg bare måtte få vite hvordan det gikk med denne hjemsøkte familien, hvor de voksne klamret seg til den moderne verden, mens barna holdt på å gå til grunne i gammel overtro. Vanligvis er det barna som står for utviklingen, mens foreldrene holder igjen - men her er det altså omvendt. Skjønt moren står i en mellomposisjon. Mens ektemannen er velutdannet, har hun vært hjemme med barna og hatt en liten jobb på det lokale markedet på si´. 

Måten Chigozie Obioma beskriver det som skjer underveis, er hva jeg tidligere kanskje ville ha kalt "forblommede", fordi historien er så overlesset med adjektiver, metaforer og bilder at det tidvis kan bli for mæget av det gode. Samtidig er det noe med at dette er i tråd med en annen skrivetradisjon enn hva vi europeere er vant til. Etter hvert konkluderte i alle fall jeg med at det var helt greit. Ikke helt få ganger måtte jeg smile på grunn av forfatterens oppfinnsomhet. Han sparer liksom ikke på kruttet. Samtidig maner han frem en uhyggestemning som preget det meste av handlingen i boka. Han holder oss i en skrustikke, slik at det er vanskelig å legge boka fra seg. 

Ekstra pikant er blandingen mellom igbo, joruba og engelsk. Måten disse språkene blandes sammen og har hver sine formål og begrensinger, er interessant lesning. Det hele får et muntlig preg over seg, noe som gjorde at jeg tenkte at boka må være ypperlig som lydbok! 

Dramaet som utspiller seg i boka er dypt psykologisk. Forfatteren kryper nærmest inn under huden på hovedpersonene, og beskriver et persongalleri og et miljø så levende at jeg ikke hadde problemer med å se scenene for meg. Samholdet mellom brødrene er rørende beskrevet, og det samme gjelder sorgen etter at splittelsen mellom dem er et faktum. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en spådom blir en selvoppfyllende profeti ... I følge de gamle tradisjonene og overtroen er nemlig alt forutbestemt, og det nytter derfor ikke å kjempe imot. 

Bakteppet i romanen er politiske uroligheter i Nigeria, noe som for øvrig har ført til at så mange store og viktige nigerianske forfattere stort sett bor utenlands. Likevel er fortiden deres fra Nigeria så nær at de ikke blir en type eksilforfattere som for lengst har mistet forbindelsen med sine røtter og tegner et stereotypt bilde av situasjonen i sitt hjemland. Tvert i mot tenkte jeg at det Nigeria forfatteren beskriver, er meget realistisk og autentisk. Særlig gjelder dette kampen mellom det moderne og gammel overtro. Han er også inne på effekten av at presidentkandidater som har besøkt landsbyer som ledd i sin valgkamp, får støtte fra folket bare fordi de en gang har sett ham - helt uavhengig av politikken vedkommende står for. 

Etter å ha lest "Den forbudte elven" av Chigozie Obioma, konstaterer jeg at jeg kan føye enda et navn til min liste over forfattere jeg følger med på. Det er dessuten spennende med alle de nye stemmene fra Afrika! Bøker som dette er med på å utvide våre kunnskaper og perspektiver om et kontinent de fleste av oss kjenner alt for lite til. Selv om denne boka omhandler det dysfunksjonelle i overgangen fra det gamle til det nye ... Dette er nemlig også en del av Afrikas historie.

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: The Fishermen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-8169-409-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Chigozie Obioma (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

12 bøker jeg gleder meg til å lese i høst

Bøker jeg ser frem til å lese i høst!

Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.

Min liste bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.

Jeg har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse.

1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)

Etter å ha lest både Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har jeg blitt en ihuga Ferrante-fan! Jeg bare må ha mer!

Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.

Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...

Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

2. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene" (Pax Forlag)

Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på vei.

Etter å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

3. Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm)

Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!

I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt fred ...

Mens jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

4. Trine inviterer - menyer til hverdag og fest (Cappelen Damm)

Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)

5. Paul Auster: "4 3 2 1" (Aschehoug)

Jeg har fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.

Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...

tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!

6. J. D. Vance: Hillbillyenes klagesang (Cappelen Damm)

Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.

Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.

7. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (Kagge forlag)

Denne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...

Boka ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)

8. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Oktober forlag)

For noen titler Rune Christiansen gir sine bøker, tenkte jeg da jeg her om dagen kom over denne romanen!

Jeg har dessverre bare rukket å lese "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av denne forfatteren, men jeg føler likevel at jeg kjenner ham så godt. Det har naturligvis sammenheng med at jeg har hørt på ham en gang på Litteraturhuset (januar 2015) og at jeg har lest Miriam Stendal Boulos` bok "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap".

I denne romanen møter vi den unge og foreldreløse jenta Fanny, som i det ytre lever et enkelt og litt sørgmodig liv, men som åpenbart har et rikt indre liv full av eventyr ... (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

9. Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen - Hemmelig agenttransport på liv og død (Kagge forlag)

Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig.

Forlaget skriver følgende om boka:
Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.

Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.

10. Judith Hermann: Lettiparken (Pelikanen)

Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.

"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!

11. Bård Torgersen: Jeg ikke dum (Flamme)

I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersens opplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.

Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.

Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!

12. Lene Wold: Ære være mine døtre - æresdrap fra mannens perspektiv (Kagge forlag)

Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.

Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)

Så mange bøker og så liten tid ...

Vindusutstillingen på Tronsmo bokhandel mandag 5. august 2017

Bokhøsten 2017 er her!

Bokhøsten er over oss og markedet flommer over av bøker vi bare må lese. For egen del kjenner jeg sterkt på faren for at grådigheten skal ta fullstendig overhånd. Lesetid er nemlig et knapphetsgode i min tilværelse (og i de fleste andres også, tar jeg ikke feil), og det handler ikke bare om prioritering. For jeg leser virkelig når jeg kan - på vei til og fra jobb (da går det som oftest i lydbøker), når jeg venter i kø, når jeg skal slappe av, når jeg gjør huslige sysler hjemme - lydbøker da også (med mindre jeg holder på å lære meg noe nytt som krever all konsentrasjon) osv. En krevende jobb må ta mye av "skylden" for at det har blitt atskillig mindre lesning i 2015 (69 leste bøker), 2016 (69 leste bøker) og 2017 (48 bøker hittil i år). Vanligvis pleier jeg å lese 110-130 bøker pr. år. To bøker i gjennomsnitt pr. uke er virkelig ikke noe å få hakeslepp for når man står overfor en lidenskapelig bokelsker, som for flere år siden definerte TV ut av sitt liv (og bare ser nyheter i streamet versjon på nettet). 

Stabelen med uleste bøker vokser hjemme
hos meg

Lesemålet mitt i år

I år er målet mitt å komme opp i rundt 80 leste bøker. Uansett - det krever mye bevissthet rundt prioritering. Hvilke bøker skal jeg prioritere? Hva skal jeg i så fall prioritere bort?

Mitt overordnede mål er å treffe så godt jeg kan på kvalitetslitteratur. Innimellom unner jeg meg riktignok en bestselger eller tre - dersom tematikken treffer meg. (Da kan jeg i grunnen tåle litt av hvert ... Det eneste jeg ikke tåler er at dårlige bøker markedsføres som mesterlige - da kvesser jeg pennen!) Krim og thrillere tar jeg meg imidlertid ikke tid til å lese, selv om dette er sjangere jeg absolutt kan ha glede av - i alle fall av og til og når kvaliteten er god. (Kanskje leser jeg krim og thrillere igjen den dagen jeg får mer av livet mitt tilbake (les: en mindre krevende jobb) og kommer opp i 120-130 leste bøker årlig ... Da trenger jeg ikke lenger å være så streng med meg selv ...)

Litt om leseeksemplarer

I min postkasse strømmer det for tiden inn leseeksemplarer fra forlagene. De fleste har jeg bedt om selv, men noen kommer også uten at jeg har bedt om dem. Disse bøkene er faktisk en glede - så lenge de treffer på min litteratursmak. Men krimbøker og den slags er det helt unødvendig å sende meg, for jeg gir dem bare videre til andre som er mer interessert. Noen ganger blir mannen min glad, men han er ingen bokblogger. 

Bare for igjen å ha presisert det: Jeg blogger kun på hobbybasis og tjener absolutt ingenting på bloggen min. Jeg har ingen reklame, og jeg mottar aldri penger for å skrive om bøker. Jeg er fri og uavhengig, og jeg er ærlig når jeg skriver. Det hender at jeg har møtt en og annen forfatter tidligere, og da kjenner jeg på det når jeg ikke liker vedkommendes bok. (Særlig gjelder dette unge og uerfarne forfattere.) Men jeg skriver likevel det jeg mener, selv om det sikkert kan såre og skuffe. Hensynet til mine lesere (og egen integritet og troverdighet) går alltid foran.  

Når jeg skriver om bøker jeg har mottatt som leseeksemplarer, oppgir jeg det alltid i selve innlegget. Om leserne mine tenker at det svekker min troverdighet som blogger at jeg mottar leseeksemplarer, er det synd - men det får jeg ikke gjort noe med. 

Hva er det som avgjør hvilke bøker jeg velger meg ut? 

Det er mye som inspirerer meg når jeg skal velge ut bøker jeg ønsker å bruke min lesetid på. (Men bare for å ha sagt det: jeg overvurderer alltid hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å lese.) Den første og største triggeren er mitt eget kjennskap til ulike forfattere. Derfor gleder jeg med f.eks. til å lese Roy Jacobsens nye roman "Rigels øyne" (er ikke utgitt enda), Ketil Bjørnstads "Åttitallet" (har heller ikke kommet enda) og Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke".  For ikke å snakke om Elena Ferrante og den nyoversatte boka "Den dunkle dottera" ... Erfaringene jeg har med disse forfatterne fyller meg med mye godfølelse! 

Den andre triggeren er abonnering på nyhetsbrev fra forlagene. De fleste forlagene har åpnet for denne muligheten på sine nettsider. Her får man informasjon om bøker som kommer - sammen med utgivelsesdato. Dette gjør at hjernen skrur på radaren når bøkene senere dukker opp. Gjenkjennelsesfaktoren kombinert med en trang til å få tak i nettopp den ene eller andre boka, er ofte sterk. 

Den tredje triggeren er å gå i bokhandlerne og se, føle og kjenne på bøkene som ligger på bokbordene. Jeg har store problemer med å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom - særlig i perioder der jeg vet at det hele tiden dukker opp nye titler. Heldigvis er det slutt på de tider der de forlagene som betalte mest, fikk sine bøker promotert på bokbordene som møter oss når vi entrer bokhandlerne. (Dette var spesielt provoserende når det dreide seg om "kiosklitteratur" i pen innpakning, og med blurber som lovet gull.) Her er det selvsagt mulig at jeg er naiv, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste bokhandlere prøver å fremstå med integritet, og at det er mye god litteratur - uavhengig av forlaget som har eierandeler i aktuelle bokhandelkjede - som ligger på bokbordene i dag. Dette merkes ikke minst for oss som frekventerer de forlagsuavhengige bokhandlerne ofte, og ser hva de promoterer. Her er det mye inspirasjon å hente! 

Den fjerde triggeren er bokanmeldelser - både fra profesjonelle kritikere og bloggere. Dessverre har antall bokanmeldelser i avisene gått betydelig ned de siste årene. Årsaken er at rammebetingelsene for media er vesentlig svekket. Reklameinntektene svikter og støtten fra det offentlige likeså ... Nyheter trumfer kultur. Det er til å grine av! 

Mine yndlingsaviser er Morgenbladet og Klassekampen (Magasinet i lørdagsavisen er et must). Er det noe disse avisene kan, så er det å plukke ut kvalitetslitteratur! Dermed blir dette en kilde til inspirasjon for meg i min lesning. Jeg leser ikke alle bøkene som anmeldes i disse avisene, men de bøkene jeg jevnt over leser, blir som regel anmeldt der. I tillegg finner jeg gode anmeldelser i NRK, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. (Dessverre ligger det meste bak betalingsmurer. Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor kulturstoffet ikke blir frigitt etter en tid. Jeg er veldig sikker på at dette på sikt ville ha ført til flere abonnenter.)

Kvaliteten på blogger er høyst variabel, men det gjelder å finne de som er gode, og hvor kriteriene som vurderes sammenfaller noen lunde med hva jeg selv legger vekt på. (Dette er ikke det samme som at vi liker de samme bøkene - jeg må bare forstå hvorfor bloggeren mener det ene eller det andre.) Jeg er også i overkant opptatt av at kildebruk oppgis. Dessverre er det flere av de virkelig gode bloggerne som har blitt mer eller mindre borte i årenes løp. Det tar tid å utvikle en personlig stil på blogg, og det er også noe med at øvelse gjør mester. Når man har holdt på i noen år, blir man bedre. Det gjelder i alle fall de aller fleste. Særlig gjelder det der bloggeren har ambisjoner om å bli god. Det handler om et ønske om å ville utgjøre en forskjell, og at man har et budskap. 

Den siste triggeren er tilfeldigheter. Noen ganger handler det om at det dukker opp et leseeksemplar i postkassen, som man ikke har bedt om selv. Bak en slik forsendelse sitter det gjerne et forlag som faktisk følger med på hva jeg leser og interesserer meg for, og som åpenbart har tenkt at "denne boka passer for nettopp deg!" En slik opplevelse hadde jeg tidligere i sommer, da Agora Publishing sendte meg Aris Fioretos´ "Mary". En rask sveip over bøkene jeg har lest så langt i år (og her er det virkelig mye god litteratur!) får meg til å konkludere med at dette er årets sterkeste bok så langt - for mitt vedkommende! Og jeg blir glad når jeg gjenkjenner boka i diverse bokhandlere! At de har den inne! Måtte noen bokhandleransatte også lese boka og begynne å pushe den på kunder! De fleste lesere aner virkelig ikke hva de går glipp av - før noen veileder dem. (Det kommer ut for mange bøker til at det er mulig å holde oversikten, med mindre man er villig til å bruke veldig mye tid på dette - noe de færreste har. Her kommer kritikerne og bokbloggerne inn.)

Mitt spesielle leseprosjekt for tiden

Da min arbeidsplass flyttet tidligere i år, førte dette tilfeldigvis til at jeg "må" passere Tronsmo bokhandel hver eneste dag. Dette har ført til noen endrede lesevaner for mitt vedkommende. Jeg ble nemlig oppmerksom på vindusutstillingen deres. Og fordi jeg har så stor tiltro til denne bokhandelens uavhengighet og vilje til å promotere kvalitetslitteratur, begynte jeg å ta bilde av utstillingen og finne frem til bøkene deres.

Sist gang jeg tok bilde av utstillingen (for seks dager siden) fant jeg ut at jeg hadde lest ni av bøkene, hadde fire på vent og en i bestilling. Mye skjer på seks dager, og status i dag er ti leste bøker, to bøker som jeg holder på med og tre som ligger på vent. Her er en oversikt over bøkene (med linker som peker til mine bloggomtaler):
- Deborah Levy: Varm melk (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (lest og blogget)
- Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (lest og blogget)
- Richard Ford: Mellom dem (Between Them) (lest og blogget)
- Christian Kracht: De døde (lest og blogget)
- Helga Flatland: En moderne familie (denne holder jeg på med)
- Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (denne ligger på vent)
- Claire-Louise Bennett: Dam (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- Chigozie Obioma: Den forbudte elven (denne holder jeg på med)
- Albertine Sarrazin: Astragalen (lest og blogget) 
- Ngugi wa Thing´0: Elven som skiller (lest og blogget)
- Olivier Bourdeaut: Mens vi venter på Bojangles (ligger på vent)
- Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (A Woman Looking at Men Looking at Women - den norske utgaven inneholder 1/3 av originalen) (lest og blogget)
- Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (lest og blogget)
- Judith Hermann: Lettiparken (ligger på vent)

Hva er det som inspirerer deg når du velger ut bøkene du ønsker å lese?