Geir Thompson: "Situasjonsbestemt ledelse" (SBL)

Hvordan lykkes som leder?

I innledningen i boka påpeker Thompson det helt selvsagte i at kjernen i all ledelse er å oppnå resultater gjennom andre. "Vellykket og effektiv ledelse er betinget av at lederen gjør konkrete valg i de ulike situasjonene og gjennomfører dem i forståelse med sine medarbeidere. Det er stor forskjell på en leder som har gjort seg opp en generell mening om hva som er god ledelse, og en leder som stadig vurderer sin lederstil og er villig til å gå inn i en dialog med sine medarbeidere for å finne frem til den lederstil som passer best.", skriver Thompson på side 14. Klare mål er fortsatt en forutsetning for å lykkes som leder, men dersom man ikke forstår at man må tilpasse sin lederstil til den enkelte medarbeider samt den oppgaven man står overfor, vil de gode resultatene utebli. I denne læreboka har Thompson tatt utgangspunkt i og latt seg inspirere av teorien om situasjonsbestemt ledelse (SBL), som er utformet av amerikanerne Paul Hersey og Kenneth Blanchard. 

"Kjernen i SBL er at medarbeiders modenhetsnivå til å løse en bestemt oppgave er en kritisk situasjonsvariabel som bestemmer hva som vil være den optimale lederstilen." (side 24)

SBL har vært i en kontinuerlig utvikling siden den ble introdusert for første gang i 1969 som "Life Cycle of Leadership". Det er den siste versjonen av SBL fra 2007 som er lagt til grunn i denne boka. 

Vi introduseres for fire ulike lederstiler, som matcher nivået av modenhet hos medarbeider.

Instruerende lederstil: mtp. medarbeidere som er nybegynnere og uvillige eller usikre - sterkt styrende og lite støttende adferd

Selgende/ overtalende/ coachende lederstil: mtp. medarbeidere som er nybegynnere, men villige - sterkt styrende og sterkt støttende adferd

Deltakende lederstil: mtp. medarbeidere som er dyktige, men uvillige eller usikre - sterkt støttende og mindre styrende adferd

Delegerende lederstil: mtp. medarbeidere som er dyktige og villige - lite støttende og lite styrende adferd

Konkretisering av mål er sentralt innenfor ledelse, og Blanchard (2007) skiller mellom prestasjonsmål og læringsmål, alt avhengig av modenhetsnivå hos medarbeideren. På side 29 i boka er det redegjort for såkalt smarte mål:

S: Målene må være spesifikke og målbare
M: Målene må være motiverende
A: Målene må være "attainable", dvs. oppnåelige
R: Målene må være relevant og konsistente med overordnede mål
T: Målene må være tidsavgrensede
E: Målene må være enkle å forstå

For å kunne utøve effektiv ledelse, er det essensielt at lederen er i stand til å vurdere medarbeiderens kompetanse på en korrekt måte, slik at man ut fra dette kan etablere et effektivt samarbeidsforhold. I den forbindelse er det to ting som er viktig: kompetanse og forpliktelse.

Kompetanse: defineres som medarbeiderens kunnskap og ferdigheter (på bakgrunn av utdannelse, arbeidstrening og erfaring)
Forpliktelse: defineres som medarbeiders motivasjon og sikkerhet

Blanchard deler medarbeiders utviklingsnivå inn i fire kategorier:

Den entusiastiske nybegynneren (har liten kompetanse, men føler stor grad av forpliktelse for en bestemt oppgave)
Den desillusjonerte eleven (har noe kompetanse, men opplever liten grad av forpliktelse)
Den dyktige, men forsiktige medarbeideren (har en god del kompetanse, men utviser variabel forpliktelse)
Den uavhengige medarbeideren (besitter høy kompetanse og føler stor grad av forpliktelse)

En og samme medarbeider kan befinne seg på ulike utviklingsnivåer avhengig av den oppgaven han/hun står overfor. Man kan derfor ikke en gang for alle velge en lederstil som passer for vedkommende.

Synet på ledelse har (heldigvis!) vært gjennom en rivende utvikling i løpet av noen få ti-år. Parallelt med dette - eller kanskje rettere: pga. utviklingen - har synet på mennesker endret seg til det bedre. Fredrik Taylors menneskesyn er ikke lenger gjeldende, hvilket selvfølgelig også skyldes at arbeidslivet i dag preges av kunnskapsmedarbeidere og ikke av medarbeidere som jobbet etter instruks og under sterk kontroll slik som i tidligere tider. I dag er man opptatt av motivasjon og trivsel, og kun de arbeidsplasser som mestrer det å utvikle medarbeidere, vinner de beste kandidatene i kampen om disse. 

Utgangspunktet for Hersey og Blanchards syn er at både menneskene og omstendighetene rundt dem er ulike og i stadig forandring. "Derfor finnes det ikke en måte å lede på som er den eneste riktige i alle situasjoner. Tvert imot må en leder, for å være effektiv, utøve situasjonsbetinget ledelse. Det er av avgjørende betydning å kunne tilpasse lederstilen etter medarbeiderens kompetanse og forpliktelse. Dette forutsetter at lederen kjenner sine medarbeidere godt." (side 39)

Blanchard deler lederens atferdsmønster opp i to hovedkategorier; styrende og støttende adferd. Styrende adferd kjennetegnes bl.a. med at det er leder som fastsetter mål, planlegger gjennomfører planleggingen, bestemmer prioriteringene, fastsetter tidsfrister, kontrollerer arbeidet og bestemmer hvordan dette skal evalueres. Støttende adferd kjennetegnes ved at leder bl.a. spør om forslag og innspill, oppmuntrer og støtter, roser vellykket arbeidsutførelse og forklarer hvorfor arbeidet må utføres på en bestemt måte (som ledd i læring). Disse to adferdskategoriene danner de to grunnleggende dimensjonene i Hersey og Blanchards modell (styrende langs x-aksen, støttende langs y-aksen - se figuren ovenfor), og herfra utledes de tidligere nevnte fire ulike lederstilene. (Se nærmere om dette nedenfor.)

Valg av riktig ledelse basert på SBL forutsetter at lederen kan diagnostisere medarbeiderens kompetanse og er i stand til - på basis av diagnosen - å velge riktig lederstil. Dette forutsetter en fleksibel leder. Hele hovedpoenget med modellen er at medarbeideren hele tiden er i utvikling. Det er når koblingen mellom lederstil og medarbeiders situasjon er riktig at det skapes en vinn-vinn-situasjon, hvor begge parter føler at de lykkes. Fallgrubene innenfor ledelse er mange, men kan grovt oppsummeres i overstyring og mangel på styring. Et særtrekk ved de ledere som virkelig lykkes, er deres evne til å skape forventninger om store prestasjoner som medarbeiderne lever opp til. Ønsket adferd oppnås først og fremst gjennom positiv oppmerksomhet og reaksjon på det man vil ha mer av, ikke gjennom kritikk. Medarbeidersentrerte ledere som bruker generelt tilsyn, oppnår som regel bedre resultater enn jobbsentrerte ledere som bruker nær kontroll (Renis Likert).

Her følger en oversikt over de momentene en leder kan spille på ved valg av lederstil - med fokus på hva disse i realiteten innebærer:
1. Sterkt styrende lederadferd: Lederen fastsetter arbeidsmål, planlegger i detalj hvordan arbeidet skal utføres, fastsetter tidsfrister, definerer resultatindikatorer og følger opp at arbeidet utføres i samsvar med planen.
2. Lite styrende lederadferd: Lederen fastsetter arbeidsmål i samarbeid med medarbeideren, overlater til medarbeideren å planlegge og bestemme hvordan arbeidsoppgaven skal utføres, unngår detaljert oppfølgning, har nå og da kontakt med medarbeideren for å bli oppdatert på fremdriften og får tilbakemelding mht. hvilke resultater arbeidet har gitt.
3. Sterkt støttende lederadferd: Lederen lytter til medarbeiderens problemer, gir ros for fremgang i arbeidet, oppmuntrerer og legger forholdene til rette, forklarer hvorfor arbeidet må utføres på en bestemt måte og gir råd og veiledning ved behov. 
4. Lite støttende lederadferd: Lederen holder nå og da kontakt med medarbeideren, legger i liten grad til rette for utførelse av selve arbeidet, gir liten grad av oppmuntring under selve gjennomføringen av arbeidet og gir ros hvis medarbeider har oppnådd gode resultater.

Sterkt styrende og lite støttende lederadferd: instruerende lederstil
Sterkt styrende og sterkt støttende lederadferd: coachende lederstil
Lite styrende og sterkt støttende lederadferd: deltakende lederstil
Lite styrende og lite støttende lederstil: delegerende lederstil

De grunnleggende forskjellene mellom de fire lederstilene er mao. grad av styring, grad av støtte og medarbeidernes involvering i beslutningsprosessen. Det er medarbeiders kompetanse som bestemmer lederstilen, og ved å undersøke i hvilken grad medarbeider har evne til og viser vilje til å ville løse en bestemt arbeidsoppgave, finner man kompetansenivået.

Hva gjør man når medarbeiderens ytelse synker? Dette er en problemstilling mange ledere sliter med å takle på en hensiktsmessig måte. Det kan være mange årsaker til at en medarbeider ikke lenger leverer forventet resultatet. Sett fra lederens ståsted er grundige forberedelser helt avgjørende for utfallet. Skyldes f.eks. nedgangen i ytelse forhold på hjemmebanen, psykososiale forhold på jobben eller rett og slett uklare mål? Hver av disse situasjonene krever helt forskjellig tilnærming. Det som uansett er viktig er å klarlegge fakta, gå inn i en dialog med medarbeider så raskt som mulig, være helt konkret på hva man mener vedkommende gjør feil, at samtalen skjer i fortrolighet og at kritikk og trusler unngås, samt at man ikke skal diskutere om medarbeiderens følelser er rikige eller gale. 

Boka inneholder også et par kapitler som omhandler situasjonsbestemt ledelse og arbeidsgrupper, herunder hvordan man kan lede grupper på en effektiv måte samt ulike stadier i en gruppes utvikling, og lederstil og gruppeutvikling (forventningsstadiet - instruerende lederstil, frustrasjonsstadiet - coachende lederstil, optimismestadiet - deltakende lederstil og effektivitetsstadiet - delegerende lederstil), uten at jeg går nærmere inn på dette her. Forfatteren har for øvrig noen innvendinger mot de forutsetningene Hersey og Blanchard legger til grunn for sine teorier om utviklingsmønsteret i en gruppe. Bl.a. minner han om at situasjonen kan endre seg underveis, noe som krever varierende lederstil. Jeg går heller ikke nærmere inn på situasjonsbestemt ledelse i endringsprosesser, idet dette er et meget stort fagområde som er temmelig overfladisk behandlet i denne læreboka.

Når det gjelder konfliktsituasjoner snakker vi om komplekse situasjoner som krever diagnostisk dyktighet for å forstå hva konflikten består i, og smidighet i måten å løse den på. I en organiasjonsmessig kontekst definerer Herbert Simon en konflikt som "en tilstand der uforenlige interesser mellom to eller flere parter fører til kamp mellom dem". Grovt sett kan konflikter deles inn i fire kategorier:
- målkonflikter (skyldes uensartede eller motstridende mål)
- middelkonflikter (uenighet om virkemidler)
- persepsjonskonflikter (forskjellige oppfatninger av situasjonen eller saksområdet konflikten dreier seg om)
- fordelingskonflikter (skyldes knapphet på ressurser som for mange er interessert i)

En konflikt må håndteres forskjellig dersom man selv er en del av konflikten sammenlignet med når konflikten står mellom andre, og hvor man selv skal inn og løse denne. Det finnes for øvrig fem ulike måter å forholde seg til konflikter på i følge Thomas (1976), og ingen av dem inneholder fasiten i absolutt alle situasjoner; ettergivenhet, konfrontasjon, unnvikelse, problemløsning og kompromiss. Er man selv en del av konflikten, er det særdeles viktig å være dyktig på å diagnostisere konfliktsituasjonen - også i lys av egeninteresse og med en vurdering av de relasjonelle sidene ved konflikten - og velger en hensiktsmessig måte å forholde seg til konflikten på. Noen ganger er løsningen å involvere en ekstern konsulent. Dette kan faktisk være helt avgjørende for å komme frem til en løsning alle involverte parter kan leve videre med. Dersom de stridende parter ikke er virkelig innstilt på å løse konflikten, har det faktisk liten hensikt å forsøke. Målet i enhver organisasjon bør være å tilstrebe en grad av åpenhet som kan danne grunnlag for konstruktiv konflikthåndtering - slik at man faktisk lærer noe vesentlig til neste gang man står oppe i en lignende situasjon.

For øvrig skisserer forfatteren på side 104 og flg. hvordan medarbeidersamtaler kan bli et viktig virkemiddel for effektivt lederskap. Han definerer medarbeidersamtalen som "en planlagt og fortrolig samtale mellom leder og medarbeider om hvordan man kan forbedre resultater og får samarbeidet til å fungere enda bedre". Samspillet mellom organisasjonsmedlemmene er en kritisk faktor i verdiskapningsprosessen. For å oppnå best mulig resultater, er det viktig at medarbeideren medvirker aktivt ved fastsettelse av resultatkravene. Dette for å sikre at målene er realistiske, at målene blir oppfattet og forstått og at medarbeideren forplikter seg. 

Fra side 110 og utover under kapitteloverskriften "utvikling av egen lederstil", beskriver forfatteren en del funn som er gjort i forbindelse med en del analyser foretatt av Center for Leadership Studies i USA. Man snakker om lederstil 1 (instruerende lederstil), lederstil 2 (coachende lederstil), lederstil 3 (deltakende lederstil) og lederstil 4 (delegerende lederstil). Bl.a. er det funn som tyder på at ledere med stilprofil 1 og 3 gjør for lite for å utvikle potensialet hos medarbeidere de ikke liker, og at praktisering av lederprofil 3 overfor medarbeidere de liker, kan gjøre medarbeiderne psykologisk sett avhengig av dem. Dette fordi denne typen ledere (jf. stil 3) sjelden vil tillate medarbeiderne å utvikle seg fullt ut gjennom delegering (Hersey). Videre karakteriserer Hersey stil 1 og 4 som "risikofylte" stiler. Praktisering av stil 1 overfor medarbeidere med høy kompetanse vil f.eks. kunne skape irritasjon, mens praktisering av stil 4 overfor ikke fullt ut kompetente medarbeidere kan skape store problemer (man går ut fra at medarbeideren kan, og forventningene rundt dette er kanskje så store at det ikke er rom for at medarbeideren kan innrømme inkompetanse eller enda verre: medarbeideren innser ikke sin egen inkompetanse - med den følge at oppgaveløsningen går sin skjeve gang, og at det først er når katastrofen inntrer at lederen blir oppmerksom). En annen interessant vinkling er at når ledere med stilprofil 2 og 4 ikke lykkes når de delegerer, så skyldes dette stort sett at de hopper over stilprofil 3 (coachende lederstil - helt avgjørende som ledd i opplæring).

En av de største fallgrubene ledere flest går i, er at de ikke varierer sin lederstil i tilstrekkelig grad. F.eks. vil en grunnleggende mistillit kunne lede til kontrollerende adferd. Det er altså en klar sammenheng mellom leders menneskesyn og vedkommendes ledelsesutøvelse. På den annen side kan også organisatoriske forhold virke begrensende på valg av lederstil. Selv tenker jeg at dersom det f.eks. er slik at det er nulltoleranse for å gjøre feil, vil dette skape en lammende frykt som gir seg utslag i kontrollerende mellomledere - noe som på sikt skaper umotiverte medarbeidere og høy turn over. Den viktigste lærdommen man kan dra ut av SBL-teoriene og annen teori innenfor ledelsesfaget er at lederutvikling er en livslang læringsprosess hvor man aldri egentlig blir ferdig utlært. Å arbeide med kontinuerlig utvikling av sine lederferdigheter er helt sentralt!

Fra side 126 og utover har Thompson tatt med en del resultater av forskning på SBL. Han understreker at en vurdering av modellens robusthet og empirisk testing er nødvendig for å ta stilling til dens validitet og nytte. Antall studer som er publisert i anerkjente tidsskrifter, er imidlertid beskjedent, og det er derfor "få studier som kan sies å ha belyst teorien på en adekvat måte og gjennom det avdekket SBLs styrker og svakheter". (side 127). Nedenfor har jeg tatt med en kort oppsummering av resultatene:

Hamleton og Gumpert (1982): Ledere som oppnådde best resultater, hadde bedre kjennskap til SBL enn ledere som oppnådde svakere resultater. Medarbeiderne presterte dessuten bedre når lederne anvendte SBL.
Vecchio (1987): For medarbeidere som var erfarne og motiverte, fant han ingen støtte for SBL. Vecchio mente derfor at spesifikke jobber er styrt av normer for lederadferd. F.eks. vil medarbeidere høyere oppe i en organisasjon forvente mindre styring, mens medarbeidere "på gulvet" vil forvente sterkere styring fra sin leder. 
Goodson (1989): Han fant at instruerende lederstil var positivt korrelert med prestasjoner, men negativt korrelert med jobbtilfredshet.
Norris og Vecchio (1992): Fant støtte for SBL for medarbeidere på lavt eller moderat kunnskapsnivå, men ikke for medarbeidere på høyt kunnskapsnivå (delegerende stil ble det heller ikke funnet støtte for).
Fernandez og Vecchio (1997): Nok en gang ikke funnet støtte for at lite styring og lite støtte var gunstig overfor dyktige medarbeidere. 
Vecchio og Boatwright (2002): Det ble funnet støtte for SLBs antakelser om at yrkeserfaring og utdannelse korrelerte negativt med preferanse for styring.
Vecchio, Bullis og Brazil (2006): Man fant støtte for SBLs prediksjoner for medarbeidere på lavt og moderat nivå, men ingen støtte for teorien for medarbeidere på høyt nivå. 
Thompson og Vecchio (2009): Bekreftet tidligere funn. Instruerende lederstil er gunstig der medarbeideren mangler kunnskap og erfaring, men er motivert for å lære. Lite styring og lite støtte fremmer på den annen side ikke gode prestasjoner hos dyktige medarbeidere.

Som en slags oppsummering kan man si at ledelsesmessige forutsetninger som emosjonell intelligens, selvmonitorering og "political skills" vil kunne spille en rolle for å lykkes i rollen som en effektiv leder. Resultatene fra forkningen peker like fullt klart i retning av at SBL bør revideres, slik at teoriens antakelser er mer i takt med de funn som er gjort av forskere de siste 20 årene. (side 131)

Bokas siste del inneholder en øvelser og praktiske case. Dette høyner kvaliteten på boka, fordi den inviterer til refleksjon og ikke utelukkende er basert på mer passiv læring gjennom lesing.

Jeg lærte mye mens jeg leste om situasjonsbestemt ledelse, som er ment som et supplement til den moderne ledelsesteorien rundt selvledelse. Også her ser jeg at det differensieres mellom medarbeidere som befinner seg på ulike nivåer i en organisasjon, selv om dette med f.eks. selvledelse på ingen måte er noe som kun passer for den kompetente og høyt utdannede kunnskapsmedarbeideren. Innenfor de fleste ledelsesteorier beveger man seg bort fra den tradisjonelle oppgavebaserte ledelsesstilen til den mer relasjonelle ledelsesstilen, hvor det å håndtere menneskene og ikke bare det de gjør, er sentralt i det moderne arbeidsliv. Det pedagogiske opplegget i boka er godt, og jeg tror også at den kan fungere som et oppslagsverk i ettertid. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg mer "kjøtt på beina", og jeg savnet derfor flere praktiske eksempler underveis. Videre brukte jeg en del tid på å vende meg til forfatterens bruk av begrepene delegerende og coachende, som i annen litteratur jeg har lest, har en annen betydning enn her. Den viktigste lærdommen man kan trekke ut av denne boka er at man som leder har mange flere strenger å spille på enn man tror, at man kommer langt gjennom å innta en mer fleksibel holdning til ulike situasjoner, at det alltid er leders ansvar å utvikle medarbeiderne og at dette med ledelse er en livslang læringsprosess hvor man aldri blir helt utlært. Jeg konkluderer med terningkast fem!

Utgitt første gang: 1993
Denne utgaven: 2011 (3. utgave)
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 196

Geir Thompson

Torbjørn Færøvik: "Kina - En reise på Livets elv"

Fascinerende om Kina

Når Torbjørn Færøvik - en av Norges fremste Kina-eksperter - kommer ut med nye bøker om Asia, vekker dette alltid stor oppsikt. Så også da han kom ut med boka "Kina - En reise på Livets elv" i 2003, som han fikk Brageprisen for (innenfor genren reiselitteratur). Papirutgaven av boka fyller mer enn 400 sider, mens denne forkortede lydbokutgaven kun varer i 2 t 15 min. Dermed er det bare en liten del av boka som har kommet med i lydbokutgaven.

I en anmeldelse av papirutgaven i Dagbladet 27.10.2003 kan vi lese følgende:

"Bevæpnet med en snakkende digital ordbok og kinesiske Lin Yatangs praktiske livsvisdom i boka "The Importance of Living" fra 1937, har Færøvik beveget seg fra Shanghai i øst og 632 mil vestover på 99 dager. Målet var Yangtzes kilder, men avstikkere er det blitt underveis. Og digresjoner i massevis. Men det kler Færøviks fortellerform."

Her kan vi lese om ettervirkningene av Maos regime, om diverse utslag av ettbarnspolitikken (hvor det faktisk er mulig å betale for å slippe sanksjoner ved å få flere barn), om kinesernes spillavhengighet og risikoen for å bli både dopet og robbet underveis, om Nobelprisvinneren i litteratur Gao Xingjian og faren for å få servert kjøtt du egentlig ikke ønsker å vite hva er. Blant disse smaker visstnok hundekjøtt aller best ... Og ikke minst om mennesker forfatteren møter underveis, mens han er på sin reise gjennom Kina - ombord på båten Østavinden på elva Yangtze fra Shanghai til elvas kilde i Tibet.

Om boka ikke akkurat er så veldig dyptpløyende at det gjør noe, så syder den av en fortellerglede og en fascinasjon for eksotiske Kina, som gjør at i alle fall jeg får fryktelig lyst til å reise dit. Trond Brænne fungerte perfekt i rollen som oppleser, og jeg storkoste meg med boka! Her blir det terningkast fem. 

Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2004
Forlag: NRK
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 2 t 15 min.

Torbjørn Færøvik

"Aberdeen" (Regissør: Hans Petter Moland)

Trøblete far-datter-forhold

Kaisa jobber som advokat i London. Hun er dyktig og suksessfull, og er i tillegg meget vakker. Det er høy partyfaktor i livet hennes og hun spriter gjerne opp festene med litt kokain også.

Dagen etter en fest av det meget livlige slaget, blir hun oppringt av sin mor. Moren (spilt av Charlotte Rampling) ligger for døden, og hun har ett siste ønske: at Kaisa skal reise til Norge og hente sin alkoholiserte far Thomas hjem til Aberdeen. Kaisa har ikke sett sin far på ti år, og hun skjønner at dette kommer til å bli et meget krevende oppdrag. Men hun gjør det.

I Norge finner hun faren (i Stellan Skarsgårds skikkelse) mer forkommen enn noen sinne. Han har ikke lyst til å bli med til Aberdeen, men hun truer og lokker og motvillig blir han med. Det første hinderet består i at han ikke får være med på flyet over til London fordi han er for full. Dermed er Kaisa nødt til å kjøre ham til Bergen og satse på å ta båt over til Storbritannia. Det er en strabasiøs reise for en ung kvinne og hennes far, som ikke et øyeblikk er edru ... Underveis møter de på Clive, en ensom trailersjåfør som skal bli mer nødvendig enn noen av dem aner ... Først da Kaisa selv ligger nede for telling, våkner det opp noe som kan ligne ansvarsfølelse i faren, og for en gangs skyld er det noe utenfor ham selv som er viktigere enn alkoholen. Så spørs det om de rekker frem til Aberdeen før moren dør ...

Den ytre handlingen i denne filmen er nokså enkel. Det handler om en reise fra Norge til Aberdeen, og lite annet. Desto mer spennende er det jeg oppfatter som det underliggende temaet, nemlig om forholdet mellom en alkoholisert far og en datter. Ja, for han er vel hennes far? Underveis er ingenting egentlig sikkert, og dette gjør noe med dem mens de er på vei til Kaisas mor, som er innlagt på sykehus og som kan dø når som helst. Charlotte Rampling opptrer nærmest i en slags gjesterolle, mens Stellan Skarsgård og Lena Headey spilte de sentrale rollene som hhv. far og datter. Samtidig som temaet er så trist, så trist, var det også en underliggende humor og varme oppi det hele. Denne filmen ble spilt inn i 2000, og Stellan Skarsgård har etter dette hatt litt vel mange roller i samme gate - så pass mange at jeg for min del er litt lei av rollen forfyllet mann med et mimikkløst ansiktsuttrykk. Den som utvilsomt bærer denne filmen er sjarmbomben Lena Headey. Dessuten var det litt morsomt å se et knippe av kjente norske skuespillere i små glimt, selv om de færreste hadde en eneste replikk. Som for eksempel Frøydis Armand og Jan Grønli som farens svire-"brødre" ... Jeg er noe i tvil om det blir terningkast fire eller fem her, og ender på noe midt i mellom. 

Innspilt: 2000
Originaltittel: Aberdeen
Nasjonalitet: Norge, Sverige
Genre: drama, komedie
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Thomas), Lena Headey (Kaisa) , Ian Heart (Clive), Charlotte Rampling (Kaisas mor)
Spilletid: 111 min.

Kaisa i storform

Kaisas forfyllede far

Clive tar seg av Kaisa

David Bowie-Life On Mars

Anne Karin Elstad: "Odel"

Bondeliv i Vestfold etter krigen
Tori vokser opp som eneste datter og odelsjente på gården Lande utenfor Sandefjord under og etter andre verdenskrig. Ikke et eneste øyeblikk under sin oppvekst får hun glemme hvilket ansvar som venter henne en gang i fremtiden. Foreldrene hennes er umåtelig stolte av henne, men i bygda får hun unngjelde. Misunnelse og sjalusi kommer i veien for hennes forhold til sine jevnaldrende, og uansett hva hun gjør, tolkes dette utelukkende negativt av omgivelsene. At hun f.eks. skal gå på Landbrukshøyskolen anser bygdas folk som et jåleri av en annen verden. Hva skal hun med utdannelse? Prøver hun å være som en mann kanskje? Og hvorfor skal hun hele tiden være så mye bedre enn de andre?

Samtidig får vi innblikk i en jentes liv som preges av voldsomme krav til å være flink hele tiden. Det er ikke mye plass til Toris egne ønsker. Det får hun smertelig merke den dagen hun forelsker seg i Halldor. Halldor har vokst opp hos sine besteforeldre i Sandefjord. Selv om besteforeldrene har gjort alt som har stått i deres makt for å gi ham en god oppvekst, er det ingen som glemmer hva han egentlig er: en lausunge! Moren hans bor i Oslo, og ingen vil si noe mer enn at hans far var en islandsk fisker "som kom bort". Halldors morfar har drømt om at Halldor skulle følge i hans fotspor og bli sjømann, men Halldor vil bli bonde. Han går på Landbrukshøyskolen på Ås og skal bli agronom. Så fører tilfeldighetene til at hans og Toris veier krysses, og i likhet med henne blir han hjelpeløst forelsket. Han skjønner imidlertid at det aldri kan bli noe mellom dem, fordi han ikke har bra nok aner ... Men da tar han ikke høyde for hva som bor i Tori, for når hun har bestemt seg for at det er noe hun vil ha, så får hun det også som hun vil.

På tross av at Toris foreldre motsetter seg forholdet mellom henne og Halldor, fordi de mener at han er en lykkejeger, må de til slutt gi seg. Fremtiden skal imidlertid fortone seg alt annet enn lett for de to ...

Nok en gang har jeg blitt fengslet av en av Anne Karin Elstads bøker om norsk bondeliv! Denne gangen er handlingen lagt fra krigens dager og frem til tusenårsskiftet, og vi følger fire generasjoner på gården Lande - i første rekke Tori og hennes foreldre, deretter Tori og Halldors barn og barnebarn. Anne Karin Elstads styrke ligger i beskrivelsen av de mellommenneskelige relasjonene med norske bondetradisjoner som bakteppe. Med stor innlevelse beskriver hun hvor vanskelig livet faktisk er for de aller fleste, og hvordan ting sjelden er slik man skulle tro. Det er uendelig mye sårhet i denne romanen - først og fremst for Tori og Halldors del. "Alle" tror Tori er bortskjemt og får alt lagt opp i hendene, og få skjønner hvor tungt det oppleves for henne å måtte leve opp til alles forventninger om å være perfekt. Halldors oppvekst har gjort ham meget klar på hvor hans grenser går, og det å komme til en gård hvor han gjennom mange år må leve som uønsket av sine svigerforeldre, er smertelig lesning. Tori og Halldor får to sønner, og da odelsgutten i første omgang ikke ønsker å overta gården, men reiser til Oslo for å utdanne seg til jurist, vekker dette en voldsom harme hos foreldrene. De setter alle kluter til for at yngstesønnen skal overta gården, og skjønner for sent at han ikke egner seg for gårdsdrift. Men uansett hvor mye yngstesønnen kløner det til, er og blir han morens øyesten - slik det barnet som trenger foreldrene ekstra mye alltid blir ... Så spørs det om Tori noen gang får øye på hvem eldstesønnen faktisk er ... før det er for sent ...

Hver gang noen uttaler seg om Anne Karin Elstads bøker, knyttes dette opp til hvorvidt boka eller bøkene er bedre eller dårligere enn Innhaug-bøkene. For å si det slik: Innhaug-bøkene står i klasse for seg! Det vil imidlertid være urettferdig mot forfatteren å sammenligne alle de andre bøkene hennes opp mot det beste hun har skrevet, idet disse nødvendigvis må komme til kort. Selv om jeg koste meg med boka underveis, må jeg imidlertid medgi at historien tidvis haltet noe. Enkelte sekvenser ble rett og slett litt for banale. Som at Halldor hele tiden ble lurt opp i stry av bortskjemte rikmannsdøtre som brukte ham som tidtrøyte, og sånn sett "uforvarende" pådro seg seksuelle erfaringer før han traff Tori. Jeg fant det også litt vanskelig å skjønne hvorfor Toris foreldre aldri greide å forsone seg med at hun nå en gang hadde valgt Halldor. Slutten av boka ble dessuten vel hastig, og kanskje burde Elstad ha spandert på seg to bøker om Tori og Halldor i stedet for kun denne ene? Det ga i alle fall historien et noe overfladisk preg. Her blir det terningkast fire. Uansett - dette er en bok jeg uten tvil kan anbefale helhjertet!

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 11 t 1 min.

Anne Karin Elstad

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

"Heading South" (Regissør: Laurent Cantet)

Sexturisme på Haiti

Vi befinner oss på øya Haiti på 1980-tallet - i den perioden diktatoren "Baby Doc" regjerte (1971 - 1986). Samfunnet var på denne tiden preget av korrupsjon og økende kriminalitet. Dette forhindret imidlertid ikke at øya utgjorde et ferieparadis for amerikanere - i særdeleshet for kvinner som ikke var så unge lenger, og som søkte litt flørt, spenning og avslapning fra en ellers krevende og kanskje kjedelig hverdag.

De Nord-amerikanske kvinnene Brenda, Ellen og Sue har vært på Haiti før, og de vet hva de får når de ankommer øya. Ellen er 55 år, singel og betatt av Legba, en ung og fyrrig sjarmør som har "alt": en stram, muskuløs og fremfor alt ung kropp, en gåtefull sjarm og et forførerisk vesen ... Dessuten er han intelligent og fremstår derfor som en spennende samtalepartner. Idet vi introduseres for kvinnene, er han mest Ellens (i Charlotte Ramplings skikkelse), og hun strutter derfor av en selvtilfreds selvtillit i rollen som kvinne med stor K. Men dette er bare inntil Brenda ankommer. Hun har hatt en affære med Legba tidligere, og har forventninger om et eventyr med ham under sin ferie ...

Samtidig som det bygger opp til rivalisering om Legbas gunst, er Ellen så stolt at hun ikke for sitt bare liv vil innrømme at hun har følelser for gutten. I stedet håner hun Brendas romantiske drømmer - like mye som hun håner Sues fedme. Mens kvinnene er opptatt av sine feider, havner Legba i alvorlig trøbbel. Og plutselig handler det hele om liv og død ...

Kontrasten mellom de middelaldrende kvinnenes drømmer om uskyldig ferieflørt med unge fargede menn og det livet disse mennene (for ikke å si ungguttene) lever, er enorm. Mens kvinnene lever ut feriedrømmene på kritthvite strender, er de omgitt av en farlig verden som etter hvert kommer nærmere enn de ville likt å vite. Filmens tema - det kontroversielle som ligger i forholdet mellom eldre, hvite, rike kvinner og unge, fargede, fattige menn - menn som prostituerer seg for gaver og penger - blir meget godt beskrevet i denne filmen. Det er for øvrig ikke opplagt hvem som egentlig utnytter hvem når det kommer til stykket, selv om det er nærliggende å tenke at offeret er den mest ressurssvake av partene, som har prostitusjon som levevei for å overleve. Like fullt med noe mer preg av likeverdighet tross alt enn hva vi forbinder med kvinnelig prostiusjon.

Charlotte Rampling spiller rollen som Ellen helt fantastisk i denne filmen. Hun gir ganske enkelt alt! Ménothy Cesar fremstilte også Legba på en meget overbevisende måte. Det som for øvrig gjorde filmen ekstra interessant var at de tre kvinnene Ellen, Sue og Karen tilnærmet seg de haitiske mennene på høyst ulike vis, grunnet sine ulike holdninger til disse mennene. Ingen av dem fremstår som typiske horekunder, og innerst inne drømmer de egentlig om kjærlighet, alle som en. Det pinlige i å betale guttene løste enkelte av dem ved å gi gaver. Dermed fjernet de seg fra hva dette egentlig var - prostitusjon, verken mer eller mindre. De var sexturister, men ville blitt sjokkerte over å bli kalt dette. Alle tre nyter den oppmerksomhet som blir dem til del - uinteresserte som i alle fall Ellen og Brenda er i menn på deres egen alder - desillusjonerte, fete og kvapsete, øldrikkende slappfisker av noen menn ... Nei, da foretrekker de sjokoladebrune, stramme kropper med sprettrumper og six-pack-mager! At guttene neppe har kommet seg ut av tenårene tenker de ikke så mye på i grunnen ... Sue er gift, og søker atspredelse fra et drepende kjedelig ekteskap. Kulissene i filmen - Haitis kritthvite strender - er nydelige, og skaper en perfekt ramme for den overfladiske flørten kvinnene koser seg med. It´s holliday!

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2005
Originaltittel: Vers le sud
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Ellen), Karen Young (Brenda), Louise Portal (Sue), Ménoyhy Cesar (Legba)
Spilletid: 104 min.

Ellen og Legba

Brenda rapper Legba fra Ellen

Sue nyter en elsker under sin husmorferie

Brenda drømmer om kjærlighet

Tomm Kristiansen: "Fra Mandelas land"

Om Sør-Afrikas nyere historie 

Lydbokutgaven av "Fra Mandelas land" varer i kun 2 t 22 min., og er en forkortet utgave av boka i papir, som utgjør 336 sider. Jeg tror kanskje at jeg hadde valgt papirutgaven dersom jeg hadde visst dette på forhånd. Spesielt interesserte bør i alle fall vurdere fullversjonen fremfor denne forkortede utgaven. Når det er sagt var denne (forkortede) lydbokutgaven svært interessant, selv om jeg på ingen måte har fått innblikk i mer enn en liten flik av Sør-Afrikas historie. Uansett - det å høre forfatteren selv lese, er og blir en stor opplevelse i seg selv!

Selv om hovedfokuset i boka er Nelson Mandela, har Kristiansen tatt med en del om boernes historie etter at de erobret Sør-Afrika. Et land de senere - i sine historiebøker - omtalte som tomt da de kom, men som i virkeligheten var fyllt med mange ulike stammer av negre eller afrikanere, som de etter hvert fortrengte. Aldri falt det dem inn å interessere seg for den lokale befolkningens skikker, fordi de knapt regnet dem som ordentlige mennesker. Dermed fant de aldri ut at måten f.eks. beslutninger ble tatt på, med lange og brede rådslagninger, var mer velutviklet enn de diktaturene som stort sett regjerte i de fleste land i Europa ... Etter hvert kom engelskmennene, og med deres hang til å utvikle byer, industri o.l., gikk de boerne en høy gang i å strukturere hele samfunn. Boerne trakk seg unna, men oppdaget fort at de støtte på engelskmenn uansett hvor de snudde seg. Med engelskmennene fulgte også mer humanitet i behandlingen av de fargede, og på begynnelsen av 1800-tallet ble for eksempel slaveri forbudt. Senere kom boerne sterkere tilbake, og med dem fulgte det vi i dag kjenner som apartheid.

Historien om Nelson Mandela, ANC og den 27 årige fengslingen av ham på Robben Island er velkjent for de fleste. Det Tomm Kristiansens imidlertid tilfører historien er rikelig med vidd og humor, i tillegg til at han setter det meste i større perspektiver. Når han bruker humor som virkemiddel, skjer dette hele tiden på bekostning av de hvite, aldri de fargede. Han beskriver hvor redde de hvite var for Nelson Mandela, men hvordan dette etter hvert ble erstattet med respekt. Forholdet mellom denne berømte fangen og hans fangevokter James Gregory ble etter hvert meget spesielt, og i den forbindelse viser jeg til en film som er laget om nettopp dette forholdet - "Farvel Bafana". Etter hvert skjønte de hvite at Mandela var selve garantien for en fredelig sameksistens mellom de hvite og de fargede, og gradvis ble frykten for de fargedes hevn over de hvite erstattet med håp. I dag vet vi at uten Mandela ville denne overgangen mest sannsynlig ha endt med tragedie for begge parter. Kun han hadde som leder tilstrekkelig gyldighet i begge leire til at folk var villige til å lytte til det han hadde å si. 

Som sagt innledningsvis - jeg elsker å høre forfatteren lese sine egne bøker! Hans engasjement for de sakene han brenner for er så smittende at jeg blir like fengslet hver gang. Jeg gir terningkast fem for denne boka, og gleder meg allerede til den neste Kristiansen-boka!

Utgitt første gang: 1996
Innspilt som lydbok: 1997
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 2 t 22 min.

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lange husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene - alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.

"The Look" (Regissør: Angelina Maccarone")

Spennende skuespillerportrett


I "The Look" møter vi den myteomspunnede skuespilleren Charlotte Rampling i samtaler med venner og kunstnere om forskjellige emner som "eksponering", "alder", "skjønnhet", "resonnans", "tabu", "demoner", "begjær", "død" og "kjærlighet". Og det er ingen hvem som helst hun samtaler med heller. Paul Auster, Peter Lindbergh, Fredrich Seidel, Juergen Teller .... bare for å nevne noen.

I samtaler som ser ut til å være tatt på sparket, uten forberedelser, drodler Charlotte Rampling og hennes samtalepartnere rundt viktige temaer som hva det vil si å eksponere seg foran et kamera for en skuespiller, og om viktigheten av å være villig til å blottstille seg totalt. Om hva det vil si å bli eldre, og hva som egentlig ligger i tiltrekning hos en kvinne. For henne har nakenhet aldri vært noen big deal, og derfor har noen av hennes opptredener fremstått som nokså kontroversielle. Særlig rollen i filmen "The Night Porter" som en overlevende fra en av Hitlers konsentrasjonsleire, hvor hun senere gjenforenes med en sadistisk nazivakt som plaget henne, er blant dem som har blitt lagt merke til og som også gjorde henne til stjerne i sin tid.

Underveis får vi se scener fra flere av skuespillerens filmer. I yngre dager var hun usigelig vakker, men hun er også en av de virkelig få som har "overlevd" skuespillerkarrieren etter fylte førti. Hva er hemmeligheten? Underveis får vi svaret - litt stykkevis og delt. For det er noe spesielt med denne kvinnen, som har lykkes i å holde seg på topp i år etter år! Hun nærmer seg tross alt 70 år (f. 1946)! Kanskje er hemmeligheten at hun er så mye mer enn sitt ytre? Flott er hun fremdeles - det er ikke det, men hun har i tillegg karisma, utstråler en trygg autoritet, fremstår som meget avbalansert og med god selvinnsikt, er klar over sine svakheter og styrker - og hun røper aldri mer av seg selv enn det hun selv ønsker.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Alle de tette, personlige konversasjonene om store og små temaer - det være seg om kjærlighet er en følelse eller en tilstand, om det egentlig finnes tabuer lenger osv., om sorger i livet som har satt sitt preg på henne - fant jeg ytterst spennende å være vitne til! Jeg ble også mer kjent med en skuespiller jeg alltid har hatt stor beundring for  - særlig fordi hun i sitt valg av filmer aldri har vært opptatt av underholdning, men heller det mer grensesprengende - og fant derfor filmsnuttene underveis interessante. Mang en filmtittel ble notert, for å si det slik (bl.a. Aberdeen, Heading South, The Mill and the Cross, Melancholia, Never let me go, The Duchess, The Night Porter, The Verdict, Paris By Night, Swimming Pool, Lemming m.fl.). Hele hennes filmografi finnes på Wikipedia (underlig nok er ikke "The Look" oppført enda ... ). Dette er en film jeg kommer til å ha stor glede av å se om igjen! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Look
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike
Genre: Drama
Medvirkende: Bl.a. Charlotte Rampling, Paul Auster, Peter Lindbergh, Juergen Teller og Fredrich Seidel
Spilletid: 96 min.

En fascinerende kvinne!

Fotografen og filmskaperen Pieter Lindbergh har hatt stor betydning for
Charlotte Ramplings karriere

Forfatteren Paul Auster har et og annet å si om kvinner, alder og skjønnhet

Sammen med den grensesprengende fotografen Juergen Teller snakker
Charlotte Rampling om tabuer

En urban kvinne

Drodler rundt temaet kjærligheten - er det en følelse eller en tilstand?

En skjønnhet i sine yngre dager

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inne i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspilt: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.

Samira er på vei til kapteinen

De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen

Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...