"Landsbyen på toppen av fjellet" (Regissør: Michelangelo Frammartino)

"En kontemplativ pause fra det moderne liv"?

Denne filmen har jeg lenge gått og vurdert om jeg skulle se - rett og slett fordi jeg har vært sterkt i tvil om dette er en film for meg. Til slutt ble imidlertid fristelsen for stor, og DVD´en fikk bli med meg hjem fra Platekompaniet tidligere denne uka. Med sitater som "Et vakkert, stemningsfullt, humoristisk og raffinert blikk på livet og naturen i det sørlige Italia", "Imponerende og uforglemmelig", "En perlerad av underfundige situasjoner og kløktig observerte observasjoner", "Livskunst og alvor i sjarmerende kombinasjon av nøktern hverdag og landlig romantikk" ... Alt dette og mere til kan man lese på DVD-coveret. Rett og slett en film jeg - Italia-elsker på min hals - bare "måtte" se!

Så feil kunne jeg altså ta - med fare for å banne i kirka. For maken til kjedelig film har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge ... Med unntak av en rørende rekvens med en bortkommen geitekilling, som vi forstår går den sikre død i møte dersom den ikke blir funnet i tide, samt at det er mange flotte landskaps-sekvenser, fikk jeg ikke øye på noen rød tråd i filmen - annet enn at vi følger en gammel gjeter gjennom et år. Uten at det egentlig skjer noe som helst som det er verdt å berette om ... Og uten at en eneste replikk ytres ... Eller kanskje er det jeg som ikke er mottakelig for denne påståtte filmperlen i dag?

For å yte filmen en viss rettferdighet har jeg denne gangen valgt å sitere omtalen av den på filmweb.no:

"Velkommen til en liten landsby i Calabria - Italias fattigste region. Et sted fanget mellom fortid og nåtid, omgitt av vakker og uberørt natur. Gjennom et år følger vi en gammel gjeter som passer geitene sine. En geitekilling som kommer bort fra flokken sin. En gjeterhund som skaper kaos. Og et stort tre som spiller en viktig rolle i en av landsbyens mange, gamle tradisjoner.

LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET inviterer deg til å observere livet i og rundt denne landsbyen. Det er en film som åpner seg langsomt opp, men som med stort hjerte og varm humor byr på noen åpenbaringer. Lekkert fotografert med et blikk for små detaljer. En kunstnerisk og kontemplativ pause fra det moderne liv - garantert fritt for mobiltelefoner. En slags filmekvivalent til "slow food" som har blitt hyllet av filmkritikere over hele verden for sin originalitet og menneskelighet.

Oppdag årets perle på kino!

Vinner av Beste film på Bergen filmfestival 2010. Og i Cannes vant filmen Palm Dog-juryens uhøytidelige pris for festivalens beste hund på lerretet! Når du ser gjeterhunden Vuks innsats i denne filmen, forstår du hvorfor juryen ga han en pris." 

Vel, det forsto altså ikke jeg ... Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Le quattro volte
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Diverse
Spilletid: 88 min.

"The Lady" (Regissør: Luc Besson)

Portrett av en helt usedvanlig kvinne

Aung San Suu Kyi ble født i 1945 i Rangoon i Burma, som datter av general Aung San. Faren hadde en sentral posisjon i forbindelse med løsrivelsen fra Storbritannia i 1947, men ble myrdet av sine motstandere samme år. Deretter flyttet hun og moren til India, og i forbindelse med studier i England, traff hun i 1964 han som senere ble hennes ektemann - Michael Aris. De fikk to sønner; Alexander og Kim.

I 1988 reiste Aung San Suu Kyi tilbake på det hun trodde skulle bli en kort visitt, fordi hun skulle pleie sin syke og døende mor. Det er her handlingen i "The Lady" starter. Burma er et militærdiktatur, og mens hun befinner seg i landet, går general Ne Win av. Det burmesiske folket gjør opprør og demonstrerer for demokrati og frihet. Brutalt slår styresmaktene ned på dette, og en ny militærjunta overtar makten. Før Aung San Suu Kyi vet ordet av det, blir hun trukket inn i konflikten - som et slags ikon for Burmas folk og deres kamp for selvbestemmelsesrett. Det forhold at hun er datter av general Aung San, mannen som i sin tid sto i bresjen for løsrivelsen fra Storbritannia, gjør henne til en maktfaktor det nye regimet ønsker å bli kvitt.

Pga. alt medieoppstyret rundt Aung San Suu Kyi og det burmesiske folkets frihetskamp, våger myndighetene ikke å ta livet av henne. I stedet tilbyr de henne å forlate landet, men dette nekter hun. Dette blir starten på det vi i dag kjenner som en nesten 20 år lang husarrest, med noen avbrudd innimellom, hvor Aung San Suu Kyi og hennes ektemann ofret sin egen ekteskapelige lykke for kampen om frihet i Burma. Underveis i filmen følger vi hennes engelske familie, som tar i mot hennes Nobels fredspris i Oslo i 1991, og besøkene deres i løpet av 1990-årene. Da ektemannen Michael Aris rammes av kreftsykdom, nekter de burmesiske myndighetene ham innreise i Burma. Dette for å presse Aung San Suu Kyi til å forlate landet - uten at de lyktes av den grunn. Hun visste at dersom hun reiste ut av Burma, ville hun aldri få innreisetillatelse igjen. Først den 13. november 2010 - seks dager etter forrige valg - ble hun erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.

Denne filmen tegner et nydelig bilde av en helt usedvanlig kvinne med et større mot enn noen annen jeg kjenner til. Noen mer perfekt skuespiller til rollen som Aung San Suu Kyi enn Michelle Yeon skal man dessuten lete lenge etter! Med verdighet og innlevelse spiller hun denne modige kvinnen, som satte seg opp mot en militærjunta i et halvt liv - uten tanke for egen lykke og familieliv. De gangen hun riktignok vaklet og tvilte, støttet hennes ektemann opp under hennes valg om å bli i Burma - fordi kampen for det burmesiske folks frihet var vikigere enn deres egen lykke. Ektemannen Michael spilles av David Thewlis, også han en karakterskuespiller av de sjeldne. Midt oppi all brutaliteten vi får se, øyner vi likevel håp om at kampen ikke skal ha vært forgjeves. Mine tanker går til den lille pampfletten "Bli sint" av Stéphane Hessel, som er et oppgjør mot likegyldigheten og manglende tro på at et eneste menneskes engasjement kan utgjøre en forskjell. For øvrig vil jeg fremheve at filmen er nydelig på flere måter - den vakre naturen, vakker musikk, vakre stemningsbilder, et portrett av en kvinne som det står respekt av og med en manns støtte hun ikke kunne klart seg foruten ... Her må det rett og slett bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lady
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Yeoh (Aung San Suu Kyi), David Thewlis (Michael Aris), William Hope, Sahajak Boonthanakit
Spilletid: 130 min.

En modig kvinnes kamp for frihet

Aung San Suu Kyi dras inn i det burmesiske folkets frihetskamp

Et ikon for det burmesiske folks frihetskamp

Under husarresten laget Aung San Suu Kyi plakater som hun hang overalt i huset sitt

Ektemannen Michael var til uvurderlig støtte

"Sleeping Beauty" (Regissør: Julia Leigh)

Spekulativt vås

Julia er universitetsstudent, og for å tjene penger til livets opphold har hun nesten ingen grenser for hva hun kan gå med på, bare det blir klingende mynt i hennes alltid slunkne kasse. Hun deltar i medisinske eksperimenter, er ryddehjelp på en café og kopierer dokumenter et annet sted. Men uansett hvor mange jobber hun tar, er det vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk. 

Da de hun bor sammen med i et kollektiv er lei av at hun aldri kan betale husleien i tide, og at hun svikter i forhold til ting som må gjøres i leiligheten, er hun temmelig desperat. Å leie en leilighet på egen hånd er mye dyrere, og hun har allerede nok problemer med husleien som det er ...

Tilfeldigheter fører henne bort i en jobb som gir henne helt andre innkomster. I første rekke skal hun servere for et meget probert selskap som i all hovedsak består av eldre, velsituerte herrer. Påkledningen er det heller magert med, men hun tjener mye for å stille opp på slike oppdrag på det vi etter hvert forstår er et luksusbordell.

Parallelt mellom oppgavene på luksusbordellet følger vi Julia mens hun tar seg av sin narkotikaavhengige venn Birdman, en merkelig fyr hvis skjebne vi bare glimtvis får innblikk i.

Etter hvert er det fra vertskapets side ønskelig at Julia skal tilby spesialtjenester til kunder som ikke ønsker å få sin identitet avslørt. Hun dopes ned og skal ligge klar som en "sleeping beauty" - til deres forlystelse. Det eneste som ikke er tillatt er penetrering. Julia går med på dette, og tror dette skal bli en helt grei jobb. Men etter hvert tæres hun i stykker av grubling rundt hva som skjer mens hun sover ... Vil hun egentlig vite?

Konseptet for denne filmen er i utgangspunktet ikke noe å si på, og historien er sånn sett meget original og fiffig. Problemet er imidlertid at skuespillerprestasjonene haltet hele tiden. Her er det ingen karakterskuespillere som bærer filmen, og figuren Julie fremsto som temmelig tom og innholdsløs. Kanskje var dette nettopp et poeng for alt jeg vet? At den galleien hun bega seg inn på, etter hvert fratok hele hennes liv farge og innhold? Uansett hva årsaken er, medførte det for mitt vedkommende til at jeg kun ble sittende igjen å betrakte filmens virkemidler som spekulative og lite annet. Det hele grenser nesten til en kalkun, hvor filmregissøren har forsøkt å gjøre sitt produkt spennende ved å vise frem noen vakre, nakne kvinnekropper. Denne filmen kommer (mest sannsynlig) aldri til å bli vist på norske kinoer. Det forstår jeg godt, all den tid dette må være en film for helt spesielt interesserte.

Jeg har googlet litt på filmen, og på et nettsted kan jeg lese at visningen av den under Cannes filmfestival i fjor vår førte til en splittet jury. Videre kan jeg lese at "filmen har turnert på festivaler verden over til stor begeistring og avsky". Så vidt jeg har forstått har den ikke fått noen priser så langt.

Når det på DVD-coveret står "an unforgetable piece of cinema", så kunne jeg ikke vært mer uenig. Filmen gjorde ikke inntrykk, og vil derfor bli fort glemt. I den grad jeg likevel skulle si noe positivt om filmen, så er det at den bygger opp en viss spenning. Spenningen forsvant imidlertid som dugg for solen i siste scene ... Det var for øvrig denne spenningen som gjorde at jeg gadd å se filmen ferdig. Jeg tror det må bli terningkast to denne gangen. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sleeping Beauty
Nasjonalitet: Australia
Genre: Drama
Skuespillere: Emiliy Browning (Julie), Ewen Leslie (Birdman), Peter Carroll (Mann 1), Chris Haywood (Mann 2), Hugh Keays-Byrne (Mann 3), Rachel Blake (Clara)
Spilletid: 97 min.

Julia deltar i et medisinsk eksperiment

Julia gjøres klar for sin ukjente kunde

Julia som "sleeping beauty" mens en kunde gjøres klar ...

"Brønngraverens datter" (Regissør: Daniel Auteuil)

Fransk drama fra første verdenskrig

Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.

Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.

Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.

Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.

I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...

Jeg vet ikke om jeg er spesielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).

Innspilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere:  Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.

Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far

Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm

Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk

Félipe reiser ut i krigen

Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe

Vakre Patricia - sviktet av alle ...

En vårdag i slutten av april

Eksamen nærmer seg med stormskritt og aldri er vel kreativiteten større på å la seg distrahere av alt mulig annet ... Selv om det for mitt vedkommende "bare" er tale om en liten deleksamen innenfor faget selvledelse på BI, er det ikke til å komme forbi at det hele er forbundet med ikke rent lite stress. Og som en skjebnens ironi er det nettopp dette som er temaet for min prosjektoppgave også - selvledelsesteknikker som en forutsetning for god stressmestring. Uansett - noen innlagte pauser i forberedelsene og skrivingen må man kunne tillate seg, og her er et lite knippe av bildene jeg tok tidligere i dag. 

Fremkaller en følelse av å være fryktelig liten ...

To søte jenter som hadde vært på piknikk i skogen

Fristende å la humla suse .... ;-)

Nå kommer det ikke mer snø!

Til og med skyggen er full av skjønnhet!

Langevann - en naturperle!

Barn av regnbuen - stemningsrapport fra Youngstorget i dag

Folk strømmet til for å delta i arrangementet på Youngstorget i dag kl. 12.00

Arbeidernes Hus i bakgrunnen

Arbeidsmanden på Youngstorget

Stemningsfullt på Youngstorget

Først talte lederen av Støttegruppa for ofrene etter 22. juli, og deretter var det AUF-lederen sin tur

Arrangementet ble behørlig fotografert

Roser - selve symbolet på solidaritet!

Så entret Lillebjørn Nilsen og hans band scenen. Og så runget sangen
"Barn av regnbuen" over hele torget!

Stemningsfullt!

Området i nærheten av Regjeringskvartalet er fremdeles preget av skadene etter
22. juli 2011

Lykke

Lykke

Lykke hører det indre livet til, 

ikke det ytre

- og dermed er den ikke 

avhengig av hva vi har,

men hva vi er

Ukjent

Den jødiske gravlunden i Praha

Bildene er fra en av mine turer til Praha - i 2006 (dvs. før
speilreflekskameraet kom inn i mitt liv)

Jeg leser for tiden Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha", en bok som virkelig krever sin leser pga. et rikholdig persongalleri, et avansert plott og mange detaljer. Jeg skal selvsagt skrive en omtale av boka når jeg er ferdig med den, men kan allerede nå røpe at noe av det som fascinerer meg aller mest med boka - som er "en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap", for å sitere en omtale av Leif Ekle datert 26.06.2011 på NrKs nettsider - er at den langt på vei forklarer noe av bakgrunnen for det jødehatet som senere kuliminerte i Holocaust under andre verdenskrig. Sånn sett er store deler av boka temmelig sjokkerende, men Eco gjør for så vidt ikke noe mer enn å beskrive forholdene slik de faktisk var i forhold til jødene på den tiden (dvs. på slutten av 1800-tallet i hjertet av Europa).

Tsjekkias hovedstad Praha er en by som står mitt hjerte nær, og i særdeleshet faktisk den jødiske bydelen Josefov, hvor den jødiske kirkegården eller gravlunden ligger. De gangene jeg har vært i Praha, har jeg som regel tatt en tur innom denne kirkegården. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Det helt spesielle med denne kirkegården, som fungerte som jødenes kirkegård fra 1400-tallet og frem til 1878, er alle gravsteinene - 12 000 i alt - som nærmest er stablet oppå hverandre. Det sies at om lag 100 000 mennesker skal være begravet her - bokstavelig talt lag på lag (angivelig 12 lag i alt mange steder). Årsaken er at dette var den plassen jødene i sin tid fikk tildelt for å gravlegge sine døde - verken mer eller mindre. De fikk ganske enkelt ikke utvidet sin kirkegård. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Sett utenfra ser det ut som om gravsteinene er kaotisk plassert, men det skal visst være et system på alt. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Denne kirkegården er for øvrig Europas eldste bevarte jødiske kirkegård. 

Pinkas-synagogen (Foto: RMC)

Når man er ved den jødiske kirkegården, anbefaler jeg spesielt en tur inn i Pinkas-synagogen (se bildet over), som er et minnesmerke over de 80 000 jødene fra Bohemia og Moravia som mistet livet i forbindelse med Holocaust under andre verdenskrig. Samtlige navn med fødsels- og dødsdato står innprentet på veggene. I denne synagogen kan man dessuten se en utstilling av tegninger som ble laget av jødiske barn i konsentrasjonsleirene.  Jeg har lånt et bilde fra Pinka synagogens nettside, som viser dekorasjonene på veggene. Det er utrolig sterkt å stå inne i denne synagogen og se mengdene med navn på mennesker som ble drept utelukkende pga. sin rasemessige tilknytning ...

Mitt spesielle forhold til gravlunden i Praha samt min interesse for jødenes historie gjør det til en nokså selsom opplevelse å lese om alt jødehatet i Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha" ... 

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Bokblogg-treff 2012

Sett av lørdag 15. september 2012 allerede nå!

Bokbloggerne Knirk og Groskro´s verden tok tidligere i vinter initiativ til et bokbloggertreff, som fant sted i Oslo i dag. Disse to, Siljes skriblerier, Bokelskerinnen og jeg hadde vårt første brainstormingmøte i dag. Lines bibliotek kunne dessverre ikke møte, men både hun og også Solgunn sitt skal være med i det videre arbeidet, som består i å lage et bokblogger-opplegg lørdag den 15. september under Oslo Bokfestival. De foreløpige planene går ut på å lage noe faglig innhold og/eller legge opp til en debatt eller diskusjon. Et skikkelig program kommer i løpet av juni. Mer informasjon og idéer kommer på en egen blogg som vil bli klar i løpet av en ukes tid. 

Har du lyst til å komme? Og hva kunne du tenke deg som program fra vår side for å bli interessert i å komme? Idéer imøteses i kommentarfeltet nedenfor!

Dette kommer til bli kjempegøy!

Groskro´s verden - Bokbloggertreff 2012
Knirk - Bokbloggere - Foren Eder!
Siljes skriblerier - Bokblogger - treff 2012
Bokelskerinnen - Lær om bokblogging og møt andre bokbloggere

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

Usynlige bøker selger dårlig

Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten 10. april 2012

Får publikum de bøkene de vil ha? Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Dette spørsmålet stiller Jaran Dammann i sitt debattinnlegg som sto på trykk i Aftenposten den 10. april 2012 (og som dessuten er tilgjengelig på nettet).

Dammann snakker om "de usynlige bøkene", de bøkene det ikke brukes markedskrefter på, som aldri oppnår det privilegiet å ligge i store stabler i front hos de store kjedene. De bøkene som "forsvinner" inn i en eller annen hylle med ryggen ut ... Og som ingen har hørt om ...

Dammann debuterte selv med kriminalromanen "Mørkets ansikt" i februar i år. På tross av at han fikk en dobbeltside i VG med påfølgende god kritikk, førte ikke dette til at boka nærmest solgte seg selv, slik han hadde håpet på. Ikke bare var boka ikke å finne hos de store kjedene, men den kom heller ikke til å bli tatt inn - angivelig pga. innkjøpsstopp.

Dammann skriver videre:

"Det at alle butikkene i det store må handle likt, byr på utfordringer for flertallet av forfatterne. De få utgivelsene kjedene satser på selger bra. Resten har et veldig stort og tungt hjul å dra i gang før det skjer noe. Jeg skjønner jo godt hvorfor kjedene gjør som de gjør. Som andre profesjonelle aktører har de krav til avkastning, og da er dette en god løsning. Men når jeg ser på ordningen kan jeg ikke annet enn å stille meg spørsmålet - får publikum de bøkene de vil ha. Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror dette innlegget vil endre ordningen, håpet er at det kan gjøres justeringer som gjør det enklere å fange opp strømninger i markedet. Kanskje burde kjedene det første halvåret etter utgivelsene ha plikt til å erstatte solgte eksemplarer? Og kanskje kjedene i tillegg kunne satse mer på debutantutgivelsene, slik at i hvertfall de gode bøkene blir gjort kjent? Oppfordringen er herved sent."

Jeg har selv i lengre tid irritert meg over at det kun er bestselgerne - ofte til forveksling likt det man tidligere oppfattet som kiosklitteratur - som kjøres i front i de store kjedene. Som storkonsument av bøker - fortrinnsvis kvalitetslitteratur - føler jeg meg undervurdert som forbruker når det ikke brukes markedskrefter på de virkelig gode bøkene. Dette kombinert med at det stadig blir færre av de profesjonelle bokanmeldelsene i aviser og magasiner, gjør at det er vanskeligere å finne frem til perlene i litteraturen. I jungelen av nyutgivelser er det dessuten vanskelig å orientere seg når selv de største blødmene innenfor bestselgergenren har fått påtrykt "Mesterverk!" på sine smussomslag. Når slike markedsføringstriks benyttes av enkelte forlag, uten at lovnaden holder mål, får det meg som forbruker til aller først å sjekke hvilket forlag det er som har utgitt aktuelle bok, før jeg gidder å kjøpe en rykende fersk bok hentet fra stablene i front i de store kjedene.

Jeg tror i likhet med Dammann at hans innlegg ikke kommer til å endre bransjen. Problemstillingen med ivaretakelse av debutanter har versert så lenge jeg kan huske, uten at noe vesentlig har skjedd for å bedre deres situasjon. Desto morsommere er det imidlertid at kjeder som f.eks. Ark har engasjerte medarbeidere som skriver egne "anmeldelser" på bøker som står i hyllene, med fronten ut - som en teaser i mylderet av bøker! Det trengs i grunnen "bare" litt kreative butikkmedarbeidere for å få litt mer oppmerksomhet rundt de virkelig gode bøkene, som kanskje ikke når ut til det brede publikum, men som i aller høyeste grad har livets rett likevel.

Kanskje ikke til å undres over at blogging rundt litteratur er en vekstbransje som har kommet for å bli! Og det er heller ikke så rart at ferske bokutgivere ønsker et samarbeid med bloggere for å nå ut til et større publikum! Bloggerne har en fri og uavhengig stilling, og er ikke styrt av markedskreftene. I alle fall tror jeg at det er slik. Uten bindinger til noen vil bloggomtalte bøker som har livets rett sakte men sikkert nå ut til flere lesere. Og heldigvis finnes det nettforhandlere som har bøker på lager i lang tid etter at bøkene ikke lenger er å finne i butikkene! Vi forbrukere ønsker jo at flere gode bøker skal nå ut til oss - ikke bare de bøkene som nærmest kommer av seg selv fordi de er båret frem av aggressive markedsføringstiltak, i pene og lekre innpakninger som dessverre litt for sjeldent står i forhold til innholdet!

Hva tenker du rundt dette? Jeg ser frem til en spennende og engasjert debatt!

(For øvrig har bokbloggeren Gråblekka omtalt Jaran Dammanns bok "Mørkets ansikt" den 3. april 2012. Det samme har bokbloggeren Bjørn Sletten, NrK og Adresseavisa. Bokbloggeren Bokelskerinnen har dessuten intervjuet forfatteren.)