Rundreise i Spania - 02 Alhambra

I en artikkelserie fremover vil jeg presentere en del steder mannen min og jeg besøkte på vår rundtur i Spania i første halvdel av juni. Denne gangen tar jeg for meg Alhambra, et mauriske palass som ligger i Granada i Andalucia. Palasset er ikke bare sagnomsust - det er så vakkert at bare dette i seg selv var verdt turen til Andalucia, synes jeg. Dersom du har planer om Spania-ferie langs solkysten, er det faktisk vel verdt å få med seg denne turistattraksjonen, som er blant Spanias viktigste i dag. De fleste hoteller kan formidle kontakt med turoperatører som har utflukter bl.a. til dette anlegget. 

Festningskomplekset Alhambra og hageanlegget Generalife ligger litt utenfor selve kjernen av Granada by, litt oppe i høyden og med utsikt ut over byen.

De første bygningene i Alhambra ble oppført under maureren Al Ahmars styre i 1248, men byggingen fortsatte i regi av hans etterkommere i tiden frem til 1354. Alhambra betyr for øvrig "det røde slottet" på arabisk. Det er blitt sagt at formålet med hele prosjektet var å lage det nærmeste man kunne komme et muslimsk paradis. I 1492 gjenerobret de kristne byen tilbake, og Granada og Alhambra, også kalt arabernes siste utpost i Spania, ble deretter forlatt av araberne. At bygningsmassen er så godt bevart i dag, er meget spesielt. Normalt var jo det første nye erobrere gjorde, å slette sporene etter de forrige ... I dag står anlegget på UNESCOs verdensarvliste.

Utenom den mest hektiske turistsesongen er det ikke altfor vanskelig å få tak i billetter til Alhambra og Generalife, som det kun selges et visst antall av hver dag. Det kan imidlertid lønne seg å stille seg opp i billett-køen 1/2 - 1 time før åpningen kl. 08.30 - sånn for sikkerhets skyld. I Andalucia blir det forferdelig varmt om sommeren, så bare det å være inne på anlegget på formiddagen, før sola står for høyt, er også et poeng. Man bør ha god tid til å gå rundt, kunne sette seg ned i skyggen underveis, trekke inn inntrykkene ... Alhambra er ikke et sted man bør rushe gjennom, men ta den tiden det tar. Gjennomsnittstiden pr. besøkende ligger på sånn ca. 3 1/2 time. Vi brukte nesten fem timer. Audioguiden man kunne leie var veldig bra! Jeg anbefaler sterkt å leie en slik dersom man ønsker å få mest mulig ut av besøket.

For øvrig er det verdt å merke seg at det på billetten står oppgitt et tidspunkt hvor man får slippe inn i Nasrid-palasset. Får du ikke dette med deg tidsnok, risikerer du å ikke slippe inn der i det hele tatt. Og det ville være forferdelig synd, for Nasrid-palasset er selve høydepunktet i Alhambra. En ting jeg ønsker å få med, og som bildene ikke formidler, er inntrykket hundrevis av svaler ga på Alhambra. Jeg vet ikke helt hvorfor disse ikke kom med på bildene, for de var virkelig over alt! Det var som om vi var hensatt til en annen tid ...
 
Her er et lite utvalg av bildene jeg tok da vi var i Alhambra og Generalife. Enjoy!

(Se også min artikkel med bilder fra Granada.)

Her kan man se noe av utsikten fra Alhambra

Fantastiske hageanlegg!

Inne i det vakre Nasrid-palasset

En av patioene i Nasrid-palasset

Dekorasjoner med en detaljrikdom som er egnet til å ta pusten fra de fleste - 

her med arabisk kalligrafi og avanserte keramikk-flis-mønstre

Det gjelder å ikke glemme å se opp også - her et av mange tak i Nasrid-palasset

Mauriske bueganger ssom gir signaler om en svunnen tid

Et av utkikkspunktene i Nasrid-palasset

Idylliske patioer eller portrom

Patio

Absolutt alt av vegger, tak og gulv er dekorert

Utsikten er utstudert vakker uansett hvor man ser ut

Restaureringen pågår fremdeles

Alcazaba, den eldste delen av Alhambra

Utsikt utover Granada by, med katedralen i midten

Alcazaba

Når man rusler rundt på anlegget, gjelder det å ha øyne 

og ører åpne for å få med seg alle detaljene!

Partal-palasset

Et vell av flotte hager

Bønnerom

Fra Generalife

Generalife

Generalife

Shin Kyung-Sook: "Ta vare på mamma"

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea


Utgitt i Sør-Korea: 2008 
Originaltittel: Eomareul butkahae
Engelsk tittel: Please look after Mom
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt fra koreansk til norsk: Jarne Byhre
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 240

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Andre som har skrevet om boka:
- Groskro - 16.03.2013
- Jancke - 10.08.2011

Shin Kyung-Sook

"Stormens tid" / "Pillars of the Earth" (Regissør: Sergio Mimica-Gezzan)

Historisk film om middelalderen


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Pillars of the Earth (Jordens pilarer)
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ian McShane (Waleran Bigod), Donald Sutherland (Earl Bartholomew), Matthew MacFadyen (Prior Philip), Rufus Sewell (Tom Builder), Hayley Atwell (Aliena), Eddie Redmayne (Jack Jackson), Sarah Parish (Regan Hamleigh), Robert Bathurst (Percy Hamleigh), David Oakes (William Hamleigh), Tony Curran (King Stephen), Sam Claflin (Richard), Skye Bennett (Martha Bulider), Natalia Wörner (Ellen), Anatlole Taubman (Remigius), Goetz Otto (Walter), Alison Pill (Princess Maude)
Spilletid: 7 t 36 min.
Filmen er basert på Ken Folletts roman med samme navn

Filmens handling er i all hovedsak lagt til den perioden i Englands historie som omtales som "anarkiet". I årene 1135 til 1154 regjerte kong Stephen et England som konstant bar preg av uroligheter, med et utall av borgerkriger. Lov og orden var fraværende, og det var den sterkeste rett som gjaldt. Her som ellers i middelalderen gjaldt det å være inne med kongen for å sikre sin slekt, noe som la grunnlaget for mange skitne intriger.

Bakteppet i filmen er rivaliseringen mellom kong Stephen og prinsesse Maude, som kjempet for sin sønns rett til kronen. Her slutter imidlertid for en stor del det historiske korrekte, for resten av handlingen er ren fiksjon. Kingsbridge, stedet hvor en stor katedral etter hvert skal skride frem, har nemlig aldri eksistert.

Et skip med kongen og hans arving er på vei til England. På mystisk vis brenner skipet ned, og den eneste overlevende (tror man), er en franskmann som takket være sine eminente svømmekunnskaper klarer å nå land. I halvdød tilstand finner en novise ham i strandkanten. Hun - Ellen - redder hans liv, men samtidig oppstår det sterke følelser mellom de to. Ellen har ikke avlagt noen nonne-ed, og rekker knapt å innlede et intenst kjærlighetsforhold med franskmannen, som kort tid etter arresteres, tiltalt for å ha skjendet et kirkelig relikvium. Da han brennes på bålet som kjetter, kaster Ellen en forbannelse over de tre høytstående mennene som er årsak i at hennes elskede rives fra henne, åpenbart uskyldig dømt. Det mennene imidlertid ikke vet, er at Ellen har tatt vare på en ring etter franskmannen. En ring som senere skal vise seg å få svært stor betydning ...

Ellen lyses i bånd av de høytstående herrer, som mener at hun er en heks. Senere føder hun franksmannens barn; sønnen Jack Jackson.

I filmens åpningsscene er Tom Builder og hans familie på vandring for å finne arbeid. Toms spesialitet er å bygge katedraler. Kona er gravid og ute har vinteren begynt å melde sin ankomst. Så treffer de på Ellen og hennes sønn Jack, som lever i en hule, Takknemlig søker de ly sammen med dem - inntil Toms sønn skriker opp at kvinnen er en heks. Hals over hode flykter de av gårde i vinterkulden, og da Toms kone får fødselsveer uten at familien har mulighet for å finne ly, går det som det må gå: hun dør i barsel. I ren vanvare legger Tom sin nyfødte sønn ved konas grav. Han fatter ikke hvordan han skal klare å fø opp ungen uansett. Rett etter angrer han seg og går tilbake til graven for å hente barnet, men da er det borte ...

Omsider når familien Kingsbridge, og tilfeldigheter - bl.a. en kirkebrann - gjør at Tom engasjeres til et prosjekt som har alle odds mot seg, nemlig å bygge en katedral på stedet. I bresjen for prosjektet står prior Philip. Men det skal vise seg at veien frem til den ferdige katedralen blir lang og tornefull. Det står nemlig litt for mange mennesker i veien for prosjektet; en vinglete kong Stephen som har litt for mye blod på hendene selv, familien Hamleigh som ønsker å nå frem til maktens tinder og bruker alle tilgjengelige midler for å oppnå dette, og sist men ikke minst Waleran Bigot som har litt av hvert å skjule og som ikke går av veien for å rydde trøblete mennesker av veien ... Og oppi alt dette forelsker Ellens sønn Jack seg i vakre Aliena, datter av jarlen av Bartholomew, en kvinne den brutale sønnen av Hamleigh-slekten er ute etter ... for enhver pris! Og Tom og Ellen finner også hverandre i en lidenskap så sterk at selv ikke kirkens menn klarer å sette stopper for deres kjærlighets utfoldelse.

Først av alt: jeg elsker filmer fra denne tidsepoken! Da serien nylig startet som TV-serie på TV2, var jeg derfor ikke det minste i tvil om at jeg måtte skaffe meg DVD-utgaven av filmen slik at det var mulig å se alle episodene i mitt eget tempo (dvs. med en eneste gang!). Jeg ble ikke skuffet! Denne serien fengslet meg fra første stund. Kulissene i filmen fremstår som meget realistiske og skuespillerprestasjonene er fabelaktige, synes jeg. Det eneste jeg i grunnen føler grunn til å beklage er at hendelsene rundt oppføringen av katedralen er bygget på fiksjon. På den annen side tror jeg at historien som fortelles nettopp om tilblivelsen av denne katedralen er så realistisk som den kan få blitt. De fleste av Europas katedraler som ble bygget i middelalderen, tok det en mannsalder å føre opp. Kriger og uro stoppet byggingen, ikke bare på grunn av krigens ødeleggelser men også fordi pengestrømmen stoppet opp. Derfor kan man som regel lese om at kirker bærer preg av minst tre-fire ulike byggestiler - fordi det tok tid å føre dem opp og fordi hver tidsalders reparasjoner tilførte byggene noe nytt fra sin tid. Dessuten foregikk det ikke rent lite rivalisering mellom de ulike distriktene og deres makthavere om hvem som hadde den største, flotteste og mest påkostede katedralen. Dette fikk i neste omgang stor betydning for deres egen maktposisjon. Og her er vi på mange måter ved kjernen av denne historien.

Filmen "Stormens tid" inneholder det aller meste som skal til for å gjøre den til en film av stort format: en mektig historie fylt til randen av intriger, vakre heltinner, modige menn, idealisme og tro. Mens jeg satt og så filmen gjorde jeg meg også en del tanker om religionens betydning opp gjennom historien. Visst har religionen forårsaket mye lidelser, men uten den tror jeg at samfunnet hadde raknet fullstendig, spesielt i løpet av den grusomme middelalderen. Redselen for helvete var nemlig så stor at selv det ondeste menneske med de mest tvilsomme motiver stoppet i tide ... tanken på frelsen eller mangel på sådan gjorde at det gode likevel kunne få sin plass. Med mindre man som her hadde en ond kardinal som tilga synder etter eget forgodtbefinnende ... Selvsagt seirer det gode til slutt, om noen skulle lure på dette. Men underveis ligger det mange ofre ...

Alt i alt synes jeg denne filmen fortjener terningkast fem! Jeg anbefaler filmen på det varmeste!

Tom Builder og Ellen

Jarlen Bartholomew og hans barn Richard og Aliena

Slag etter slag ble utkjempet i denne perioden av anarki

Prior Philip

Den begavede skulptøren Jack Jackson og Aliena

Rundreise i Spania - 01 Granada

Deler av ferien i år besto i en rundreise med bil i Spania. Vi tok utgangspunkt i Barcelona, og reiste rundt i nord i første del av ferien og i Andalucia i siste del av ferien. Kartet nedenfor viser reiseruta, som omfatter klosteret Montserrat rett utenfor Barcelona, badebyen Tossa de Mar, lilleputstaten Andorra, Logrona (hovedstaden i Rioja), San Sebastian, Gernika,  Bilbabo (Baskerland), Cordoba, Sevilla, Cadiz, den britiske kronkolonien Gibraltar, Granada (med maurerpalasset Alhambra), Baeza, Ubeda, Valencia og Barcelona. Vi endte opp med å kjøre nesten 400 mil, uten at dette egentlig føltes veldig belastende. Veiene i Spania er nemlig meget gode, og kjørestilen er dessuten svært sivilisert! Ikke én eneste gang var vi vitne til ulykker på veiene. Det er mer enn hva vi kan si etter å ha kjørt Europa på kryss og tvers en del ganger i årenes løp. Spania var i det hele tatt et meget hyggelig bekjentskap!

I en artikkelserie i tiden fremover ønsker jeg å presentere noen av inntrykkene vi fikk underveis - fortrinnsvis i form av bilder med forklarende tekster. Mitt mål er å få flere til å få øynene opp for hvilket fantastisk spennende land Spania faktisk er! Presentasjonene vil ikke bli gjort kronologisk, men etter hva jeg føler for. Jeg ønsker å starte med byen Granada, som ligger i Andalucia. Det fantastiske mauriske palasset Alhambra vil bli presentert i en artikkel for seg.

Granada kalles ofte arabernes siste utpost i Spania. Maurerne ble fordrevet fra byen i 1492, men likevel ses utallige spor etter arabisk kultur. Nettopp dette gjør denne byen så unik!

Morsomme markeder

De arabiske basarene er virkelig verdt et besøk! Den som kommer 

tomhendt ut herfra, finnes knapt ... 

Velduftende krydderier og te skaper en eksotisk stemning

Granadas katedral i bakgrunnen

Byggingen av katedralen startet i 1523, og byggestilen er inspirert både 

av renessansen, gotikken, barokken og neoklassismen. 

Akkurat denne dagen - 26. juni - fikk vi anledning til å overvære 

en viktig religiøs begivenhet - feiringen av Kristi´ legeme. En stor 

og flott prosesjon foregikk i gatene, og stemningen var magisk!

Her kommer prosesjonen

En kunstner sitter i skyggen foran katedralen, som han 

er i gang med å male.

I Granada eksisterer den eldgamle tradisjonen fremdeles. 

Her følger nemlig gratis tapas med det gjestene bestiller av drikke. 

Og det spiller faktisk ingen rolle om man bestiller alkohol eller kun vann.

Tapas får man okke som!

Under rundreisen hadde vi til gode å oppleve å få servert noe som 

ikke smakte fantastisk godt. Denne velkomponerte smaksbomben var 

heller intet unntak!

Man reiser ikke rundt i Andalucia uten å smake på den 

lokale Gazpachoen ... MINST en gang! Suppen består av alskens 

grønnsaker - hovedsaklig tomater og agurk riktignok - og den 

serveres kald. Mmmmmm!

Fristende reklameplakater! 

Alle barer med respekt for seg selv har minst et dusin 

skinker hengende over bardisken!

Et oksehode eller to hører også med!

Og hva med å avslutte kvelden med et glass arabisk te?

Det ene tehuset mer eksotisk enn det andre ... nesten
som hentet rett ut av 1001 natt ...

Jonas Jonasson: "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och forsvann
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Elisabeth Bjørnson
Forlag: Pirat
Antall sider: 381

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek

Jonas Jonasson

Hans Fallada: "Alle dør alene"

Innsiktsfullt om tysk motstands-kamp under andre verdenskrig


Utgitt i Tyskland: 1943
Originaltittel: Jeder stirbt für sich allein
Opprinnelig utgitt i Norge: 1954 (oversatt av Andreas Eriksen)
Nyoversettelse utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Nina Zandjani
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 593
Etterord av forfatteren selv og Almut Giesecke
Boka er mottatt fra forlaget

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Hitler - Der Fürer - evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt av på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ... 

Forfatteren Hans Fallada, som egentlig het Rudolf Ditzen (1893 - 1947) 

levde et vel så dramatisk liv selv, som dem han skrev om. 

"True Grit - et ekte mannfolk" (Regissører: Ethan og Joel Coen)

Der menn er menn og kvinner knapt kan sies å være velkommen


Innspilt: 2010
Originaltittel: True Grit
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/Western
Skuespillere: Jeff Bridges, Matt Damon, Josh Brolin, Barry Pepper, Hailee Steinfeld, Paul Rae
Spilletid: 106 min.

14 år gamle Hattie Ross bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender da faren hennes blir drept og morderen og slasken Tom Chaney stikker av inn i ødemarken. Ved hjelp av en god porsjon kløkt klarer hun å få i stand en deal med en av stedets lurendreiere ved å true med sin imaginære advokat, og utstyrt med over 300 dollar har hun dermed handlefrihet til å hyre inn den råeste sheriffen i mils omkrets: Rooster Cogburn. Ingen andre enn ham tiltror hun oppgaven med å fange Tom Chaney! Hun vil ha Chaney hengt for udåden.

Nokså motvillig tar Cogburn (i Jeff Bridges skikkelse) på seg oppdraget, men han skjønner litt for sent at den unge damen faktisk mener alvor om at hun vil være med på selve jakten. Og tross forsøk på å riste henne av seg, klarer han det ikke. Men denne fornyede respekten for "jentungen" kommer godt med i tiden som kommer. Underveis møter de texas-rangeren LaBoeuf (Matt Damon), tøffere enn tøffest, men myk på bunnen (når man bare har gravd seg gjennom mange nok lag i hans ytre straffasje). Forholdene i ødemarken er råbarkede, og ingen stoler på noen. Det eneste som i grunnen teller når det kommer til stykket, er hvem som er raskest på avtrekkeren. Og så er spørsmålet om de klarer å fange Tom Chaney til slutt, der de nærmest leter i blinde langt ute i ødemarken?

For å være helt ærlig er ikke western-filmer det jeg elsker aller høyest for tiden (i motsetning til da jeg var yngre), men jeg har lenge skjønt at akkurat denne filmen bare måtte jeg få med meg! Jeg har dessuten stor respekt for Coen-brødrenes arbeid, og bare det i seg selv er nok til at jeg ville valgt å se en hvilken som helst film unnfanget av dem. For å ta det viktigste først: jeg ble IKKE skuffet! Denne filmen er rett og slett mesterlig! Og Coen-brødrene har klart det tidligere regissører av westernfilmer sjelden klarte: de har tilført humor til sjangeren! En del av scenene i filmen er nemlig svært morsomme! Vær imidlertid forberedt på noen særs voldelige scener! I ødemarken vises det nemlig ingen nåde overfor skurker og sveklinger. Verken Jeff Bridges eller Matt Damon skuffer i denne filmen - spesielt ikke Matt Damon, vil jeg si. For øvrig synes jeg at produsentene av filmen godt kunne ha fremhevet navnet på den unge skuespillerinnen Hailee Steinfeld på filmplakaten. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Avslutningsvis bør det nevnes at filmen ble nominert til hele 10 Oscars, men ikke fikk en eneste en ... Det synes jeg er ufortjent.

My Name is KHAN - MNIK (Sajda Song Official Trailer) HD

Hisham Abbas - Ya Habibi

"My name is Khan" (Regissør: Karan Johar"

Bollywoods svar på Rain Man


Innspilt: 2010
Originaltittel: My name is Khan
Nasjonalitet: India
Genre: Drama
Skuespillere: Shahrukh Khan, Kajol, Jimmy Shergill, Tanay Chheda, Zarina Wahab, Christopher B. Duncan, Steffany Huckaby, Carl Marino, Katie A. Keane, Douglas Tait, Shane Harper
Spilletid: 128 min.

Rizwan Khan er muslimsk og vokser opp i India. Det er noe med ham, men ingen vet riktig hva det er. Moren hans elsker ham uansett like høyt som hans mer sosialt velfungerende bror. Men selv om Rizwan ikke er helt som alle andre, er han lynende intelligent og en praktiker av rang. Det er i grunnen "bare" det med mellommenneskelige relasjoner han ikke helt får til. Han skjønner ikke det sosiale spillet, hvor folk lyver hverandre opp i ansiktet for å unngå å såre, omskriver virkeligheten eller bruker metaforer. Først etter at moren er død og han reiser til USA hvor broren og hans kone bor, blir han og omgivelsene oppmerksom på at han lider av Aspergers syndrom, en mildere form for autisme.

Med seg fra India har Riswan Khan en helt avgjørende kunnskap som han har ervervet fra sin mor: Det finnes bare to typer mennesker: gode mennesker og onde mennesker!

I USA forelsker Riswan seg i vakre Mandira, som er hindu og alenemor med sønnen Sam. Selv om Riswan både er annerledes og litt merkelig, faller Mandira til slutt for ham og de gifter seg. Deretter smiler livet til dem - inntil den fatale dagen da terrorister angriper tvillingtårnene med mer 11. september 2001. Landet som har tatt i mot så mange ulike kulturer gjennom århundrer, endrer seg totalt fra den ene dagen til den andre. Å være muslimsk er nærmest det samme som å være en potensiell terrorist. Ja selv sikher (dvs. hinduer) kan ikke lenger føle seg trygge, fordi uvitende mennesker angriper dem i den tro at de er muslimer og dermed terrorister.

Så utsettes Mandira og Riswans lille familie for en tragedie i kjølevannet av rasismen som blomstrer etter terrorangrepene, og deres lykke tråkkes i stykker ... Mandira kaster ut Riswan og ber ham først vende tilbake når han har møtt USAs president og uttalt "My name is Khan and I am not a terrorist!" Det er imidlertid ikke bare-bare å være en muslimsk mann med et eneste uttalt ønske - å få møte den amerikanske presidenten ... For hvorfor vil han det, om han ikke nettopp er terrorist? Verken han eller Mandira kunne ha forutsett hvilket rabalder dette skulle skape i mediene.

Denne skjønne filmen er basert på en sann historie som hendte i kjølevannet av 11. september 2001. Den dagen innhentet paranoiaen USA og har i grunnen blitt der siden. Heldigvis har denne filmen til syvende og sist en happy ending, og gir tro om at det er håp om fredelig sameksistens mellom ulike folkegrupper og ulike trosretninger tross alt! Historien nyanserer bildet av den typiske muslim, og måten dette er gjort på må være for å fri til det amerikanske folket, tror jeg. Det er mye bruk av symbolikk og enkle budskap i filmen, og hadde det ikke vært for at skuespillerne er så henrivende skjønne, musikken så vakker og bunnene i filmen såvidt mange, så ville dette for mitt vedkommende ha trukket inntrykket av filmen ned. Men det gjorde det altså ikke! Så får det heller være at Riswans Aspergers syndrom romantiseres vel mye og kanskje ikke er helt realistisk når alt kommer til alt ... Dette er en film jeg anbefaler varmt og som jeg synes fortjener terningkast fem!

"Mother and Child" (Regissør: Rodrigo García)

Tankevekkende om skjebnesvangre valg


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mother and Child
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Naomi Watts, Annette Bening, Kerry Washington, Jimmy Smits, Samuel L. Jackson
Spilletid: 126 min.

For nesten 40 år siden oppga Karen sitt barn, som hun fødte i en alder av 14. Barnet ble adoptert bort, og siden har Karen, som lever sammen med sin aldrende mor, aldri kunnet glemme dette barnet. Hun har mang en gang angret dypt og inderlig på at hun ikke beholdt datteren sin. Dette har gjort at hun har stengt alt hun en gang hadde av ømhet inni seg, og utad fremstår mer som en nokså brysk og følelseskald kvinne. De gangene hun har vært i nærheten av å innlede en romanse med noen, har moren hennes alltid manet til forsiktighet ved å minne henne på at hun kan bli skuffet ... Følgelig har Karen egentlig alltid satt sitt eget liv på vent.

Parallelt følger vi Karens bortadopterte datter Elisabeth som er en dyktig advokat. Hun lever imidlertid alene og har aldri klart å binde seg til noen. Hennes måte å håndtere situasjoner hun absolutt ikke har kontroll på, er å spille på sin kvinnelighet, selv om dette innebærer bruk og kast av mennesker hun omgir seg med. Men så tar livet plutselig en helt annen vending for henne ...

Et annen par sliter med barnløshet og ønsker å adoptere et barn. Men veien frem til adopsjon skal vise seg å bli alt annet enn lett ...

Så treffer Karen mannen Paco i jobbsammenheng. Han viser interesse for henne som kvinne, men hun er ikke enkel å sjekke opp ... Men Paco, som hele tiden får følelsen av at alt han sier og gjør blir katastrofalt feil, gir ikke opp. Selv om han må skrelle av mange lag for å komme inn til Karens godt skjulte ømhet ...

Det er sikkert unødvendig å nevne at dette er og blir en damefilm ... Like fullt er den absolutt severdig og jeg ble rørt opptil flere ganger. Mens jeg elsker Annette Bening, har jeg imidlertid større problemer med Naomi Watts, som jeg rett og slett aldri har syntes noe særlig om som skuespiller. Hun blir for glatt etter min mening. Annette Bening derimot spiller glitrende! Hvordan hun får frem den følelsesmessige opptiningen av Karen, er meget overbevisende! Noen valg i livet er det ikke mulig å få gjort om på, og i den konteksten er denne filmen tankevekkende. Her blir det terningkast fire!