"Limitless" (Regissør: Neil Burger)

En film på det jevne


Innspilt: 2011
Originaltittel: Limitless
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Bradley Cooper (Eddie Morra), Robert De Niro (Carl Van Loon), Abbie Cornish (Lindy)
Spilletid: 104 min.

Eddie Morra livnærer seg som forfatter, men har fått fullstendig skrivesperre. Det er i grunnen ikke bare skrivingen som har gått i stå; det aller meste står i stampe i grunnen. Han lar alt flyte rundt seg, han ser ut som en uteligger fordi det er lenge siden han brød seg om å stelle seg, kontoen er skrapet og nå vil dama hans gå fra ham.

Mens Eddie er så langt nede på bunnen som det går an å komme, treffer han på broren til eks-kona. Han tilbyr Eddie noen piller - NZT - som skal få hjernen til å utnytte hele sin kapasitet, og ikke bare de rundt 20 % som de fleste av oss må nøye oss med. Eddie er skeptisk. Uansett hvor langt nede han er, er han i alle fall ikke rusmisbruker. Men: hva har han egentlig å tape? 

Effekten av pillene han har fått er forbløffende. Plutselig kan han huske absolutt alt han har lest og erfart i løpet av sitt liv. Ikke bare skriver han den beste boka han noen gang har laget i løpet av få dager, men han er blitt en beleven og sjarmerende fyr som virkelig "ser" menneskene rundt seg. Dessuten kan han lære seg et nytt språk i løpet av kun kort tid, er et matematikk-geni og knekker kompliserte aksjekurs-analyser over en lav sko. I alle fall så lenge han tar disse pillene ... Da eks-svogeren blir drept, er det om å gjøre for Eddie å få tak i flere, slik at han kan fortsette sitt liv som vellykket, talentfull og selskapsløve som aldri er i beit for temaer til sin sjarmerende small-talk med hvem det skulle være.

Eddies talenter blir selvsagt lagt merke til og plutselig vil selveste Carl Van Loon, som trenger hjelp til å planlegge en enorm fusjon, ha tak i ham ... I mellomtiden er det flere som vil ha tak i NTZ, og Eddie befinner seg i stor fare samtidig som han sliter med noen virkelig kjipe bivirkninger av stoffet ...

Normalt er ikke dette en type film jeg brenner mest for. Det har sammenheng med filmens urealistiske sider. På den annen side: hvem har ikke drømt om å kunne yte mer av hjernens kapasitet? Vel, i denne filmen får man svaret på hvordan dét kan gå! Jeg opplevde absolutt filmen som spennende og tidvis også sjarmerende, selv om mitt helhetsinntrykk ligger på det jevne. Bradley Cooper er ikke en skuespiller jeg tidligere har festet meg ved, og det har selvsagt noe å gjøre med filmgenren han stort sett har holdt seg innenfor (med få unntak romantiske komedier). Robert de Niro har en mindre rolle i "Limitless", uten at dette egentlig tilførte filmen så mye ekstra av den grunn. Alt i alt helt grei tidtrøyte! Her blir det terningkast fire.

En vellykket mann på vei mot toppen

Møte med megamogulen Carl Van Loon

Tom. eks-dama er interessert etter at Eddie er blitt vellykket

"The Lincoln Lawyer" (Regissør: Brad Furman"

Om etiske problem-stillinger i advokat-rollen


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lincoln Lawyer
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Matthew McConaughey (Mickey Haller), Marisa Tomei (Margaret McPherson), Ryan Phillippe (Louis Roulet), William H. Macy (Frank Levin), Bryan Cranston (Detective Lankford), Josh Lucas (Ted Minton), Michaela Conlin (Detective Heidi Sobel)
Spilletid: 138 min.
Basert på en roman av  Michael Connelly

Mickey Haller er forsvarsadvokat og har et heller frynsete rykte på grunn av klientellet han jevnt over får oppdrag fra. En av hans faste kunder er blant annet medlemmene av en motorsykkelgjeng. Når han er i retten og møter kollegaer både på egen side og aktoratets side, må han derfor tåle at ikke alle utfall mot ham er like respektfulle.

Så får Haller for en gangs skyld et oppdrag fra en velstående klient, som er i stand til å betale det det faktisk koster for glitrende advokathjelp! Louis Roulet er en bortskjemt og glatt rikmannssønn som er vant til å få det som han vil. Blant annet lever han et playboy-liv ved siden av jobben som eiendomsmegler, og i den forbindelse har han blitt sjekket opp av en kvinne og blitt med henne hjem. Etter noe basketak i leiligheten hennes, blir han beskyldt for å ha mishandlet kvinnen stygt. Selv hevder han sin uskyld og har en helt annen oppfatning av hva som egentlig skjedde. Han mener at kvinnen, som er prostituert, kun er ute etter pengene hans og har satt opp en felle for ham.

Mens Haller etterforsker saken og blant annet spiller rollen som djevelens advokat overfor sin klient, dukker det opp opplysninger som får ham til å tvile på klientens forklaring. Er han så uskyldig som han påstår? Og når han begynner å grave i fortiden og finner flere lignende saker, bl.a. en drapssak hvor en annen mann sitter fengslet, må han ta noen avgjørende valg mht. sin egen integritet. Betyr det å vinne saken alt, eller er det viktigere at rettferdigheten skjer fyllest? Og hva gjør man som advokat når man kommer over viktige bevis som peker mot ens egen klient, og samtidig er bundet av taushetsplikten i advokatrollen?

Etter å ha sett skuespilleren Matthew McConaughey i klisjéfylte komedier som "Hvordan bli dumpet på 10 dager", "Mambo" og "The Wedding Planner" tidligere, må jeg si at jeg har vært rimelig avventende til "The Lincoln Lawyer" - og det til tross for at jeg elsker rettssak-filmer. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg lot meg friste i forbindelse med et DVD-salg av brukte filmer, for denne filmen er virkelig god! Og det takket være både en god historie med masse overraskelser og ikke minst Matthew McConaughey og hans sleske sjarme i rollen som advokat Haller. Denne filmen holdt oppmerksomheten min i et skruetak, og slapp ikke taket før rulleteksten kom opp. De etiske problemstillingene som advokat Haller sto oppe i, er interessante også utover amerikansk rett, skjønt jeg tror det ville vært mulig å løse dem mer smidig etter norsk rett. Det er mange gode skuespillerprestasjoner ute og går i "The Lincolm Lawyer", men Ryan Phillippe i rollen som Louis Roulet var ikke blant de beste. Summa summarum mener jeg likevel at filmen fortjener terningkast fem!

Advokat Mickey Haller

Møte mellom advokat Haller og den mektige Roulet-familien

Den anklagede Louis Roulet

Advokat Haller og ekskona

Vinterstemning

"Etegildet" (Regissør: Marco Ferreri)

Om overdreven nytelse og forfall


Innspilt: 1973
Originaltittel: La grande bouffe
Nasjonalitet: Frankrike, Italia
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello), Michel Piccoli (Michel), Philippe Noiret (Philippe), Ugo Tognazzi (Ugo), Andréa Ferréol (Andréa), Solange Blondeau, Florence Giorgetti, Michele Alexandre, Monique Chaumette, Henri Piccoli, Louis Navarre, Bernard Menez, Cordelia Piccoli, Patricia Milochevitch, James Campbell, Eva Simonet
Spilletid: 2 t 13 min.

Jeg har i grunnen alltid vegret meg mot å se denne filmen, som sjokkerte en hel verden da den utkom i 1973. Men som den filmentusiast jeg tross alt er, følte jeg at tiden nå var moden for å se nærmere på den. For øvrig er det interessant å merke seg at "Etegildet" - eller "La grande bouffe" som er originaltittelen - ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør".

I åpningsscenen følger vi fire middelaldrende menn som hver for seg forbereder seg på sitt livs etegilde. De har nemlig planlagt at de skal spise seg ihjel! Alle fire - en dommer, en flyver, en kokk og en TV-vert - er lidenskapelig opptatt av mat og har møttes til mange flotte og overdådige gourmetmåltider tidligere. Nå er de trøtte på livet og ønsker å ende dette med den lidenskapen de har satt høyest her i livet: å ete ...

Ikke overfor noen røper de hensikten med sitt møte, og etter hvert ankommer flyveren, kokken og TV-verten dommerens store herskapshus. De første måltidene inntar de alene, og det slurpes i østers og margbein. Store mengder mat som er tilberedt etter alle kunstens regler, settes til livs. Alt akkompagnert med bilder av nakne kvinner på lerret, som de kan betrakte mens de stapper i seg alle godsakene. Det hele avsluttes med den reneste symfoni av prumping.

Dersom det ikke hadde vært for at Marcello ikke klarer å nøye seg kun med mat, men også trenger å tilfredsstille sine behov med kvinner, ville nok mennene ha fortsatt etegildet i ensom majestet. Marcello hyrer imidlertid inn tre prostituerte, og disse ankommer etter hvert. Tidligere har de dessuten invitert en lærerinne, og overraskende nok ankommer også hun. Dermed handler det ikke lenger kun om overdreven trang til å spise. Nå handler det også om sex. Mat og sex nytes uhemmet, uten at mennene synes å bli noe lysere til sinns av den grunn. Tvert i mot synker de dypere og dypere ned i tomheten og meningsløsheten, og det hele topper seg etter hvert som den ene etter den andre av mennene dør ...

Ja, hva synes jeg egentlig om "Etegildet"? Det var i grunnen interessant omsider å få sett denne filmen, som var nokså annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg skjønner godt at denne filmen sjokkerte en hel verden da den kom! Og selv i dag - i 2011 - kjente jeg først og fremst vemmelse over mange av scenene i filmen. Her dras den overdrevne nytelse helt ut i det groteske. Etter hvert som mennene inntar maten, begynner kroppene deres å reagere på de stadige blodsukkerstigningene. Blodtrykket øker, magene svulmer opp, fordøyelsen forstyrres og luftavgangene vil liksom ingen ende ta ... Prumpehumor er definitivt ikke min greie. Hvis jeg likevel skal trekke frem noe positivt, må det være at personene i filmen skildres med varme og tidvis lun humor. Like fullt: dette er og blir en film for helt spesielt interesserte! Jeg hører ikke med blant dem, så denne gangen lar jeg rett og slett være å gi karakter i form av terningkast. 

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

"The Agronomist" (Regissør: Jonathan Demme)

Unikt portrett: Jean Dominique fra Haiti


Innspilt: 2004
Originaltittel: "The Agronomist"
Masjonalitet: USA. Haiti
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Michele Montas, J.J. Dominique, Aboudja, Jean Dominique, Raoul Labuchin
Spilletid: 90 min.

Med ordene "You cannot kill the truth with a bullet", innleder regissøren Jonathan Demme sin dokumentar om den legendariske haitiske frihetskjemperen Jean Dominique (f. 1930 d. 2000), som sammen med sin kone drev Haitis siste frie radiostasjon - Radio Haiti-Inter. Under stadig skiftende regimer ble arbeidet som radioaktivist stadig vanskeligere, og Jean Dominique og hans kone Michele Montanas ble tvunget i eksil flere ganger. Det siste eksilet endte for Jean Dominiques del med at han ble drept. Drapet har aldri blitt oppklart. Selv mente Dominique for øvrig at han ikke var en journalist, men at han ble det etter hvert. For egentlig var han agronom ... Derav filmens tittel.

Filmen består av en rekke intervjuer med Jean Dominique og hans kone - fortrinnsvis under hans siste eksil i USA. Vi får høre om Dominiques engasjement for rettferdighet, spesielt for de fattigste av de fattige. Han kjempet dessuten for demokrati i et land uten særlig demokratiske røtter. Etter hvert ble hans kone en viktig støttespiller i denne kampen. Det spesielle med deres historie er at de fikk holde på så lenge som de gjorde, uten at det ble foretatt formelle forsøk på å stenge radiokanalen. De ble "bare" beskutt av og til ... Etter Dominiques død drev Michele Montanas radiostasjonen videre i ytterligere tre år, før hun måtte gi opp. 

Filmregissøren Jonathan Demme har mange kjente filmer på sin merittliste, mest spillefilmer, men også endel dokumentarfilmer. At han har hatt en spesiell plass i sitt hjerte for Haiti skjønner vi når vi ser at han allerede i 1987 laget filmen "Haiti: Dreams of Democracy". Ved at dokumentaren "The Agronomist" nå er blitt gjort tilgjengelig også for norske DVD-kjøpere, er det å håpe på at flere får innblikk i den unike historien om Jean Dominique. Gjennom å holde historien om slike personer levende, skapes det håp for mange som lever under tilsvarende forhold, hvor menneskerettigheter ikke betyr noe for sittende regime. Fremtiden ser heldigvis atskillig lysere ut for det haitiske folk i dag, enn bare for en håndfull år siden. Like fullt er Haiti et av verdens fattigste land, en situasjon som ikke akkurat ble bedre etter jordskjelvet i 2010. Hjelpearbeidene og oppbyggingen av landet er imidlertid i full gang. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Jean Dominique 

Michele Montana

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket. 

"Bridesmaids" (Regissør: Paul Feig)

Absolutt sjarmerende, men ...


Innspilt: 2011
Originaltittel: Bridesmaids
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Kristen Wiig (Annie), Rose Byrne (Helen), Jon Hamm (Ted), Maya Rudolph (Lillian), Ellie Kemper (Becca), Melissa McCarthy (Megan), Wendi McLendon-Covey (Rita), Michael Hitchcock (Don), 
Spilletid: 125 min.

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse) er midt i tredveårene og har i grunnen mislykkes med det meste i livet sitt. Som om det ikke var nok at hun lever i Milwaukee og heller ikke har lykkes i å kapre en mann for livet, bor hun i et traurig bokollektiv sammen med et søskenpar man ikke skulle tro at det kunne finnes maken til, hun er blakk, jobben sin har hun fått som en vennetjenesteste mellom sjefen hennes og hennes mor, og hun synes nesten kun å være i stand til å treffe menn som bruker henne på verst tenkelige måte. Kan det bli verre? Absolutt! For i løpet av filmen mister hun jobben sin og det traurige søskenparet ønsker at hun skal flytte ut. De synes nemlig at hun er i traurigske laget selv ...

Midt oppi alt dette ønsker Annies beste venninne Lillian at nettopp hun skal være hennes forlover. Men hvordan skal hun klare dette når hun ikke eier nåla i veggen selv? Så dukker plutselig Helen opp. Hun har alt det Annie mangler. Hun er gift, rik, vanvittig vakker ... og fryktelig keen på å bli forloveren til bruden selv ... Sånn sett er hun selve inngrepet på den vakre kvinnen som ingen orker å være venninne med, fordi de alltid vil havne i skyggen av henne. Helen er for øvrig gift med sjefen til Lillians vordende mann. Det bygger seg opp til et sjalusidrama av de helt store, der de to kvinnene - Annie og Helen - konkurrerer om å skape det mest spektakulære bryllupet noen sinne. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale for gildet. For brudens far nekter ...

På forhånd hadde jeg hørt mye om hvilken fantastisk morsom film dette skulle være. Ikke få jeg kjenner har nesten bokstavelig talt holdt på å le seg skakk fordervet etter å ha sett denne filmen på kino. Selv ble jeg skuffet. Kanskje blir enkelte av de påstått hylende morsomme scenene mindre morsomme og til og med litt "små" på en 50 tommers TV-skjerm? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid erfarte er at mye av humoren gikk rett hjem hos tenåringene i huset, som jeg så denne filmen med. Selv må jeg innrømme at f.eks. prompehumor ikke er helt min greie. Sammenligningen med den mannlige utgaven av samme type film - "Hangover" - synes jeg heller ikke passet, for den filmen er virkelig skrekkelig morsom! Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye noen gang, faktisk.

"Bridesmaids" er like fullt en veldig severdig og søt film full av sjarme! Kanskje er min humor litt på utur med de fleste andre når jeg ender opp med å gi terningkast tre. Jeg knekker sammen og tilstår at det først og fremst er det mollstemte som går rett hjem hos meg. Derfor: ta min vurdering for det den er, nemlig først og fremst min personlige oppfatning. For øvrig er det på sin plass å si at det er mye bra musikk i denne filmen!

Alle brudepikene med forlover Annie i forgrunnen

Den absolutt kuleste brudepiken av dem alle!

Den irriterende smellvakre Helen, som forsøker å

overta plassen til Annie

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse)

"I am slave" (Regissør: Gabriel Range)

Sjokkerende om moderne slaveri i dagens London


Innspilt: 2010
Originaltittel: I am slave
Nasjonalitet: England
Genre: Thriller/drama
Skuespillere: Wunmi Mosaku (Malia), Isaach De Bankolé (Bah), Lubna Azabal, Yigal Naor (Said), Hiam Abbass, Nonso Anozie (Hana), Nasser Memarzia (Ibrahim), Selva Rasalingham (Amir), Amaar Sardharwalla (Assi), Jameel Sardharwalla (Rami)
Spilletid: 77 min.

Malia vokser opp i en landsby i Sudan, hvor hun er intet mindre enn en prinsesse i sin stamme. Da hun er i 12 årsalderen, blir landsbyen angrepet av en fiendtlig stamme. I kaoset som oppstår blir hun kidnappet og kjørt av gårde sammen med flere andre unge piker.

I første omgang selges Malia som slave til en kvinne (spilt av Hiam Abbas) som ønsker seg gratis hushjelp. Med ansvar for renhold og matlaging tilbringer hun de neste årene av sin ungdom i fangenskap hos denne kvinnen. Hun bor i et primitivt skur på gårdsplassen, og har nesten ikke de mest nødvendige ting, ulønnet som hun jo er. Selv når sjansen til å rømme oppstår, skjønner Malia at hun ikke har noe sted å dra. Grunnet en bagatell bestemmer kvinnen at Malia skal sendes til hennes slektninger i London.

Da Malia ankommer London, kan hun ikke språket og er fullstendig prisgitt sine nye eiere. Passet hennes inndras, og fordi hun ikke kjenner koden til alarmen i huset, er hun i praksis innesperret også her. Hun har ansvar for renhold, matlaging og barnepass i sitt nye "hjem", og har ingen tid til egne private gjøremål. Etter hvert som hun lærer seg språket, får hun så smått kontakt med familiens sjåfør. Han sjokkeres over at hun er slave i huset, men tør ikke å hjelpe henne fordi han er redd for å miste jobben sin. Takket være ham skjønner imidlertid Malia at truslene om å drepe hennes familie i Sudan dersom hun skulle klare å rømme, er og blir tomme trusler. Hun begynner etter hvert å planlegge sin egen flukt.

Parallelt følger vi Malias fars årelange kamp for å finne sin datter, det eneste barnet han har. Aldri gir han opp å finne henne i live ...

Filmen "I am slave" er basert på den britiske skuespilleren Mende Nazers historie. Selv er hun en tidligere slave fra Sudan, og etter at hun ble fri, har hun engasjert seg i kampen for menneskerettigheter. Det er en utrolig sterk historie vi blir vitne til i denne filmen, som altså handler om moderne slaveri. Selv har jeg tenkt at dette først og fremst skjer i forbindelse med trafficking og sex-handel, og at den form for slaveri som Malia ble utsatt for, for lengst er avskaffet. Det er imidlertid anslått at det i dag lever om lag 5000 kvinnelige slaver under lignende forhold som Malia bare i London. "I am slave reveals the shocking truth that if you´re living in London today, you could be living next door to a slave" står det på DVD-coveret.

DVD´en "I am slave" er flunkende ny på det norske DVD-markedet, men det er merkverdig lite å finne om filmen på norske nettsider. Jeg håper imidlertid at flere blir oppmerksom på denne filmen og dens innhold, som det faktisk er viktig at flere får øynene opp for! Jo mer kunnskap som spres om denne formen for slaveri, jo vanskeligere vil det bli for mennesker som driver med slikt slavehold å holde dette skjult for omverdenen!

Her blir det terningkast seks!