Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjærlighet på tvers av klasseskiller

Kjell Westö (f. 1961) er blant de fremste finlandssvenske forfatterne i dag. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen "Tango orange" i 1986, og har til sammen utgitt 16 bøker. "Den svovelgule himmelen" er den siste. Bare noen få av Westös bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er han for "Svik 38" ("Hägring 38" på svensk), som han mottok Nordisk råds litteraturpris for i 2014.

Bakteppet i de fleste av Westös romaner er Helsingfors. Mens "Svik 38" (2013) handler om noen få måneder i 1938, dvs. tiden rett før utbruddet av andre verdenskrig (og med den finske borgerkrigen liggende der som et åpent sår, som aldri riktig har helet), handler "Der vi en gang gikk" (2006) om 1920-årene og tiden frem til andre verdenskrig. "Gå ikke alene ut om natten" (2009) handler om 1960-årene og tiden frem til 1980-årene. "Den svovelgule himmelen" (2017) dekker i hovedsak 1960- og 1970-årenes Helsingfors, men også flere ti-år etter dette. En annen tematikk som går igjen i noen av bøkene er kjærlighet mellom fattig og rik - som regel en fattig mann og en velstående kvinne. Mon tro om han er inspirert av sin egen familiehistorie, der hans egen far kom fra en fattig familie, mens moren kom fra en velstående familie? Slike forbindelser har gjerne sin pris, og kjærlighet på tvers av forskjellige klasser er derfor et yndet tema innenfor litteratur og film.  

Kjell Westö besøkte Litteraturhuset i Oslo 13. mars 2014, og ble i den forbindelse intervjuet av den svenske forfatteren og journalisten Åsa Linderborg. Jeg var der, og jeg skrev om samtalen dem i mellom. Under intervjuet fremhevet Westö at han er og blir en Helsingfors-forfatter. Han snakket om skriveprosessen med "Svik 38", om hva som driver ham i skrivingen og om hvordan familiebakgrunnen hans har påvirket ham. Jeg var også på Litteraturhuset i Oslo den 4. juni 2015 da Kjell Westö og den norske forfatteren Kim Leine møttes . Møtet ble betegnet som et mestermøte siden de begge hadde vunnet Nordisk råds litteraturpris, Leine i 2013 og Westö i 2014. Leine hadde dessuten skrevet om den finske borgerkrigen, som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Samtalen dem i mellom, som også handlet om hva det vil si å være to-språklig, var svært interessant! 

Samtlige linker peker til mine innlegg om hhv. Westös bøker og litteraturarrangementer på Litteraturhuset. 

Om "Den svovelgule himmelen"

I bokas åpningsscene sitter romanes jeg-person som vi aldri får vite navnet på, ved skrivebordet sitt en lørdagskveld. Han skriver på et essay med arbeidstittelen "Fra Borges til Bolano" for et tidsskrift. Det er noen år siden han hadde stor suksess med en bokutgivelse. Siden har det gått litt trådt med forfatterskapet, og han har derfor måttet spe på inntektene ved å ta lærerjobber. 

"Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner." (side 7)

Så hører han noe ute i buskene. Han får en fornemmelse av at noen holder øye med ham - ja, rett og slett spionerer. Han tar på seg en genser, går ut og roper "er det noen der?" Samtidig som han er redd, føler han seg litt latterlig. Det rasler i buskene, og så er vedkommende borte. Et par uker senere blir Alex Rabell, broren til vår jeg-persons livslange store kjærlighet Stella, knivstukket på åpen gate. Det er bare flaks at han overlever. Gjerningsmannen blir tatt, og han innrømmer da at han hadde sittet i buskene utenfor forfatterens vindu to uker tidligere, og at han hadde vært bevæpnet med et gevær. Hvem denne mannen er, får vi først vite mot slutten av romanen.

Drapsforsøket fører til en enorm eksponering av Rabell-familien i media. 

"De laget saker om Alex´ forretningskarriere, om suksessene hans på åttitallet og om postboksselskapene og skattesnusket i senere tid, de skrev om farfaren Poa og faren Jacob og om salget av Ramsvik, de antydet fiendskapen mellom Alex og Stella, og de skrev om Thea og båtulykken. Aller mest skrev de naturligvis om det ferske mordforsøket. Og selvsagt lot de det skinne igjennom en sammenheng mellom Sandrines forsvinning og overfallet på Alex, men det forble løse spekulasjoner." (side 13-14) 

Det ble også avslørt at Stella og han hadde hatt et forhold, mens det faktum at de hadde vært sammen ikke bare en gang, men to ganger med 15 års mellomrom, antakelig ikke ble oppdaget. Avsløringene handlet for øvrig om nakenskandaler, mystiske ulykker, søskenkrangel, terroranslag og selvmord - i en av Helsinkis rikeste familier. Vår jeg-person føler seg berørt av det hele, fordi han har hatt forbindelse med Rabell-familien helt fra han var 10 år, dvs. fra sommeren 1969, og frem til nå, over 40 år senere. Først som Alex´ kamerat, senere som Stellas elsker. Sandrine er Stellas datter, og henne hadde han i sin tid mange samtaler med, den gangen han bodde i Stellas hus på Mankans ... 

Vår jeg-person er sønn av alminnelige arbeidsfolk. Han og foreldrene pleide å tilbringe somrene på familiens enkle sommerhytte. Rett i nærheten hadde Rabell-familien et herskapelig sommerhus, Ramsvik Gård. Forskjellen mellom ham og Alex kunne knapt vært større. Det handler både om klasse, selvsikkerhet og muligheter i livet. Mordforsøket på Alex får ham til å tenke tilbake på sitt eget levde liv, der han aldri stiftet familie på ordentlig, men elsket en kvinne han verken kunne leve med eller uten. 

"Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort." (side 20)

Senere da han og Stella innleder sitt kjærlighetsforhold, skal denne følelsen av underlegenhet komme til å prege deres relasjon. Det er en ubalanse i forholdet som ikke er god for noen av dem. Dessuten var det slik at riksmannsdøtre og rikmannssønner gjerne hadde kjærlighetsforhold med mennesker fra de lavere samfunnsklasser, men de giftet seg ikke med dem. Der gikk grensen. 

Etter som årene går og tidene endrer seg, er det åpenbart at både Stella og Alex sliter i livene sine. Det som likevel redder dem fra å gå til grunne, er pengene. Vår jeg-person sliter med å klare seg, og han har aldri flust med penger, men det går fordi han ikke lever et ekstragavant liv. Han finner seg i Alex´ luner og urimeligheter, og det er en stilltiende avtale mellom dem at han aldri må røpe familiehemmelighetene til Rabellene. Som at faren er "syk på sjelen" blant annet ... Han som vokste opp som enebarn, trenger vennskapet med Alex. Det gjør også Alex. Og så er det noe med vennskap som har vart et helt liv ... Det oppstår noen bånd. Alt man bare vet om hverandre, alt man slipper å si, alt man bare skjønner ... 

Uansett hvor suksessfull han blir som forfatter, henger hans familiebakgrunn fast i ham. Det handler selvsagt mye om penger, men det handler også om moral og verdier. Og ikke minst tilgang til penger. Mens mulighetene for raske penger trumfer det meste i Alex´ liv, gjelder ikke det samme for ham. Hans livslange kjærlighet til Stella har dessuten kommet i veien for etableringen av et vanlig familieliv. Hva er det som gjør at han elsker henne så høyt, ble jeg sittende og lure på. Jeg skjønner at hun var feiende flott, og at forholdet dem i mellom var preget av sterk lidenskap. Kjærligheten deres tålte imidlertid ikke hverdager - bare fest. Stella er ingen enkel kvinne å leve med, for hun har sin andel av Rabell-familiens særheter. Og ikke minst den selvsentrerte selvsikkerheten som ofte kan prege mennesker som aldri har behøvd å snu på kronene ... 

Hver gang det går over styr mellom ham og Stella, tyr han til Linda. 

"Hvorfor nekter du å se i øynene at det ikke går med deg og Stella? kunne hun spørre. Hvorfor innser du ikke at hun er for mye for deg? Du trenger noen som føyer seg etter viljen din og lar deg skinne. 
Du mener en som deg selv? foreslo jeg. 
Å nei, sa Linda og smilte. Jeg er også for mye for deg." (side 207)

Mine tanker om boka

"Den svovelgule himmelen" handler kanskje dypest sett om klassetilhørighet og hva dette gjør med oss, nær sagt uansett hvordan det går med oss senere i livet. Vår jeg-person kommer som fattiggutten inn i Rabell-familien, og til å begynne med tildeles han den servile rollen. Han krever ikke mye, han observerer og alt han ser virker så fint. Men det er bare på overflaten. Under ulmer det, og familiehemmelighetene står nærmest i kø. Psykisk sykdom var tabu både for fattig og rik på begynnelsen av 1970-tallet, men det var nok likevel ekstra skambelagt i rikmannsmiljøer. Hans observasjoner og tanker rundt Rabell-familien fikk meg noen ganger til å kjenne på at han i for stor grad satte seg selv til side, og gikk så opp i Rabellene at han nesten mistet seg selv. Samtidig slutter han aldri å bli sjokkert over kynismen han møter hos Alex, særlig når det er tale om mennesker som han flytter rundt på som om de var brikker på et spillebrett. 

Kjell Westö er helt eminent når han skildrer miljøer og tegner sterke personportretter. Det er så lett å se det hele for seg. Jeg-personens nesegruse beundring for menneskene som valgte å slippe ham inn i varmen, og hvordan livet hans for alltid ble endret på grunn av kjærligheten til Stella, en femme fatale, som ikke tok vare på det han hadde å by henne, men lot staheten og stoltheten styre - alltid. Og hans sorg over at Ramsvik Gård ble solgt - som om det var hans eget sommersted det gjaldt ... Rabellenes rikdom smuldrer bort mellom hendene på dem. 

Hva er et levd liv? Og hva former hukommelsen vår? Hvordan kan vi være sikker på at det vi mener å huske er representativt for det som faktisk var? Sannheten er at vi ofte velger - bevisst eller ubevisst - hva vi ønsker å huske. Det blir vår sannhet om det som utgjør våre liv. Ofte handler det om at vi igjen og igjen har fortalt den samme historien, og så skjer det små endringer og justeringer hver gang - som regel i retning av å få oss selv til å føle oss bedre, at vi hadde edlere motiver og renere samvittighet enn det som opprinnelig var tilfelle ... Og fordi alle gjør dette i større eller mindre grad (noen mer enn andre, riktignok), oppstår det ofte parallelle virkelighetsforståelser, og en og samme opplevelse kan derfor fortone seg helt ulikt på mennesker som var til stede samtidig - og som i teorien egentlig opplevde eksakt det samme. Historiene er likevel vidt forskjellige. Julian Barnes´ skriver til sammenligning om dette i romanen "Fornemmelse for slutten", en bok som også er filmatisert ("The Sense of an Ending"). 

Andre ganger skjer det ting i nåtid som får oss til å endre oppfatning om det vi lenge har forbundet med sannheten. Vi ser fortiden i et nytt lys. Det er dette som skjer med jeg-personen i "Den svovelgule himmelen". Han ønsket å se barndommens minner i et lyst skjær, men skjønte senere at det hele på mange måter var et falsum. (Dette gjør også hovedpersonen i nevnte roman av Julian Barnes, se avsnittet ovenfor.)

"Det lå en glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke." (side 22)

Jeg vet at noen mener at denne siste boka til Kjell Westö tidvis er noe langtekkelig. Jeg nøt imidlertid hver lille del av denne boka. Jeg frydet meg over fortellerstilen, innsiktene jeg-personen kom til underveis, skildringen av klasseskillene i Helsinki på 1970- og 1980-tallet (som for øvrig ligner alle andre nordiske byer på den tiden) og beskrivelsen av et miljø der penger trumfet det meste. Og spesielt nøt jeg Axel Auberts opplesning på lydbokutgaven, som jeg valgte å høre meg gjennom - samtidig som jeg hadde papirutgaven ved siden av. 

Jeg kjente på det storslåtte i historiefortellingen, og ble svært grepet og engasjert underveis i lesningen! Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Flere andre bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova, Tones bokmerke og Tine sin blogg.

Utgitt i Finland: 2017
Originaltittel: Den svavelgula himlen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Erik Krogstad
Antall sider: 458
Spilletid: 12 t 56 min.
ISBN: 9788253039572 (papirutgave)
ISBN: 9788242166746 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Kjell Westö (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Niels Fredrik Dahl: "Mor om natten"

Om en sønns forhold til en depressiv mor

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill. 

Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor. 

"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte."  (side 10)

Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet. 

Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var. 

Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest? 

Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":

«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»

I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde. 

Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:

Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.

Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode. 

Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne. 

Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer! 

Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden.

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 226
Spilletid: 4 t 2 min.
Oppleser: Øystein Røger
ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Kirsten Thorup: "Erindring om kærligheden"

Når omsorgssvikt preger et mor-datter-forhold

Kirsten Thorup (f. 1942) debuterte som forfatter med diktsamlingen "Indeni - udenfor" i 1967. Totalt har hun utgitt 20 bøker, og "Erindring om kærligheden" (2016) er den siste. For denne mottok hun Nordisk råds litteraturpris høsten 2017. 

Det fine med slike litteraturpriser er at man får øynene opp for "nye" forfatterskap. Jeg hadde i alle fall aldri hørt om Kirsten Thorup før prisutdelingen i høst. Flere av bøkene hennes har tidligere vært utgitt på norsk, men er i dag ikke lenger å få tak i - med mindre de utgis på nytt (eller kan lånes på biblioteket). 

"Erindring om kjærligheten" kommer ut på norsk i juni i år, og det er Gyldendal forlag som utgir den. Selv har jeg valgt å lese den danske utgaven av boka. 

Hovedtematikken i "Erindring om kærligheden" er Tara og forholdet til hennes datter Siri, men allerede i bokas innledning presenteres vi for det bedrøvelige forholdet mellom Tara og hennes mor. Dette gjør det enklere å forstå det som senere skjer. 

"Min mor var en flittig brevskriver, men i det år jeg var væk, kom der ingen breve fra hende. Hun havde ikke mere blæk i pennen, påstod hun, hun forstod sig ikke på menneskene (underforstået mig) længere. Derimod fik jeg et formelt brev fra min far der kort meddelte, at hun var blevet indlagt på psykiatrisk hospital, og at mit lange fravær var en medvirkende årsag. Jeg forestillede mig hendes lille kortlivede figur, altid klædt i tøndeformede kjoler ... og så for mig, hvordan hun var brudt sammen og havde lagt sig ned på fortovet uden for butikken og måtte hentes i ambulance og køres væk. Måske i et desperat forsøg på at kalde mig hjem. Jeg kendte hendes ufine kneb når hun følte sig truet, alt det dystre og mørke hun bar inderst inde, og som var skjult af lyset der strålede fra hende. Hun levede i en hårfin balance mellem det gode og det onde, mellem engle og djævle. Hvordan havde hun kunnet leve i denne åndernes kampzone og så samtidig tage så letfærdig på tilværelsen? ... Var hendes indre verden så meget større end den ytre?" (side 13)

En åpning så knallsterk at det nesten var vanskelig å lese videre ... Hvor ble det av morens følelser for datteren på veien? Når Tara ikke lot seg manipulere til å komme hjem, sto hun i realiteten helt alene i verden, fullstendig uten støtteapparat rundt seg da hun senere selv skulle bli mor, og depresjonen slo inn over henne. Å være alene med et lite barn, full av fødselsdepresjon, og uten barnets far som støtte - det blir etter hvert for meget for den unge Tara. Det hun i alle fall forstår til fulle er at hun ikke ønsker å leve sine foreldres liv. 

En periode forsøker Tara å livnære seg som skuespiller, men hun klarer ikke å skille mellom rollene hun får og virkeligheten, og karrieren tar slutt før den i realiteten har begynt. Hun inngår også et proformaekteskap uten en gang å forsøke å få noe ut av det selv. Som om hun er i besittelse av en grenseløs "godhet" (eller dumskap) som til syvende og sist bare fører med seg elende ... 

Scenene som utspiller seg mellom Tara og nyfødte Siri, der Tara noen ganger er faretruende nær å gå inn i en psykose eller bli oppslukt av angsten, er hjerteskjærende. Virkelighet og fantasi flyter sammen, og i et øyeblikk har hun bare lyst til å flykte fra barnet sitt, inntil et forsiktig klynk fra barnet får henne til å gå tilbake. I mellomtiden har husverten anmeldt henne til myndighetene, fordi vedkommende har hørt lille Siri skrike i timesvis uten opphold. Hun blir oppsøkt av en sundhetssykepleier, og det blir konkludert med omsorgssvikt. Barnet blir tatt fra henne i en periode. Så dukker barnets far opp og han "lignede én der var blevet trukket igennem byens rendestener". (side 109)

Gjentatte ganger blir Siri tatt fra Tara. Siris far Tore reiser til New York, men med løfte om å komme hjem. Tara er ensom og begynner å innlate seg med fremmede menn. Hun klarer ikke å holde på jobber over tid, og er avhengig av sosialhjelp. Hun og Siri flytter fra den ene elendige leiligheten etter den andre, og det er heller unntaket enn regelen at de har eget bad. En periode får de det bedre og det er da de får tilbud om å flytte inn til familien Faber. Inntil det viser seg at herr Faber forventer at Tara stiller opp seksuelt ... Da Siri er i tenårene får de omsider tilbud om et ordentlig sted å bo. Og for første gang får Tara lyst til å skape et hjem som de aldri skulle flytte fra. Her blir de også boende inntil Siri flytter ut. 

Mor og datter har diametralt forskjellig temperament. "Siri var hurtig i hovedet og klar og fast i replikken. Tara var langsom og lettere omtåket når de var på tomannshånd. Så snart hun var alene med Siri, blev hun reduceret til en tom tønne, blottet for all fornuftig tankevirksomhed." (side 189) Men i stedet for å bli sint eller provosert, trekker moren seg enda mer inn i seg selv. 

På et tidspunkt ønsker Siri å ta et oppgjør med sin mor. 

"Du har aldrig interesseret dig for mig, om jeg var glad eller ked av det eller vred, havde du slet ikke ressourcer til at registrere. Det gik aldrig op for dig at du havde et barn, jeg lå under din radar (Siri omtalte altid deres forhold i datid), så kom ikke her nu bagefter, hvor det kan være lige meget, og prøve at forstå hvordan jeg har det." (side 192) Hun beskylder moren for ikke å klare å innse at hennes barndom er hennes, og ikke den som moren speiler seg i. "Siri var det spejl livet holdt op for hende, og som hun skulle dømmes på." (side 192) Der Siri som barn trengte ordnede, strukturerte forhold, der har Tara kun hatt kaos å tilby ... 

Siri flytter hjemmefra, og etter dette går det nedover med moren. Hun lider under fraværet av datteren, som etter hvert gjør det stort som performance-kunstner. Datterens løsrivelsesprosess innebærer at hun ikke orker kontakt med moren. Deres måte å leve livene sine på er ikke lenger kompatible med hverandre, om de noen gang har vært det ... 

Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av handlingen i boka. Ikke annet enn at moren bokstavelig talt står i fare for å gå til grunne nå som livet ikke lenger har noen mening for henne, og hun roter seg borti den ene håpløse tilfellet (les: menn) etter det andre ... I tillegg kommer at hun er psykisk syk, og aldri riktig klarer å samle seg. 

Senere skjer det noe mellom mor og datter som viser at blod er tykkere enn vann, og at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å "si opp" et mor-datter-forhold - nær sagt uansett hvor dysfunksjonelt det måtte være. Så er det kanskje likevel morens evne til å nøye seg med så lite som til slutt berger forholdet deres, slik at det atter kan være til glede og ikke bare til besvær. Tara har så lite av de klassiske mors-genene (som f.eks. "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg"-følelsesmessig-utpressing, dvs. evnen til å skape massiv skyldfølelse - slik Taras mor gjorde overfor henne - tvert i mot er hun utstyrt med et behov for å redde alt og alle, selv om hun selv synker til bunns på grunn av det) at hennes nærvær er til å holde ut - tross alt ... Taras morskjærlighet er uendelig og tar aldri slutt, selv om den ikke alltid har kommet på den måten Siri har hatt behov for  ... Og kanskje ... kanskje er ikke mor og datter så ulike heller, når det kommer til stykket - i alle fall ikke dersom man trekker fra Taras psykiske sykdom og manglende evne til å stå i ting over tid. 

I de første nesten hundre sidene er Tara jeg-person og forteller. Senere fortelles historien i tredje-person entall - hovedsakelig fra Taras perspektiv, og mot slutten også fra Siris perspektiv. Dette er et fortellergrep som noen kanskje vil oppfatte som litt rotete, men som jeg likte godt. Årsaken er at vi får se Taras liv fra flere sider, og dette gjør det enklere å forstå henne. Tara er en person som hjelper andre heller enn å sørge for å komme seg videre i eget liv. Kanskje kompenserer hun også for gammel skyld fordi hun ikke klarte rollen som mor, gjennom å hjelpe andre? Vi kommer tett inn på et menneske som sliter psykisk, og som burde ha fått mer hjelp fra det offentlige, særlig da Siri var et lite barn. Dermed får historien også et snev av skarp samfunnskritikk, fordi det blir så tydelig hvordan de dårligst stilte i samfunnet har det. Det er en svært vond historie som fortelles, og som - til tross for forsoningen til slutt - handler om en grenseløs og selvutsettende mor, som ikke har fått til livet sitt, og om en datter som ikke på noen måte ønsker å bli som sin mor, og som på veien inn i voksenlivet er nødt til å skape avstand til moren for selv å få puste. 

Forfatteren har i et intervju i Kristelig Dagblad 8. april 2016 uttalt at Taras mor er et indirekte portrett av hennes egen mor. Hun har også ønsket å skildre skammen man kan føle når man ikke klarer å fylle morsrollen.

I intervjuet uttaler Kirsten Thorup også følgende:

”Tara er socialt set på mange måder et udsat og sårbart individ, men hun har samtidig en trang til at hjælpe andre. Og det ligger heldigvis dybt i mennesket, at man hjælper andre, hvis man kan se, at der er et behov. Det er naturligt for mennesker at hjælpe hinanden. Ellers ville samfundet heller ikke kunne fungere. Og Tara forsøger at hjælpe sig selv ved at hjælpe andre.”

Sværere har Tara det som sagt ved at tage sig af sin datter, Siri. Og der er flere steder tale om, at mor og datter bytter roller, så det er datteren, der må tage sig af sin mor.

”Det er også med til at skabe dramaet i romanen. For det er meget svært for børn, hvis de skal være forældre for deres forældre. Men det skal datteren her for moderen, der hele tiden svinger mellem at holde sig oppe og gå ned.”

Det er mye symbolikk i boka, som særlig kommer frem i skildringen av Siris kunst. En høne spiser sitt eget egg/avkom og fremstår som en kannibalistisk mor. I en annen performance-opptreden bruker Siri sin langtkomne graviditet som en del av sitt kunstverk. "I de snart ti år hun hadde utviklet sin performancekunst, hadde hun arbejdet med at lægge barndommen i aske. Hun startede hver ny performance fra et nullpunkt, i en bevægelse fra intet til noget. Hun gestaltede en ordløs poesi hinsides længsel og sorg. Hendes kunst- og livsprosjekt var en slags omvendt sorgarbejde, en besværgelse af barndommens tomme skape og tunge overfrakker." (side 382)

Kirsten Thorups roman "Erindring om kærligheden" er en viktig, godt skrevet roman som får oss til å forstå både morens og datterens perspektiv. Begge er på sine vis ofre for omstendighetene. Tara er ikke et ondt menneske. Hun kunne bare ikke bedre. Siri er heller ikke et utakknemlig eller egoistisk barn. Men for at hun selv skal overleve og komme seg løs fra arvesynden i sin mors familie, må hun løsrive seg. Det innebærer at hun må skyve moren sin fra seg. Romanen viser til fulle hvordan det er de vi elsker høyest som sårer oss mest. Finnes det tilgivelse for det største sviket av alle: en mors svik overfor sine barn? Og: er det ikke nettopp gjennom tilgivelsen av foreldrene og deres mange mangler at det er mulig å stige frem som et modent og voksent menneske, som fullt ut tar ansvar for sitt eget liv? 

Jeg håper at riktig mange får øynene opp for denne boka når den kommer ut på norsk senere i år. Boka har mange lag, og det gjør den velegnet som boksirkel-bok. Det finnes garantert like mange ulike opplevelser av denne boka som det finnes lesere. De første 50-70 sidene er tunge å komme gjennom, men så løsner det og da klarer du ikke å legge den fra deg. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Danmark: 2016
Originaltittel: Erindring om kærligheden 
Språk: dansk
Forlag: Gyldendal (i Danmark)
Antall sider: 462
ISBN: 978-87-02-22772-7
Boka har jeg kjøpt selv

Denne boka kommer ut på norsk i juni 2018 - på forlaget Gyldendal

Kirsten Thorup (Foto: Lærke Posselt -
jeg har lånt bildet av Gyldendal forlag)

Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

"In the Crosswind" (Regissør: Martti Helde)

Visuelt vakker stillbildefilm i svart-hvitt fra Estland 

Noe av det fine med å lese mye god litteratur, er at det nokså ofte dukker opp preferanser til annen litteratur og film. For den nysgjerrige bok- og filmelsker er det dermed nok av spor å følge, og dette gjør at interessefeltet bare vokser og vokser. Slik er det med Patti Smiths siste bok "Devotion" i serien Why I write. Vi har ikke kommet lenger enn til andre linje i det første kapittelet "How the Mind Works" før filmtittelen "Risttuules" - med den engelske tittelen "In the Crosswind" - dukker opp. Dette skriver hun blant annet:

"It is Martti Helde´s requiem for thousands of Estonians who suffered mass deportation to Siberian collective farms in the spring 1941, when Stalin´s troops rounded them up, separated families, and herded them into cattle cars. Death and exile, their fate reassigned. 

The filmmaker created a visual poem through a unique dramatization of actors winding through a set of stationary human tableaus. Time suspends yet rushes, spreading images in the form of words drawn from this sad pageant." (side 5 i P. Smiths "Devotion")

Filmen gikk på norske kinoer i 2015, og hadde da tittelen "Der vindane møtes". Den gangen ble filmen betegnet som "Et fantastisk kunstverk av en film!", "Årets kinoopplevelse?", "hypnotiserende vakker film", "intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk", "poetisk praktfilm", "krigsdrama uten like", "filmatisk blanding av fotoroman og brevroman" osv. (Kilde: filmweb.no) 

Jeg fikk ikke med meg filmen da den gikk på norske kinoer, men var veldig innstilt på å få sett filmen etter å ha lest om den. Jeg bestilte DVD`en fra Amazon. (Den er nemlig ikke å få tak i i Norge, noe som forundrer meg stort.)

Heldur og Erna

Det historiske bakteppet for filmen er deportasjonen som fant sted i mai/juni 1941 (som kalles junideportasjonen), like før landet ble invadert av Hitler-Tyskland. Det var først og fremst politiske opponenter som ble fjernet, men også politikere, politimenn, velstående forretningsfolk og landeiere led en tilsvarende skjebne. Familier ble splittet. Mennene ble stort sett henrettet med en gang eller sendt til Sibir, der de senere døde. Kvinner og barn ble sendt til bosetninger i Omsk, Kazakhstan o.l. Omlag 60 % av dem døde. (Kilde: Wikipedia)

"In the Crosswind" er basert på en reell dagbok fra en kvinne - Erna Tamm -  som ble deportert sammen med barnet sitt, mens mannen hennes ble sendt et annet sted. 

Familier splittes

I filmens innledning er vi vitne til et ektepar (Erna og Heldur) og deres datter, som lever et harmonisk liv på landsbygda. Ektefellene elsker hverandre høyt, og han virker bekymret. Så kommer de sovjetiske okkupantene, og de må reise fra den tilværelsen som hittil har utgjort deres liv. 

En reise til ukjent sted

Resten av historien fortelles i form av stillbilder - alt i svart-hvitt - mens Erna skriver i dagboken sin, hele tiden henvendt til mannen sin, som hun håper at hun skal treffe igjen. Det er et liv i sult og fattigdom. I perioder lever de av 200 gram brød pr dag. Barna får ingenting, så de voksne må dele brødrasjonene med dem. 

Hvor føres Heldur hen?

Nettopp det forhold at filmen fortelles i form av stillbilder, gjør det hele utrolig sterkt. Kameraet beveger seg mellom menneskene, og i utescenene kan vi se at klær og hår flagrer.  Teknikken kalles tableaux vivants/levende bilder, med fryste øyeblikksbilder av virkelige mennesker, som kameraet beveger seg gjennom.

Dette gir et tredimensjonalt bilde av hver situasjon, som altså er frosset fast. Mens vi hører Ernas stemme, der hun i dagbokform hele tiden henvender seg til Heldur, mannen hun en gang levde sammen med ... Hele tiden lavmælt, som om hun ikke ønsker at noen skal høre henne.

Kvinner og barn fraktes bort fra Estland

Etter hvert går årene. Noen av kvinnene gifter seg med menn av fienden - noen av kjærlighet, andre for å overleve. Erna har fremdeles drømmen i seg om å se mannen sin igjen - også etter at datteren er død. Hun gifter seg derfor aldri på nytt.

Livet i nytt land

Da Stalin dør i 1953, blir det slutt på det beinharde regimet og estlenderne som fremdeles er i live og som ønsker det, får vende hjem til Estland. Erna er blant dem som ønsker dette, etter 12 år i tvunget eksil. Får hun noen gang se mannen sin igjen? 

Dette er en av mest spesielle og originale filmene jeg noen gang har sett! Den hadde sin internasjonale premiere på Toronto International Film Festival i 2014. Det er nok også årsaken til at den ble satt opp på norske kinoer høsten 2015. Som en anmelder i Natt & Dag skrev om filmen:

Årets kinoopplevelse?
Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse." Terningkast 6, Natt&Dag

Jeg håper at denne filmen blir enklere å få tak i! Den er nemlig vel verdt din tid! Og musikken - den er avsindig vakker!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Risttuules
Nasjonalitet: Estland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Prevel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep
Spilletid: 87 min.

Jane Gardam: "En trofast hustru"

Koloni-roman av beste engelske merke! 

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger (og har skrevet mange reisebrev her på bloggen om dette - både fra 2015 og 2017), men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget. 

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: 

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". 

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste. 

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer. 

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under. 

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg. 

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid. 

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ... 

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk. 

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker. 

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet. 

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen. 

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ... 

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham. 

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ... 

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning. 

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv. 

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt? 

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler? 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Man with the Wooden Hat
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt:Ragnhild Eikli
Antall sider: 260ISBN: 978-82-05-50187-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget