Polperro - en fiskelandsby i Cornwall - Storbritannia (artikkel 5)

Rene tilfeldigheter førte min mann og meg til den lille fiskelandsbyen Polperro i Cornwall på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år. Hadde det ikke vært for at vi kom til Monk´s House mange timer før stedet åpnet og helt spontant måtte finne på noe annet mens vi ventet på åpningen, ville vi aldri ha snakket med en kunstner på et kunstgalleri i nærheten. Hennes foreldre hadde i sin tid vært på bryllupsreise i Polperro, og dette snakket hennes mor om fremdeles - over tyve år senere. Nettopp slike reisetips er helt gull, så vi satte umiddelbart stedet opp på reiseruten vår. Det skulle vi ikke angre på, for maken til pittoreskt sted skal man virkelig lete lenge etter!

Inneklemt i en smal dal ligger den lille fiskelandsbyen, som er høyst levende og ikke gjennom-turistifisert enda, selv om det ikke skal underslås at flertallet av husene - i alle fall var det mitt inntrykk - i realiteten er sommersteder for mange. 

Når man kjører ned mot Cornwall fra sydkysten av England, er 

Polperro nesten det første stedet man kommer til.

På Wikipedia kan jeg lese at stedet så tidlig som i 1303 var kjent som en fiskelandsby, selv om det også er velkjent at smugling utgjorde en vesentlig del av innkomstene helt tilbake fra det 12. århundre. 

Videre kan jeg på Wikipedia lese at stedet ble utsatt for kraftig uvær i 1774 og senere også i 1817 og 1824. All bosetning langs Cornwallkysten helt ned til Land´s End opplevde store ødeleggelser i 1817, selv om ingen liv gikk tapt. Stormen i 1824 var imidlertid den verste av dem alle. I Polperro ble det bygget en ny molo som skulle gi bedre beskyttelse mot fremtidig uvær, og det er denne moloen vi kan beskue den dag i dag. 

Polperro sentrum

Bebyggelsen i Polperro er intet mindre enn vidunderlig, og det meste av bygningsmassen er selvfølgelig fredet. Det er ikke fritt frem å få male husene i hvilke farger man ønsker, idet alt skal være slik det alltid har vært. Nettopp dette gjør stedet til en turistmagnet, og turisme er mye godt det stedets innbyggere lever av den dag i dag. Fisket har mao. mistet sin sentrale betydning, men det påstås like fullt at det er noen båter i drift for å skaffe sjømat i alle varianter - primært mtp. stedets restauranter antakelig ... At det nettopp skulle bli her vi fikk vårt mest skuffende fiskemåltid noen sinne, var derfor en stor strek i regningen ... En sea food platter minnet mest om fiskefingre fra barndommen, der alt var frityrstekt til det ugjenkjennelige ... Klage på maten førte bare til at den uerfarne ungpiken som trakterte oss sa at "men slik lager man fiskemat her for tiden". Særlig!

Synkende vannstand

I alle kystbyer i Storbritannia er noe av det mest fascinerende, synes jeg, at det er så enormt stor forskjell på flo og fjære. Eksakt hvor mange meters forskjell det er skal ikke jeg gjette på, men forskjellen kan under gitte omstendigheter bli opp mot 10 meter. Ved fjære sjø ligger derfor alle båtene på tørt land, mens de flyter slik de skal når det er flo. Enorme vannmengder er i begevelse, for to ganger pr. døgn er det flo og tilsvarende to ganger fjære. Man trenger ikke all verdens fantasi for å forstå at dette påvirker livet langs kysten i svært stor grad. 

Alle husene i Polperro har sine helt egne historier, noe tom. navnene på husene forteller sitt om. "Smuggler´s House" het for eksempel ett hus. Dette er sider ved landsbyen jeg selv ikke har satt meg inn i. Mannen min og jeg får i grunnen aldri nok av nydelige fiskelandsbyer, så bare det å være der, kjenne lukten av sjø, kjenne på elementene i naturen, kjenne på stemningen - alt dette var tilstrekkelig for oss. Fordi vi nå har vært der, kommer imidlertid alt vi senere måtte komme over av lesbare ting om Polperro til å skjerpe sansene. Sånn er det bare med steder man har besøkt og sånn sett fått et slags forhold til. 

Jeg avslutter denne artikkelen med å ta med noen av bildene jeg tok under vårt opphold i Polperro. Enjoy!

Nydelig uansett hvor man ser ... 

Havna tømmes for vann

Og dermed lå alle båtene på land ...

Innerst i bukta var det ikke så stor forskjell på flo og fjære som utenfor moloen 

Originale og stemningsfulle serveringssteder 

Båtene i inne i bukta

Stranda utenfor moloen 

Polperros indre havn 

Konstruert for å tåle å stå på land halve døgnet

Skjarmerende fiskeutstyr 

Alle kystbyer har sin historie om ektemenn, brødre og fedre som ble borte på 

havet ... I Polperro får de etterlatte gjerne en minnebenk etter seg ... Akkurat denne
benken var imidlertid ikke en slik minnebenk, men mer en hedersbenk til en mann
i levende live.

På ett av hustakene var det et måkerede. Vi ble noe fascinert av disse 

stygg-skjønne måkeungene.  

Hjelp! Hvor er mamma?

Skjarmerende, skjarmerende og atter skjarmerende! 

Pittoresk helt ned til minste detalj!

Dagen etter skinte sola, og vi tok oss en tur ned til havna før vi reiste videre. 

Atter fjære sjø etter en natt med flo

Charleston - møtested for Bloomsbury-gruppen, East Sussex - Storbritannia (artikkel 4)

Hovedhuset på Charleston

Som nevnt i dette blogginnlegget, besøkte mannen min og jeg Charleston under vår rundreise i Storbritannia tidligere i sommer. 

Charleston er stedet hvor Bloomsbury-gruppen i England pleide å møtes i første halvdel av det 19. århundre. Gruppen besto bl.a. av forfattere, intellektuelle, filosofer, kritikere og kunstnere - og som eksempler på medlemmer av gruppen kan nevnes forfatterekteparet Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) og Leonard Woolf (f. 1880 d.d 1969), Lytton Strachey (f. 1880 d. 1932), Roger Fry (f. 1866 d. 1934), Duncan Grant (f. 1885 d. 1978), Thomas Stearns Eliot (f. 1888 d. 1965), Edward Morgan Forster (f. 1879 d. 1979) - for ikke å glemme husets eiere selv i årene fra 1916: Vanessa Bell (f. 1878 d. 1961) - Virginia Woolfs kunstnersøster - og ektemannen Clive Bell (f. 1881 d. 1964), skjønt ekteskapet mellom dem for en stor del var over på tidspunktet for kjøp av Charleston. Like fullt skulle ekteskapets formelle rammer bestå livet ut, selv om Vanessa senere (dvs. i 1918) fikk datteren Angelica med Duncan Grant, noe datteren var uvitende om inntil Vanessa fant det for godt å fortelle henne dette etter at hun var blitt voksen. 

Den praktfulle hagen

Charleston ligger praktfullt til i svært landlige omgivelser. Bare hageanlegget er vel verdt et besøk - uten at det skal stikkes under en stol at det er fascinerende å bevege seg rundt i huset, som rommer så mye kultur fra en forgangen tid.  

Opprinnelig var Charleston ment å skulle være et landsted (country retreat) hvor Vanessa Bell og hennes familie kunne trekke seg tilbake fra hverdagens kjas og mas. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble Charleston imidertid deres permanente hjem. Ekteparet fikk to sønner -  Quentin (f. 1910 d. 1996) og Julian Bell (f. 1908 d. 1937) - og senere datteren Angelica, som altså ikke var Clive Bells datter når det kom til stykket. Mens Julian endte sitt liv på tragisk vis under den spanske borgerkrigen i 1937, skulle det bli Quentin som tok seg av Charleston etter hvert, og som sørget for at Charleston Trust ble opprettet. 

The Studio/atelieret

Det var dessverre ikke tillatt å fotografere inne i huset - ikke en gang uten blitz, og det synes jeg alltid er veldig synd. Heldigvis har stiftelsen laget et flott og innholdsrikt hefte med mange bilder og mye historie, og dette sikret jeg meg selvfølgelig. Dermed kan jeg nå i ettertid slå opp hva det skulle være hva gjelder husets og gårdens historie fra 1916 og til dags dato. 

Dyktige guider sto i hvert eneste av rommene i husene, og på oppfordring la de engasjert ut om rommenes historie. Da vi var inne i det som kalles "The Garden Room" fikk vi bl.a. høre den dramatiske historien om da Vanessa valgte å fortelle sin datter Angelica hvem som var hennes rettmessige far.

Clive Bell´s Studio

The Studio/atelieret

Alle rommene i huset er kunstferdig utsmykket. Alle kunstnerne som kom og gikk i årenes løp bidro til husets spesielle egenart. Når noe var utslitt, ble det bare malt over - uten tanke for det unike som dermed ble tildekket av ny maling. Vanessa Bell, Duncan Grant og Roger Fry - betegnet som "the three chief painters of Bloomsbury" - dominerer riktignok hva gjelder husets nåværende dekor. 

                                                                     Vanessa og Clives sønn Quentin har skrevet flere bøker om Bloomsbury og menneskene som ferdet der: "Bloomsbury" (1986), "Virginia Woolf, A Bigraphy" i to bind (1972) m.m. 

Stiftelsen Charleston ble opprettet i 1980, og huset og hagen var da svært forfallent. Det er lagt ned mye penger og ressurser i å gjenskape huset slik det fremsto på 1950-tallet. Å bevege seg rundt i alle husets rom - Clive Bell´s Study og soverom, i kjøkkenet og spisestuen, biblioteket, Maynard Keynes´s soverom (en så fast gjest at det ble laget et permanent rom til ham), Duncan Grant´s soverom, gjesteværelset (tidligere barnerom - nå kalt The Spare Bedroom), hagestuen, Vanessa Bells soverom og The Studio (atelieret) - det er en vandring tilbake i historien til et sted hvor kunsten i sin tid blomstret, der det var høyt under taket og hvor det meste var tillatt - enten det var støyete og bråkete barn som lekte i hagen eller intellektuelle som diskuterte høytsvevende filosofiske temaer, seksualmoral, politikk eller religion. 

Du kan lese mer om Charleston på deres nettside, og det er dessuten mulig å se mange fine bilder fra stedet ved ganske enkelt å google på stikkordene charleston, sussex og art. Jeg avslutter denne artikkelen med noen av mine egne bilder.

Hovedhuset og atelieret

En byste i hagen

Hagen

Hagen

Karpedammen

Statue ved karpedammen

Hovedhuset

Vakre Beachy Head i East Sussex - Storbritannia (artikkel 3)

Mannen min og jeg var på rundtur i Storbritannia i sommer, og dette har jeg bl.a. skrevet om i dette blogginnlegget. 

Egentlig drømte vi først og fremst om å se "The White Cliffs of Dover", og dem fikk vi også sett. Men så fikk vi høre at de hvite kalkklippene var enda vakrere ved Beachy Head, som ligger i East Sussex, rett ved byen Eastbourne. Helt spontant kjørte vi derfor ned til Beachy Head - og det på en dag hvor det blåste stiv kuling. Sol og blå himmel, men altså en vind som omtrent kunne blåse oss over kanten av klippene, om vi ikke konsentrerte oss hardt der vi strevde med å få tatt så fine bilder som mulig. 

Bare for å illustrere hvor heftig vinden var, har jeg tatt med et bilde av meg selv. Frisyren gikk fullstendig føyken, for å si det sånn ... Og med en slik vind var det med noe skrekkblandet fryd vi nærmet oss kanten av klippene - vel vitende om at de hvite kalkklippene ville sett aller best ut dersom vi kunne ha hengt noen meter utenfor kanten. 

På Wikipedia kan man lese at det på klippens høyeste punkt er hele 162 meter ned til havoverflaten. Ikke til å undres over at "its height has ... made it one of the most notorious suicide spots in the world". 

Det lille fyret - Beachy Head Lighthouse - som kan ses ved foten av klippens høyeste punkt er i dag først og fremst en turistattraksjon og et objekt for fotolystne besøkende. Området er kjent for sine skipsforlis i det 17. og 18. århundret - den gangen et velfungerende fyr var alfa og omega for sjøfarerne. 

Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene vi tok ved Beachy Head. 

Beachy Head lighthouse 

En utsikt egnet til å ta pusten fra en

Med Belle Toute lighthouse i horisonten - i dag brukt som Bed & Breakfast

Virginia Woolf og Monk´s House i East Sussex - Storbritannia (artikkel 2)

Som bebudet i et tidligere blogginnlegg, akter jeg å skrive om årets store ferietur for min mann og meg - en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Scottland), hvor vi valgte ut noen steder av betydning for oss. Som første utdypende artikkel har jeg valgt meg Virginia Woolf´s Monk´s House i East Sussex. 


Aller først helt kort om forfatteren selv ... Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) var forfatter og en viktig del av den såkalte Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden (kilde: Wikipedia). I løpet av sitt liv skrev hun en rekke romaner, men også essays, noveller, prosa og biografier. Aller mest kjent er nok "Mrs. Dalloway", "To the Lighthouse", "Orlando", "Jacob´s Room" og "The Waves". 

Byste av Virginia Woolf i hagen

Det mest signifikante kjennetegnet ved Virginia Woolf´s forfatterskap er at hun - i motsetning til datidens forfattere - ikke var så opptatt av ytre handling, men mer av romanpersonenes indre sjelsliv, deres indre monologer. Denne fortellerstilen kalles "stream of consciousness" og bryter med det vi vanligvis oppfatter som en mer tradisjonell fortellerstil - med et kronologisk, narrativt eller fortellende hendelsesforløp. Woolf fikk på denne måten frem at ulike personer kunne oppfatte en og samme hendelse på høyst forskjellig vis - mao. at det egentlig ikke fantes en eneste objektiv sannhet. Dette var viktig for henne. 

Monk´s House

Virginia Woolf debuterte som forfatter i 1915 - med romanen "The Voyage Out" - i en alder av 33 år, tre år etter at hun giftet seg med Leonard Woolf, også han forfatter (blant annet). Virginia Woolf slet med depresjoner (og sin bipolare sykdom) og endte til slutt sitt liv gjennom selvmord i 1941. Hun ble 59 år. 


Spesielt interesserte oppfordres til å lese mer om Virginia Woolf på Wikipedia - fortrinnsvis den engelske, som inneholder langt flere detaljer om hennes liv enn den norske siden. 

Virginia Woolfs sovekammer

Forfatterekteparet kjøpte Monk´s House i Sussex i 1919, og bestemte seg for at dette skulle bli deres "country retreat", eller landsted som vi ville ha kalt det i Norge. Her reiste ekteparet ut i helger, jul, påske og sommerferier. Det var også her Virginia Woolf skrev mange av sine romaner. 


Landstedet bærer indirekte preg av Virginia Woolfs mentale tilstand, der hun lengtet etter fred og ro for å klare å skrive. Mye er gjort av ytre ting for å gi henne denne roen, mens de største problemene nok var av mer indre karakter når det kom til stykket. Blant annet er hennes soverom eller sovekammer fullstendig atskilt fra resten av huset, med egen inngang, slik at tjenerskapet ikke skulle forstyrre den store forfatteren. Da heller ikke dette var nok, fikk hun bygget et lite skrivestue ute i hagen. Her kan besøkende se hvordan hun hadde innrettet seg for å finne den maksimale skrivero. 

Skrivestuen i hagen

Ekteparets dagligliv er bekrevet i en brosjyre jeg selvsagt sikret meg mens vi var i Monk´s House og tilhørende hage, der alt er lagt til rette for avslapning og fred. Huset er ikke stort, selv om det opprinnelig besto av tre hus som er bygget sammen. Det mest forunderlige er at kjøkkenfascilitetene er såvidt beskjedne, men så var kanskje ikke mat det ekteparet var mest opptatt av?

Et skatoll i husets oppholdsrom/stue

"She loved this landscape, both understanding and deploring the reasons why it was gradually being invaded by the modern world, of which she was herself one symptom: their garage had once been the village forge. Walking also helped her to get the right rhythm into her sentences." (Sitat fra brosjyren om Virginia Woolf og Monk´s House). 

Portrett av Virginia Woolf, malt av søsteren
Vanessa Bell ca. i 1912

Hva gjorde aller mest inntrykk mens vi besøkte stedet? Kanskje først og fremst at det var så fredelig der! Hagen er stor og er alt annet enn ryddig og "pen". Tvert i mot preges den av en frodighet som det er sjeldent å se i dag, opptatt som de fleste er av at alt skal se kultivert og "ordentlig" ut. Mest sannsynlig er dette ingen tilfeldighet, men akkurat slik det var den gangen Virginia og hennes ektemann ruslet rundt her, tok livet med ro og forsøkte å finne inspirasjon til stadig nye romaner eller hva det nå var de holdt på med. 

Spisestuen

Huset inneholder møblene som ekteparet omga seg med. Det eneste som ikke er 100 % autentisk er boksamlingene vi kan se spesielt inne på Virginia Woolfs sovekammer. Titlene er forsøkt gjenskapt så virkelighetsnært som mulig, men boksamlingen er dessverre spredt for alle vinder. 

Hagen

Det fredelige preget over stedet, som ble understøttet av at det ikke var spesielt mange besøkende mens vi var der, gjorde at man nesten forventet at hovedpersonene selv kunne komme når som helst ... Her har tiden stått fullstendig stille i flerfoldige tiår ... 


Hvis du ønsker å besøke Monk´s House i Sussex, så kan det være lurt å gå inn på denne nettsiden. Her finner du veibeskrivelse til stedet, som ligger øst for Brighton. Adressen er Rodmell, Lewes, BN7 3HF, og stedet er relativt enkelt å finne - særlig dersom man som oss har GPS i bilen så klart. Det er dessuten ingen vits i å komme for tidlig på formiddagen, for huset åpner først kl. 13.00.

Huset med vinterhage

Mitt klare råd er - dersom man er over gjennomsnittlig interessert i litteratur - ikke hopp over denne perlen av et hus dersom du tilfeldigvis skulle befinne deg i Sussex!


Mens vi var i Sussex, besøkte vi selvsagt også Charleston, selveste Bloomsbury-gården hvor Virginia Woolfs søster Vanessa Bell holdt til, men dette kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg. 

Om min rundreise i Storbritannia i sommer (artikkel 1)

Beachy Head

Det har blitt lite lesing og lite blogging så langt i sommer. Jeg kan imidlertid berolige mine lesere med at jeg verken har gått på en lesesperre- eller skrivesperre-smell, men ganske enkelt "bare" har hatt litt ferie. En type ferie der opplevelsene i aller høyeste grad kom i veien for lesingen - med mindre det dreide seg om reiselektyre. 

Virginia Woolfs sommerhus i Sussex
(i dag museum)

I siste halvdel av juni reiste mannen min og jeg Storbritannia rundt. Vi leide bil med utgangspunkt i Heathrow flyplass utenfor London, og tok i første omgang for oss Syd-England (bl.a. Eastbourne og Brighton), deretter Wales og så Skotland - før vi returnerte til England igjen og endte i Oxford et par dager. 

På forhånd hadde vi laget en slags grovskisse av en plan mtp. hva vi ønsket å se, og det var viktig for oss at planene ikke var så fastspikret at det ikke var mulig å endre disse underveis. 

Chesil Beach

I tiden fremover kommer jeg til å skrive om våre reiseopplevelser - ta for meg sted for sted som vi besøkte. I dette innlegget ønsker jeg imidlertid å gi noen smakebiter på hva jeg kommer til å skrive om - i første rekke ved å beskrive reiseruten vår.

Durdle Door

Noe av det første vi gjorde var å kjøre til Dover fordi vi begge hadde en drøm om å se "the White Cliffs of Dover". Nokså tilfeldig førte dette oss videre til Beachy Head lenger sør i England - et sted hvor klippene var enda hvitere og mer skarpskårne i landskapet.

Landsbygda utenfor Bath

Vi la inn en overnatting i Eastbourne og en i Brighton, mens vi la vekt på å få sett Virginia Woolfs sommerhus i Sussex og like så Charleston - stedet hvor forfattere og andre intellektuelle - den såkalte Bloomsbury-gruppen - møttes for over 100 år siden. 



Siden vi var i nærheten og fordi Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg, 
kunne vi dessuten ikke kjøre forbi denne stranda, som eksisterer i virkeligheten. Dessuten måtte vi se naturperlen Durdle Door, mens vi klemte inn et lite lunchstopp i Weymounth. 

Et besøk - og overnatting - i Bath, stedet som ofte omtales bl.a. i Jane Austens romaner, kunne vi heller ikke kjøre forbi. En tur innom et romersk bad og spa hørte i så måte også med. 

Naturen på landsbygda i England er vakker. Og jeg er like fascinert hver gang 
jeg ser litt falleferdige gårder, masse sauer eller kyr og grønn-grønne enger eller "moors". 

Polperro

I Cornwall la vi inn en overnatting i den lille fiskelandsbyen Polperro samt i kunsterlandsbyen St. Ives. På begge steder var vi vitne til hvor enorme forskjeller det er mellom flo og fjære - et forhold befolkningen må ta høyde for i sine dagligliv. 

Og nå holdt jeg nesten på å glemme at vi også var innom Stonehenge. Selvsagt måtte vi dit!

Stonehenge

Flere steder i Wales sto dessuten for tur - etter York. 

Så fulgte Skotland, hvor turen startet i Edinburgh, fortsatte til Oban, der vi også la inn en båttur ut til Hebridene (nærmere bestemt til øya Mull) - før vi på en måte landet litt i den lille landsbyen Dufftown, selve hovedstaden for single malt whisky-produksjonen. Og det er vel unødvendig å legge til at her ble det whisky-smaking og mange besøk til forskjellige destillerier. En tur med damplokomotivet Jacobite fra Fort William til Mallaig var dessuten et "must". 

De to siste dagene av ferien vår tilbrakte vi i Oxford - den kanskje flotteste byen av dem alle! 

Mer detaljer og ikke minst bilder følger i tiden som kommer! Det er bare å følge med dersom du er interessert!

"Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (Regissør: David O. Russell)

Om livets gyldne øyeblikk selv når alt er som mørkest

Jeg har som ambisjon å komme meg gjennom alle filmene som fikk Oscar under prisutdelingen tidligere i år, og så langt har jeg rukket å se "Operasjon Argo" (beste film, beste filmatisering og beste filmklipp), "Historien om Pi"/"Life of Pi" (beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter),  "Les Miserables" (beste kvinnelige birolle for Anne Hathaway, beste lydmiks og beste sminke og hår), "Anna Karenina" (beste kostymedesign) og "Amour" (beste fremmedspråklige film). Mens det har drøyd noe før jeg har fått sett "Seaching for Sugar Man" (beste dokumentarfilm) som jeg har liggende på vent på DVD, har jeg nå omsider fått sett "Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (beste kvinnelige hovedrolle til Jennifer Lawrence). Og jeg skal selvsagt se både "Lincoln" (beste mannlige hovedrolle til Daniel Day-Lewis og beste produksjonsdesign) og Django Unchained (beste mannlige birolle til Christoph Waltz og beste originalmanus) når disse foreligger på DVD. 

"Silver Linings" viste seg for øvrig å være en temmelig annerledes film enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Genren som er oppgitt er romantisk komedie, mens jeg kanskje heller ville ha beskrevet den som en svart komedie. 

I filmens åpningsscene er Pat Solitano i ferd med å forlate en psykiatrisk klinikk, hvor han har vært innlagt i åtte måneder. I tilbakeblikk får vi vite om hva som har skjedd i nær fortid; Pat har mistet kona, huset, jobben ... alt! Og grunnen er for så vidt "enkel" nok. Etter å ha tatt kona på fersken mens hun var utro, var han nær ved å ta livet av hennes elsker. Slikt gjør man ikke ustraffet, uansett hvor "god" grunn man måtte ha ... 

Nå er Pat erklært så godt som frisk, og han skal gå i terapi for gradvis å vende tilbake til livet. Kona, som i mellomtiden er blitt hans eks-kone, har fått innvilget besøksforbud, og Pat får ikke en gang lov til å kontakte henne pr. telefon. Han skal bo hos sine foreldre mens han kommer seg. Ingen ideell løsning siden foreldrene hans er noe spesielle, men hvilket valg har egentlig en mann som ikke eier nåla i veggen og som er uten inntekt?

Underveis aner vi at alle rundt ham sliter med sine ting. Selv de som tilsynelatende er lykkelige og har "alt", lever et liv i et slags falsum. Lykken - eller aller helst forventingen om lykken - er tung å bære når man ikke føler at dette er en autentisk del av en selv ... 

Pat har for vane å si det som det er, nokså rett frem uten særlig filter, og dette fører ham opp i en del vanskelige situasjoner. Ofte ser det ut til at det er han som er "gal", mens det egentlig er omgivelsene som sliter. Som faren som har mistet jobben sin, også han pga. et uhåndterlig sinne og lav impulskontroll, og som nå satser alt på oddsen ... Mens moren går rundt og later som om alt er i skjønneste orden. 

Så blir Pat presentert for svigerinnen til en kamerat av det krampe-lykkelige slaget ... Pat, som er fast bestemt på at han vil ha sin eks-kone tilbake og hvis handlinger er motivert ene og alene ut fra dette formålet, tiltrekkes etter hvert mot sin vilje til Tiffany, som på mange måter er av samme slaget som ham. Vanskelig å omgås, sier ting rett fra levra uten tanke for om det kan såre ... Men i motsetning til Pat, som virkelig forsøker å møte det meste med et smil og som leter etter livets gylne øyeblikk - the silver linings - kommer det sjelden så mye som et smil over Tiffanys lepper ... Enke som hun er etter at ektemannen ble drept i en ulykke, og som har døyvet sorgen ved å være så promiskuiøs at hun er blitt en "snakkis" i nabolaget ... Hva har disse to egentlig å by hverandre når det kommer til stykket? 

"Silver Linings" kan vel best beskrives som en fornøyelig film av det noe mer alvorlige slaget. Litt utypisk amerikansk for å si det sånn, der jeg vanligvis opplever komediene som mer heseblesende og hysteriske. Skuespillerprestasjonene er meget gode, selv om tanken på at rollen som Tiffany egentlig skulle ha vært bekledd av Anne Hathaway aldri slapp helt taket. Like fullt er dette absolutt en severdig film, som det er vel verdt å bruke tid på. Det bør vel for øvrig nevnes at filmen ble nominert til hele åtte Oscars, og at det faktisk var Jennifer Lawrence i rollen som Tiffany som stakk av gårde med den eneste Oscar-statuetten som ble tildelt. Bradley Cooper har aldri vært min favorittskuespiller, men i det siste har jeg sett ham i et par roller - bl.a. i "The Words" (en film jeg riktignok bare ga terningkast tre til) - og jeg må faktisk medgi at det er noe med ham - et eller annet som kan føre ham over til mer seriøse filmroller etter hvert. Denne gangen blir det terningkast fem - et svakt et. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Silver Linings Playbook
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Bradley Cooper (Pat Solitano), Jennifer Lawrence (Tiffany Maxwell), Robert de Niro (Pats far) m.fl.
Spilletid: 117 min.

Pat jobber frenetisk med å komme tilbake til livet

Kanskje Tiffany kan hjelpe Pat med å komme i kontakt med eks-kona?

Øver for å delta i en dansekonkurranse

Bokbloggerprisen 2014

Etter fjorårets suksess med det første bokbloggtreffet, samlet hele bokbloggarrangementskomiteen seg den 26. januar 2013 for å starte planleggingen av et nytt treff. Vi hadde nemlig ikke tenkt å gi oss med kun ett bokbloggertreff!

Det var her det begynte ... dvs. med bokbloggertreffet høsten 2012

Under en bedre middag ble det diskutert og plutselig ble det kastet ut en idè: Hva om vi, norske bokbloggere, kunne nominere og stemme over bøker vi hadde lest året i forveien for så å kåre en vinner? Hva om vi rett og slett skapte en bokbloggerpris? 

For å gjøre en lang historie kort; dette var en idè vi tente på alle sammen. Samme kveld ble BOKBLOGGERPRISEN innstiftet av Line, Lise, Gro, Silje, Elin og meg. Og nå, etter møter, diskusjoner og gode innspill fra Clementine, er vi klare for å presentere prisen for dere. 

Vi ønsker at Bokbloggerprisen skal være en pris der vi fokuserer på og inspirerer til lesing av norsk samtidslitteratur, og vi har, for å sikre at ingen sjangere føler seg  forbigått, valgt å dele den inn i to kategorier:

• Årets norske roman - som også inkluderer kriminalromaner.
• Åpen klasse - som inkluderer barne - og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger og lyrikk og mye mer.

Et annet formål med prisen er at vi ønsker å skape bevissthet blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, samt skape engasjement og diskusjon rundt norske bøker. Vi er mange mange bokbloggere i Norge og vi leser mye forskjellig. Noen er velbevandret innenfor den nyere norske litteraturen, mens andre de siste årene kanskje har lest mest engelskspråklig litteratur. Tenk så gøy det blir om vi får til å skape et fellesskap der vi diskuterer og snakker om norske bøker i ulike sjangre - der noen er eksperter og andre er litt mer ferske, hvor vi kan lære av hverandre, få tips, nye forfatterbekjentskaper og kanskje også blir utfordret i forhold til nye og andre typer bøker enn det vi vanligvis leser! Selv tilhører jeg nok dem som har en ekstra forkjærlighet for norsk litteratur, idet mellom en tredjedel og halvparten av bøkene jeg leser er norske. 

Planen er at Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år på Bokbloggtreffet, med første utdeling i 2014. Det er skal være en demokratisk og uavhengig pris, og vi har ikke noe mål om at den skal konkurrere med andre litteraturpriser.  

Hvorfor går vi ut med informasjon så tidlig? Jo, det er fordi at prisen gjelder for bøker som er gitt ut for første gang året før; denne gangen vil det dreie seg om bøker som er gitt ut og blir gitt ut i løpet av 2013. Vi vil komme nærmere tilbake med mer informasjon om selve nomineringsprosessen, men det kan være lurt å allerede nå ha prisen i bakhodet. Neste gang dere leser det som bare MÅ være årets aller aller beste norske roman, så er det bare å skrive tittelen ned og ha den klar til nomineringen starter. 

Som sagt, mer informasjon om nominering kommer etterhvert, det samme gjelder for avstemmingen når kortlisten er klar. Frem til da, håper vi i komiteen at det er mange som tenner på dette sammen med oss, og at det blir en spennende og, for mange, en litt annerledes lesevår/sommer/høst! Jeg gleder meg!

Les mer om prisen på Bokbloggertreff - bloggen, Facebooksiden og selvfølgelig på resten av komiteens blogger.

Lesegleden ligger i familien, for å si det sånn. ;-)