"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Hvar - Kroatias og Adriaterhavets perle

Deler av sommerferien i år ble tilbrakt i Kroatia, nærmere bestemt i Podstrana ca. 8 km utenfor Split. 

På ønskelisten over steder å reise til under oppholdet, sto Hvar øverst, og en utflukt med reisebyrået vårt var derfor noe av det første vi - mannen min og jeg - sikret oss. 

Vi reiste ut til Hvar i katamaranen Princess of Dubrovnic, og det tok anslagsvis 1 1/2 time å reise fra Split til Hvar by. Dette overrasket oss i grunnen, fordi det på kartet ser ut til at øya ligger rett utenfor fastlandet. Det skal imidlertid sies at vi måtte innom Milna på øya Brac, og dette forsinket nok ankomsten en del.


I følge Wikipedia bor det i overkant av 4100 mennesker på øya Hvar, og de fleste bor i selve byen Hvar. Byen var lenge et historisk senter for handel og kultur i Adriaterhavet, og i perioden fra det 13. til det 18. århundre lå øya under venetiansk styre. Her fungerte den som en viktig base for forsvar til sjøs. Den bygningsmassen vi i dag finner i Hvar by er veldig typisk for venetiansk byggestil. 

Allerede i 1868 begynte man å bruke øya som et sted for rekreasjon for turister. Og slik har det fortsatt frem til i dag. Øya er rangert som en av verdens ti vakreste øyer, noe det asurblå havet og dyrkningen av lavendel på øya må ta sin del av æren for. 

Dersom du er interessert i øyas historie, kan du lese mer om denne her. 

Det er selvsagt begrenset hva man rekker i løpet av noen få timers opphold på en øy som Hvar. Vi valgte å bli med på en liten sightseeing-tur til et par klostre - bl.a. fransiskanerklosteret og benediktinerklosteret. Deretter måtte vi få i oss litt mat, og så ble det vel egentlig aller nådigst tid til litt bading. Vi fikk i alle fall sett så pass av øya at vi fikk lyst til å prioritere en ukes ferie her en gang - fortrinnsvis mens lavendelen er i blomstring (frem til i slutten av juli, ut fra det vi forsto). 

Venetiansk bygningsmasse, et blått-blått hav, fantastiske badetemperaturer, mange koselige og intime strender, bugnende markeder, muséer og til og med en katedral, et yrende båtliv, glade mennesker over alt - og en ganske stor øy det helt klart er spennende å utforske! For ikke å glemme noe av det aller viktigste: god mat og drikke! Øya har til og med en egen vinproduksjon! Ellers er det lavendel i alle varianter som er den store salgsvaren her. 


Guiden vår var opptatt av å fremheve at Hvar anses som Kroatias jetset-øy nr. 1, og at det ikke er uvanlig at man kan treffe på en kjendis eller to under et opphold på øya. Skjønt de fleste kjendisene visstnok gjemmer seg bort på naboøyene ... Når man betraktet alle de svære båtene som lå og duvet i en hver bukt vi passerte, var det i alle fall ikke vanskelig å forstå at øya frekventeres av mengder med pengesterke mennesker. 

Vi valgte å bevege oss litt utenfor de verste turistfellene - i den grad det i det hele tatt var mulig på det lille stedet - og ble fantastisk overrasket i matveien. Vi stoppet nemlig på en bitteliten restaurant, som tilsynelatende så litt små-shabby ut. Her satte vi oss ned og studerte menyen, som for å være helt ærlig ikke virket særlig fristende. 

Egentlig var vi i ferd med å vurdere å gå videre da han som åpenbart måtte være eieren kom ut. Vi spurte noe oppgitt om han ikke hadde noe annet enn det som sto på menyen. Mannen lyste opp og hentet dagens fangst til oss. Hva ville vi ha? Siden vi var fire stykk bestilte vi like godt alt han viste frem. Måltidet vi fikk servert var en kulinarisk opplevelse av de helt sjeldne! Den fineste gourmet-restaurant kunne ikke fått det bedre til!

Vi gispet da maten kom ut på bordet vårt. Deretter ble det taust - mens vi spiste og spiste og spiste ... Med eieren som småflirte fornøyd for seg selv hver gang han kom ut i døråpningen for å betrakte oss og se om alt var såre vel ... 

Da måltidet nærmet seg slutten, kom eieren bort til oss med en balje med sjøkreps og scampi - så ferske at de fremdeles sprellet - og lurte på om vi ville smake. Og vi som hadde hørt at prisene ute på Hvar er svinaktig mye høyere enn inne på fastlandet, og som frem til da overhode ikke hadde brydd oss om å tenke på regningen, kom plutselig til å tenke på at "oi, kanskje dette blir i dyreste laget ...?" - så vi presiserte at vi nøyde oss med to sjøkreps hver. 

For å si det sånn: heldigvis skjønte han ikke hva vi sa - eller så ville han ikke skjønne det ... Fatet vi fikk ut med grillede sjøkreps og scampi etterpå var så fantastisk at vi rett og slett ikke kunne slutte å spise. 

Maten var så velsmakende, så lekkert tillaget, så herlig krydret - i det hele tatt håndtert med en så kjærlig hånd fra kjøkkenpersonalet at vi knapt hadde opplevd maken! Ja, så fornøyd var vi at kokkene måtte hentes ut fra kjøkkenet slik at vi kunne få takket og tatt bilder av dem, som minner for livet. 

Og så kom overraskelse nr. 3: regningen! For mens vi hadde forestilt oss at dette kom til å "koste skjorta" og vel så det, ble vi svært, svært positivt overrasket: for knappe tusenlappen fikk alle fire i følget fylt magene sine med alt man kunne begjære - både av fast og flytende føde! Inne på torget i Hvar må man nok påregne å måtte punge ut med det dobbelte! Minst! 

Ikke rart vi smilte fra øre til øre - alle mann - da vi takket for oss og labbet av gårde for å rekke et bad før returen tilbake til Split!

Nedenfor har jeg tatt med en rekke bilder for å gi et inntrykk av stedet. Enjoy!

(Se også mitt innlegg om øya Brač)

Innerst i bukta etter at vi hadde passert fransiskanerklosteret lå vår lille restaurant

Innerst i havna

Med spor av venetiansk arkitektur

Sjarmerende smug

Torget med klokketårnet og katedralen  

Lokale fiskere bringer dagens fangst i land

Havna i Hvar 

Vi beveger oss bort fra bysentret og mot fransikanerklosteret

Fransiskanerklosteret 

Fransiskanerklosteret 

Yrende båtliv over alt

Båtliv

Fransiskanerklosterets tårn i horisonten

Strender og svaberg over alt

White Cliffs of Dover, Kent - Storbritannia (artikkel 9)

Dover var ett av de første stedene som dukket opp på ønskelisten over steder mannen min og jeg hadde lyst til å se da vår rundreise i Storbritannia var under planlegging. På dette tidspunktet hadde vi heller ikke hørt om Beachy Head, selv om vi selvfølgelig visste at hele østkystens landemerke er nettopp de vakre, hvite kalklippene.

I og med at Dover ligger på det stedet i England hvor det er kortest avstand over til Frankrike, må man forvente at stedet først og fremst er en gigantisk havn. Liten by og gigantisk havn - det er Dover i et nøtteskall! Havner er sjeldent særlig pene, men dette er ikke det verste jeg har sett - først og fremst takket være at havneområdet er rent og pent, ryddig og ordentlig! Kan det tenkes at dette skyldes at havna brukes til å frakte folk og i liten grad varer? I alle fall så ikke jeg noe tegn til stygge containere, slik vi er vant til at Oslos havneområde har vært preget av i uminnelige tider. I dag kjøres kanskje det meste av import- og eksporttransport gjennom den undersjøiske tunnelen som forbinder disse to landene? Ikke vet jeg - jeg bare gjetter.

Havneområdet

Uansett - det var kalkklippene vi kom for å se og ikke minst fotografere: kalkklipper i kontrast til et blå-grønt hav så langt øyet rekker. Interesserte kan lese mer om Dover på Wikipedia.

Akkurat som da vi var ved Beachy Head senere samme dag, blåste det stiv kuling ved Dover. Det gjorde ikke så mye all den tid sola skinte og det var blå himmel. Skjønt det også her var litt småskummelt å bevege seg for nær klippekantene ... 

Noe Dover for øvrig har, og som ikke Beachy Head har, er et gammelt slott eller en borg. Flott og ruvende ligger Dover Castle der på toppen av fjellet som byen har i ryggen - slik den har ligget siden 1200-tallet, beskrevet som "Key to England". Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at borgen må ha vært svært viktig opp gjennom historien, der ingen sjøfarende kunne ankomme uten å bli observert i god tid på forhånd - med mindre den berømmelige tåken la seg over hele området da ... 

Dover Castle

Dover og tilliggende herligheter har mye å by på - blant annet rikelig med tur- og fotomuligheter. Dersom vi hadde hatt bedre tid, ville vi utvilsomt ha tatt turen ut til South Foreland Lighthouse & Tea Room - en om lag 45 minutters tur fra parkeringsplassen rett over Dover havn. Og før jeg glemmer det: når man ankommer Dover, kjører man gjennom byen, forbi havna og rundt slik at man kommer på oversiden av byen - der turstier og utsiktspunkter finnes. Å gå nede ved havna har lite for seg, med mindre man planlegger å ta turen over til Frankrike eller noe slikt. 

Jeg tar med en hel del av bildene vi tok mens vi var der - og fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, blir det kanskje vel mange. Dette sier imidlertid noe om stedet, som er fascinerende og vakkert!

Nydelig kulturlandskap 

Det blåste friskt!

Noen av stiene gikk skummelt nær klippekanten

Et fascinerende skue

I det fjerne kan toppen av South Foreland Lighthouse så vidt ses 

Ikke et vær for småbåttrafikk denne dagen

Turstier i flere retninger 

Vi utforsker området ved Dover Castle

Dover Castle

Utstyr fra andre verdenskrig - med Dover Castle i bakgrunnen 

Statue av krigshelten Admiral Sir Bertram Home (f. 1883 d. 1945) - en mann
som bl.a. medvirket i forbindelse med D-dagen i 1944 

Flotte kontraster

Et lite stopp på veien ved Weymouth, Dorset - Storbritannia (artikkel 8)

Uten mat og drikke, duger helten ikke ... 

På vei mellom Durdle Door og Chesil Beach, stoppet vi i den lille kystbyen Weymouth for å få oss litt mat. 

Weymouth hadde i 2011 litt over 50 000 innbyggere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Jeg har i grunnen ikke tenkt å si så veldig mye mer om byen, siden vi aldri "gjorde" den på ordentlig under vår rundtur i Storbritannia. Man rekker ikke alt på en slik rundreise, og må foreta en del valg. 

Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forbigå byen i stillhet, fordi den jo kan være verdt et besøk i seg selv, der den ligger så fint til langs sydkysten av England, og representerer noe annet enn de mer travle og slitsomme (?) havnebyene Eastbourne, Brighton, Bournemouth og Torquay.

Jeg avslutter derfor dette innlegget med noen av bildene jeg tok mens vi som snarest spiste lunch der. 

Koselige uteserveringssteder langs fortauskantene

Menyen på stedet vi spiste

Tar livet med ro - med den kanskje deiligste utsikten av dem alle foran seg, nemlig havet!

Naturperlen Durdle Door, Dorset - Storbritannia (artikkel 7)

I denne artikkelen har jeg kommet frem til Durdle Door, et bemerkelsesverdig og meget vakkert sted ved kysten i Dorset. Vi ble oppmerksom på stedet i en av bøkene vi hadde med oss på turen (Back Roads Great Britain i Eyewitness-travel-serien). Et bilde av spektakulære Durdle Door fanget vår interesse, og dette var det som skulle til for at vi fant det for godt å avlegge stedet et besøk.


Om du noen gang skulle ha vært i den minste tvil, så håper jeg at jeg gjennom en rekke artikler, som i all hovedsak har handlet om Englands kyst så langt, har klart å overbevise deg om at denne kysten inneholder utrolig mye spennende og vakkert som det er vel verdt å få med seg. Mine reisebrev eller reiseskildringer fra min og min manns rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år inneholder lite eller ingenting om storbyer som London, Manchester, Liverpool eller lignende. Disse byene har vi ganske enkelt hoppet over på vår tur. Det får heller bli en annen gang. 

Det er enkelt å finne frem til Durdle Door, for som de fleste severdigheter i Storbritannia, er veiene frem godt merket. I dette landet er man meget opptatt av å ta vare på sine kulturskatter! Og man er dessuten opptatt av å gjøre stedene kjent.

Den dagen vi dro til Durdle Door - den samme dagen som vi for øvrig også besøkte Chesil Beach like i nærheten - lå tåka tykk over landskapet, så da vi satte fra oss bilen på parkeringsplassen, var det med litt bange anelser. Ville vi få se noe i det hele tatt?

Alle bekymringer viste seg å være totalt bortkastede, for vi måtte forsere en bratt bakke - og innen vi kom helt ned til utkikkspunktet over strendene som ligger på hver sin side av Durdle Door, hadde det ikke bare klarnet opp. Tåka lå rett og slett høyere opp i landskapet. 

Da vi fikk øye på havet, strendene og ikke minst Durdle Door, slo skjønnheten mot oss. Med fare for å virke klisjéfylt: jeg fikk nesten åndenød av synet som møtte oss. Men så er jeg også en romantiker som elsker vakker natur - og strender og havet i særdeleshet.

Det var som om tåka understreket det helt unike ved stedet. Det karibisk-grønne havet, de grønn-grønne fjellene, den flotte døra der ut i sjøen ... Dette er et sted man må ta inn sakte, så vi slo oss ned i lyngen, og der ble vi sittende og bare nyte å være til. For et sted! Det var nesten så vi angret på at vi ikke hadde tatt med oss hver vår bok, for da kunne vi blitt der resten av dagen. Temperaturen var sommerlig på tross av at det ikke var sol, så det var deilig å være der. 

Kalkformasjonen i Durdle Door ligner en dør - derav navnet - og har blitt til gjennom utallige år med erosjon og forvitring. Mens vi var der i midten av juni i år, var det helt klart at dette var utfluktsted nr. 1 for et utall geografiskoleklasser, som skulle fylle en slunken timeplan før sommerferien. Lærerne doserte i de ulike gruppene med skoleklasser i forskjellige alderstrinn, og forsøkte å frembringe et engasjement fra skoletrøtte elever. Et engasjement som glimret med sitt fravær, så vidt jeg kunne se. Så må man kanskje ha noen år på baken for å kunne sette pris på en slik naturperle? Eller kanskje ble nytelsen av utsikten noe ødelagt av å få pensum tredd over hodet på et tidspunkt da de unge, hormonproppede kroppene skrek etter sommerferie? Mer opptatt av smart-phonene sine enn enn kjedelig gamlis av en lærer ... Lærerne doserte uansett ufortrødent videre. Hva trodde de trøtte skoleelevene ville skje om noen år? Jo, hele døra vil på et eller annet tidspunkt kollapse ... overhørte jeg. Naturlig nok, siden det er grenser for hvor stort hullet i døra kan bli før det hele bryter sammen.

Dersom du ønsker å lese mer om dette spesielle stedet, anbefaler jeg Wikipedias artikkel samt en artikkel på World Heritage Coast´s nettsider. 

Avslutningsvis tar jeg med noen flere av bildene jeg tok på stedet. 

På YouTube kan du nyte denne vakre filmsnutten fra stedet: