"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.

"Roman Polanski: Wanted and Desired" (Regissør: Marina Zenovich)

Nytt lys over gamle sannheter


Så lenge jeg kan huske har jeg vært vanvittig fascinert av Roman Polanski og hans filmer. Filmene hans tåler å bli sett om og om igjen, uten at magien blir borte. Mannen selv er, om ikke magisk, så i alle fall myteomspunnet grunnet spesielt to hendelser i hans liv - i tillegg til en rekke veldig talentfulle og spesielle filmer. Førstnevnte hendelse handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet - sistnevnte om hans seksuelle forbindelse med en 13 år gammel jente på slutten av 1970-tallet. Det er i all hovedsak den siste hendelsen denne dokumentaren handler om.

Roman Polanski ble født i Frankrike i 1933. Faren var jøde. I 1937 flyttet familien tilbake til Polen, og etter nazistenes okkupasjon av landet, havnet foreldrene hans i deres klør. Selv klarte Roman Polanski å unnslippe, og hans flukt fra jøde-ghettoen i Krakow har senere inspirert ham til å lage den prisbelønte filmen "Pianisten". Han har for øvrig studert ved filmskolen i Łódź, kan jeg lese på Wikipedia. 

Roman Polanski giftet seg med Sharon Tate på slutten av 1960-tallet. Da Sharon var gravid i åttende måned ble hun drept av medlemmer av Charles Mansons "familie". Tilfeldigheter gjorde at Roman ikke var hjemme da ugjerningen fant sted. I tiden som fulgte ble han i amerikanske medier beskyldt for å ha drept sin kone og de andre som var til stede i huset hans på drapstidspunktet. Mediene spekulerte i at en som kunne lage en så okkult film som "Rosemary´s Baby (1968), måtte ha kontakter innenfor slike miljøer. Drapet ble imidlertid oppklart, og Roman Polanski, som var knust pga. tapet av sin elskede hustru, gikk fri fra alle mistanker.

Roman Polanski laget i årene etter en rekke fantastiske filmer - bl.a. "Macbeth" (1971), "Chinatown" (1974) og "Leieboeren" (1976). Hans hang til kvinner - spesielt de yngre - var velkjent.

Våren 1977 ble Roman Polanski innblandet i en skandale hvor han ble beskyldt for å ha voldtatt den 13 årige Samatha Gailey etter først å ha dopet henne ned. Tiltalen lød på voldtekt ved bruk av narkotika, perversjon, sodomi, uanstendig og vellystig seksuell kontakt med en mindreåring under 14 år. Enden på visa var at saken kokte ned til ulovlig seksuell omgang med en midreårig, hvilket var og er alvorlig nok når man befinner seg i USA. Der kan nemlig en slik forbrytelse føre til livstidsstraff.

I begynnelsen stilte Polanski opp for det amerikanske rettssystemet. Etter hvert utviklet det hele seg til en regelrett heksejakt, hvor dommer Laurence J. Rittenband åpenbart var mer opptatt av showet rundt saken enn hensynet til offeret og for den saks skyld den tiltalte. Samantha, som i dag bærer etternavnet Geimer, er intervjuet i dokumentaren, og hun uttaler at hun følte seg mer og mer utilpass. For Roman Polanskis del førte det til slutt til at han rømte landet, for aldri siden å vende tilbake. Han har også unngått opphold i land med utleveringsavtale med USA, inntil han i 2009 ble arrestert i Sveits. Dommer Rittenband ble for øvrig i sin tid tatt av saken, og årsaken er nokså åpenbar. Under etterforskningen inhabiliserte han seg selv i sin iver etter å få tatt Roman Polanski, koste hva det koste ville. Han ønsket også å få Roman underkastet det vi etter norsk rett ville ha kalt judisiell observasjon, bl.a. for å finne ut om han var truende til å kunne gjenta forbrytelsen.

I dokumentaren møter vi de sentrale aktørene i saken mens etterforskningen pågikk. Bl.a. møter vi jentas advokat Roger Gunson, i sin tid plukket ut for å representere uskylden, pen og skoleguttaktig som han den gang fremsto som. Vi møter dessuten Roman Polanskis forsvarer Douglas Dalton, og en av etterforskerne jeg ikke har klart å få med meg navnet på. For øvrig en person med en slik iver etter å ta innersvingen på Roman Polanski at man kan lure på hva som egentlig drev ham, og hvor uhildet han egentlig var ... Roman har hele tiden tilstått å ha hatt sex med en mindreårig, og det er aldri avdekket noe mer enn akkurat dette. Ille nok selvfølgelig, men når man hører på enkelte av de involverte, skulle man tro det dreide seg om en seriemorder. Og paradoksalt nok - slik tittelen antyder: I USA er Roman Polanski ettersøkt ("wanted") - i Europa er han høyt skattet og ønsket ("desired") ...

Denne dokumentaren kaster nytt lys over historien om heksejakten på Roman Polanski etter at skandalen rundt ham og hans forhold til den 13 år gamle jenta var et faktum. Det er kanskje ikke så rart at han valgte å flykte fra det hele? Det ble aldri noen rettssak etter at han forsvant ut av landet. I ettertid har Roman bedyret at han har angret på det han utsatte jenta for ... 

Her blir det uten tvil terningkast seks!

Innspilt: 2008
Originaltittel: Roman Polanski: Wanted and desired
Genre: Dokumentar
Spilletid: 100 min.


 

Jeg tar med en link til en artikkel om arrestasjonen i Sveits, som står på NrKs nettsider og er datert 03.10.2011. 

Roman Polanski etter arrestasjonen i 1977

Roman Polanski og hans kone Sharon Tate

Utvilsomt en flott mann

Regissøren begynner å dra på årene ... 

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

"Annie Leibovitz - Life Through A Lens" (Regissør: Barbara Leibovitz)

Spennende portrett av en berømt fotograf


Annie Leibovitz (f. 1949) er en av USAs mest kjente fotografer. Det hun er aller mest berømt for er sine bilder av nesten alt som kan krype og gå innenfor showbiz. Enkelte av fotografiene hun har tatt har til og med endret menneskers liv. Som bildet av den gravide Demi Moore, noe som i begynnelsen var "too much" for det amerikanske publikum ... Som bildet av Whoopi Goldberg nedsenket i et badekar med melk ... Som bildet av en naken John Lennon som omfavner sin kvinne Yoko Ono få timer før han ble drept ... Som flere bilder av Arnold Schwarznegger som ung og relativt ukjent kroppsbygger ... Og som Bette Midler badende i et hav av roser ... Bare for å nevne noen av bildene Annie Leibovitz er kjent for. Få har vel dessuten vært så nær viktige historiske hendelser gjennom såvidt mange år som nettopp hun.

I perioden 1970 til 1983 jobbet Annie Leibovitz for musikkmagasinet Rolling Stone. Dette ga henne tilgang til mange celebriteter, deriblant rockestjerner som Mick Jagger og Keith Richard, som også er intervjuet i denne dokumentaren. Noe av det som gjør Annies bilder så gode er bl.a. at hun ikke opptrer som en primadonna selv, slik mange berømte fotografer har en tendens til, og at hun bruker mye tid på å bli kjent med dem hun skal fotografere. Dermed får hun frem det menneskelige i sine fotoobjekter. Hun glir inn i miljøene og bare er der uten å gjøre for mye ut av seg. Nærmest ubemerket og fullstendig ujålete kommer hun inn i de innerste sirkler, der fotografer normalt ikke slipper til. Dette kombinert med stor respekt for dem hun skal fotografere, slik at ingen er engstelige for at uheldige bilder skal bli brukt mot dem når det minst passer seg slik. Tror jeg etter å ha sett denne dokumentaren om henne, hvor man får innblikk i mye av det unike ved hennes bilder ...

Etter hvert har Annie blitt vel så berømt som dem hun fotograferer, og i dag kan hun diktere hvordan hun ønsker kulissene. Berømtheter som Donald Trump som ønsker å få sin gravide kone fotografert halvnaken i profil - med struttende mage - mens hun kommer ut av kroppen på en jumpojet, betaler det som skal til for å få dette til, må vite. Jeg for min del ble aller mest fascinert av bildene Annie tok før hun ble skikkelig berømt selv, fordi jeg mener at svart-hvitt-bildene hun tok den gangen er betydelig mer kunsteriske enn de oppstyltede bildene hun har tatt i senere år, som mest av alt minner om reklame-boards, kun produsert for å selge et produkt. Det var noe mer ekte over de opprinnelige bildene, rett og slett.

For meg som er godt over gjennomsnittet interessert i fotografering selv, var denne filmen særdeles interessant. Historien om Annie Leibovitz er også historien om en kvinne med et spesielt blikk for egnede foto-objekter, som lever i symbiose med sitt kamera og som nesten ikke er i stand til å se verden uten å tenke på hvordan den vil ta seg ut gjennom en kameralinse. Det er en spennende kvinne vi blir kjent med i denne filmen! Her blir det terningkast fem!

Annie Leibovitz har for øvrig gitt ut flere bøker med sine bilder.

Sitat fra en artikkel om Leibovitz på Wikipedia:
"Leibovitz claims she never liked the word "celebrity". "I've always been more interested in what they do than who they are, I hope that my photographs reflect that." She tries to receive a little piece of each subjects personality in the photos."


Innspilt: 2006
Originaltittel: Annie Leibovitz - Life Through A Lens
Nasjonalitet: USA
Genre: Dokumentar 
Spilletid: 90 min.

Meryl Streep

Whoopi Goldberg

Yoko Ono og John Lennon

Annie Leibovitz foran sitt berømte bilde av Demi Moore

Annie Leibovitz

Bette Midler

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)

Spilletid: 70 min.

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Januarstemning ved Langevann

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

Januarsol over gamle Fredrikstad

Sigrid Undset: "Lykkelige dager"

En bok skrevet i landflyktighet


Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Utgitt på engelsk: 1942
Originaltittel: Happy Days in Norway
Utgitt på norsk: 1947

Forlag: Lydbokforlaget

Oppleser: Juni Dahr

Spilletid: 4 t 47 min.

En annen bokblogger - Kleppanrova - har skrevet om denne boka i sin blogg. Her er linken. 

Sigrid Undset

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson

"Hushjelpen" (Regissør: Im Sang-soo)

Koreansk kvalitetsfilm

Eun-yi har fått arbeid som au pair eller hushjelp hos det velstående ekteparet Hae Ra og hennes mann Hoon. De har ei lita jente på seks-syv  år fra før, og Hae Ra er gravid med tvillinger.

Hoon er en mann som vet å ta for seg av livets goder. Når kona ikke makter å stille opp til hans forventninger på soverommet, faller hans øyne på den nye hushjelpen. Eun-yi er skilt og har ingen barn, og hun lengter etter kjærlighet. Derfor er det ikke lett for henne å avvise husets herre, som at på til er en meget flott mann. Men dermed innleder hun seg på et spill som skal komme til å koste henne dyrt.

For ikke bare er den noe aldrende hushjelpen i huset meget sjalu og misunnelig på den oppmerksomhet som blir Eun-yi til del. Hun hvisker noen ord i øret til Hae Ra´s mor om svigersønnens utroskap, og begge skjønner også lenge før Eun-yi selv at hun er gravid ... Både Hae Ra og hennes mor er livredde for at deres posisjoner i det velstående hjemmet skal være truet, og dette blir begynnelsen på noen desperate handlinger som ingen helt aner konsekvensene av ... Men uansett hvilke prøvelser Eun-yi utsettes for, klarer hun ikke å få øye på ondskapen rundt seg.

Først og fremst ønsker jeg å fremheve hvor vakker denne filmen er! Sånn sett føyer den seg inn i rekken av mange asiatiske filmer jeg har sett, som er så estetisk nydelige at bare det i seg selv gjør filmen meget severdig. Det bygges opp en spenning rundt Hoon og hans utroskap med au pair´en, og til slutt må også den eldre hushjelpen bestemme seg for hvilken side hun egentlig ønsker å stå på; herskapets eller hushjelpen som står henne nærmest i sosial rang? Slutten på filmen er spektakulær, men der ramlet også jeg av lasset. På grunn av det vakre og estetiske uttrykket i filmen, den gryende uhyggestemningen, nydelig musikk og fine skuespillerprestasjoner, blir det terningkast fem. Og så gleder jeg meg veldig til å komme over flere filmer fra Korea fremover!

Innspilt: 2010
Engelsk tittel: The Housemaid
Nasjonalitet: Korea
Genre: Erotisk thriller

Skuespillere: Jeon Do-youn (Eun-yi), Lee Jung-jae (Hoon), Youn Yuh-jung (Byeong-sik), Seo Woo (Hae Ra), Park Ji-young (Hae Ra´s mor), Ahn Seo-hyun (Nami), Hwang Jung-min, Moon So-ri, Kim Jin-ah

Spilletid: 106 min.

Lee Jung-jae i rollen som Hoon

Jeon Do-youn i rollen som Eun-yi