Rundtur i Irland og Nord-Irland juni 2019

James Joyce (f. 1882 d. 1941)

I disse coronatider må vi nøye oss med å se tilbake på tidligere utenlandsturer ...

I siste halvdel av juni 2019 foretok mannen min og jeg en rundtur i Irland. Denne rundturen omfattet også en tur innom Nord-Irland. Vi rakk ikke alt vi hadde lyst til å se på denne turen, men det betyr bare at vi må tilbake flere ganger. I dette blogginnlegget skriver jeg om noen av stedene vi besøkte; Dublin, Belfast, Bushmills, Galway, Cork, Kilkenny - bare for å nevne noe. Jeg håper at dette kan inspirere mine lesere til å vurdere dette landet som et feriemål. Landet har nemlig det meste!

Alle bilder i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

Sjarmerende nisje-butikker

Vi startet ferien vår i Dublin, og det var også her vi endte turen. Dublin fikk mye oppmerksomhet fra vår side, fordi vi bare elsket denne byen fra første stund. Et par måneder tidligere hadde jeg vært på en snarvisitt i Dublin i forbindelse med jobb, så jeg hadde en viss idé om hva vi burde prioritere. Vi valgte også å reise tilbake til Dublin i oktober samme år. Det sier noe om hvor betatt vi ble av byen. 

På matturen vår fikk vi smake på mye godt

Noe av det første vi gjorde var å melde oss på en Irish Food Walking Tour. Vi fikk en veldig flink guide, og gruppen vår besto kun av oss to og en til. Det gjorde at atmosfæren ble intim, at praten gikk lett og at vi fikk god kontakt med dem vi møtte på de ulike "postene". Vi smakte oster, skinker, smørbrød, typiske irske spesialiteter, viner, whiskey osv. Denne turen ga oss mye! Selv om vi bare fikk noen smakebiter her og der, trengte vi ikke å spise lunch den dagen. 

God stemning!

Dublin er fremfor alt kjent for sine fantastiske puber, og da spesielt de verneverdige victorianske pubene. Vi googlet frem en liste over de mest kjente, og gikk inn for å få med oss de aller fleste. De irske pubene har en stemning du bare ikke finner noen andre steder. Og jeg som tenkte at irsk Guiness kun var for spesielt interesserte og i alle fall ikke et dame-øl, tok feil. Dette ølet ble en favoritt! 

Whiskey-smaking var også en del av mat-turen

Jeg trodde dessuten at det bare var peatede skotske whiskyer for meg. Også der tok jeg feil. De irske whiskeyene er bare annerledes. (I Skottland snakker de om whisky - i Irland om whiskey.) De holder topp kvalitet og er riktig gode. Underveis på turen vår besøkte vi noen destillerier og var med på noen smakinger. Dette kommer jeg tilbake til.

Turistmagneten Temple Bar

Det hører selvsagt med å "forville" seg ned i Temple Bar-distriktet når man er i Dublin. Jada, det er en turistfelle, men en svært hyggelig turistfelle! Og selv om både ølet og drinkene er mye dyrere her enn ellers i Dublin, er prisene likevel hyggelige sammenlignet med hva vi er vant med i Norge. 

Etter et par dager i Dublin, kjørte vi opp til Belfast i Nord-Irland. Å oppleve Belfast har alltid vært en drøm, helt siden jeg var i tenårene og IRA var på sitt mest aktive. Den gangen var ungdomslitteraturen preget av konflikten mellom katolikker og protestanter, og for meg var det bare helt utrolig at noen kunne leve med en konstant trussel på liv og død så nær Norge. Nå er heldigvis "The Troubles", som disse årene i dag kalles, et tilbakelagt stadium, men minnene om all uretten som skjedde, lever fremdeles blant de eldre i denne delen av Storbritannia. 

Inne på St. Georges Market i Belfast 

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Belfast, var å besøke St. Georges Market. Det var et veldig hyggelig sted å være. Butikkene inne i markedshallen var en miks av alt - fra antikvitets- og brukthandler til brukskunst og matservering. Vi koste oss med å gå rundt og smake.

På forhånd hadde vi hørt om Black Cab-turene i Belfast. Min påstand er at det er et "must" å få med seg dette på en Belfast-tur, fordi du her får høre om "The Troubles", som er en vesentlig del av byens historie. Regn med at du ikke får med deg alt sjåføren forteller, fordi dialekten gjør det vanskelig å forstå alle ordene. Du får uansett med deg det vesentligste.

Mannen min og guiden vår.  

Historiene gjør inntrykk! Heldigvis fikk vi en sjåfør/guide med et optimistisk fremtidssyn. Han fortalte at positive ting skjer - særlig blant de yngre. De vil samarbeide, og vennskap mellom katolikker og protestanter er helt vanlig i dag. I hans ungdomstid var dette nærmest utenkelig. 

Store deler av Belfast har minnesmerker som dette - som en påminnelse om det som har vært.

Likevel er det mulig å se ganske mange tegn til en noe segregert by selv i dag. Vi merket det da vi kjørte gjennom ulike deler av byen. 

Piggtrådgjerde skiller katolsk og protestantisk boligområde ...

Ikke bare så vi at protestantene har bedre boforhold og åpenbart bedre økonomi, men det var lite av blandede boforhold. Og når det ble for tett, var områdene separert med høye gjerder. En gang var dette kanskje nødvendig, men i dag ... ?

En pub i Belfast

Belfast har ikke så mange puber som Dublin, kanskje av den enkle grunn at turismen ikke har rukket å gjøre et skikkelig inntog i byen? Men på de pubene byen har, er det stemning!

Titanic-museet i Belfast 

Vi tok også turen innom Titanic-museet mens vi var i Belfast. Dette museet åpnet i 2012, og har alt man kan forvente av et moderne museum. Med dette mener jeg høyteknologi. Passasjerskipet Titanic ble bygget i Belfast, og det kolliderte som kjent med et isfjell på sin jomfrutur over til Amerika i 1912. Skipet skulle ikke synke, men det gjorde det. I museet kan du oppleve absolutt alt - fra byggingen av skipet til ferdigstillelse. Her kan du besøke alle dekkene virtuelt, enkelte av de luksuriøse salongene er utstilt i museet, og du kan se video fra funnet av skipsvraket. Gå ikke glipp av dette museet dersom du skulle være i Belfast!

Titanic er funnet på havets bunn

Da vi forlot Belfast og satte kursen nordover mot destilleriet Bushmills, passerte vi noen interessante steder hvor vi valgte å stoppe. 

En magisk skog (Dark Hedges)

Som denne spesielle skogen, Dark Hedges, som har blitt berømt fordi den er blitt benyttet som lokasjon i Game of Thrones. På dette tidspunktet hadde verken mannen min eller jeg sett denne TV-serien, men det gjorde vi noe med da vi kom hjem fra ferie. Jeg tror nok at vi hadde vært mer opptatt av flere av film-lokasjonene dersom vi hadde sett serien tidligere. Det var nemlig mange skilt til slike lokasjoner i denne delen av Nord-Irland.

Giant´s Causeway

Et annet sted vi stoppet var ved Giant´s Causeway. Det er et fascinerende sted, hvor du finner fjell og klipper bestående av polygone - som regel sekskantede - basaltsøyler. Dette er et resultat av et underjordisk vulkanutbrudd for 60 millioner år siden. Noe tilsvarende finnes også på Island og i Skottland. I følge et irsk sagn skal en kjempe ha laget en bro over til Skottland av disse steinene. 

Bushmills Distillery  

Ett av målene våre for turen til Nord-Irland var å besøke Bushmills Distillery og få med oss både en omvisning og en smaking. Det fikk vi til - uten at det var nødvendig å bestille billetter på forhånd. Det var på denne turen vi skulle oppdage en fin whiskey-favoritt, nemlig Blackbush. Det er en ganske rimelig whiskey, men hvor man får mye igjen for pengene. Vanligvis er vår erfaring at det fortrinnsvis er de dyre whiskyene som er gode ... Denne whiskyen har derfor fulgt oss siden. For øvrig må jeg legge til at omvisningen var temmelig tam. Vi fikk heller ikke lov til å ta bilder under omvisningen, angivelig fordi dette kunne antenne brann ... Vi har vært på mange destilleri-besøk i Skottland, men aldri hørt på maken ... 

Denne sto i restauranten, så den fikk vi lov til å fotografere

Før vi la turen tilbake til Irland og kystbyen Galway, dro vi innom byen Londonderry. Egentlig en ganske uinteressant og kjedelig by, fant vi ut - med noen få lyspunkter. 

Limerick

Det spørs jo selvsagt med hvilke øyne man ser ... 

En mann i Limerick

For øvrig var inntrykket vårt av denne byen at det kanskje ikke sto så bra til økonomisk. Vi så det på butikkene, vareutvalget og klærne folk gikk i. Stedet står nok heller ikke på listen over landets turistmagneter, og dette preger inntektsgrunnlaget. 

Det Londonderry i Nord-Irland manglet av sjarme, tok derimot Galway i Irland igjen - og vel så det! Her likte vi oss fra første stund! Selvsagt hadde det mye å si at gatemusikanter av høy kvalitet underholdt på nesten et hvert gatehjørne. Den gæliske folkemusikken skaper høy stemning! Her bestemte vi oss for å bli et par dager, og dagen etter ankomst dro vi ut til Aran-øyene. 

Inish Maan

Vi bommet nok i forhold til hvilken av Aran-øyene vi burde ha reist til, for vi valgte Inishmaan, og ikke den mest turistifiserte og største øya. Men ok - vi fikk i alle fall en meget unik opplevelse, for maken til øy har vi aldri vært på! Vi hadde for øvrig en fin sjåfør og guide med oss på rundturen, og han fortalte oss om livet på øya. 

Guiden vår og mannen min

Fra øyas høyeste topp var det steingjerder så langt øyet rakk. Forklaringen på alle steingjerdene var at dette måtte til for å beskytte jorda mot vær og vind. Ellers hadde den blåst på havet for et godt ord. 

Steingjerde på Inish Maan

Det var faktisk også en pub på øya, og den måtte vi selvsagt innom før vi reiste tilbake til fastlandet med båt. 

Det lille som var av bebyggelse på øya var idyllisk og flott.

Galway er full av butikker som selger de lekreste strikkeplagg man noen gang har sett! Det er avanserte flettemønstre i fine og glade farger, og det går i gensere, luer, sjal, kofter, votter, skjerf - ja, hva du måtte ønske! Og for en strikkeglad dame som meg var det også mulig å få tak i garn. Skjønt ikke så mye som jeg kanskje hadde trodd på forhånd ... 

Galway

Forklaringen var rett og slett at det ikke er mange år siden alle kvinner måtte strikke for å få endene til å møtes rent og økonomisk. Sånn var det jo også i Norge for noen ti-talls år siden. Interessen for å strikke lekre plagg som ingen egentlig trenger, men som er kos og gøy og fint å ha, har så smått begynt å øke også her. Det mest spennende garnet fant jeg i Dublin. 

Strikkebutikker i mengder!

Med mange butikker som bugnet av strikkevarer, var det ikke til å komme forbi at pengene fikk bein å gå på. Det var jo så utrolig mye lekkert å velge i! 

Limerick

Vi gjorde et kort stopp i byen Limerick, som ikke gjorde noe sterkt inntrykk på oss. Jeg syntes imidlertid at det var ok å stikke innom når vi først var i nærheten. Mitt forhold til Limerick har jeg gjennom bøkene til Frank McCourt og spesielt hans selvbiografiske bok "På det syvende trinn" eller "Angela`s Ashes" som er originaltittelen. Det var ikke mye å se i LImerick, så vi dro raskt videre til Cork. 

Sjarmerende Cork

Ikke bare er Cork en skjønn liten by, men den har også en attraksjon som vi hadde sett frem til; Jameson Distillery Midleton! 

En herlig liten sidegate i Cork.

På dette destilleriet fikk vi en flott omvisning - mye mer spennende enn på Bushmill - og vi fikk smake på virkelig god whiskey! Ingen forbød oss å ta bilder under omvisningen, og vi fikk se alt. Spennende var det også å lære mer om forskjellene mellom irsk og skotsk whiskey/whisky. I all hovedsak handler dette om at den skotske whiskyen destilleres to ganger, mens det irske whiskeyen destilleres tre ganger. Irene er svært opptatt av renhet i sine produkter. Dessuten er det ulike regler for hva man kan lage whiskey av. I Irland er det lov å lage whiskey av mais, og når dette er gjort, vil man kjenne at whiskeyen er søtere på smaken enn hva andre produkter som er gjæret på bygg er. Det er faktisk ganske godt! Og som om det ikke var nok, så har irene ikke så strenge regler for hvilke fat whiskeyen kan lagres på. I Skottland er det kun bourbon- og sherryfat som er tillatt. Et problem er at det er færre og færre som drikker sherry i verden, og at tilgangen på bourbon-fat er begrenset. Så sånn sett har irene en fordel, siden deres regler er mer fleksible. 

Fra smakingen

Midleton-whiskey er en dyr affære, men for noen utsøkte smaker! Denne whiskeyen var det virkelig klasse over! 

Hele stedet var som hentet ut av en fengende turistbrosjyre

Etter en natt i Cork, dro vi videre til Kilkenny - også dette en meget sjarmerende liten by! 

Kilkenny

Hva gjør man i en by som Kilkenny? Jo - først og fremst så må man selvsagt smake på Kilkenny! Siden mannen min kjørte, ble denne gleden udelt min. Ellers var det en del spennende butikker i sentrumsgatene - av den typen det definitivt ikke går tretten på dusinet av. Det var mulig å gjøre noen gode kjøp her og der. Prisene var det faktisk lite å si på. 

Fargerike paraplyer i en sidegate

Deretter valgte vi å reise tilbake til Dublin og avslutte vår rundreise med de siste dagene her. 

Grafton Street i hjertet av Dublin

Grafton Street ligger midt i Dublin sentrum og regnes som shoppinggate nr. 1 i byen. Dette er en koselig gågate der det alltid er mye liv og røre. Gatemusikantene som opptrer her holder høy kvalitet, slik jeg har erfart dette. 

Statuen av Molly Malone er noe man bare må få med seg på en Dublin-tur! (Følg lenken og les om henne!) 

The Last Bookshop, Dublin

Dublin har det meste, og vi ble utrolig glad i denne byen! Det hører selvsagt med å ta turen innom Guiness, lære seg å tappe en Guiness selv - og få papirer på det! - og delta på omvisning og smaking på Teeling Distillery! 

This is Knit, Dublins beste strikkebutikk!

Jeg fant tre strikkebutikker i Dublin, men den gjeveste av dem alle var uten tvil This is Knit! Hvor mye garn jeg har båret ut av denne butikken på mine Dublinturer ... Det er ikke rent lite! Servicen er upåklagelig, og det er moro å være her! 

De lekreste strikkeplagg

Også i Dublin bugner det av de lekreste strikkeplagg i butikkene! Her har man sansen for elegante snitt og avanserte strikkemønstre! Det meste er nok maskinstrikket, men min vurdering er at plaggene holder god kvalitet. 

Devitt´s, en av Dublins verneverdige Victorianske puber

Vi oppsøkte flere av de verneverdige victorianske pubene, og fant den ene sjarmbomben etter den andre. 

Doheny & Nesbitt, en av Dublins verneverdige Victorianske puber

Det var det vi rakk på denne rundtturen, som vi brukte 10-11 dager på. Blant annet skulle vi gjerne ha kjørt Ring of Kerry og tatt turen innom Dingle, og vi skulle selvsagt ha besøkt Trinity College. Sistnevnte besøkte vi på en Dublin-tur senere samme år.

Jeg har ikke nevnt noe om maten vi spiste underveis. Det ville ha krevd et helt eget innlegg. Jeg kan imidlertid nevne at det gikk svært mye i sjømat - i alle varianter. Dessuten forelsket vi oss i en liten kinesisk restaurant i en sidegate til Grafton Street, hvor de hadde dim sum. Servicen var i grunnen elendig, men maten ... den var verdt det!

Jeg håper at corona-utfordringene verden står overfor, letner etter hvert, slik at det er mulig å reise igjen! I så fall står en ny Irland-tur høyt på ønskelisten! Vi må jo få med oss Ring of Kerry!

Teeling Distillery i Dublin

TV-serier i coronaens tid

Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg våger å påstå at aldri har så mange mennesker sittet foran TV-skjermene sine - kveld etter kveld - i tiden etter at Norge stengte ned rundt midten av mars i år. For hva skulle vi finne på når det ikke var mulig å treffe venner og familie, gå ut og spise, gå på kulturarrangementer som kino, teater og konserter, reise på ferie eller for den sakens skyld på hytta? Jeg tror også at hele situasjonen var så pass skremmende til å begynne med at de fleste manglet den roen man trenger oppe i hodet sitt for å klare å konsentrere seg om å lese en bok. Vi hadde mer enn nok med å venne oss til å jobbe hjemmefra og få hverdagen til å gå rundt på et vis. Da var det veldig greit med alle disse TV-seriene, som det florerer av på NRK, Sumo, Netflix, HBO, Viaplay og deres like. 

I dette innlegget skriver jeg om de fem beste TV-seriene mannen min og jeg valgte å se. Jeg misliker sterkt å se middelmådige filmer, og enda mer misliker jeg å se middelmådige TV-serier. Jeg gir fort opp en serie dersom den ikke fenger etter 2-3 episoder. Dersom jeg først er fenget kan jeg derimot holde ut ganske lange partier som ikke er 100 % topp, ganske enkelt fordi jeg har knyttet meg til persongalleriet og har et sterkt ønske om å finne ut hvordan det går.

Le Bureau

TV-serien Le Bureau har gått på NRK i flere år, men av en eller annen grunn fikk jeg bare aldri sett den. I påsken begynte mannen min og jeg på sesong 1, og vi ble akkurat ferdig med sesong 4 da sesong 5 ble sendt på NRK etter påske.

Dette er virkelig en av de aller, aller beste TV-seriene jeg har sett i hele mitt liv! Sesong 1 er riktignok litt treg i starten, for det er et stort persongalleri som skal på plass før handlingen for alvor kan komme i gang. Mitt råd er derfor: hold ut i noen episoder dersom du synes det kan bli vel tregt, for serien tar så ettertrykkelig av etter hvert at du garantert blir like hektet som jeg ble. I alle fall dersom du har sansen for etterretnings-filmer med storpolitikk.

Denne serien tar opp i seg mye av det som har skjedd i Midtøsten, med IS, kontraspionasje, USA og Russland, viktige handelsforbindelser mellom øst og vest osv. Den er mao. svært dagsaktuell. I tillegg blir man knyttet til personene. Her er det dessuten både kjærlighet og svik, misforståelser som står i kø og historier som griper inn i hverandre på finurlig vis. Serien har det meste!

Du som fremdeles ikke har sett denne serien: her har du virkelig en godbit du kan kose deg med - lenge!

Normal People

Er det i det hele tatt noen som fremdeles ikke har fått med seg denne skjønne TV-serien? Serien i 12 episoder har gått på NRK, og episodene er ganske korte (ca. en halv time). Den er basert på Sally Rooneys roman med samme navn.

Hva er det egentlig med denne serien som fenger så fullstendig, og som får voksne folk til å sitte i sofaene sine og grine? Jeg tror det er fordi det er noe gjenkjennelig i den, som de fleste forbinder et eller annet med. Alle har en eller annen gang vært forelsket og kjent på sårbarheten i dette, gått på noen smeller, vært ulykkelig, hatt kjærlighetssorg. Ellers har man ganske enkelt ikke levd. 

Nå er riktignok kjærlighetshistorien vi får innblikk i noe spesiell. En av de mest populære guttene på skolen innleder et seksuelt forhold med outsideren, jenta som ikke er populær. Han kommer fra den lavere middelklassen, mens hun definitivt tilhører overklassen. Forholdet holdes hemmelig. Så flytter de begge til Dublin for å studere. Plutselig er rollene endret. Hun er populær og i vinden, han er sjenert og forsagt. Er det håp for dem? Og hvor dypt stikker kjærligheten? Det er en meget broket og kronglete vei frem til dette vi følger gjennom serien, og det handler om håp og fortvilelse. I tillegg er det mange andre bunner i historien. Det handler om klassereise, om å komme fra et lite miljø til et storbymiljø der man fort kan forsvinne i mengden, det handler om å være student og å ha flyttet hjemmefra for første gang, om ensomhet, depresjon, om venner og om tilhørighet. Og om opplevelsen av ikke å høre helt til der man har kommet, og heller ikke på hjemstedet man forlot.

Den som ikke blir berørt av denne TV-serien, har et hjerte av stål!

Outlander

Outlander har så langt kommet i fem sesonger, og for dem som ønsker å få med seg siste nytt, har det vært på Viaplay man har kunnet følge serien. For alt jeg vet kan det hende at den siste sesongen nå er tilgjengelig på Netflix.

Jeg oppdaget for alvor denne TV-serien for to år siden, og har siden vært en trofast fan, selv om jeg må innrømme at de første sesongene var best. Men så har jeg blitt så inderlig glad i personene i serien, og i særdeleshet i Jamie og Claire.

En grunnleggende premiss for å like denne serien er at man må akseptere at det er mulig å ta på noen steiner, og bevege seg frem og tilbake i tid. Nærmere bestemt fra 1960-tallet og 200 år tilbake i tid. I de to første sesongene følger vi Jamie og Claire i Skottland, mens de i tredje sesong blant annet er i Paris og i de to siste sesongen i den nye verden (Amerika). Styrken ved serien er at vi kommer tett på korrekte historiske hendelser. Vi får også innblikk i hvor brutalt livet har vært opp gjennom tidene. Og så er det dette spesielle kjærlighetsforholdet mellom de to, som er ekstra krydder i serien. Det er vakkert og fint, fylt av både lidenskap og spenning. Men jo - serien har fallert noe med tiden ... Jeg klarer likevel ikke å la være å følge den.

Peaky Blinders

Jeg må innrømme at jeg lenge vegret meg for å starte opp på en helt ny TV-serie som det allerede lå ute fem sesonger på hos Netflix. Det er jo noe med hva man velger å bruke tiden sin på ... Nå skal det sies at hver sesong inneholder seks episoder, så det går i grunnen ganske raskt å komme fra den ene sesongen til den neste.

Jeg tror det var fordi mannen min og jeg ikke fant noe annet av interesse at vi begynte å se den. Og joda, her ble vi igjen hektet. De første episodene, hvor vi følger den kriminelle gjengen Peaky Blinders, som herjet i Birmingham på 1920-tallet, er besnærende. Tidskoloritten, kostymene, tidsånden ... interessant å få innblikk i! Det paradoksale er jo at vi etter hvert ønsker at de skal lykkes. Særlig i krigen med de øvrige kriminelle gjengene, som også herjet på den tiden og som ville ha en del av kaka. Etter sesong tre synes jeg likevel at serien dalte noe. Kanskje var det fraværet av kjærlighet (noen dør jo underveis) og den økende volden som gjorde at jeg ikke var fullt så hektet lenger? Skuespillerprestasjonene er for øvrig meget gode, og Cillian Murphy i rollen som gjenglederen, er ganske enkelt fantastisk!

Fauda

Mannen min og jeg så de to første sesongene av Fauda på Netflix for et par år siden. Dette er en israelsk TV-produksjon, og serien handler om Israel-Palestina-konflikten. Min påstand er at serien er ganske balansert, og også får frem hvilke lidelser palestinerne gjennomgår i denne konflikten. Det er mye hat på begge sider, og jeg advarer sarte sjeler: her er det mange gruoppvekkende scener.

Serien er meget realistisk, og den har så høy spenningsfaktor at det nesten er umulig å la være å se enda en episode når man først er i gang. For oss ble det sånn at vi måtte avslutte midt i en episode for i det hele tatt å få lagt oss om kveldene.

I alle fall - i vår kom tredje sesong i serien. Den har vi ventet på en stund. Denne sesongen er også god, men jeg ble en smule skuffet over at Netflix har valgt å dubbe den på engelsk. Det ga en del av dialogene et noe kunstig preg.

Uansett - dette er en serie jeg anbefaler sterkt for alle som interesserer seg for denne spesielle konflikten, og også for alle som vil vite litt mer om hva det egentlig handler om.

----------------------------------------------

Jeg har sett flere TV-serier enn dette, men disse fem er altså dem jeg har ønsket å fremheve spesielt.

Dersom du har tips om serier du mener jeg bør titte nærmere på, kan du skrive dette i kommentarfeltet. 

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

Beirut - et meget spennende reisemål i Midtøsten!

Dueklippene - Raouche Rocks - men ikke en due å se ...

Jeg har i flere år hatt en sterk fascinasjon for Midtøsten, og har lenge hatt lyst til å reise til flere av landene i denne regionen. All den politiske uroen og ikke minst borgerkrigen i Syria har gjort at jeg har vært betenkt. Er det trygt nok å reise til Midtøsten? Hva bør man være ekstra oppmerksom på? Er det noen av landene det er enklere å reise til? Osv. 

(Alle bildene i denne artikkelen har jeg tatt selv.)

Beirut Souks

På forsommeren i fjor bestemte mannen min og jeg oss for at vi skulle bestille en tur til Beirut. SAS hadde da hatt en rute dit en god stund, og det måtte bety at det var trygt, tenkte vi. Lite ante vi da at uroen skulle blusse opp igjen i Libanon og spesielt i Beirut i oktober 2019. 

Utsikten fra hotellet vi bodde på i bydelen Hamra

Alle demonstrasjonene i Beirut gjorde oss noe betenkt, men vi valgte likevel å reise den 14. desember 2019. Det skulle vi virkelig ikke angre på! For en by og for et land! Og menneskene! Hyggelige og vennlige - alltid! Oppholdet vårt varte til 22. desember, og det vi opplevde og lærte mens vi var der, ville vi ikke ha vært foruten. 

Piknik i en av Beiruts mange parker

På forhånd leste vi oss opp på UDs reiseråd. I korthet går disse ut på at man bør unngå å reise til provinsen Nord-Libanon, Sør-Libanon sør for elven Litani (med unntak av byen Tyre) samt Bekaa-dalen nord for Zaleh, med unntak av hovedveien til Baalbek og Baalbek by. Tilsvarende gjelder de sydlige delene av Beirut by. Dessuten må man unngå å nærme seg grensen til Syria og helst holde seg minst 10 km unna. På UDs sider står det ikke nærmere om hvorfor, men dette fant vi ut på en engelsk blogg. Der ble bl.a. Hizbollah-kontrollerte områder nevnt. UD oppfordrer også til at man skal holde seg unna store folkesamlinger. Selv om disse kan virke fredelig nok i utgangspunktet, kan det fort utarte seg og oppstå farlige situasjoner. 

Mange stengte gater i Beirut - og da benyttes piggtråd

Vi reiste altså med SAS via København, og det tok litt mer enn fire timer med fly fra København til Beirut. Vi valgte å bo i bydelen Hamra, som ligger et lite stykke fra Beirut sentrum. Demonstrasjonene som pågikk mot landets ledere (motivert ut fra en ønske om å få slutt på korrupsjonen), tok som regel utgangspunkt i Martyrplassen som ligger midt i sentrum av byen. Vi bodde mao. i trygg avstand fra denne. Men bare for å ha presisert det: vi gikk nesten daglig over Martyrplassen på dagtid, og det opplevdes helt trygt. Tilstedeværelsen av militært mannskap var sterkt. Her har folket en fortid med en borgerkrig som varte i 15 år (fra 1975-1990), og det er åpenbart at viktigheten av at landet nå ikke skal ende i fullstendig kaos, er stor. 

Et gatebilde i bydelen Hamra

Men først litt om Beirut. Beirut er hovedstaden i Libanon, og det bor mer enn to mill. innbyggere i denne byen, som er den største i landet. Byen regnes som en av de mest sammensatte i Midtøsten, fordi det er så mange etniske og religiøse retninger her. (Kilde: Wikipedia). Etter borgerkrigen ble byen nærmest delt i to, med Øst-Beirut hvor flertallet av de kristne bor, og Vest-Beirut hvor muslimene bor. Verken de kristne eller muslimene er ensartede grupper. Akkurat dette er det viktig å være klar over, for dersom det er noe som skaper splid mellom mennesker så er det generaliseringer og stereotype fremstillinger. 

En gate i Beirut

I Libanon bor det et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. Ca. 15 millioner libanesere lever i andre land ... På grunn av landets beliggenhet er det svært mange mennesker som har flyktet til Libanon. Palestinere i sør og syrere i øst, i all hovedsak. 

Revolusjonsveggen - tettpakket med symboler og protester

Mens vi var i Beirut, blusset urolighetene opp igjen og det ble noen sammenstøt mellom demonstranter og politi/militære. Dette merket vi som turister svært lite til, rett og slett fordi vi holdt oss unna sentrum etter mørkets frembrudd. Et par ganger kunne vi fra hotellvinduet vårt se at demonstranter brant bildekk nede på gata. Dette utartet seg aldri til å bli farlig. Vi holdt oss uansett inne på hotellet og nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 

I området ved Beirut Souks, Downtown Beirut

Det var svært få turister i Beirut mens vi var der. Kanskje var det nettopp derfor vi hele tiden ble møtt med så ekstraordinært mye vennlighet? Fortvilelsen over at turistene har sviktet byen var nemlig sterk. 2-300 000 mennesker hadde blitt arbeidsledig på grunn av urolighetene, og i butikkene langs Beirut Souks var det nesten ikke en turist å se. Flere ganger opplevde vi at folk kom bort til oss på gaten for å spørre hvor vi kom fra. "Why are you here?" spurte de. Hadde vi kanskje fått billettene svært billig? 

Heltene på Martyrplassen - full av gamle kulehull

De første dagene var vi noe usikre på om vi skulle våge å melde oss på arrangerte turer. Vi snakket med hotellpersonalet og konfererte med folk som har reist en del, og så bestemte vi oss. Det angrer vi ikke på, for disse turene beriket oppholdet voldsomt! 

En bokhandler i Beirut

Vi besøkte for øvrig Chateau Musar på egen hånd. Denne vingården ligger i Ghazir, ca. 2,5 mil nord for Beirut. Druene som benyttes i vinindustrien dyrkes i Bekaa-dalen. Vi fikk en omvisning og en interessant smaking, og det var i det hele tatt stort å være der! 

Guiden var både hyggelig og kunskapsrik. Hun har jobbet for familien Hochar i 25 år. 

Guiden fortalte oss historien om familien Hochar, som eier Chateau Musar, om Libanons mange tusenårige vintradisjoner og om inspirasjon fra Bordeaux. Familien Hochar plantet sin første vingård i 1930, men det var først i 1979 at vinen oppnådde internasjonal anerkjennelse. I dag anses vinen fra Musar som helt unik og blant verdens beste. 

I vinkjelleren ligger vinene og godgjør seg - mens de samler støv

En av dagene valgte vi å gå langs havet og opp til Raouche Rocks, eller Pigeon Rocks/Dueklippene som de også kalles. Vi fant frem til en restaurant med best mulig utsikt. 

Kysten langs Beirut by er vakker

Der ble vi sittende i et par timer og nyte utsikten utover havet. 

Et par venninner på nabobordet

I Beirut - og Midtøsten for øvrig - er det veldig populært å røyke vannpipe når man er på restaurant. Vi prøvde ikke dette, men nøyde oss med å betrakte unge som gamle, kvinner som menn, som åpenbart nøt å røyke denne spesielle vannpipen. 

Et trehodet troll

Jeg har lenge lurt på hvordan et trehodet troll egentlig ser ut, og dette er vel det nærmeste jeg har kommet! :-) Rundt omkring i Libanon var det noen riktig fine skulpturer, som uttrykk for at denne stygg-pene byen er opptatt av å ta seg ut etter mange år med borgerkrig og bygninger ingen har sett seg i stand til å reparere enda - selv om det er 30 år siden krigen tok slutt. 

Ruiner bak luksusbutikkene

Langs strandpromenaden fant vi fjonge og påkostede butikker. Bak disse kunne vi se ødeleggelser fra borgerkrigen ... En påminnelse om ikke å ta noe for gitt, tenkte vi. 

Libanons største moské

Ved Martyrplassen ligger Mohammad Al-Amin-moskeen. Dette er den største moskeen i Libanon, og det er sunnimuslimene som benytter den. Moskeen ble bygget av ottomanene på 1800-tallet. Vi kom oss dessverre ikke inn i den fordi den var stengt på grunn av urolighetene. 

Ruinene i Anjar

Etter noen dager i Beirut dro vi på vår første utflukt. Det var en organisert tur med et anerkjent reiseselskap. I og med at det var så få turister i Beirut, var gruppen vår ganske liten og fikk plass i en liten minibuss. Første stopp var ruinene i Anjar i Bekaa-dalen. Her var det en bosetning i begynnelsen av 700-tallet e.Kr, som ble forlatt etter ca. 40 år. Dette kalles Umayyad-perioden. Det helt spesielle med disse ruinene er at de har ligget urørt siden de ble forlatt. Dermed vet man at alle funn kun kan relateres til denne bosetningen. 

Ruinene i Anjar - med Mount Libanon i bakgrunnen

Byen ble bygget i begynnelsen av den islamske perioden, og er et vitnesbyrd på islamsk kunst og arkitektur. Anjar ligger bare 5 km fra grensen til Syria, og veien fra Beirut til Damaskus gikk gjennom denne byen. Ruinene ble oppdaget på slutten av 1940-tallet. De står på UNESCOs verdensarvliste. 

Bacchus-tempelet i Baalbeck

Det neste stedet vi besøkte var ruinene i Baalbeck. Disse romerske ruinene ligger litt nord for byen Zaleh i Bekaa-dalen. I Baalbeck by bor det for øvrig i dag ca. 80 000 mennesker, fortrinnsvis shia-muslimer. 

Utsmykning i Baalbeck

De mest kjente bygningene blant Baalbecks ruiner er Bacchus-tempelet og Jupiter-tempelet. Bacchus-tempelet ble bygget på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr., mens man antar at Jupiter-tempelet ble bygget mellom 16 og 60 år f.Kr. Ruinene i Baalbeck står selvsagt også på UNESCOs verdensarvliste. Opp gjennom årene har mannen min og jeg besøkt noen ruiner, og dem vi så i Baalbeck er blant de mest imponerende vi har sett. Det handler om mengdene av ruiner og hvor godt bevart disse er. 

           Det antas at denne skulpturen er av Kleopatra. Årsaken er slangen som er avbildet. 

           Kleopatra døde av et slangebitt.

Etter Baalbeck dro vi til Chateau Ksara, den eldste vingården i Libanon. Der fikk vi en omvisning og en meget turistifisert vinsmaking, som egentlig var nokså skuffende - i alle fall sammenlignet med det vi opplevde på Chateau Musar, som var noe helt annet. 

Ruinene i Baalbeck

Dagen etter sto Byblos for tur. Byen, som ligger 3,5 mil nord for Beirut, er også kjent under det lokale navnet Jbeil og som Gibelet. Byen ligger i regionen Mount Lebanon. Det antas at det var bosetning her mellom 8800 og 7000 år f.Kr. Byen har vært bosatt kontinuerlig siden 5000 år f.Kr. (Kilde: Wikipedia) Ruinene i Byblos står også på UNESCOs verdensarvliste. 

Byblos ligger vakkert til ved sjøen

Byblos kalles også den føniske byen, fordi det antas at det var fønikerne som aller først bosatte seg her. 

Det er en del forpliktelser forbundet med å stå på UNESCOs verdensarv-
liste. Dette atriet hadde man neppe fått lov til å flytte i dag, men det ble

   altså gjort i sin tid.   

På denne utflukten var vi også innom Harissa og Jeita-grotten. 

Jomfru Maria i Harissa

Harissa er Libanons mest hellige sted. Her står en hvitmalt bronsefigur av jomfru Maria. Dette stedet er ikke bare hellig for de kristne, men også for muslimer og jøder, slik vi fikk forståelse av. 

Gondolen i Harissa

Fra Harissa går det en gondolbane ned fra fjellet. 

Utsikt fra gondolen

Utsikten fra gondolbanen var spektakulær! 

En skulptur som står ved inngangen til Jeita-grotten

Det var dessverre ikke lov å fotografere inne i Jeita-grotten, så jeg legger ved en link til stedet. Dette er den flotteste dryppsteinsgrotten vi noen gang har vært inne i! 

Gate i den armenske bydelen

Bydelen Bourj Hammoud, der armenerne bor, er virkelig verdt et besøk! Denne bydelen er mye mer spennende enn de intetsigende luksusbutikkene i Beirut Souks, som man kan finne hvor som helst i verden. 

En av Bourj Hammouds nydelige gater

Bygningene, fargene, luktene, folkene - alt fremstår slik jeg hadde forventet at en større del av Beirut skulle være preget av. Mens jeg er inne på det med lukter, så må jeg nevne at vi aldri på noe tidspunkt kjente vonde lukter av f.eks. søppel eller dårlig hygiene mens vi var på vår reise. I den armenske bydelen var det om mulig enda renere enn andre steder i byen. 

En av mange butikker med tørkede frukter og nøtter i den armenske bydelen

Det man tar med seg hjem fra Beirut er uten tvil tørkede frukter! Aldri har jeg smakt så gode dadler, fikener, aprikoser og annet! 

Café Garo

Det kanskje mest kjente stedet å kjøpe tørket frukt er på Café Garo! Her sto folk i kø for å komme inn. 

Gatebilde i den armenskebydelen

Det var et myldrende liv i denne bydelen, og det var ikke for nybegynnere å kjøre rundt i disse gatene. 

Vi ble svært imponert over denne mannens bakekunster! Da han var ferdig,
insisterte han på at vi måtte få et brød i gave. Det smakte utmerket!

I Beirut er det spesielt to museer man bør få med seg - i alle fall dersom man er interessert i kunst - og det er Nasjonalmuseet og Sursockmuseet. På sistnevnte var det for tiden en interessant Picasso-utstilling. 

Mumier på Nasjonalmuseet

Det som gjorde sterkest inntrykk på Nasjonalmuseet var historien om hva ildsjeler gjorde for å berge kunstskattene under borgerkrigen. Vi fikk se en video om den redningsdåden. 

Et barnelik 

Ellers slo det oss hvor få gjenstander libaneserne har i sitt nasjonalmuseum - spesielt med tanke på alle ruinene som er gravd opp i dette landet. En del kulturskatter er nok stjålet underveis, men ikke få finnes i vestlige museer i dag ... 

Interiør på Sursockmuseet

Helt til slutt må jeg nevne maten! Maten i Midtøsten er nok godt kjent for de fleste, selv om man aldri har satt sin fot i denne regionen. Jeg nevner falaffel, hummus, brødet, kebab, krydderne ... Det er åpenbart mye påvirkning fra det tyrkiske kjøkken her. 

En slags pizza med zaatar - et krydder som blant annet inneholder vill-timian
og ristede sesamfrø. 

Vi oppdaget likevel noen nye ting - som krydderet zaatar! Det brukes på det meste, og vi elsket det! Såpass at vi selvsagt måtte ta med oss noe hjem - i tillegg til et par kokebøker. 

Frokostbufféen på hotellet vårt (Staybridge Suites)

Vi var veldig heldig med hotellet vårt, som hadde en rikholdig frokostbuffé. Kosefaktoren var stor!

Streetfood-kongen Barbar

Nedenfor hotellet vårt holdt Barbar til. Her serveres streetfood på høyt nivå! Som chicken shawarma (for noen smaker! himmel og hav!), kebab (med skikkelig kjøtt - ikke farse) og alskens godsaker!

Gresk salat

Lunchene vi fikk servert på utfluktene våre var avanserte og velsmakende meze-retter. Det vanlige på slike utflukter er jo at vi blir tatt med på steder hvor maten er smakløs og elendig - men altså ikke her! 

Her gikk vi en smule bananas!

Jeg kunne ha fortsatt å skrive side opp og side ned om innrykk fra turen, men jeg lar det bli med dette. 

Jeg håper at jeg har klart å få flere til å få lyst til å reise til Beirut ved å skrive dette innlegget! 

Takk for følget!

Rose-Marie og Terje

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. 

Sentrum av Beirut

Demonstranter på Martyrplassen

Her forberedes julefeiringen på Martyrplassen

Det såkalte egget i Beirut - opprinnelig tenkt som kino, men slik ble det aldri.

Noen av bøkene som fikk bli med hjem

Kunst i Beiruts gater