Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips. 

Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 

Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)

Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Ett av de stedene man bare må besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher Torte på Sacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle. 

Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 

Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)

Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 

Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!

Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 

Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 

Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 

Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 

På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)

Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 

Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)

Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.

Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 

Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)

Palasset ligger like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 

Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)

Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)

Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)

Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)

Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC) 

Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)

Berit Hedemann: "All min forakt - En kjærlighets historie"

Når vakre ord blir viktigere enn handling ... 

Berit Hedemann (f. 1949) har jobbet som journalist i NRK Radio i hele sitt voksne liv, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. "All min forakt" er hennes første skjønnlitterære bok for voksne, men hun har tidligere utgitt to bøker innenfor andre genre. På bloggen Artemisias Verden leste jeg at Berit Hedemann er moren til forfatteren Ingvild H. Rishøy.

I "All min forakt" møter vi en navnløs kvinne midt i 50-årene. Hun har nettopp truffet en fantastisk mann. Endelig skal hun få oppleve den store kjærligheten! 

Hvordan begynte egentlig det hele?

"Nei, enda tidligere begynte den, historien om dem, femten år tidligere, de hadde truffet hverandre en nyttårsaften. Han hadde kobberglinsende krøller og verdens vakreste grå blikk, hun hadde en rå sult på livet og på menn, hun uttrykte seg riktignok i klisjeer, men sulten var sann. De forlot festen med hendene dypt begravet i hverandres undertøy, og sto utenfor og så opp mot stjernene, en time før klokka var tolv. 

Hun sa: Se stjernene. Like evige som kjærligheten. 
Hun sa: Jeg vil ha deg.
Han sa: Hvis jeg kan fylle den lengselen der, er jeg din. 

Setningen hans var vidunderlig, og passet perfekt i hennes univers. Han var riktignok full på det tidspunktet. Hun merket seg det. Men hun brydde seg ikke så mye om det. Dessuten var han en kjent musiker, og svært galant. Selv når han var full." (side 28)

Den vakre musikeren vet å si de riktige ordene på de riktige tidspunktene. Og aldri før har vår kvinnelige hovedperson opplevd en så intens pasjon, så mye romantikk, så mye lykke ... Det er ganske enkelt helt utrolig at ingen før henne har visst å sette fullt ut pris på denne fantastiske mannens egenskaper. En mann som har hatt en lei tendens til å slå seg sammen med gale kvinner, som ender som ofre han ikke tør å forlate - inntil han bare må vekk ... Som med moren til datteren Victoria, som han av og til bare må tekkes for at ikke datteren skal lide overlast. Og kvinnen som har forelsket seg i ham ser at han er så usedvanlig for snill, så altfor lett å utnytte ... 

Så snur det. Plutselig er det hun som sitter og venter, som får høre de mest fantastiske historier, som blir servert de mest åpenbare løgner. Spørsmålet det er betimelig å stille er hva som egentlig skjedde ... 

"Han bestormet meg til jeg falt. Så inntok han meg ikke." (side 62)

At musikeren stadig er full er på et vis til å holde ut, synes kvinnen. Men at han forsvinner i lange perioder og serverer løgn på løgn, er vanskeligere å takle.

"Han tåler ikke å bli sperret inne. Da renner kjærligheten ut mellom fingrene hans. Og det var det han visste, jeg mistenker ham fortsatt, jeg klarte ikke å tilgi ham. Han hater folk som vil vite alt om ham. Sjekker jeg pc-en hans, tilgir han meg aldri. Vi skal ikke vite annet om hverandre enn det vi viser frem frivillig. Hvis jeg vil ha ham, må han kjenne at han har frihet. Da må han ikke føle noe press." (side 133)

Hva skjer med et menneske som elsker et annet menneske som lyver hele tiden? Dette mennesket vil naturligvis lete etter bevis på at det ikke kan være sant. Hvor verdiløs må man ikke være dersom noen kan oppføre seg så usselt mot en? Det som ikke stemmer, rasjonaliseres bort. Ellers vil virkeligheten bli for skremmende. Det er heller ikke unaturlig å klamre seg fast i drømmen om at i hvertfall noe er ekte ... Episoder som ville fått andre til å se røde varsellamper lyse på høylys dag, fortrenges og bortforklares. 

Når den som lyver snakker med store ord om de viktige tingene, de tingene som betyr noe, og lager regler som skal begrense den annens adgang til sannheten - da forskyves maktbalansen i forholdet og det oppstår en dynamikk som ikke er sunn for den som blir bedratt. "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" spør vår hovedperson ... 

"All min forakt" er en intens fortelling om et kjærlighetsforhold av det virkelig dysfunksjonelle slaget. Man skulle kanskje tro at det er skrevet nok bøker om den slags, og at hva i all verden kan denne boka tilføre av nye perspektiver? 

Denne bokhøsten har kommet med flere bøker om dysfunksjonelle kjærlighetsforhold - bl.a. Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld" og Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket". "Rettstridig forføyning" av Lena Andersson er en tredje roman det kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. "All min forakt" har nok mest til felles med "Unnskyld", som også handler om en løgnaktig mann, men det er også alt de i grunnen har til felles. I "Unnskyld" er mannen som er gjenstand for en ung kvinnes kjærlighet, nemlig så nær men dog så fjern. I "All min forakt" er mannen stort sett fraværende. Alle de fire bøkene er gode, men "Unnskyld" rager høyest, mens "All min forakt" ender på fjerdeplass. 

Mange er nok dem som lar seg blende av et vakkert utseende og mange fine ord, og det tar tid å skjønne at de fine ordene ikke følges opp med handling. Dette bringer meg over til et mer dyptpløyende tema: Hva er egentlig ekte kjærlighet? I alle fall ikke det kvinnen i "All min forakt" opplever. Derimot opplever hun en sterk pasjon, men kjærlighet er det ikke ... Derfor får spørsmålet "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" svært liten relevans etter mitt skjønn. Hovedpersonene i boka - både mannen og kvinnen - forsøker så godt det lar seg gjøre å flykte fra sin egen iboende ensomhet, men nissen følger på en måte med på lasset. De klarer ikke å flykte fra seg selv, og på et vis pålegger de hverandre en byrde det er helt umulig å leve opp til. Hver på sin måte søker de en mening med livet hos den andre, uten å være i stand til å etablere en slik mening på egenhånd ... Det hele kompliseres ytterligere av mannens alkoholmisbruk. 

"All min forakt" er original i sitt uttrykk, og den er så intenst fortalt at den bet seg fast i meg og endte med å bli slukt i et eneste jafs. Boka er lettlest, med luftige kapitler underveis - noen ganger kun bestående av en setning eller to. Selv slutter jeg aldri å fascineres av dynamikken i kjærlighetsforhold som det som er beskrevet i denne boka. Jeg leter etter en forklaring på hva som er den dypereliggende drivkraften i slike forhold. Og jeg finner egentlig ikke noe annet enn at svaret er ensomhet og muligens også en for dårlig utviklet magefølelse til å kjenne hva som er bra og hva som er dårlig for en. Der andre ville ha flyktet, blir noen værende ... En sterk historie med mange paralleller til det virkelige liv, vil jeg tro. Og hvor jeg altså synes det er langt mer interessant å spørre om hva som får noen til å bli i slike forhold, enn om hva som får andre til å lyve og bedra ... Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-05-47300-3
Boka har jeg kjøpt selv. 

Berit Hedemann (Foto: Julie Pike - bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Rådet for psykisk helse - 24. november 2014 - Intervju med forfatteren: Narret og bedratt
- Birgittes Bok - 8. september 2014  
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 3. september 2014 - Århundrets kjærlighetssaga i Norge 2014 - Fresende sint, sårt oppgitt og intelligent følelsesdissekerende debutroman om voksen kvinne som faller for en uforbederlig løgnhals av en drukkenbolt. Hva driver sånne folk?

Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 

Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie"). 

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv. 

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder. 

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene. 

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården. 

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja. 

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

- Når er barnet ventande, Serianna? 
 - Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til. 

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...  

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre. 

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie. 

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker. 

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker. 

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ... 

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye. 

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene. 

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere. 

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 352
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.

Edvard Hoem (bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 14. november 2014 - En mester i aksjon - Edvard Hoems siste bok er en oppvisning i skrivekunst - "«Slåttekar i himmelen» er en uvanlig finstemt skrevet fortelling. Hoem driver ikke med fiksfakseri. Historien fortelles i et rolig, malende tempo, og forfatteren lar oss bli godt kjent med romanens viktigste karakterer: slåttekaren Nesje og svigerinnen Gjertine."
- Vårt Land v/Liv Riiser - 10. november 2014 - Flyter fritt og favner vidt - "- Fortellingen er spekket med fakta både om lokale forhold i Moldetraktene, og om utreiseindustrien, slik den fortonte seg på slutten av 1800-tallet. Som Bjørnson-kjenner er Hoem fortrolig med epoken, og så er han jo fra Molde, da. Romanen er en kjærlighetserklæring til hjemtraktene, med sine fjell og åser, sitt lys og værlag; vi merker at hjertet banker i teksten."
- NRK v/Ann Eli Nøsen og Ivar Lid Riise - 5. november 2014 - Hoem følger oldefarens fotspor i ny roman - Intervju med forfatteren - "Historien om oldefaren har ikke sluppet taket i 65-åringen etter at han som smågutt hørte om slåttekaren i moldelia for første gang. – Det gjorde nok inntrykk på meg at min oldefar var en trofast arbeidsmann som gjorde sitt beste for å berge seg og sine. Likevel mistet han sønnene sine én etter én, sier Hoem, og viser til alle som dro over dammen til Amerika på slutten av 1800-tallet."
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 8. november 2014 - Edvard Hoem: Det er hjerteskjærende, alle som har barn forstår det - Intervju med forfatteren - "- Norge var et land av bønder og husmenn og nesten alle hadde noen i familien som dro til Amerika. Slik var det i andre europeiske land også, det var en svær folkevandring.
Edvard Hoem skriver om sin egen oldefar, småbrukeren Knut Hansen Nesje i sin nye roman Slåttekar i himmelen. Oldefaren som var født i 1838 og som var slåttekar i 40 år hos storbonden Gørvell i Molde."
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 6. november 2014 - Intervju med forfatteren - Han husker godt fortellingene bestefar fortalte som sin far da lille Edvard selv var rundt fire-fem år. Om en mann som hadde fire sønner, men mistet alle - noen til Amerika.
- Det de fortalte, gjorde stort inntrykk på et barnesinn. Jeg har prøvd å skrive om dette to-tre ganger før, men har ikke fått det til. Skal ikke si at jeg har jobbet med boka i førti år, men det har gått 40 år siden jeg først tenkte at jeg burde skrive den. Til slutt bare bestemte jeg meg. Fant ut at jeg måtte skrive fritt og fabulerende rundt det, selv om jeg vet lite. Har gjort masse research, og brukt det jeg hadde av brev og andre kilder. Men mye er diktning, sier Hoem.
- Reading Randi - 1. april 2015 - Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)
Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

"Camille Claudel 1915" (Regissør: Bruno Dumont)

Juliette Binoche´s usminkede portrett av kunstneren Camille Claudel

Det er en stund siden jeg så filmen "Camille Claudel" fra  1988 (med regissør Bruno Nuytten), men jeg visste allerede da at en ny film om Camille Claudel med Juliette Binoche i hovedrollen var under innspilling. DVD´en av "Camille Claudel 1915" hadde release tidligere i høst, og jeg var ikke sen om å skaffe meg den. Det har imidlertid blitt mye mindre film-titting det siste året, og jeg har i tillegg ikke prioritert å blogge om alle filmene jeg har sett, når det må gjøres noen valg i en travel hverdag. Noen filmer føles imidlertid viktigere enn andre, og "Camille Claudel 1915" er definitivt blant dem. 

I blogginnlegget mitt om filmen "Camille Claudel" har jeg skrevet mye om Camille Claudels liv. I noen år var hun Auguste Rodins elskerinne, og de ble i første rekke kjent gjennom sin kunst, skulptører som de begge var. Det meste av Claudels kunst er dessverre ødelagt, mens Rodins kunst er godt ivaretatt. Ikke minst er store deler av hans skulpturer samlet på Rodin-museet i Paris, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min. 

Filmen "Camille Claudel" slutter idet Camille (f. 1864 d. 1943) har fått et nervøst sammenbrudd og kjøres bort til asylet. Året var 1913. Camille hadde da ødelagt det meste av sine arbeider, og hadde utviklet forfølgelsesvanvidd. Det var moren og broren Paul som sørget for innleggelsen, som skulle vare helt frem til Camilles død i 1943. I hele 30 år ble hun altså stuet bort - i første rekke på en psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur Mame, og fra 1914 ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. 

Endelig kommer broren på besök ...

I åpningsscenen til "Camille Claudel 1915" har Camille vært innestengt på asyl i to år, og hun har fremdeles et sterkt håp om å slippe ut og få komme hjem. Familien har ikke latt høre fra seg, men Camille har fått beskjed om at broren Paul kommer på besøk i løpet av få dager. I mellomtiden følger vi henne gjennom de daglige gjøremålene, som stort sett består i skrive, lage sin egen mat (fordi hun var overbevist om at noen kom til å forgifte henne dersom hun ikke passet på), be i kapellet og bistå de andre pleierne med å passe på de innsatte pasientene. 

Å være oppegående og så og si mentalt frisk blant åpenbart "gale" mennesker med liten eller ingen kontakt med virkeligheten, gikk svært innpå Camille. Hun var vant til å stillhet for å kunne konsentrere seg, og her var hun omgitt av støy. Intet privatliv, alltid en eller annet som lo eller smilte fårete av henne når hun tok til tårene osv. Var hun ikke gal fra før av, måtte hun nesten bli det i disse omgivelsene, der hennes fortvilelse som regel ble møtt med taushet av personalet. Holdt hun følelsene i sjakk, var det et tegn på at hun ikke var normal. Lot hun følelsene slippe løs, var det også et tegn på galskap. Hun hadde rett og slett ingen å kommunisere normalt med. 

En fortvilet kvinne som ikke har noen som helst
innflytelse på sin egen situasjon.

Endelig ankom broren, men det gikk snart opp for Camille at det heller ikke her var hjelp å få. At det var han som bestemte hvor lenge hun skulle være på asylet, var åpenbart. Han ga sine donasjoner til asylet, og så lenge søsteren forble innestengt, var han også enearving etter foreldrene. Den gangen var det også mulig å stue bort en brysom kvinne, som i første rekke hadde skandalisert familien gjennom sitt utenekteskapelige forhold til Auguste Rodin, og som var for selvstendig og fri og ikke levde et liv i samsvar med datidens normer. 

Broren Paul

Denne filmen føyer seg sånn sett pent inn i rekken av filmer og bøker om psykiatrien slik denne fortonet seg for et par mannsaldre siden. Amalie Skram har skrevet om det i sine psykiatri-bøker (men hun var tross alt heldig som hadde en mann som ville ha henne ut av psykiatrien), filmene "Frances" og "Gjøkeredet" omhandler noe av det samme (men her er lobotomi et tilleggstema). Også vår egen psykiatri-"omsorg" får gjennomgå i "Skammens historie" av Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden. Poenget er at det Camille Claudel opplevde på ingen måte var spesielt. Det var slik man behandlet mennesker innenfor psykiatrien den gangen, og hvor det å ende i psykiatrien på mange måter var betydelig verre enn å bli straffedømt. Den innsatte i psykiatrien hadde nemlig ikke rett til advokat ...

"Camille Claudel 1915" er like fullt en kraftfull historie om en sterk kvinne som ble frarøvet sitt liv på grunn av familiemedlemmenes vilje til å stue henne bort i årevis. Rettsløs og fratatt en hver form for verdighet som menneske ... Juliette Binoche spiller sin kanskje aller beste rolle noen sinne! Dette var alene det viktigste bærende elementet i filmen. Når det gjelder de øvrige pasientene må jeg si at jeg lurte på om det var skuespilleri, eller om det var reelle pasienter ved en institusjon ... Filmen kunne nok ha tjent på å tone ned den voldsomme galskapen hos disse, fordi det fremsto som vel billige poenger ... på en måte. Ja, kanskje til og med litt respektløst ... 

Uansett - dette er en viktig film om en helt spesiell kvinne som kunne ha fått svært stor betydning innenfor kunsten, dersom hun ikke hadde blitt fratatt retten til å utøve den ... Jeg anbefaler filmen varmt!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Camille Claudel 1915
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Camille Claudel), Jeam-Luc Vincent (Paul Claudel) m.fl.
Spilletid: 91 min.

Kocham Wolność - Chłopcy Z Placu Broni (Filmmusikk fra "Wałęsa - Håpets mann")