Daniel Kehlmann: "Berømmelse - en roman i ni historier"

Berømmelsens pris

Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia). 

Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk. 

Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen. 

"Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele. 

Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over. 

"Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien. 

"Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv? 

Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele. 

Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

"Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve. 

Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende. 

I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho. 

Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden." 

Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

Utgitt i Tyskland: 2009
Originaltitel: Ruhm. Ein Roman in neun Geschichten
Utgitt i Norge: 2010
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider:  165
Boka har jeg kjøpt selv

Daniel Kehlmann

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 03.02.2010 - Boken du skal lese på reiser
- Janicke på bloggen Jeg leser - 19.04.2010
- Politiken v/Jes Stein Pedersen - 19.05.2009 - Daniel Kehlmann er tilbage med suveræn roman - Tysk litteraturs unge stjerne skriver om grænsen mellem løgn og sandhed, så hårene rejser seg

Selma Lagerlöf: "Keiseren av Portugalia"

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)

---------------------------

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke. 

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel"). 

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke. 

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike. 

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122) 

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker". 

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke. 

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser. 

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre. 

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ... 

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden. 

---------------------------

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand". 

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...

---------------------------

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det. 

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk. 

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det like fullt!

Utgitt i Sverige: 1914

Originaltittel: Kejsarn av Portugalien

Min utgave av boka er utgitt: 2006

Forlag: Oktober forlag

Oversatt: Per Qvale

Etterord: Agneta Taube 

Antall sider: 229 + etterord 8 sider

Boka har jeg kjøpt selv

Selma Lagerlöf

Andre omtaler av boka:

- Elikkens bokhylle - 6. mars 2012

Edinburgh, Skottland - Storbritannia (artikkel 16)

Royal Mile

Tidligere har jeg lagt ut artikler med bilder fra steder mannen min og jeg besøkte på vår rundreise i Storbritannia i fjor sommer - senest fra York og Wales. 

Nå har turen kommet til Edinburgh, hovedstaden i Skottland. En by jeg for øvrig har hatt en artikkel om tidligere - da først og fremst med fokus på bilder. 

Edinburgh er Skottlands største by, og Glasgow følger hakk i hel som den nest største byen. Det bor ca. 0,48 millioner innbyggere i Edinburgh, som ligger ved elva Firth of Forth. Dette har for øvrig vært hovedstaden i Skottland siden 1500-tallet. 

Hva gjør man når man er i Edinburgh? Ja, si det ... Svaret avhenger selvsagt av hva man er interessert i og liker, og ikke minst av alder. Noen reiser sikkert til Edinburgh for å feste og shoppe, og da har byen helt sikkert masse spennende å by på. Når man er litt oppe i årene, men for all del ikke gammel, så tenker jeg at det nok er de mer kulturelle sidene ved byen man har mest fokus på. 

Edinburgh Castle

Vi startet i alle fall med Edinburgh Castle, en gammel festning som ligger på toppen av Royal Mile. Her har det ligget en festning helt tilbake til det 12. århundre - antakelig enda lenger tilbake. I dag er festningen museum og Edinburghs severdighet nr. 1. Man besøker ganske enkelt ikke byen uten å ha vært innom festningen!

Og om man ikke er historisk interessert, så har man i alle fall byens beste utsikt fra festningen. Bare dét gjør det vel verdt å stikke innom! 

På denne nettsiden kan du se nærmere på hva festningen har å by på!

Det neste vi gjorde var å gå The Royal Mile - den kongelige mil. Denne følger hovedgata gjennom hele gamlebyen, og er røfflig en skotsk mil lang, dvs. nesten 1,8 km lang. Gatestubben er betegnet som den travleste turistgata i Edinburgh. 



Bygninger langs Royal Mile

Mens man går Royal Mile, bør man merke seg de flotte bygningene underveis og også unne seg et pubstopp eller tre. For Edinburgh har i samme grad som England for øvrig en pubkultur det står respekt av! Og har du ikke smakt haggis and neeps før, så er det sannelig på tide! Selv har jeg aldri klart tanken på innmat og lungemos, men det er bare å la være å tenke på det og smake med et åpent sinn, så kommer du i likhet med meg til å finne ut at det er godt! Utrolig godt, faktisk! Maten er most og hakket opp - nærmest til det ugjenkjennelige - så det ser ut som en vanlig gryterett - en gryterett som er godt krydret og derfor meget smakfull. Etter at jeg fikk smaken på haggis, ville jeg nesten ikke ha annet. 

Bygningsdetaljer

Det er mange morsomme detaljer på bygningene lags Royal Mile, så det gjelder å ha øynene med seg! 

Når man er i Storbritannia om sommeren, må man regne med at været er nokså omskiftelig. Det regner gjerne litt i løpet av dagen, og det gjelder å være innstilt på det. Selv om vi var der i siste halvdel av juni, hadde vi med oss klær beregnet for litt ruskevær. På den måten ødela været aldri noe av opplevelsen ved å være på tur. Blir det for ille, kan man alltids søke ly på nærmeste pub. 

Vi hadde ikke all verdens tid på oss til "å gjøre" Edinburgh, så vi måtte være sellektive. Etter å ha kjørt gjennom Royal Mile, gikk vi ned til The Grassmarket. Vi fulgte den vakre gaten Victoria Street nedover til Grassmarket. Vakker pga. sine fargerike bygninger og spesielle avrundede form, synes jeg, selv om gata ikke er like skinnende i regnvær som på en solskinnsdag, naturligvis. 

Victoria Street

Nede på Grassmarket pleier det å være marked sommerstid, i tillegg til at noen av Edinburghs mest kjente puber ligger akkurat her. Som The Last Drop, puben der dødsdømte fanger fikk sitt siste stopp før de ble hengt. Å kjenne til at dette er historikken til puben, gjør det uvegerlig til noe ganske spesielt å være der ... 

Skottland er whisky-kultur, og det hører med å smake seg gjennom "rettene". Først senere på turen var vi bl.a. i Dufftown, single malt-distriktets hovedstad, så før dette forholdt vi oss i stor grad til de merkevarene vi kjente fra før av. Hvilket ikke er få, bare for å ha nevnt det ... 

Et whisky-utvalg man bare kan drømme om

Men så finnes det mer enn 100 destillerier (muligens 108, om jeg ikke husker helt feil) i Skottland, så man skal være mer enn gjennomsnittlig interessert for å ha full oversikt. Selv om ikke alle destilleriene har egen whisky-produksjon, men kun inngår som "tilsetning" i noen av blended-whiskyene ...

Noe av det morsomme med whisky er at den er i ferd med å overta markedet som tidligere har vært dominert av de franske cognacene. Ja til og med franskmennene drikker nå mer whisky enn cognac, fikk vi høre etter hvert. 

Og dette var stort sett det vi rakk mens vi var i Edinburgh, for dagen etter gikk turen videre til Oban ... 

I mellomtiden legger jeg ut noen flere bilder fra Edinburgh - med kommentarer!

Statue ved festningen 

Inngang til en av museene på festningen 

Kanoner som en gang var i bruk

Mye krigshistorie 

Norge var med de allierte i det som kaltes the Artic convoys under andre verdenskrig 

Royal Mile - navnet på hovedgata gjennom gamlebyen i Edingburgh

Haggis and neeps - inntatt med stort behag!

Kirke langs Royal Mile

Royal Mile 

Pub langs Royal Mile 

Sjarmerende butikker langs Royal Mile

The Grassmarket 

Detalj fra puben The Last Drop

Pub ved The Grassmarket

Bergljot K. Nordal: "Det ingen har fortalt deg"

Når man tror at lykken finnes et annet sted ... 

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk. 

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ... 

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København. 

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor. 

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende. 

- Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

- Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk. 

- Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ... 

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ... 

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman. 

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Antall sider: 170 
Boka har jeg fått av forlaget

Bergljot K. Nordal (Foto: Aasne Haugeplass)

Andre omtaler av boka:

- Beathes Bokhylle - 18. november 2014 

Samlesing av Roy Jacobsens roman "De usynlige"

... i forbindelse med nominasjons-prosessen til Bok-bloggerprisen 2013.

Les mer om selve Bokbloggerprisen 2013 her, og samleinnlegget om Roy Jacobsen her.  

(Samtlige linker nedenfor fører til mine bloggomtaler av aktuelle bøker.)

Da er vi altså kommet frem til den siste boka blant de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2013, som skal samleses nå i juli, nemlig Roy Jacobsens roman ”De usynlige”. Boka er nominert i klassen romaner sammen med Herbjørg Wassmos ”Disse øyeblikk” og Agnes Ravatns ”Fugletribunalet”. 

 Roy Jacobsen (f. 1954)  debuterte med novellesamlingen ”Fangeliv” i 1982, og har tilsammen utgitt 21 bøker - inklusive denne siste romanen ”De usynlige”. I årenes løp har han blitt en meget prisbelønt forfatter (14 i alt - se oversikt her), og han har dessuten vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger (for ”Seierherrene” i 1991 og for ”Frost” i 2003). Roy Jacobsens bøker er oversatt til 29 språk.

Forfatteren er født og oppvokst i Oslo, men har sine røtter på Helgelandskysten. Dette har preget hans forfatterskap sterkt. ”Seierherrene” førte til hans store gjennombrudd, og siden har han vært en kjent og kjær forfatter som de aller fleste lesere har et forhold til. Mange var de som kom fra Nord-Norge til Østlandet for å finne jobber og etablere seg på 1960- og 1970-tallet, og han fortalte på en måte deres historie – hvordan det var å komme som nordlending til Østlandet, der ”ingen forsto hva de sa” og de fikk beskjed om ”å snakke ordentlig slik at vi forstår”.

I ”De usynlige” er han tilbake på Helgelandskysten, men har beveget seg enda lenger tilbake i historien, nærmere bestemt til begynnelsen av det 20. århundre. Til den gangen det faktisk bodde mange mennesker på de ytterste ”nøgne øer” langt ute i havgapet … Her forteller han historien om en spesiell familie som bodde på den fiktive øya Barrøy, og gjennom romanen får han frem alle fascetter ved øylivet – på godt og vondt. Ensomheten, nøysomheten, driftigheten og kompetansen, alt øyboerne måtte kunne for å overleve, det værharde livet, naturen som ga og tok  …

Bokas tittel er ikke tilfeldig. Fiskerne generelt og øyboerne spesielt er nemlig så å si helt fraværende – ja, rett og slett usynlige - i historiebøkene våre, og i ”De usynlige” gir Roy Jacobsen dette folket (om man kan bruke en slik fellesbetegnelse i det hele tatt) ikke bare et slags ansikt, men også et grunnlag for stolthet. Han viser frem hvor dyktige de var, disse menneskene som levde så nær naturen, hvor mye de måtte kunne - for ikke å glemme hva de måtte tåle - for å ha en sjanse til å overleve i det lange løp. Det blir på et vis stuerent å være stolt av å ha en bakgrunn fra kyst-Norges fiskere, og nettopp dette – kombinert med bokas sterke litterære kvaliteter – har nok vært medvirkende til at romanen har slått så sterkt an i det brede laget av befolkningen. Selv om noen savner mer dybde i persongalleriet, mens andre har nok med å bearbeide alle undertekstene i eget hode ... 

Forlaget har uttalt følgende i sin presentasjon av boka:

”I De usynlige skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: ”Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.

De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, som allerede er solgt til seks land.”

Min omtale av "De usynlige" kan du lese her. Dersom du ønsker å vite mer om bakgrunnen for Roy Jacobsens roman - hvorfor han skrev den, hva han ville med sin roman m.v., kan du lese mitt innlegg om arrangementet "Havet, fisken og folket" som fant sted på Litteraturhuset 2. oktober 2013 - en samtale mellom Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen. 

Jeg har dessuten skrevet om "Anger", "Seierherrene", "Marions slør", "Hoggerne" og "Vidunderbarn" på bloggen min. Det er bare å følge linkene dersom du ønsker å lese mer om disse utgivelsene. 

Helt til slutt: Etter at jeg hadde lest "De usynlige" i papirutgave, valgte jeg å høre lydbokinnspillingen, der Nils Johnson leser. Jeg endte med å høre lydboka to ganger, og opplevde at boka vokste for hver gjennomlytting. Det kan anbefales! 

Roy Jacobsen (Foto: Nils Bjåland)

Nickolas Butler: "Shotgun Lovesongs"

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv  har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen. 

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight. 

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt. 

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt. 

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9) 

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt.  Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing. 

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet. 

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen. 

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne. 

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene. 

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: Shotgun Lovesongs
Utgis i Norge: 7. august 2014
Forlag: Pax
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Nickolas Butler (Foto: Olive Juice Studios)

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 29. september 2014 

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5) 

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 

Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf

Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser