"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 

Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 

I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013