Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 

Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

"Ørkenblomsten" (Regissør: Sherry Hormann)

En sann historie om kjønnslemlestelse


Filmen "Ørkenblomsten" er basert på somaliske Waris Diries bestselgende selvbiografi "Desert Flower".  Warie ble født i Somalia i 1965 og allerede som treåring ble hun omskåret og sydd igjen nedentil. To av hennes søstre døde som følge av omskjæring. Selv fikk Waris en alvorlig infeksjon fordi kvinnen som omskar henne ikke brukte rent utstyr. Med nød og neppe overlevde hun.

12-13 år gammel ble hun forespeilet et liv som en eldre manns fjerde kone. Mannen hadde betalt svært godt for henne, og foreldrene - fattige nomader med mange barn - trengte pengene. Natten før bryllupet rømte hun imidlertid. Hun la på sprang ut i ørkenen, og etter flere dager kom hun omsider frem til Mogadishu, der hun visste at hennes mors foreldre bodde. I sin tid hadde de nektet datteren å gifte seg med det de mente var en simpel nomade, med den følge at hun rømte ut i ørkenen med ham.

Familien i Mogadishu sørget etter hvert for å få Warie over til London. Som gratis hushjelp i den somaliske ambassaden vokste hun opp til å bli en voksen kvinne. Så brøt det ut borgerkrig i Somalia, og hele den somaliske ambassaden i London pakket sammen for å reise hjem. Tilbake sto Waris, uten å kunne engelsk og fremdeles analfabet. Fra den ene dagen til den andre en hjemløs som vandret rundt i Londons gater uten penger, uten å kunne gjøre særlig godt rede for seg og uten noe sted å gå. I desperasjon klistret hun seg på en ung kvinne som jobbet i en butikk. Kvinnen - Marylin - gikk til slutt med på å la henne overnatte en eneste natt hos henne. Dette skulle imidlertid bli innledningen til et varmt og godt vennskap, som ble helt avgjørende for Waris og hennes fremtid. 

Siden ble Waris toppmodell, guddommelig vakker som hun både er og var, og dette førte til en voldsom interesse for hennes bakgrunn. I et intervju fortalte hun om at hun var omskåret, og oppmerksomheten rundt dette førte etter hvert til at hun ble utnevnt som FNs talskvinne mot omskjæring av kvinner. Totalt anslås det at rundt 130 millioner kvinner er omskåret. Waris er visstnok den første kvinnen som har stått frem i offentligheten og tatt til motmæle mot omskjæring - en skikk en del afrikanske kulturer har praktisert i over 3000 år, i den tro at kvinnens uskyld må beskyttes. Ikke omskjærte kvinner har ingen sjanse på ekteskapsmarkedet, og anses på likefot med horer. Waris´engasjement i saken har ført til at mange land har innført forbud mot omskjæring, men fremdeles blir om lag 6000 kvinner omskåret hvert eneste år.

Filmer om Afrika og for den saks skyld om tvangsgifte og omskjæring er et "must" for meg når jeg kommer over slike. Derfor var jeg aldri i tvil om at "Ørkenblomsten" var en film jeg måtte se, skjønt jeg nok tenkte at den kom til å handle aller mest om en litt overfladisk toppmodellkarriere. Så feil kunne jeg altså ta! Historien om Warie gjorde noe med meg, og på slutten satt jeg rett og slett og gråt. For dette handler om en svært modig kvinne - en kvinne som lever i beste velgående, og som faktisk har gjennomlevd historien i filmen. Mye av det som fremgår av filmen er rystende. En ting var den bestialske omskjæringen som fant sted ute i ørkenen - en annen var episoden der Warie kom inn på et sykehus i London med sterke smerter i underlivet. Den britiske legen tilkalte en somalisk helsearbeider og ba ham tolke. Mens legen redegjorde for hva han måtte gjøre for å hjelpe henne, "oversatte" somalieren at "du burde skamme deg der du ligger og bretter deg ut på den måten - hva tror du din mor ville si om hun så deg nå" osv. Skamfull reiste Warie fra klinikken, fremdeles med underlivssmerter forårsaket av altfor stram sying av kjønnsåpningen ... Heldigvis tok hun tak i dette etter hvert og gikk til kamp mot den meningsløse tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner.

Liya Kebede, som selv er modell i tillegg til skuespiller, tolket rollen som Waris Dirie på en helt fantastisk måte. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til Whitney Houston slik hun var i sine velmaktsdager. Og Sally Hawkins som venninnen Marylin var bare helt herlig! En historie som dette får en ekstra dimmensjon fordi den er basert på en sann historie, rett og slett fordi virkeligheten som regel overskygger en hver fiksjon. Det jeg for øvrig likte med denne historien er at den tross alt endte bra, selv om Warie måtte gå veien via et arrangert ekteskap i England for å få oppholdstillatelse. Hun fikk et godt liv til slutt! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Desert Flower
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Liya Kebede (Waris Dirie), Sally Hawkins (Marylin), Craig Parkinson (Neil), Meera Syal (Pushpa Patel), Anthony Mackie (Harold Jackson), Juliet Stevenson (Lucinda), Timothy Spall (Terry Donaldson), Soraya Omar-Scego (Waris - 12 år gammel)
Spilletid: 121 min.

Waris på flukt gjennom ørkenen

Waris og Marylins veier krysses

Marylin lærer Waris å gå på høye hæler

Liya Kebede og den virkelige Waris Dirie

Liya Kebede i rollen som toppmodellen Waris Dirie

"I am slave" (Regissør: Gabriel Range)

Sjokkerende om moderne slaveri i dagens London


Innspilt: 2010
Originaltittel: I am slave
Nasjonalitet: England
Genre: Thriller/drama
Skuespillere: Wunmi Mosaku (Malia), Isaach De Bankolé (Bah), Lubna Azabal, Yigal Naor (Said), Hiam Abbass, Nonso Anozie (Hana), Nasser Memarzia (Ibrahim), Selva Rasalingham (Amir), Amaar Sardharwalla (Assi), Jameel Sardharwalla (Rami)
Spilletid: 77 min.

Malia vokser opp i en landsby i Sudan, hvor hun er intet mindre enn en prinsesse i sin stamme. Da hun er i 12 årsalderen, blir landsbyen angrepet av en fiendtlig stamme. I kaoset som oppstår blir hun kidnappet og kjørt av gårde sammen med flere andre unge piker.

I første omgang selges Malia som slave til en kvinne (spilt av Hiam Abbas) som ønsker seg gratis hushjelp. Med ansvar for renhold og matlaging tilbringer hun de neste årene av sin ungdom i fangenskap hos denne kvinnen. Hun bor i et primitivt skur på gårdsplassen, og har nesten ikke de mest nødvendige ting, ulønnet som hun jo er. Selv når sjansen til å rømme oppstår, skjønner Malia at hun ikke har noe sted å dra. Grunnet en bagatell bestemmer kvinnen at Malia skal sendes til hennes slektninger i London.

Da Malia ankommer London, kan hun ikke språket og er fullstendig prisgitt sine nye eiere. Passet hennes inndras, og fordi hun ikke kjenner koden til alarmen i huset, er hun i praksis innesperret også her. Hun har ansvar for renhold, matlaging og barnepass i sitt nye "hjem", og har ingen tid til egne private gjøremål. Etter hvert som hun lærer seg språket, får hun så smått kontakt med familiens sjåfør. Han sjokkeres over at hun er slave i huset, men tør ikke å hjelpe henne fordi han er redd for å miste jobben sin. Takket være ham skjønner imidlertid Malia at truslene om å drepe hennes familie i Sudan dersom hun skulle klare å rømme, er og blir tomme trusler. Hun begynner etter hvert å planlegge sin egen flukt.

Parallelt følger vi Malias fars årelange kamp for å finne sin datter, det eneste barnet han har. Aldri gir han opp å finne henne i live ...

Filmen "I am slave" er basert på den britiske skuespilleren Mende Nazers historie. Selv er hun en tidligere slave fra Sudan, og etter at hun ble fri, har hun engasjert seg i kampen for menneskerettigheter. Det er en utrolig sterk historie vi blir vitne til i denne filmen, som altså handler om moderne slaveri. Selv har jeg tenkt at dette først og fremst skjer i forbindelse med trafficking og sex-handel, og at den form for slaveri som Malia ble utsatt for, for lengst er avskaffet. Det er imidlertid anslått at det i dag lever om lag 5000 kvinnelige slaver under lignende forhold som Malia bare i London. "I am slave reveals the shocking truth that if you´re living in London today, you could be living next door to a slave" står det på DVD-coveret.

DVD´en "I am slave" er flunkende ny på det norske DVD-markedet, men det er merkverdig lite å finne om filmen på norske nettsider. Jeg håper imidlertid at flere blir oppmerksom på denne filmen og dens innhold, som det faktisk er viktig at flere får øynene opp for! Jo mer kunnskap som spres om denne formen for slaveri, jo vanskeligere vil det bli for mennesker som driver med slikt slavehold å holde dette skjult for omverdenen!

Her blir det terningkast seks!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

Lawrence Hill: "Noen kjenner mitt navn"

Utgitt i USA: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: The book of negroes

Oversatt: Stian Omland

Forlag Font Forlag

Antall sider: 461

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo.  Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet  som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere i kampen for å overleve. 

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

"The Sheltering sky" (Regissør: Bernardo Bertolucci) - 1990

En filmatisk meget nydelig film med Afrikas natur som kulisse. Et ektepar legger ut på en reise i Afrika, egentlig uten noe særlig mål eller mening. Ekteskapet er på hell, og kanskje forsøker de å finne tilbake til det de en gang hadde. Med på turen er en venn av paret. Dette blir fatalt for forholdet, idet det bygger seg opp til et trekantdrama.

John Malkovich spiller en av sine beste roller i denne filmen.

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!

J.M.G. Le Clézio: "Gullfisken" (2008)

J.M.G. Le Clézio (f. 1940) er en fransk forfatter med en omfattende og variert produksjon. Han debuterte i 1963 med romanen «Le Procès-Verbal» («Rapport om Adam«) og har siden skrevet en lang rekke romaner, noveller og essays. Le Clézio vokste opp både i Nice og i Mauritius, og mange av hans bøker bærer preg av en sterk interesse for identitet, migrasjon, kolonihistorie og møtet mellom kulturer. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 2008, det vil si samme år som «Gullfisken» kom ut på norsk, og ble av Svenska Akademien omtalt som en «forfatter av nye begynnelser, poetiske eventyr og sanselig ekstase, en oppdagelsesreisende i menneskeheten, innenfor og utenfor den dominerende sivilisasjonen».

«Gullfisken» forteller historien om Laila, en jente fra Marokko som ble kidnappet da hun var seks–sju år gammel. Hun blir kjøpt av den gamle damen Lalla Asma og vokser opp uten å kunne huske sitt egentlige opphav. Selv om det forventes at Laila skal tjene hos Lalla, behandler Lalla henne med omsorg og kjærlighet. Hun lærer henne å lese, skrive og regne. Dette er ferdigheter som blir Lailas redning senere i livet.

Når Lalla dør, endrer alt seg. Laila blir livredd for sønnen Abel, som tidligere har forsøkt å voldta henne. Hun flykter, og dette blir starten på en rotløs tilværelse der hun stadig må kjempe for å overleve. På sin ferd møter hun både mennesker som hjelper henne og mennesker som forsøker å utnytte henne. Hver gang hun tror hun kan slå seg til ro, tvinges hun videre. Til slutt havner hun i USA, men heller ikke der finner hun fred. Først når hun vender tilbake til landsbyen der hun ble bortført mange år tidligere, opplever hun en form for forsoning.

Gjennom Lailas reise gir Le Clézio en sterk skildring av fattigdom, migrasjon, vold og utnyttelse, men også av håp og motstandskraft. Romanen kan leses som en fortelling om enkeltmenneskets kamp for verdighet i en verden der altfor mange mister sin frihet og identitet. Laila blir et bilde på de mange som lever i eksil – frarøvet sitt opphav, men stadig på leting etter en plass å høre til.

Boka er meget godt skrevet, med et språk som er både enkelt og poetisk. Jeg vil spesielt fremheve den nydelige oversettelsen til nynorsk av Ragnar Hovland, som gir teksten en egen rytme og tone.

«Gullfisken» er en bok som setter spor. Dette er nemlig en gripende historie om tap, overlevelse og søken etter tilhørighet.

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Poisson d’or
Utgitt i Norge: 2008
Oversetter: Ragnar Hovland
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 216

"Damenes detektivbyrå" (Regissør: Anthony Minghella) - 2008

Endelig er de her - filmene om bokserien Damenes detektivbyrå fra Botswana av forfatteren Alexander McCall Smith! I denne første filmen introduseres vi for Precious Ramotswe i herlige Jill Scotts skikkelse.

Precious har fått en svært utradisjonell oppdragelse av sin far i Botswansk forstand. Kanskje skyldes det at han aldri fikk en sønn? I alle fall oppdras hun til å bli en meget selvstendig ung kvinne, som fikser det meste selv. Jaja, så var ikke hennes første ekteskap noen suksess, men Precious visste bedre enn å bli ved sin sørgelige lest. Hun har skilt seg fra sin mann og har valgt å gå videre alene.

Den dagen faren dør, arver hun hele buskapen hans og er plutselig en holden kvinne. Med pengene hun får for salget av dyrene bestemmer hun seg for å starte sin egen detektivbusiness og skaffe seg sin egen bolig.

I begynnelsen går forretningene ikke veldig godt og Precious er svært mismodig. Hadde det ikke vært for frisørvennen i nabobygningen, ville hun nok ha gitt opp. Hun får seg en sekretær, en meget streng sådan, og så begynner saker å ting å løsne. En kvinne ønsker at hun skal finne ut om mannen hennes er utro. En annen ønsker hjelp til å finne ut om hennes hjemvendte og ukjente far, hvis eneste interesse synes å være å snylte på henne, faktisk er hennes far. Og slik fortsetter oppdragene å strømme på.

Denne filmen storkoste jeg meg med! Den er både sjarmerende, varm, interessant, humoristisk og til tider faktisk et snev av spennende (selv om sistnevnte på langt nær er det viktigste). Jeg skal se de neste filmene i serien! Så pass er sikkert!

Andre Brink: "Kneleren" (2008)

Hottentotten Cupido Cockroach vokser i Sør-Afrika på 1700-tallet. Han lyver, drikker, sloss og nedlegger damer for fote, inntil han en dag blir omvendt og går over til den kristne tro. Etter dette tar han fullstendig avstand fra sitt tidligere liv, og som første hottentott-misjonær sendes han ut i ødemarken for å omvende flere ...

Jeg holdt ut til midten av boka før jeg ga opp. Denne historien engasjerte meg overhode ikke. Tvert i mot kjedet den meg noe voldsomt. Selv ikke det forhold at min yndlingsoppleser Nils Ole Oftebro leste, hjalp det minste. Kanskje var det takket være ham jeg kom så langt som til midten ...

Dette er nok en bok for spesielt interesserte.

Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Praying mantis
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Spilletid: 8 t 41 min.