lørdag 14. mai 2016

Cannes Film Festival 2015


I disse dager arrangeres Cannes Film Festival 2016 (fra 11. til 22. mai). Og den som kunne ha vært der, sier jeg ... Jeg har selvsagt ikke sett en eneste av årets filmer, for det ligger som regel i slike filmfestivalers natur at her vises filmene for første gang - med mindre de tidligere har rukket å bli vist på andre filmfestivaler. Vi andre vanlig dødelige filmelskere må smøre oss med tålmodighet og vente en stund - inntil det er mulig å se filmene på kino. 

Selv har jeg ikke kommet lenger enn at jeg for tiden jobber meg gjennom filmene som ble vist under Cannes Filmfestival i fjor (2015). Jeg har heller ikke hatt så mye tid til å gå på kino, men har måttet nøye meg med å se de fleste filmene etter hvert som de har kommet på DVD. Men før jeg sier noe om de filmene jeg så langt har rukket å se, tar jeg med en oversikt over vinnerne i de ulike kategoriene:

Gullpalmen (spillefilm): "Dheepan" (regissør: Jacques Audiard)
Grand Prix: "Son of Saul" (regissør: Laszlo Nemes)
Beste regissør: "The Assassin" (regissør: Hou Hsiao-Hsien)
Beste filmmanus: "Chronic" (skrevet av Michel Franco)
Beste debutant: "La Tierra y la Sombre"/"Land and Shade" (regissør: Cesar Acevedo)
Juryens pris: "The Lobster" (regissør: Yorgos Lanthimos)
Beste kvinnelige skuespillere: Rooney Mara i "Carol" og Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede" (her ble det delt pris)
Beste mannlige skuespiller: Vincent Lindon i "The Measure of a Man"/"Markedets lov"
Gullpalmen (kortfilm): "Waves ´98" (regissør: Ely Dagher)


En av de gjeveste prisene gikk til den franske filmen "Dheepan", som handler om flyktninger fra Sri Lanka som kommer til Frankrike under falske premisser. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

I tillegg til at filmen er tankevekkende på flere plan, ikke minst med tanke på hva desperasjon og nød gjør med mennesker, blir vi vitne til hvordan flyktningene til slutt blir sin egen (falske) historie. Og man blir sittende og tenke: var dette så galt likevel - når det kom til stykket? 

Filmen er tilgjengelig på DVD, og jeg anbefaler den av hele mitt hjerte. Se den!


Grand Prix gikk til "Son of Saul" - for øvrig den samme filmen som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. (Linkene peker til min filmanmeldelse og mitt innlegg om årets Oscar-utdeling.)

Jeg så denne sterke Holocaust-filmen på kino tidligere i år, og den gjorde et formidabelt inntrykk! Så sterk var den at jeg må ha DVD´en når denne kommer!

Dersom du ikke fikk den med deg på kino, og interesserer deg for andre verdenskrig, jødenes skjebne, filmer med et helt spesielt uttrykk og noe utenom det vanlige, er dette en må-se-film! DVD´en har release 13. juni.


Hou Hsiao-Hsien vant prisen som beste regissør for filmen "The Assassin", som er en samproduksjon mellom Taiwan, Kina og Hong Kong. Filmen har nettopp hatt release på DVD, og jeg så filmen i går. (Linken peker til min filmomtale.)

Jeg må innrømme at jeg ble svært overrasket over denne filmen. På forhånd hadde jeg en forestilling om en actionfylt og voldelig film - helt klart pga. tittelen (Leiemorderen). I stedet opplevde jeg en stilistisk nydelig film, der hver eneste scene er så vakker at man faller helt i staver. Det handler om lys, sterke farger, flotte kostymer ... Vakker, vakker, vakker!


"Chronic" vant i kategorien beste manus, og filmen har nylig hatt release på DVD.

Filmen handler om sykepleieren David som gjør alt han kan for at hans pasienter skal ha det bra mens de er i terminalfasen av sine liv. Men hvordan står det til med ham selv? Er det mulig å gi andre så mye omsorg, når man ikke får dekket egne behov? 

Denne filmen har fått strålende kritikker, og jeg skal absolutt se den etter hvert!



Den columbianske filmen "La Tierra y la Sombre" - med den engelske tittelen "Land and Shade" - vant debutantprisen. 

Ulike søk på nettet viser at denne filmen verken har gått på norske kinoer eller synes å være tilgjengelig på DVD (i alle fall ikke på Platekompaniet). Det er synd! Filmene som vinner priser under filmfestivalen i Cannes, er nemlig av høy kvalitet. Dette alene burde føre til at filmer som dette gjøres tilgjengelig for publikum, og ikke går fullstendig under radaren på innkjøpsavdelingen! Det er jo heller ikke hvert år det kommer colombianske filmer på det norske markedet ... 



"The Lobster" vant juryens pris. Filmen har Norgespremiere på norske kinoer 29. juli i år. 

Sjangeren er science fiction, noe som ikke akkurat er min favoritt. 

I filmen fortelles historien om en by der single mennesker får 45 dager på å finne seg en partner - ellers forvandles de til et dyr ... Historien er med andre ord svært spesiell. 

Jeg tror nok at jeg kommer til å avstå fra å se denne. (Men i ettertid har jeg likevel sett den - likte den ikke.) La imidlertid ikke dette hindre deg fra å se den - hvis filmens tematikk appellerer!


Rooney Mara vant prisen som beste kvinnelige skuespiller, sammen med Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede". 

Rooney Mara spilte en rolle som en lesbisk kvinne på 1950-tallet i den amerikanske filmen "Carol". (Linken peker til min filmanmeldelse.) Rooney Mara ble også nominert i kategorien beste kvinnelige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling, men hun fikk ingen pris. (Linken peker til mitt innlegg om Oscar-utdelingen i år.)

Denne filmen har gått på norske kinoer og har release på DVD 11. juli. Se den! 

"Mon Roi" eller "Min elskede" har for lengst hatt både Norgespremiere på kino og release på DVD. Det var for sin rolle i denne filmen Emanuelle Bercot fikk sin pris.

Filmen er fransk og handler om et voldsomt og intenst kjærlighetsforhold. 

Denne filmen fikk meg til å irritere meg over Platekompaniets søkemotor. Ikke fikk jeg treff på den franske tittelen, og den norske tittelen (som er så ordinær) ga altfor mange treff slik at filmen var vanskelig å finne. Ofte er det tilfeldig hvorvidt en film får norsk eller engelsk tittel når den vises på kino, og da bør det også være mulig å få treff på alle aktuelle språk (dvs. både originaltittel, engelsk tittel og eventuelt norsk tittel). Skjerpings, Platekompaniet! 

For øvrig: selvsagt skal jeg se denne filmen!


Franske Vincent Lindon vant prisen som beste mannlige skuespiller for sin rolle i "The Measure of a Man" (på fransk "La loi du marché"). Filmen har fått den norske tittelen "Markedets lov", og den hadde Norgespremiere den 15. april i år. 

Jeg siterer fra Dagblandets anmeldelse av filmen, som jeg fant på Filmweb:

"MARKEDETS LOV er en varm og dyptfølt film i beste franske, sosialrealistiske tradisjon - i tråd med brødrene Dardenne, Mike Leigh og Ken Loach - med et varmt, bankende hjerte for den arbeidende klasses hverdag og verdighet.

Vi følger fabrikkarbeideren Thierry, som i en alder av 51 mister sin jobb og kjemper for å få tilværelsen til å henge sammen for seg selv og sin familie. Gjennom 20 måneder som arbeidsløs utsettes han for jobbsenterets likegyldige kurs, ydmykende samtaler og nedverdigende jobbintervjuer. Han ansettes endelig som sikkerhetsvakt i et kjøpesenter, men gleden over den nye jobb overskygges snart av moralske implikasjoner. Thierry må beslutte om gjenoprettelsen av hans eget menneskeverd, som følger med en fast inntekt, er prisen verd."


Vi skjønner jo umiddelbart at dette er en må-se-film! 

Kortfilmer er ikke det jeg kan mest om, og disse er som oftest også vanskeligst å få med seg fordi de sjelden utgis på DVD. Her kan du se en trailer fra kortfilmen "Waves ´98": https://vimeo.com/125144720

Mange filmer nådde selvsagt ikke opp i konkurransen om prisene - uten at de nødvendigvis er mindre severdige av den grunn. Selv har jeg så langt sett et par av disse filmene, og jeg nevner dem kort her. 


"Louder than Bombs" var Norges bidrag i konkurransen om Gullpalmen i fjor, og bare det å bli nominert er selvsagt morsomt! Sist gang en norsk film ble nominert i forbindelse med Cannes Filmfestival, var i 1979. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

Det er Joachim Trier, danske Lars von Triers norske slektning, som har regissert "Louder than Bombs" - en film spekket med internasjonale filmskuespillere. Filmen er for lengst tilgjengelig på DVD.

Filmen er virkelig severdig!



"Sicario" (regissør: Denis Villeneuve) handler om USAs kamp mot narkokartellene i Mexico. Jeg har sett filmen, og linken peker til min anmeldelse av den!

Tøffingen Benicio del Toro spiller rollen som hemmelig agent med en noe diffus bakgrunn. Hvem er han, og hvilken agenda har han egentlig?

Filmen har hatt release på DVD. Den er veldig bra! Virkelig en ålreit film å se sammen med kjæresten, fordi dette er en kvalitets-macho-film (og dem finnes det ikke for mange av). 


Jeg har planer om å se flere av de nominerte filmene. Blant annet italienske "Mia Madre" og japanske "Our little sister" (denne filmen har jeg sett i ettertid og linken peker til min omtale av den), som begge er tilgjengelig på DVD. 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å se noen filmer du kanskje ellers ikke ville ha tenkt på! Del gjerne dine filmopplevelser og tips i kommentarfeltet! 



søndag 1. mai 2016

Mer Geneve ...

Gamlebyen i Geneve (Foto: RMC)
For en tid tilbake laget jeg et innlegg med noen bilder fra en Geneve-tur. Siden det dreide seg om en jobb-tur, bærer bildene preg av å være tatt under et visst hastverk. Jeg hadde ikke mye tid til å gå rundt med kameraet, så egentlig hadde jeg skuffende få bilder å bla meg gjennom da jeg kom hjem. 

Her er noen av de bildene jeg synes var best. 

Et forelsket par hadde inntatt denne benken (Foto: RMC)
United Nations 
Gatene i gamlebyen (Foto: RMC) 
Turister i Geneve (Foto: RMC)
På gata i Geneve (Foto: RMC)
På loppemarked i Geneve (Foto: RMC) 
På loppemarked i Geneve (Foto: RMC)  
På loppemarked i Geneve (Foto: RMC)  
En svane i Geneve (Foto: RMC)

"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter
Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør
Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med
Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)

Spilletid: 122 min.

tirsdag 26. april 2016

Geneve

Foto: RMC
For noen uker siden var jeg en tur i Geneve, og jeg hadde selvsagt med med kameraet mitt på turen. 

Her er et lite utvalg av bildene jeg tok mens jeg var der. Enjoy!


Foto: RMC 
Fra gamlebyen. Foto: RMC 
Foto: RMC
Foto: RMC 
Foto: RMC

Foto: RMC
Foto: RMC
Legg til bildetekst 
Broken Chair. Foto: RMC 
Foto: RMC
Foto: RMC
Foto: RMC

søndag 24. april 2016

"Kusama - I uendeligheten" på Henie Onstad Kunstsenter

Yayoi Kusama-ustilling på Henie Onstad Kunstsenter (Foto. RMC)
Jeg hadde aldri hørt om den japanske kunstneren Yayoi Kusama før jeg begynte å legge merke til en hel masse gøyale bilder rundt forbi i ulike sosiale medier. Dette fikk meg til å bli nysgjerrig og ønske å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter selv. Der har nemlig utstillingen "Kusama - I uendeligheten" gått siden 19. februar. Den varer frem til 15. mai i år.

Kunstneren i kunsten sin (Foto: RMC)
Hvem er Yayoi Kusama? På Wikipedia kan vi lese at hun ble født i 1929, og hun er dermed 87 år. Alderen er imidlertid ingen hindring for henne, for hun er fortsatt produktiv. 

Humoristisk kunst! 8Foto: RMC)
Kusama er japansk, og er både artist og skribent. I løpet av sin karriere har hun drevet med mangt - som maling, collage, scat sculpture, kunstopptredender, installasjoner med vekt på psykedeliske farger, repetisjoner og mønstre. At hun er opptatt av prikker, levner i alle fall utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter liten tvil om. Hun studerte maling i Japan, nærmere bestemt i Kyoto, men fordi hun etter hvert ble frustrert over de begrensninger som lå i de japanske maletradisjonene (blant annet), reiste hun etter hvert til New York. Der ble hun en del av avant-garde-miljøet, hvor også kunstnere som Andy Warhol og andre var med. 

Her vandret vi rundt i kunsten - omgitt av disse fargerike ballene som skiftet
farger (Foto: RMC)
På Henie Onstad Kunstsenters nettsider kan vi blant annet lese følgende om Kusama-utstillingen:

"Utstillingen viser hele Kusamas livsverk: fra tidlige akvareller og pasteller fra 1950-tallet, til hennes banebrytende infinity-malerier og organiske skulpturer, filmer, performances, opplevelsesverk og politiske happenings fra 1960 og 70-tallet, til hennes arbeid med motekolleksjon for Louis Vuitton, samt litteratur. Det kastes også nytt lys på verk fra 1980-tallet, da Kusama vendte tilbake til Japan og Tokyo, etter å ha bodd i USA fra 1957-73.

Utstillingen omfatter flere av hennes nyere altomfattende speilinstallasjoner, samt mange verk med signaturformen polkadottene og overdimensjonerte gresskar i form av bronseskulpturer. I tillegg vises en serie av malerier som Yayoi Kusama har laget spesielt for denne utstillingen, og i utstillingskatalogen publiseres en rekke av hennes dikt, som for første gang er oversatt fra Japansk."

En herlig installasjon av psykedeliske prikker! (Foto: RMC)
Det morsomme med utstillingen er alle fargene og lekenheten i Kusamas kunst. Å vandre rundt med kameraet i hendene, er ellevilt! For her er mulighetene for å ta artige bilder mange!

Morsomme farger! (Foto: RMC)
I tillegg til alle fargene og prikkene, er det åpenbart at Kusamas kunst er svært fallos-inspirert. Dette kommer til syne ikke bare i installasjonene, men også i en del av videoene som besøkende kunne se underveis. Noen av videoene er tatt opp i Woodstock, og er atskillig år gamle, slik jeg forsto dette. Her presenteres som tidligere nevnt hele spekteret av kunstneriske uttrykk gjennom en mangeårig kunst-karriere. 

En av mange kreative installasjoner på utstillingen (Foto: RMC)
For egen del gjorde det ikke så mye at jeg ikke forsto den dypere meningen bak kunsten, som garantert var mye mer sjokkerende den gangen hun laget mange av kunstverkene. Det interessante var å se kreativiteten, lekenheten, alle de ulike uttrykkene, fargene ... Og å fotografere! Her har vi å gjøre med en kunstner som ikke har latt seg begrense av noe som helst!

Dette kunstverket kunne vi se gjennom et lite "øye" i kunsten (Foto: RMC)
Gresskar, fargen gul, figurer som til forveksling ligner polypper, men som er fallos-inspirert, dominerer utstillingen. 

Mange barn var til stede på utstillingen (Foto: RMC)
Det var mange barn på utstillingen, og for meg var det åpenbart at alle fargene og figurene appellerte til dem. Dette var gøyalt, og det barnlige uttrykket over utstillingen rørte noe i dem. Særlig da vi i ett av rommene kunne velge oss en prikk som vi kunne sette hvor vi ønsket i et gjennom-prikkete rom ...

Her ble vi invitert til å utforme kunsten selv - ved
hjelp av selvvalgte prikker som vi satte der vi
ønsket (Foto: RMC)
På kunstsenterets nettsider kan vi også lese følgende:

-Kusama er kjent for sine store, intense opplevelsesverk. Her konstruerer form og farge, lys og repetisjon et altoppslukende, nærmest hallusinatorisk rom. Publikum inviteres inn til å bli en del av dette universet. Kusamas kunst omfatter en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Alt dette kan oppleves samlet i en dynamisk presentasjon, forteller Milena Høgsberg, sjefskurator ved HOK, og ansvarlig for utstillingen på Høvikodden.

Fra en bakgrunn innen tradisjonelt japansk maleri, dro Kusama til USA som 20-åring. Hun kom inn på kunstscenen som et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

-Under sin tid i USA uttrykte Kusama seg i en blanding av kunst, mote og politiske happenings. Siden da har hennes slående visuelle språk og kontinuerlige kunstneriske nyskapninger gjort henne til en av dagens mest fremtredende kunstnere. Hun er i dag 86 år gammel og fortsatt produktiv, utdyper Høgsberg.

Et av kunstverkene vi kunne gå inn i (Foto: RMC)
Dersom du fremdeles ikke har sett utstillingen, anbefaler jeg deg å ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter! 

Portrett av Yayoi Kusama (Foto: RMC)

lørdag 23. april 2016

"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  


I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 



Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.
Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 


Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 


Gene har sine minner med isabelle
Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 


Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?
I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!


Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 


Innspilt: 2015

Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

Populære innlegg