Geneve

Foto: RMC

For noen uker siden var jeg en tur i Geneve, og jeg hadde selvsagt med med kameraet mitt på turen. 

Her er et lite utvalg av bildene jeg tok mens jeg var der. Enjoy!

Foto: RMC 

Fra gamlebyen. Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC

Foto: RMC

Legg til bildetekst 

Broken Chair. Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC

Foto: RMC

"Kusama - I uendeligheten" på Henie Onstad Kunstsenter

Yayoi Kusama-ustilling på Henie Onstad Kunstsenter (Foto. RMC)

Jeg hadde aldri hørt om den japanske kunstneren Yayoi Kusama før jeg begynte å legge merke til en hel masse gøyale bilder rundt forbi i ulike sosiale medier. Dette fikk meg til å bli nysgjerrig og ønske å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter selv. Der har nemlig utstillingen "Kusama - I uendeligheten" gått siden 19. februar. Den varer frem til 15. mai i år.

Kunstneren i kunsten sin (Foto: RMC)

Hvem er Yayoi Kusama? På Wikipedia kan vi lese at hun ble født i 1929, og hun er dermed 87 år. Alderen er imidlertid ingen hindring for henne, for hun er fortsatt produktiv. 

Humoristisk kunst! 8Foto: RMC)

Kusama er japansk, og er både artist og skribent. I løpet av sin karriere har hun drevet med mangt - som maling, collage, scat sculpture, kunstopptredender, installasjoner med vekt på psykedeliske farger, repetisjoner og mønstre. At hun er opptatt av prikker, levner i alle fall utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter liten tvil om. Hun studerte maling i Japan, nærmere bestemt i Kyoto, men fordi hun etter hvert ble frustrert over de begrensninger som lå i de japanske maletradisjonene (blant annet), reiste hun etter hvert til New York. Der ble hun en del av avant-garde-miljøet, hvor også kunstnere som Andy Warhol og andre var med. 

Her vandret vi rundt i kunsten - omgitt av disse fargerike ballene som skiftet
farger (Foto: RMC)

På Henie Onstad Kunstsenters nettsider kan vi blant annet lese følgende om Kusama-utstillingen:

"Utstillingen viser hele Kusamas livsverk: fra tidlige akvareller og pasteller fra 1950-tallet, til hennes banebrytende infinity-malerier og organiske skulpturer, filmer, performances, opplevelsesverk og politiske happenings fra 1960 og 70-tallet, til hennes arbeid med motekolleksjon for Louis Vuitton, samt litteratur. Det kastes også nytt lys på verk fra 1980-tallet, da Kusama vendte tilbake til Japan og Tokyo, etter å ha bodd i USA fra 1957-73.

Utstillingen omfatter flere av hennes nyere altomfattende speilinstallasjoner, samt mange verk med signaturformen polkadottene og overdimensjonerte gresskar i form av bronseskulpturer. I tillegg vises en serie av malerier som Yayoi Kusama har laget spesielt for denne utstillingen, og i utstillingskatalogen publiseres en rekke av hennes dikt, som for første gang er oversatt fra Japansk."

En herlig installasjon av psykedeliske prikker! (Foto: RMC)

Det morsomme med utstillingen er alle fargene og lekenheten i Kusamas kunst. Å vandre rundt med kameraet i hendene, er ellevilt! For her er mulighetene for å ta artige bilder mange!

Morsomme farger! (Foto: RMC)

I tillegg til alle fargene og prikkene, er det åpenbart at Kusamas kunst er svært fallos-inspirert. Dette kommer til syne ikke bare i installasjonene, men også i en del av videoene som besøkende kunne se underveis. Noen av videoene er tatt opp i Woodstock, og er atskillig år gamle, slik jeg forsto dette. Her presenteres som tidligere nevnt hele spekteret av kunstneriske uttrykk gjennom en mangeårig kunst-karriere. 

En av mange kreative installasjoner på utstillingen (Foto: RMC)

For egen del gjorde det ikke så mye at jeg ikke forsto den dypere meningen bak kunsten, som garantert var mye mer sjokkerende den gangen hun laget mange av kunstverkene. Det interessante var å se kreativiteten, lekenheten, alle de ulike uttrykkene, fargene ... Og å fotografere! Her har vi å gjøre med en kunstner som ikke har latt seg begrense av noe som helst!

Dette kunstverket kunne vi se gjennom et lite "øye" i kunsten (Foto: RMC)

Gresskar, fargen gul, figurer som til forveksling ligner polypper, men som er fallos-inspirert, dominerer utstillingen. 

Mange barn var til stede på utstillingen (Foto: RMC)

Det var mange barn på utstillingen, og for meg var det åpenbart at alle fargene og figurene appellerte til dem. Dette var gøyalt, og det barnlige uttrykket over utstillingen rørte noe i dem. Særlig da vi i ett av rommene kunne velge oss en prikk som vi kunne sette hvor vi ønsket i et gjennom-prikkete rom ...

Her ble vi invitert til å utforme kunsten selv - ved
hjelp av selvvalgte prikker som vi satte der vi
ønsket (Foto: RMC)

På kunstsenterets nettsider kan vi også lese følgende:

-Kusama er kjent for sine store, intense opplevelsesverk. Her konstruerer form og farge, lys og repetisjon et altoppslukende, nærmest hallusinatorisk rom. Publikum inviteres inn til å bli en del av dette universet. Kusamas kunst omfatter en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Alt dette kan oppleves samlet i en dynamisk presentasjon, forteller Milena Høgsberg, sjefskurator ved HOK, og ansvarlig for utstillingen på Høvikodden.

Fra en bakgrunn innen tradisjonelt japansk maleri, dro Kusama til USA som 20-åring. Hun kom inn på kunstscenen som et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

-Under sin tid i USA uttrykte Kusama seg i en blanding av kunst, mote og politiske happenings. Siden da har hennes slående visuelle språk og kontinuerlige kunstneriske nyskapninger gjort henne til en av dagens mest fremtredende kunstnere. Hun er i dag 86 år gammel og fortsatt produktiv, utdyper Høgsberg.

Et av kunstverkene vi kunne gå inn i (Foto: RMC)

Dersom du fremdeles ikke har sett utstillingen, anbefaler jeg deg å ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter! 

Portrett av Yayoi Kusama (Foto: RMC)

"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  

I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 

Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.

Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 

Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 

Gene har sine minner med isabelle

Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 

Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?

I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!

Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

Ekeberg skulpturpark - påsken 2016

Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn. 

I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 

Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 

En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 

Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.

Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 

Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 

Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 

Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)

Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí. 

På dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133