Barn av regnbuen - stemningsrapport fra Youngstorget i dag

Folk strømmet til for å delta i arrangementet på Youngstorget i dag kl. 12.00

Arbeidernes Hus i bakgrunnen

Arbeidsmanden på Youngstorget

Stemningsfullt på Youngstorget

Først talte lederen av Støttegruppa for ofrene etter 22. juli, og deretter var det AUF-lederen sin tur

Arrangementet ble behørlig fotografert

Roser - selve symbolet på solidaritet!

Så entret Lillebjørn Nilsen og hans band scenen. Og så runget sangen
"Barn av regnbuen" over hele torget!

Stemningsfullt!

Området i nærheten av Regjeringskvartalet er fremdeles preget av skadene etter
22. juli 2011

Lykke

Lykke

Lykke hører det indre livet til, 

ikke det ytre

- og dermed er den ikke 

avhengig av hva vi har,

men hva vi er

Ukjent

Salzburg og Stefan Zweig-inspirasjoner

Jeg er i sluttinnspurten på boka "Verden av i går", som er skrevet av en av mine topp ti-forfattere Stefan Zweig (f. i Wien i 1881, d. i Rio De Janeiro i 1942). Denne forfatteren som i mellomkrigstiden slo seg ned i den lille, pittoreske byen Salzburg, med beliggenhet i de østerrikske alper ... Dette har inspirert meg til å finne frem noen gamle bilder fra arkivet.

På side 269 i "Verden av i går" skriver Zweig følgende:

"Det gjorde godt å reise i disse siste rolige årene. Men det var også deilig å komme hjem igjen. I all stillhet var noe underlig hendt. Det hadde foregått en overraskende forvandling med den lille by Salzburg på 40 000 innbyggere, som jeg hadde sett meg ut nettopp på grunn av dens romantiske ensomhet; i løpet av sommeren var den blitt ikke bare Europas, men hele verdens kunstneriske hovedstad. For å hjelpe de nødstedte skuespillerne og musikerne som gikk brødløse om sommeren, hadde Max Reinhardt og Hugo von Hofmannsthal arrangert et par oppførelser, fremfor alt den berømte friluftsoppførelsen av "Det gamle spill om enhver" på Domplassen i Salzburg, som til å begynne med lokket til seg besøkende fra det nærmeste nabolag; siden hadde en også med operaer, som ble mer og mer vellykket. Litt etter litt ble verden oppmerksom. De beste dirigenter, sangere og skuespillere strømte til, fulle av ærgjerrighet og glede over denne anledning til å vise sine kunster ikke bare for det lille hjemlige publikum, men for et internasjonalt. Festspillene i Salzburg ble plutselig en verdensattraksjon, en slags moderne kunstnerisk olympiade. Ingen ville gå glipp  av disse utsøkte forestillingene. Konger og fyrster, amerikanske millionærer, filmprinsesser. musikkvenner, kunstnere, diktere og snobber satte hverandre stevne i Salzburg i disse siste årene. Aldri hadde man opplevd så mye skuespillkunst og musikk på ett brett som i denne småbyen i det vesle og lenge foraktede Østerrike. Salzburg blomstret opp. I gatene der møtte en om sommeren alle europeere og amerikanere som søkte fremragende kunst, kledd i Salzburgs nasjonaldrakt - mennene i korte, hvite linbukser og trøyer, kvinnene i de brokete dirndlkjolene - , det bitte lille Salzburg bestemte plutselig verdensmoten. Man sloss om hotellværelsene; når bilene kjørte opp foran Festspillhuset, var prakten ikke mindre enn ved det keiserlige hoffball før i tiden, og jernbanestasjonen var stadig full av folk. Andre byer prøvde å dra gullstrømmen til seg, men ingen greide det. I disse årtiene var og ble Saltzburg Europas kunstneriske pilegrimssted."

I dag bor det ikke mer enn rundt 150 000 mennesker i Salzburg, og det betyr at byen ikke har ekspandert i særlig grad siden mellomkrigstiden, som beskrives så levende av Stefan Zweig i hans bok "Verden av i går".

Fremdeles arrangeres årlig Festspillene i Salzburg, og selv var jeg så heldig å ramle borti dette arrangementet under en bilferie i Europa i august 2004. Utover kvelden sydet hele byen av liv, og alle åpne plasser og torg bar preg av å være en eneste stor utescene. Festkledde mennesker gikk med bestemte skritt til de arrangementene de antakelig i lang tid i forveien hadde sikret seg billetter til. Mannen min og jeg, som nærmest tilfeldig bestemte oss for at vi skulle legge Salzburg inn i reiseruten vår, kunne bare glemme å få tak i billetter til disse arrangementene. Dette forhindret oss imidlertid ikke fra å nyte inntrykkene i denne sjarmerende østerrikske byen, som preges av barokk arkitektur, og som ikke overraskende står på UNESCOs verdensarvliste.

Når man er i Salzburg er det rett og slett et "must" å ta kabelbanen opp til borgen - Hohensalzburg Castle - som ruver over byen, hvorfra man virkelig kan nyte utsikten utover byen.

Hohensalzburg Castle anses som en av de største 

middelalderborgene i Europa, og deler av borgen stammer fra 1000-tallet. Borgen er en av de mest besøkte severdighetene Salzburg har å by på.

Mozart ble for øvrig født i denne byen og midt på torget er det selvfølgelig en statue av ham, stolt som byen er over å ha oppfostret et slikt musikalsk geni.

Av andre ting man bør få med seg dersom man besøker Salzburg, er byens mange barokke kirker. Her er det mange å velge mellom, men den flotteste er katedralen.

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra et minneverdig besøk, som fremdeles sitter som spikret i hukommelsen ...

Uansett - det morsomste med det hele er at den stemningen Stefan Zweig beskriver i sin bok om Festspillene i Salzburg i mellomkrigstiden, var høyst gjenkjennbar den gangen jeg var der (i 2004). 

Alteret inne i katedralen

Kuppelen i katedralen

Hest- og kjerreturer i gamle middelaldergater

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Øyvind L. Martinsen (red.): "Perspektiver på ledelse"

Forskningsbaserte ledelsesteorier for viderekomne

I boka "Perspektiver på ledelse" finner man artikler om lederskap, myter og fakta om det å være leder, forskjellen på administrasjon og ledelse, fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse, situasjonstilpasning som lederstrategi, temaet kvinner og ledelse i Norge, om organisasjonsendringer, makt, innflytelse og påvirkning og sist men ikke minst om spesielle former for ledelse. Inn under kapittelet om spesielle former for ledelse er det to former for ledelse som omtales; selvledelse og teamledelse. Det er spesielt selvledelse jeg har vært opptatt av i første omgang. Dette kapittelet er skrevet av Øyvind L. Martinsen og utgjør ca. 30 sider av denne 377 sider boka, som jeg absolutt har som målsetning å få lest fra perm til perm.

I dagens informasjonssamfunn og på arbeidsplasser preget av kunnskapsmedarbeidere, er det ikke lenger slik at lederen fremstår som den allvitende og "sterke mann" som kan og vet alt. Gamle ledelsesformer passer derfor ikke inn i et slikt arbeidsmiljø, og det er her selvledelse som ledelsesstrategi har sin misjon.

"Medarbeidere kunne tidligere ses på som brikker i organisasjonens streben etter å oppnå resultater, mens medarbeidere innen et selvledelsesperspektiv blir aktive og medansvarlige for organisasjonens arbeid knyttet til planlegging, beslutningstakning og evaluering. Konsekvensene av dette er betydelig større handlingsrom, men også mer ansvar og frihet for medarbeidere enn det man har vært vant til." (side 326)

Selvledelse og teoriene rundt dette er solid forankret både i teori og forskning, og er ikke en ny "fancy" metode eller teknikk som har poppet opp som en boble i moderne ledelseslitteratur. Sims og Manz har skrevet en rekke bøker om temaet, og Neck og Houghton er svært sentrale i den internasjonale forskningen rundt temaet selvledelse. 

Helt sentralt i et selvledelsesperspektiv er ferdigheter som klassifiseres som henholdsvis atferdsstrategier og kognitive strategier. Atferdsstrategiene er rettet mot effektivisering av arbeidet, mens de kognitive strategiene er rettet mot å minske de mentale hindrene vi måtte ha for å effektivisere arbeidet. "Hovedmålene med metodene er å gjøre oss mer selverkjennende, rasjonelle og målrettede." (side 333)

Både atferdsstrategiene og de kognitive strategiene skal altså medvirke til å øke vår selvopplevde mestringsevne, slik at vi i større grad visualiserer våre mål - i motsetning til at dysfunksjonelle tanker blir en slags selvoppfyllende profeti. Selvledelse handler om evnen til å verdiforankre, planlegge og gjennomføre målrettet atferd. I den forbindelse er det verdt å merke seg Banduras teorier rundt begrepet selvopplevd mestringsevne (self-efficacy), som går på personlige  forutsetninger for effektiv atferd. En felle kan imidlertid være at man får for stor tro på egen mestringsopplevelse, slik at man gyver løs på for komplekse oppgaver uten å ha de rette forutsetninger for å løse disse på en tilfredsstillende måte.

"Selvledelse dreier seg om å bli bevisst egne behov, om å bli bevisst andres behov og de rammer som omgir oss, og om å skape den rette balansen mellom disse. Verdiavklaringen er utgangspunktet for dette og dreier seg om selvsransakelse på grunnleggende områder av livet. Hva vil jeg, hva bør jeg, og hva gjør jeg, er de mest sentrale spørsmålene." (side 334)

For å bli god på selvledelse er det viktig å formulere konkrete mål, som er enkle å måle og evaluere. "Å gjøre så godt jeg kan" er ikke et klart nok definert mål. Målsetningene må være mer presise enn som så. "I dag skal jeg skrive xx antall vedtak", eller "jeg skal lese xx sider" er det som må til for at det skal være realistisk å nå et mål. Dersom man stadig opplever at man avsporer, bør man antakelig inkludere litt tid til avsporing i sine planer, som en slags belønning underveis. På den måten blir det mer realistisk å klare å nå de mål man har satt seg. 

Dersom man ikke klarer å bli så effektiv som man har satt seg som mål, er det betimelig å stille spørsmål ved hvordan man egentlig jobber. Det hele kan dessuten handle om at man ikke helt klarer å strukturere omgivelsene sine, og bør ta noen andre grep for å forhindre uhensiktsmessige distraksjoner i sin hverdag. Kanskje bør man også tenke nærmere på hva som motiverer en når det kommer til stykket.

Forfatteren bruker også tid på å reflektere rundt temaet kognitive teknikker. Begrepet "kognitiv" beskriver alle sider ved menneskets tenkning. Det er viktig å jobbe med måten man tenker på, holdningene til det man gjør, særlig de tanker og holdninger som gir mental motstand. I faglitteraturen snakker man om dysfunksjonelle tanker (jf. Burns 1999), samt det man kaller automatiserte tanker, det vil si tanker man ikke er seg selv bevisst at man tenker. Kognitiv terapi handler om å bli bevisst slike tanker, for derigjennom å kunne gjøre noe med dette. Typisk er f.eks. når en situasjon fremkaller voldsomme følelsesmessige reaksjoner som ikke står i forhold til det som angivelig utløste dem. Da handler det mest sannsynlig om noe helt annet enn situasjonen der og da, men om en "bagatell" som har utløst en latent sårhet hos den andre. For å få bukt med automatiserte tanker og handlingsmønstre, er det viktig å observere seg selv og sine tanker, slik at man en annen gang kjenner dem igjen og stopper dem før man lar dem få konsekvenser eller komme til utløp på en lite hensiktsmessig måte.

Alle mennesker har indre dialoger gående med seg selv, og dersom man f.eks. er pessimist, optimist eller realist, bør man se sine tanker i forhold til dette. Negative tanker kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Man visualiserer et negativt mål, og det er akkurat dette man får. Desto mer spennende med positive tanker!

Helt til slutt tar Martinsen for seg viktige forutsetninger for å innføre selvledelse. Dette krever nemlig at lederen overlater større deler av styringen til sine medarbeidere. Det første lederen må spørre seg er hvorvidt forutsetningene for selvledelse rent faktisk er til stede på hans/hennes arbeidsplass. Hvilke medarbeidere har man? Og hvilken forpliktelse føler medarbeiderne til sin arbeidsplass? Her skilles det mellom tre ulike former for forpliktelser: normativ, vedvarende og følelsesmessig forpliktelse. En viktig faktor er dessuten personlig selvstendighet, eller det man innenfor psykologien kaller autonomi. 

Det som for øvrig fremgår av ulike studier er at når ledelsesstrategiene som brukes inneholder lav grad av styring, så vil personer med høye ferdigheter i selvledelse skåre høyere på målinger av jobbtilfredshet - noe som igjen vil påvirke effektivitet og prestasjoner i en gunstig retning. Men: enkelte forutsetninger må nødvendigvis være til stede for at dette skal kunne skje. Tidligere har jeg lest om personlighetstrekkene som inngår i "the big five", hvor samvittighet er en svært sentral egenskap. Mest sannsynlig er dette nesten en forutsetning for å slippe medarbeiderne så fri som selvledelse forutsetter ....

"Etter denne gjennomgangen av teori, metoder og forskning knyttet til selvledelse kan leseren se at selvledelse, med noen modifikasjoner, kan representere en alternativ styringsform i enkelte organisasjoner. Å utvikle selvledelse kan derfor være verdifullt når forholdene ligger til rette for det. Å jobbe med selvledelse i praksis innebærer for den enkelte likevel at man må vie seg til oppgaven og øve på selvledelsesmetodene. All læring krever innsats, og å jobbe med selvledelse er ikke noe unntak. Enkelte er allerede dyktige i selvledelse, men kan kanskje bli enda bedre. Gitt dette, og i henhold til forskningsresultatene så langt, kan det være grunn til å forvente at både selvledelse og selvledelsestrening kan føre til høyere effektivitet og høyere trivsel blant medarbeiderne.

Økt dyktighet i selvledelse kan føre til større effektivitet individuelt og i teamsammenheng (gitt visse forutsetninger), og selvledelse kan føre til større tilfredshet i jobben. Og det kan i noen grad være mulig å lære selvledelse. Dette er oppløftende resultater, men videre forskning er nødvendig, ikke minst når det gjelder positive effekter av selvledelse i ulike bransjer." (side 351)

Sjelden har jeg vært borte i en lærebok med et så konsist og "to the point"-budskap som i denne. Dette har gitt meg lyst til å lese resten av boka etter hvert, fordi det er mye nyttig og interessant lærdom å hente om moderne ledelse her. Viktige bidragsytere i boka er Bernard M. Bass, Henry Mintzberg, Geir Thompson, Astrid M. Richardsen, Laura E.M. Traavik, Gary Yukl, Robert P. Vecchio og Kjell B. Hjertø - bare for å nevne noen. Dessuten står Øyvind L. Martinsen bak flere av kapitlene som berører effektivitet  og kompetansestyring. Ut fra det inntrykket jeg har fått, synes jeg denne læreboka i ledelse fortjener toppscore!

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal Akademisk
Antall sider: 377

Øyvind Lund Martinsen er professor på BI i Oslo

Den jødiske gravlunden i Praha

Bildene er fra en av mine turer til Praha - i 2006 (dvs. før
speilreflekskameraet kom inn i mitt liv)

Jeg leser for tiden Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha", en bok som virkelig krever sin leser pga. et rikholdig persongalleri, et avansert plott og mange detaljer. Jeg skal selvsagt skrive en omtale av boka når jeg er ferdig med den, men kan allerede nå røpe at noe av det som fascinerer meg aller mest med boka - som er "en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap", for å sitere en omtale av Leif Ekle datert 26.06.2011 på NrKs nettsider - er at den langt på vei forklarer noe av bakgrunnen for det jødehatet som senere kuliminerte i Holocaust under andre verdenskrig. Sånn sett er store deler av boka temmelig sjokkerende, men Eco gjør for så vidt ikke noe mer enn å beskrive forholdene slik de faktisk var i forhold til jødene på den tiden (dvs. på slutten av 1800-tallet i hjertet av Europa).

Tsjekkias hovedstad Praha er en by som står mitt hjerte nær, og i særdeleshet faktisk den jødiske bydelen Josefov, hvor den jødiske kirkegården eller gravlunden ligger. De gangene jeg har vært i Praha, har jeg som regel tatt en tur innom denne kirkegården. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Det helt spesielle med denne kirkegården, som fungerte som jødenes kirkegård fra 1400-tallet og frem til 1878, er alle gravsteinene - 12 000 i alt - som nærmest er stablet oppå hverandre. Det sies at om lag 100 000 mennesker skal være begravet her - bokstavelig talt lag på lag (angivelig 12 lag i alt mange steder). Årsaken er at dette var den plassen jødene i sin tid fikk tildelt for å gravlegge sine døde - verken mer eller mindre. De fikk ganske enkelt ikke utvidet sin kirkegård. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Sett utenfra ser det ut som om gravsteinene er kaotisk plassert, men det skal visst være et system på alt. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Denne kirkegården er for øvrig Europas eldste bevarte jødiske kirkegård. 

Pinkas-synagogen (Foto: RMC)

Når man er ved den jødiske kirkegården, anbefaler jeg spesielt en tur inn i Pinkas-synagogen (se bildet over), som er et minnesmerke over de 80 000 jødene fra Bohemia og Moravia som mistet livet i forbindelse med Holocaust under andre verdenskrig. Samtlige navn med fødsels- og dødsdato står innprentet på veggene. I denne synagogen kan man dessuten se en utstilling av tegninger som ble laget av jødiske barn i konsentrasjonsleirene.  Jeg har lånt et bilde fra Pinka synagogens nettside, som viser dekorasjonene på veggene. Det er utrolig sterkt å stå inne i denne synagogen og se mengdene med navn på mennesker som ble drept utelukkende pga. sin rasemessige tilknytning ...

Mitt spesielle forhold til gravlunden i Praha samt min interesse for jødenes historie gjør det til en nokså selsom opplevelse å lese om alt jødehatet i Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha" ... 

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Bokblogg-treff 2012

Sett av lørdag 15. september 2012 allerede nå!

Bokbloggerne Knirk og Groskro´s verden tok tidligere i vinter initiativ til et bokbloggertreff, som fant sted i Oslo i dag. Disse to, Siljes skriblerier, Bokelskerinnen og jeg hadde vårt første brainstormingmøte i dag. Lines bibliotek kunne dessverre ikke møte, men både hun og også Solgunn sitt skal være med i det videre arbeidet, som består i å lage et bokblogger-opplegg lørdag den 15. september under Oslo Bokfestival. De foreløpige planene går ut på å lage noe faglig innhold og/eller legge opp til en debatt eller diskusjon. Et skikkelig program kommer i løpet av juni. Mer informasjon og idéer kommer på en egen blogg som vil bli klar i løpet av en ukes tid. 

Har du lyst til å komme? Og hva kunne du tenke deg som program fra vår side for å bli interessert i å komme? Idéer imøteses i kommentarfeltet nedenfor!

Dette kommer til bli kjempegøy!

Groskro´s verden - Bokbloggertreff 2012
Knirk - Bokbloggere - Foren Eder!
Siljes skriblerier - Bokblogger - treff 2012
Bokelskerinnen - Lær om bokblogging og møt andre bokbloggere

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

Usynlige bøker selger dårlig

Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten 10. april 2012

Får publikum de bøkene de vil ha? Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Dette spørsmålet stiller Jaran Dammann i sitt debattinnlegg som sto på trykk i Aftenposten den 10. april 2012 (og som dessuten er tilgjengelig på nettet).

Dammann snakker om "de usynlige bøkene", de bøkene det ikke brukes markedskrefter på, som aldri oppnår det privilegiet å ligge i store stabler i front hos de store kjedene. De bøkene som "forsvinner" inn i en eller annen hylle med ryggen ut ... Og som ingen har hørt om ...

Dammann debuterte selv med kriminalromanen "Mørkets ansikt" i februar i år. På tross av at han fikk en dobbeltside i VG med påfølgende god kritikk, førte ikke dette til at boka nærmest solgte seg selv, slik han hadde håpet på. Ikke bare var boka ikke å finne hos de store kjedene, men den kom heller ikke til å bli tatt inn - angivelig pga. innkjøpsstopp.

Dammann skriver videre:

"Det at alle butikkene i det store må handle likt, byr på utfordringer for flertallet av forfatterne. De få utgivelsene kjedene satser på selger bra. Resten har et veldig stort og tungt hjul å dra i gang før det skjer noe. Jeg skjønner jo godt hvorfor kjedene gjør som de gjør. Som andre profesjonelle aktører har de krav til avkastning, og da er dette en god løsning. Men når jeg ser på ordningen kan jeg ikke annet enn å stille meg spørsmålet - får publikum de bøkene de vil ha. Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror dette innlegget vil endre ordningen, håpet er at det kan gjøres justeringer som gjør det enklere å fange opp strømninger i markedet. Kanskje burde kjedene det første halvåret etter utgivelsene ha plikt til å erstatte solgte eksemplarer? Og kanskje kjedene i tillegg kunne satse mer på debutantutgivelsene, slik at i hvertfall de gode bøkene blir gjort kjent? Oppfordringen er herved sent."

Jeg har selv i lengre tid irritert meg over at det kun er bestselgerne - ofte til forveksling likt det man tidligere oppfattet som kiosklitteratur - som kjøres i front i de store kjedene. Som storkonsument av bøker - fortrinnsvis kvalitetslitteratur - føler jeg meg undervurdert som forbruker når det ikke brukes markedskrefter på de virkelig gode bøkene. Dette kombinert med at det stadig blir færre av de profesjonelle bokanmeldelsene i aviser og magasiner, gjør at det er vanskeligere å finne frem til perlene i litteraturen. I jungelen av nyutgivelser er det dessuten vanskelig å orientere seg når selv de største blødmene innenfor bestselgergenren har fått påtrykt "Mesterverk!" på sine smussomslag. Når slike markedsføringstriks benyttes av enkelte forlag, uten at lovnaden holder mål, får det meg som forbruker til aller først å sjekke hvilket forlag det er som har utgitt aktuelle bok, før jeg gidder å kjøpe en rykende fersk bok hentet fra stablene i front i de store kjedene.

Jeg tror i likhet med Dammann at hans innlegg ikke kommer til å endre bransjen. Problemstillingen med ivaretakelse av debutanter har versert så lenge jeg kan huske, uten at noe vesentlig har skjedd for å bedre deres situasjon. Desto morsommere er det imidlertid at kjeder som f.eks. Ark har engasjerte medarbeidere som skriver egne "anmeldelser" på bøker som står i hyllene, med fronten ut - som en teaser i mylderet av bøker! Det trengs i grunnen "bare" litt kreative butikkmedarbeidere for å få litt mer oppmerksomhet rundt de virkelig gode bøkene, som kanskje ikke når ut til det brede publikum, men som i aller høyeste grad har livets rett likevel.

Kanskje ikke til å undres over at blogging rundt litteratur er en vekstbransje som har kommet for å bli! Og det er heller ikke så rart at ferske bokutgivere ønsker et samarbeid med bloggere for å nå ut til et større publikum! Bloggerne har en fri og uavhengig stilling, og er ikke styrt av markedskreftene. I alle fall tror jeg at det er slik. Uten bindinger til noen vil bloggomtalte bøker som har livets rett sakte men sikkert nå ut til flere lesere. Og heldigvis finnes det nettforhandlere som har bøker på lager i lang tid etter at bøkene ikke lenger er å finne i butikkene! Vi forbrukere ønsker jo at flere gode bøker skal nå ut til oss - ikke bare de bøkene som nærmest kommer av seg selv fordi de er båret frem av aggressive markedsføringstiltak, i pene og lekre innpakninger som dessverre litt for sjeldent står i forhold til innholdet!

Hva tenker du rundt dette? Jeg ser frem til en spennende og engasjert debatt!

(For øvrig har bokbloggeren Gråblekka omtalt Jaran Dammanns bok "Mørkets ansikt" den 3. april 2012. Det samme har bokbloggeren Bjørn Sletten, NrK og Adresseavisa. Bokbloggeren Bokelskerinnen har dessuten intervjuet forfatteren.)

Istanbul IV (2012)

Den nest siste dagen under vårt opphold i Istanbul, reiste vi ut til Prinseøyene. Siden vi bodde i Gamlebyen (Sultanahmet), tok vi trikk T1 til endestasjonen Kabatas, og reiste deretter videre ut til Prinseøyene med en lokalbåt. Bare reisen i seg selv ut til den største av Prinseøyene - Büyükada - var en opplevelse i seg selv! Som sild i tønne sto passasjerene, og vi som trodde vi hadde sikret oss den panoramautsikten, ble skuffet vitne til at en haug med mennesker stilte seg foran denne utsikten ... Men - det var bare å reise seg og kjempe om plassen selv! ;-)

På vei ut til Kabatas på morgenkvisten, kjørte vi over Galatabrua, som var full av folk som sto og fisket i Bosporos. 

I avgangshallen på fergeleiet ble det etter hvert temmelig folksomt. Da vi fikk lov til å gå ombord på båten, stormet alle frem for å sikre seg de beste plassene på soldekket.

På vei utover til Prinseøyene kjørte vi forbi neset på Sultanahmet, hvor vi ser Topkapi-palasset i forgrunnen og Den blå moské og Hagia Sofia til venstre.

Alle tankskipene som kommer fra Svartehavet gjennom Bosporos-stredet og ut i Marmara-havet i retning av Middelhavet, er et spesielt skue. I skrivende stund leser jeg Orhan Pamuks bok "Istanbul", hvor han skriver om sitt eget forhold til skipene spesielt, og Istanbul-beboernes forhold til dem generelt - om kollisjoner mellom tankskip, eksplosjoner og branner, ødeleggelser og død, men også om en barnlig iver etter å telle passerende skip, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type last ... 

Underveis var vi innom de fire største av Prinseøyene - Kinaliada, Burgazada, Hybeliada og til slutt Büyükada. I bysantisk tid ble øyene brukt som forvisningssted, men fra siste halvdel av 1800-tallet slo mange rike utlendinger seg ned på øyene. Bebyggelsen er spesiell, og tettheten på praktfulle herskapshus er stor. Kun såkalt nødvendig bilbruk er tillatt, og ellers er det viktigste fremkomstmiddelet hest og kjerre. 

Hvorfor bør man dra ut til Prinseøyene? Vel, se bildene og bedøm selv! I tillegg til å spise lunch, valgte vi en lang tur med hest og kjerre rundt øya Büyükada, hvor vi nøt duften av pinjetrær og utsikten til havet. En fin måte å "lande" på etter flere hektiske dager inne i selve Istanbul, syntes vi.

Disse hijab-kledde jentene storkoste seg på turen, og noe av det som opptok både dem og oss mye underveis, var å mate måkene og fotografere dem når de kom svært nær.

Mange flotte inntrykk underveis!

Og så var vi fremme på Büyükada!

Vi var ikke alene, for å si det slik!

Hestekjerrer over alt!

Blomsterkrans-salget gikk strålende denne dagen!

Ett av øyas mange flotte herskapshus.

På tur med hest og kjerre øya rundt. Vakker og fredsommelig natur, pinjetrær i mengder, mennesker på tur langs veiene eller sittende på plenene med sine picknic-kurver ...

Underveis på vår tur rundt øya - her med heste-staller så langt øyet rekker ... og med en odør av det heller plagsomme slaget hengende over landskapet ...

Så bar det innover igjen til Istanbul!

Og atter koste vi oss med å ta bilder av nærgående måker.

Vi valgte å oppgradere standarden på returbåten betydelig, og dermed steg båtbilletten fra 4 til 5 tyrkiske lira ... (1 lira = litt mer enn 3 kroner)

Carolina De Robertis: "Perla"

Sterkt om den skitne krigen i Argentina 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez. 

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem". 

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på. 

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Perla
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Schibsted
Antall sider: 277

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Bokelskerinnen