Til Andøya

(Bildet er lånt)

Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.

Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.

Rolf Hanssen.

Snart påske ...

Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utgitt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.

Randi B. Noyes

Stemningsrapport fra Oslo

Forfattermøte med Marianne Terjesen på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 18. mars 2012

I ettermiddag arrangerte Jødisk Museum i Oslo vårens andre forfattertreff - denne gangen med forfatteren Marianne Terjesen, som i høst debuterte som romanforfatter med boka "For Leas skyld". Jeg hadde på forhånd bestrebet meg på å få lest ferdig denne boka. Min omtale kan leses her.

Marianne Terjesen ble født i 1953 og bor i dag på Bryne på Jæren. Hun er journalist og er ansatt i NrK Rogaland i Stavanger. Tidligere har hun utgitt to dokumentarer - en om Kitty Kielland, og en om sin reise for å finne frem til røttene sine i Breslau, en by som ikke lenger finnes. Betegnende nok fikk denne boka derfor tittelen "Reisen til byen som ikke finnes". Jeg var så heldig å få kjøpt en av noen ytterst få eksemplarer av denne boka i ettermiddag - en bok som utkom i 1990 og som for lengst er utsolgt fra forlaget.

Terjesens foredrag handlet i grunnen vel så mye om hennes familiehistorie som hun skriver om i "Reisen til byen som ikke finnes", som om "For Leas skyld". Innledningsvis drodlet hun litt rundt tingenes betydning i menneskenes liv. Dette er noe vi som regel betegner som materialisme, og som derfor har en negativ klang. Med mindre man i grunnen har mistet alle menneskene som har betydd noe for en ... Da betyr ting mye, fordi de på et vis forbinder deg til fortiden ... 

"Historien går ikke over. Tiden stopper aldri. Historien former menneskene - som menneskene former historien.

Hvis Tysklands jøder ikke hadde blitt forfulgt. Hvis Hitler ikke hadde bestemt seg for å bli kvitt dem - en gang for alle. Hvis han ikke hadde gitt seg ut på røvertokt, og alle millionene av mennesker hadde fått leve.

For en lykke det ville ha vært.

Men da hadde jeg ikke kunnet skrive denne boka - eller noen annen. Da hadde ikke to unge flyktninger - fra Hitlers Tyskland og det nazi-okkuperte Norge - møtt hverandre i den internasjonale klubben i Manchester. Da hadde de ikke reist sammen til Norge da freden kom, og jeg hadde aldri blitt født. Da hadde ikke min sønn slått øynene opp, tatt sine første skritt ut i livet og gitt seg avgårde på veien fra gutt til mann.

Historien er vår arv. Vi kan prøve å glemme den, vi kan overse den og la være å tenke på den - men den forsvinner ikke for det. Eller vi kan plukke den opp, se på den og kjenne på den, og prøve å forstå den. Da kan vi kanskje bruke den, og la være å gjøre noe dumt.

Derfor måtte jeg reise til en by som ikke finnes. Til en annen by, på samme sted. Jeg ville gå i gatene, puste i luften og høre på lydene. I polske Wroclaw - som en gang var tyske Breslau. Jeg hadde aldri vært i noen av byene. Jeg ville se på den slik den er nå - og kanskje ville jeg finne historien." 
Slik innleder Marianne Terjesen sin dokumentar "Reisen til byen som ikke finnes", en bok hvis omslag er preget av bildet av to dukker som hun arvet av sin mor, og som hun i oppveksten bare sporadisk fikk lov til å se på i korte glimt - inntil hun var stor nok til å håndtere dem uten fare for å ødelegge dem i hardhendt lek ... En bok som ikke bare handler om hennes mors familie, men nesten like mye om folkene som nå bor i det som en gang var Breslau, og deres forhold til byens forhistorie. Terjesen forventet å finne mennesker som ikke brydde seg om en fortid som på en måte ikke tilhørte dem, men der tok hun skammelig feil skulle det vise seg. For var det noe disse menneskene faktisk var svært opptatt av, så var det å bevare minnene om det som en gang hadde vært. Og som gjenoppbygget byen etter gamle tegninger, slik at den skulle gjenoppstå nettopp slik den hadde vært ... 

Under Terjesens foredrag fikk vi høre om hennes families historie. Om hvordan mormoren ble alenemor etter at hennes mann - arkitekten Max - forelsket seg hodestups i en apotekers kone han senere giftet seg med - og flyktet sammen med datteren fra Hamburg til Scottland. Det var vel det eneste landet i Europa som i 1939 sa seg villig til å ta imot jødiske flyktninger. Norge ville ikke ha dem. Takket være kvekerne kunne de altså dra til Scottland, et land som kun stilte et vilkår for å ta i mot dem: de måtte ha et arbeid å gå til når de kom frem til Scottland. Og nettopp her var kvekerne behjelpelige - de skaffet jobber - som en start og en inngangsbillett. Marianne Terjesens mormor og mor kom seg unna i grevens tid ... Rett etter var det nemlig for sent å tenke på noen flukt fra Tyskland dersom man var jøde. Senere traff moren det som skulle bli Mariannes far - en nordmann - noe som førte dem alle til Norge etter krigen.

Marianne Terjesen leste deretter opp fra boka "For Leas skyld". For meg som allerede har lest boka, virket de sekvensene hun hadde valgt seg ut nesten helt overveldende. Uten store ord og nokså stillferdig leste hun opp fra sin bok, som et bitte lite stykke på vei er inspirert av hennes forfedres (eller kanskje rettere: formødres) historie, men som i det alt vesentlige er fiksjon. Men uten den inngående kjennskapen til sin egen slekts historie, kunne hun aldri ha skrevet denne boka. Det er en vond historie som fortelles i "For Leas skyld" - en roman som både handler om de mellommenneskelige aspektene og de storpolitiske aspektene i forbindelse med dannelsen av staten Israel. Viktigheten av å klare å gå videre, samtidig som man må evne å forsone seg med sin fortid uten å drukne seg i den, sammenlignet Terjesen med det å sy. Kommer du deg fremover, blir det en pen bord av det. Står du derimot på stedet hvil, blir det til slutt en stor og uløselig knute ... Det ble anledning til å stille spørsmål, og i den forbindelse kom det frem at forfatteren aldri har vært i Haifa. Vi som hadde lest boka på forhånd, kunne knapt tro våre ører, fordi hun beskriver byen så levende ...

Helt til slutt fikk vi tilhørere anledning til å hilse på forfatteren og få hennes dedikasjon i bøkene våre. Jeg sikret meg dette i begge bøkene jeg nå har av henne, og dette gjør i alle fall for min del bøkene ekstra verdifulle.

Helt til slutt tar jeg med noen bilder fra museet.

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Bloggeren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen

Trygve Gulbranssen: "Og bakom synger skogene"

Del av triologi fra 1700-tallet

"Og bakom synger skogene" er den første av i alt tre bøker i Bjørndalstriologien. De to neste heter "Det blåser i Dauingfjell" og "Ingen vei går utenom". På Wikipedia betegnes den som en av norsk litteraturs største suksesser, mens det av Store norske leksikon fremgår at det var en og annen kritiker som valgte å innta en negativ holdning til "denne bemerkelsesverdige debuten" ...

Det er gitt et utmerket og svært detaljert handlingsresymé i Wikipedias omtale av denne første boka. Jeg skal derfor for en gangs skyld avstå fra å begi meg ut på noe resymé, fordi dette nødvendigvis vil bli en blek kopi av denne. Det jeg imidlertid synes er nødvendig å si er at handlingen er lagt til 1700-tallets bygde-Norge, nærmere bestemt rundt Bjørndalsbygda. I innledningen av boka følger vi en spennende bjørnejakt på nært hold, og som ender med at Torgeir Bjørndal, far til Tore og Dag som boka i det alt vesentlige handler om, dør etter å ha tatt livet av bjørnen. I årene som følger blir vi vitne til kivingen mellom bygdene, skepsisen til alt fremmed og særlig det som kommer fra nord, misunnelse og sjalusi, kjærlighet, vakre kvinner og staute menn, dragningen mellom den smale og brede vei i livet og kirkens posisjon i samfunnet. Bare for å ha nevnt noe ...

Denne triologien er blitt fremhevet som noe av det beste mange har lest, og jeg ble derfor nokså forundret over at den ikke grep meg i noen særlig grad overhode ... Jeg opplevde spesielt språket som noe oppstyltet, selv om jeg også ser at forfatteren har bestrebet seg på å fortelle historien slik den antakelig ville ha blitt fortalt for sånn ca. tre hundre år siden. Like fullt - for meg fungerte dette ikke, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg har de to neste bøkene liggende på vent, men har ikke helt bestemt meg for om jeg skal lese videre ... Det er sikkert ikke riktig av meg å gi terningkast til en bok som "alle" andre mener er en stor klassiker, men jeg forsøker meg likevel - og da må det bli en firer.

Jeg hører svært gjerne synspunkter fra andre som har en helt annen oppfatning av denne boka enn meg!

Utgitt første gang: 1933
Innspilt som lydbok: 2004
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Bjørn Fougner
Spilletid: 11 t 33 min.

Trygve Gulbranssen

"We need to talk about Kevin" (Regissør: Lynne Ramsay)

Mammas lille monster ... 

Filmen "We need to talk about Kevin" med undertittelen "Mummy´s little monster" er basert på virkelige hendelser og bygger på Lionel Shrivers roman med samme navn. Denne romanen utkom på norsk i 2011 med tittelen "Vi må snakke om Kevin".

Moren Eva har nettopp fått vite at sønnen hennes har begått en skolemassakre, og filmen handler om hvordan hun tenker tilbake for å finne ut hva som egentlig gikk galt med Kevin. Hun erkjenner at hun egentlig aldri har elsket ham, men er det som skjedde av den grunn hennes skyld? Eller kan noen barn rett og slett være onde fra fødselen av?

Jeg begynte en gang på boka uten å fullføre (men har ikke gitt opp å lese den) og vet at den er består av utallige brev fra moren til hennes avdøde ektemann Franklin. (Kevin drepte for øvrig faren og sin søster før han massakrerte skolebarna.) Nettopp derfor må det ha vært vanskelig å lage en film av denne typen, fordi det springer veldig i tid. Frem og tilbake hele tiden ...

Filmen om Kevin er vanvittig sterk! Når det på DVD-coveret står at "Ezra Miller gives a knock-out performance as Kevin", så kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Dette er en historie om en gutt som fra han ble født betydde trøbbel. Ikke bare skrek han døgnet rundt de første månedene etter at han ble født, men siden i oppveksten responderte han sjelden eller aldri på morens forsøksvise utspill på å komme ham i møte på et vis, slik at de kunne bygge opp en sunn mor-barn-relasjon. I alle fall var det slik hun selv opplevde dette. Mange ganger var moren helt på randen av fortvilelse pga. sønnens adferd, men hver gang hun tok dette opp med ektemannen, bagatelliserte han det. Dessuten så han ikke problemene på samme måte som henne. Sønnen oppførte seg nemlig helt ok overfor ham ... Ikke så rart egentlig siden samspillet - eller mangel på sådan - mellom foreldrene alltid hadde vært slik at han kunne spille dem mot hverandre, og derigjennom oppnådde store fordeler. Faren spilte moren fullstendig ut på sidelinjen ved aldri å samarbeide med henne, og hennes foreldreautoritet var dermed utradert. Ikke akkurat en situasjon som var særlig kjærlighetsfremmende i lengden ... Til slutt så hun bare ondskapen i sønnen, hvordan han så ned på henne, ikke hadde noen respekt overhode ... Selv ikke det forhold at Kevin skadet søsteren slik at øyet hennes ikke sto til å redde, fikk faren til å reagere. Han nektet å tro at Kevin var ansvarlig.

Tilda Swinton spiller Eva Khatchadourian og hun har mottatt European Film Award for sin rolletolkning. Videre har Lynne Ramsay mottatt British Independent Film Award for beste regi. Jeg savner i grunnen Ezra Miller - han som spilte Kevin - på prisutdelingslisten, men dette kommer sikkert etter hvert som filmen blir vist rundt forbi. Egentlig skulle denne filmen hatt premiere i Norge i fjor høst, men dette ble utsatt grunnet 22. juli. Man antok at det ble for sterkt kost, husker jeg at jeg hørte i forbindelse med boklanseringen av "Vi må snakke om Kevin". I alle fall skal filmen i følge Filmweb.no ha kinopremiere den 23. mars 2012. Jeg kom selv over DVD´en i en overpriset utgave tidligere denne uka ...

Jeg mener at regissøren har lykkes svært godt med denne filmen! Uten sterke visuelle virkemidler klarer Lynne Ramsey (skotsk regissør) likevel å formidle en av de sterkeste historiene jeg noen gang har sett på film. En usminket Tilda Swinton spiller Kevins mor som en nesten gjennomsiktig person, som antakelig må bære Kevins skyld på sine skuldre resten av livet. Hun blir angrepet på åpen gate av mennesker som hater det sønnen hennes har gjort, og som tar alt ut på henne. Huset hennes blir klint inn med rødmaling for å symbolisere alt blodet sønnen hennes er skyld i, og selv føler hun knapt at hun er i stand til å leve. At Kevins mor til slutt endte med å medvirke til utgivelsen av boka om hennes sønn, har nok vært nødvendig for henne i sorgprosessen. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette er hennes historie, og hennes alene, og at den ikke kan forklare eksakt hvorfor sønnen hennes ble slik han ble. Jeg merker at jeg har litt problemer med virkelig å tro at et barn fra det er bittelite er ond av natur. Kanskje er samspillet mellom foreldrene vel så viktig, sett i et psykologisk perspektiv. Han fikk jo aldri egentlig satt noen grenser overfor seg, denne gutten ... 

En glitrende regi, vanvittig gode skuespillerprestasjoner og en sterk historie gjør at denne filmen etter mitt syn fortjener terningkast seks. Den satte meg fullstendig ut, og det var helt uaktuelt å gå over til noe annet etterpå. Filmen måtte rett og slett få tid til å synke inn ... Jeg har stor beundring for at filmskaperne som står bak denne filmen ikke har tydd til billige effekter med mye drama, men rett og slett har latt historien få stå helt på egne ben, som det sterke og unike vitnesbyrd den tross alt er. Hva er det som gjør at et menneske kan foreta seg en så gruoppvekkende handling som en massakre, uten at vedkommende har klikket på forhånd og i teorien ikke vet hva man har gjort? En handling som krever mye planlegging på forhånd, planlegging som krever ondskap ... en ondskap så hinsides all fornuft at selv menneskene rundt som i og for seg ser fragmenter av planleggingen rett og slett mangler fantasi for å forstå hva som egentlig er i gjære ...

Jeg skal selvsagt lese boka som filmen er basert på! For øvrig kan jeg anbefale en annen film jeg nylig har sett og som på sett og vis handler om noe av det samme, med den vesentlige forskjell at det bak denne skolemassakren sto en psykisk syk gjerningsmann. Filmen heter "Beautiful Boy".

Innspilt: 2011
Originaltittel: We Need To Talk About Kevin
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Skuespullere: Tilda Swinton (Eva Khatchadourian), John C. Reilly (Franklin Plaskett), Ezra Miller (Kevin Khatchadourian), Jasper Newell (Kevin som 6-8-åring), Rocky Duer (Kevin som 3-4-åring), Ashley Gerasimovich (Celia Khatchadourian), Siobhan Fallon Hogan (Wanda), Alex Manette (Colin)
Spilletid: 113 min.

Moren er sikker på at Kevin ikke er som andre barn, men blir aldri hørt

Forholdet mellom far og sønn er tilsynelatende helt normalt, eller ... ?

Kevin kjøres bort av politiet etter at han har tatt livet av lærere og elever ved

skolen han går på

Kevin husker ikke lenger hvorfor han gjorde det han gjorde

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter bodde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.

Mor og datter i deres storhetstid

Little Edie

Mor og datter - eksentriske som få

Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 

Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.

Anne-Mette Røsting

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad