Nobelprisvinnere

Innerholmen, Helgelandskysten

Hvor mange av de Nobelprisvinnende forfatterne har du lest bøker av?
Jeg ble litt nysgjerrig selv, og bestemte meg for å finne dette ut for eget vedkommende. Selv om det er forfatteren som får prisen for sitt forfatterskap generelt, er det ikke til å komme forbi at det gjerne er en bestemt bok som ofte er årsaken til pristildelingen. Slike forhold har jeg ikke tatt hensyn til når jeg har gått gjennom listen nedenfor og tellet opp hvor mange Nobelprisforfattere jeg har lest bøker av.

Av de totalt 102 Nobelprisvinnerne i årene 1901 til 2012, har jeg lest 46 (dette tallet oppdateres fortløpende etter hvert - men da jeg opprinnelig laget denne artikkelen, hadde jeg kun lest 36). Det er ikke spesielt mye, og jeg har derfor bestemt meg for å gjøre noe med dette.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over at det er så mange av vinnerne jeg rett og slett ikke aner hvem er. Mange forfattere har blitt stående som en slags klippe etter pristildelingen, og "alle" vet hvem de er. Mens andre altså har blitt glemt ... Hvorfor kan man jo lure på. Ble bøkene for spesielle? Overlevde de ikke tidens tann? Kom det aldri noen flere bøker fra samme forfatter? Eller er det mine kunnskaper som rett og slett er mangelfulle?

Det har tidligere pågått en diskusjon på Bokelskere (www.bokelskere.no) om hvorvidt Nobelprisvinnere skriver tyngre litteratur enn andre, dvs. at det skulle være vanskeligere og mer krevende å lese en bok av en Nobelprisvinnende forfatter enn andre. Et stykke på vei er nok dette tilfelle, men det gjelder langt fra alle. Mange av bøkene som er skrevet av Nobelprisvinnere - ofte de bøkene som er årsaken til at forfatterne har havnet på Svenska Akademiens liste - er dessuten både humoristiske og folkelige. Og det er ikke til å komme forbi at man er garantert litteratur av høy kvalitet når man åpner en slik prisbelønt bok. Det forhindrer imidlertid ikke at det er enkelte forfattere som skriver på en slik måte at jeg har hatt problemer med å komme gjennom enkelte bøker. Herta Müller er i så måte et eksempel på dette, skjønt det skal underskrives at den boka jeg i sin tid leste var en av de første hun skrev, flere tiår før pristildelingen. "Pustegynge" av Herta Müller var nemlig noe helt annet! Saramago er en annen forfatter jeg fremdeles ikke har lest noe av - men jeg jobber med saken!

Her finner du oversikten over alle forfatterne som har mottatt Nobels litteraturpris. Ved å klikke på forfatternes navn, får du opp mer informasjon om den enkelte. Jeg har "gulet ut" forfatterne jeg har lest en eller flere bøker av.

Dersom du ser at det er enkelte forfattere du mener at jeg og andre bare MÅ stifte et nærmere bekjentskap med, så ikke nøl med å legge igjen et boktips eller to!

Jeg vedlegger også en link til Wikipedia.

År	Navn	Land
1901	Sully Prudhomme	Frankrike
1902	Theodor Mommsen	Tyskland
1903	Bjørnstjerne Bjørnson	Norge (mine omtaler)
1904	Frédéric Mistral	Frankrike
1904	José Echegaray y Eizaguirre	Spania
1905	Henryk Sienkiewicz	Polen
1906	Giosuè Carducci	Italia
1907	Rudyard Kipling	Storbritannia
1908	Rudolf Christoph Eucken	Tyskland
1909	Selma Lagerlöf	Sverige (mine omtaler)
1910	Paul Johann Ludwig Heyse	Tyskland
1911	Maurice Maeterlinck	Belgia
1912	Gerhart Hauptmann	Tyskland
1913	Rabindranath Tagore	India
1915	Romain Rolland	Frankrike
1916	Carl Gustaf Verner von Heidenstam	Sverige
1917	Henrik Pontoppidan
1917	Karl Adolph Gjellerup	Danmark
1919	Carl Friedrich Georg Spitteler	Sveits
1920	Knut Hamsun	Norge (mine omtaler)
1921	Anatole France	Frankrike
1922	Jacinto Benavente	Spania
1923	William Butler Yeats	Irland
1924	Władysław Stanisław Reymont	Polen
1925	George Bernard Shaw	Irland
1926	Grazia Deledda	Italia
1927	Henri Bergson	Frankrike
1928	Sigrid Undset	Norge (mine omtaler)
1929	Thomas Mann	Tyskland (mine omtaler)
1930	Sinclair Lewis	USA
1931	Erik Axel Karlfeldt	Sverige
1932	John Galsworthy	Storbritannia
1933	Ivan Aleksejevitj Bunin	Russland (mine omtaler)
1934	Luigi Pirandello	Italia
1936	Eugene Gladstone O'Neill	USA
1937	Roger Martin du Gard	Frankrike
1938	Pearl S. Buck	USA
1939	Frans Eemil Sillanpää	Finland
1944	Johannes V. Jensen	Danmark
1945	Gabriela Mistral	Chile
1946	Hermann Hesse	Sveits (mine omtaler)
1947	André Gide	Frankrike
1948	Thomas Stearns Eliot	USA/Storbritannia
1949	William Faulkner	USA
1950	Bertrand Russell	Storbritannia
1951	Pär Lagerkvist	Sverige
1952	François Mauriac	Frankrike
1953	Sir Winston Churchill	Storbritannia
1954	Ernest Hemingway	USA (mine omtaler)
1955	Halldór Laxness	Island (mine omtaler)
1956	Juan Ramón Jiménez	Spania
1957	Albert Camus	Frankrike (mine omtaler)
1958	Boris Pasternak	Russland
1959	Salvatore Quasimodo	Italia
1960	Saint-John Perse	Frankrike
1961	Ivo Andric	Jugoslavia (mine omtaler)
1962	John Steinbeck	USA (mine omtaler)
1963	Giorgos Seferis	Hellas
1964	Jean-Paul Sartre (afviste at modtage prisen)	Frankrike
1965	Mikhail Aleksandrovitj Sjolokhov	Russland
1966	Nelly Sachs	Tyskland/Sverige
1966	Samuel Josef Agnon	Israel
1967	Miguel Ángel Asturias	Guatemala
1968	Yasunari Kawabata	Japan
1969	Samuel Beckett	Irland
1970	Aleksandr Isajevitj Solsjenitsyn	Russland
1971	Pablo Neruda	Chile
1972	Heinrich Böll	Vest-Tyskland
1973	Patrick White	Australia
1974	Eyvind Johnson	Sverige
1974	Harry Martinson
1975	Eugenio Montale	Italia
1976	Saul Bellow	Canada/USA
1977	Vicente Aleixandre	Spania
1978	Isaac Bashevis Singer	USA
1979	Odysseus Elytis	Hellas
1980	Czesław Miłosz	Polen/USA
1981	Elias Canetti	Storbritannia (mine omtaler)
1982	Gabriel García Márquez	Colombia (mine omtaler)
1983	William Golding	Storbritannien
1984	Jaroslav Seifert	Tjekkoslovakia
1985	Claude Simon	Frankrike
1986	Wole Soyinka	Nigeria
1987	Joseph Brodsky	Rusland/USA
1988	Naguib Mahfouz	Egypt (mine omtaler)
1989	Camilo José Cela	Spania (mine omtaler)
1990	Octavio Paz	Mexico
1991	Nadine Gordimer	Sydafrika
1992	Derek Walcott	Saint Lucia
1993	Toni Morrison	USA (mine omtaler)
1994	Kenzaburo Oe	Japan (mine omtaler)
1995	Seamus Heaney	Irland
1996	Wisława Szymborska	Polen
1997	Dario Fo	Italia (mine omtaler)
1998	José Saramago	Portugal
1999	Günter Grass	Tyskland
2000	Gao Xingjian	Frankrike
2001	Vidiadhar Surajprasad Naipaul	Trinidad & Tobago/Storbritannien (mine omtaler)
2002	Imre Kertész	Ungarn
2003	John Maxwell Coetzee	Sydafrika (mine omtaler)
2004	Elfriede Jelinek	Østerike
2005	Harold Pinter	Storbritannia
2006	Orhan Pamuk	Tyrkia (mine omtaler)
2007	Doris Lessing	Storbritannia (mine omtaler)
2008	Jean-Marie Gustave Le Clézio	Frankrike (mine omtaler)
2009	Herta Müller	Tyskland (mine omtaler)
2010	Mario Vargas Llosa	Peru / Spania (mine omtaler)
2011	Tomas Tranströmer	Sverige
2012	Mo Yan	Kina

2013	Alice Munro	Canada (mine omtaler)
2014	Patrick Modiano	Frankrike (mine omtaler)

2015	Svetlana Aleksijevitsj	Hviterussland (mine omtaler)
2016	Bob Dylan	USA

Bloggutfordring

Island neste ...

Beate har utfordret meg til å svare på spørsmålene nedenfor, og jeg måtte jo selvfølgelig ta denne utfordringen på strak arm! ;-) I skrivende stund sitter jeg på en øy langt ut i havgapet på Helgelandskysten, og nettforbindelsen er så som så .... Men jeg får det til!


1. Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Dette har jeg virkelig aldri tenkt på. Jeg har aldri drømt om å være noen av romanfigurene jeg har lest om - ikke siden den gangen jeg leste Sølvpilen og min største drøm var å være Månestråle.

Uansett måtte det i så fall ha vært en svært fri sjel - som Oda Krogh i Ketil Bjørnstads biografi om henne ... Men jeg ville ikke ha vært kvinne på den tiden, med alle de begrensninger som heftet ved det å være kvinne den gangen. Det er i grunnen skrevet mye mer spennende litteratur om menn enn om kvinner ...

2. Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

Jeg synes i grunnen ikke jeg har lest noen bøker om personer som skulle minne om meg ... Det er derfor veldig vanskelig å svare på dette spørsmålet.

3. Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Dave Eggers "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk". Denne boka er forbløffende på alle mulige måter! Tittelen og de forventningene dette skapte, ble innfridd så det holdt! Flere burde i grunnen få øynene opp for denne perlen av en bok!

4. Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg velger blant bøkene jeg har lest i inneværende år:
"Min kamp bind 2" av Karl Ove Knausgård (den beste boka i serien, mener jeg!)
"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami (besnærende og vakker - en av Murakamis beste!)
"Brente skygger" av Kamila Shamsie (en page turner av de helt store)

5. Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

"Jeg er brødrene Walker" av Jan Kjærstad (oppkonstruert fjas!)
"Frognerfitter" av Alexia Bohwim (gi heller pengene til Frelsesarmeen enn å bruke penger på denne boka!)
"Trist som faen" av Ari Behn (dette var tynne og triste greier ... ikke verdt det papiret de såkalte novellene er skrevet på!)

6. Har du leseritualer?

Det kan jeg vel ikke egentlig si at jeg har. Jeg har imidlertid noen lesevaner.

Jeg MÅ alltid ha minst en bok med meg uansett hvor jeg er. Å sitte på bussen uten en bok = bortkastet tid. Å stå i en lang kø uten en bok = bortkastet tid. Osv. Jeg leser i grunnen over alt, mange ganger også når jeg går. Der jeg leser minst er på senga. En periode hørte jeg mengder med lydbøker, men denne interessen har avtatt noe etter hvert.

Ellers liker jeg å ha flere bøker gående på en gang. Spesielt dersom jeg holder på med en veldig tung bok, må jeg ha en annen og lettere bok parallelt. Jeg har tidligere opplevd å få lesesperre når jeg har slitt med en tung bok, og den parallelle lettere boka skal hindre dette .... trur eg ... ;-)

Jeg leser ALDRI slutten på en bok mens jeg holder på med den. Og det er forbudt å lage eselører i mine bøker.

Når jeg har lest en god bok, MÅ jeg eie den. Jeg føler meg rett og slett ikke som et helt menneske dersom jeg ikke har boka innen rekkevidde. Denne vanen - eller uvanen - begynner etter hvert å bli en smule plagsom, fordi jeg snart ikke har plass til en eneste bok til i huset. ;-)

7. Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Det synes jeg er strålende, selv om jeg ikke alltid opplever filmene som like vellykkede. Som regel går det helt greit dersom det er så pass lenge siden jeg har lest aktuelle bok at mine egne bilder har gått i glemmeboka. Da begynner jeg nemlig ikke å sammenligne filmen med boka, og klarer å vurdere filmen på dens egne premisser. Dersom regissøren har laget en happy ending på en bok som ikke hadde en slik slutt - bare for å tekkes publikum og lage en feel good-greie på den - DET er for dumt! Ikke bare blir det for dumt, men det irriterer vettet av meg!

En film kan for øvrig aldri leve opp til en bok, ganske enkelt av den grunn at det visuelle uttrykket er så totalt annerledes enn det skrevne ord. F.eks. opplevde jeg filmen "The boy in the striped pyjamas" som en radbrekking av boka, hvor nettopp det gradvis avslørende - sett gjennom et barns naive øyne - utgjorde hele bokas magi. Derfor var jeg nødt til å frigjøre meg fullstendig fra boka, og se filmen på dens egne premisser. For filmen var fin den! I seg selv ...

8. Har du en favorittfilmatisering?

Å, det er mange! Jeg klarer ikke å velge bare en film!

"Postmannen", "Breakfast at Tiffany`s", "Yacobian-bygningen" ... bare for å ha nevnt noen.


Jeg oppfordrer andre bloggere til å gjøre den samme øvelsen! ;-)

Rose-Marie

Ytterholmen

En plass der ingen skulle tro at noen kunne bo ...

Måker i formasjon

Solnedgang ute i havgapet

Havørn

Et magisk øyeblikk

Magisk lys

Solnedgang på Helgelandskysten

Havsule

Ytterholmen

A. O. Vinje: "Den dag kjem aldri ..."

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.

"The informant!" (Regissør: Steven Soderbergh)

Innspilt: 2009

Skuespiller: Matt Damon

Spilletid: 103 min.

Bioingeniøren Mark Whitacre var på begynnelsen av 90-tallet en lysende stjerne i landbruksselskapet AMD (Archer Daniels Midland) da han ved en tilfeldighet ble FBIs viktigste informant  ang. avdekking av ulovlig prissamarbeid i markedet. Gjennom flere år forsynte han FBIs agenter med den informasjonen de ønsket. Utallige timer med lydbåndopptak tok han opp, og båndene ble overlatt til etterforskerne.

Hele tiden opptrådte Whitacre som den eneste som var hederlig i AMD. Han så til og med for seg at han ville få forfremmelse når det kom for en dag hvilken heltegjerning han hadde gjort for selskapet.

I forbindelse med en razzia mot AMD ble viktig bevismateriale beslaglagt, og FBI trodde at dette ville bli ren plankekjøring. Nokså raskt kom imidlertid saken helt ut av kontroll. På tross av taleforbud for Mark Whitacres vedkommende, snakket han villig vekk med litt for mange. Og så begynte det å dukke opp ikke bare løse påstander, men også bevis for at Whitacre selv hadde mottatt bestikkelser og vært med på å hvitvaske millioner av dollar mens FBI etterforsket saken.

Whitacre selv endret sin forklaring gang på gang, og til slutt var det umulig å vite hva som er sant og ikke sant. FBIs kronvitne, han som skulle løse saken deres, hadde blitt FBIs store hodepine. Plutselig handlet det heller lite om AMD og desto mer om Whitacre. Da diagnosen bipolar lidelse dukket opp, var saken så å si ødelagt. 

Filmen er basert på en sann historie om en varsler. Saken endte med at varsleren fikk betydelig strengere straff enn dem han varslet om … Og dette til tross for at Whitacre bare var for småfisk å regne kontra de virkelig store gutta. En klassisk varslerhistorie?

Matt Damon er en flott skuespiller, som jeg tidligere har sett i en rekke prisbelønte actionfilmer. Derfor var det litt rart å se ham i rollen som Mark Whitacre, en noe unnselig mann med en svært ukledelig bart. Han spiller bra her også, så det er ikke dét. Han passet bare ikke til rollen, synes jeg. Musikken i filmen bidro til å skape en stemning av komedie, og det har sikkert også vært hensikten.  Spesielt effektfullt var dette i scener der FBIs agenter kom gående målbevisst, akkompagnert av farselignende musikk. Ikke akkurat egnet til å gi FBI helteglorie … Dette var en helt grei film, men ingen høydare. Og det var virkelig ikke Matt Damons skyld.

Terningkast fire.

"Jules & Jim" (Regissør: Francois Truffaut)

Innspilt: 1962

Skuespillere: Jeanne Moreau, Oskar Werner, Henri Serre

Spilletid: 102 min.

Jules og Jim er bestevenner i ordets egentlige forstand. De deler nemlig ALT med hverandre! Dikt de har skrevet, sine innerste tanker, den siste sigaretten …. Men at de også skulle komme til å dele sin store kjærlighet, hadde de vel neppe trodd.

Begge faller nemlig for den livsbejaende, vakre Catherine. Hun er som et friskt pust i livet deres, og dersom ikke omstendighetene hadde splittet dem i noen år, ville dette trekantkløveret antakelig ha fortsatt å henge sammen i det uendelige. Men så kommer første verdenskrig, og Jim og Jules havner på hver sin side av krigen; Jim på den franske siden og Jules på den tyske. Nokså tilfeldig blir det Jim som gifter seg med Catherine.

Catherine er imidlertid ingen enkel kvinne å leve sammen med. Hvis hun ikke til enhver tid føler seg dyrket og intenst elsket, stikker hun av for å finne dette andre steder. Selv ikke det forhold at hun og Jules har fått en nydelig datter, forhindrer at hun stikker av med andre elskere i perioder. Jules har for lengst avfunnet seg med dette, samtidig som han intenst håper at Catherine ikke skal forlate ham. Han lager derfor ikke noe nummer av at kona stikker av med andre og er utro etter noter. 

Da Jim noen år senere dukker opp i livet deres, forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene atter en gang. Spørsmålet denne gangen er om Catherine lar det bli med en flørt med Jim, eller om hun ønsker noe mer …

Denne franske svart-hvitt-filmen ble innspilt i 1962. Temaet i filmen er egentlig lite originalt, men var det kanskje den gangen filmen ble innspilt? Så hva er det som likevel gjør at filmen opplevdes veldig spesiell? Kanskje var det aller mest den intenst sterke utstrålingen til skuespillerinnen Jeanne Moreau som bar hele filmen? Hun er så til de grader seg selv nok, og plukker fritt av høydepunktene som livet byr henne – selv om det koster ektemannen hennes den lykke han hadde drømt om å få oppleve nettopp med henne … I stedet må han nøye seg med smuler etter som årene går. For Catherine fascinerer og fascineres av den ene mannen etter den andre, uimotståelig som hun oppleves for alle som kommer i hennes vei. Men blir forholdene for ”satt”, ja da kunne de være sikre på at det bare var spørsmål om tid før hun igjen bare stakk … evig og alltid på jakt etter det hun trodde var kjærligheten. Noe av det jeg opplevde som mest sjarmerende med filmen, var fortellerstemmen i bakgrunnen. 

Jeg synes filmen fortjener terningkast fire. Tiden har gått litt fra dette dramaet, men filmen er absolutt severdig!

Filmen er omtalt i ”1001 filmer du må se før du dør”. 

"The Queen" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2006
Skuespillere: Helen Mirren, Michael Sheen, James Cromwell
Spilletid: 99 min.

Da Prinsesse Diana døde 31. august 1997, var Tony Blair nyvalgt statsminister. Håndteringen av media i den forbindelse ble en av de første store oppgavene han sto overfor.

I filmen kommer vi svært tett inn på ikke bare det nye statsministerparet i Downing Street, men også Dronning Elisabeth II og hennes reaksjoner i forbindelse med Prinsesse Dianas død. Prinsesse Diana var ikke lenger en kongelig person etter separasjonen fra Prins Charles. Dronningen mente derfor at Dianas død ikke hadde noe med kongehuset som sådan å gjøre. Hun kunne ikke tatt mer feil.

En landesorg verden knapt har sett maken til ble utløst av Dianas død. Et berg av blomster ble lagt foran Buckingham Palace, og det britiske folket var helt rystet over at det verken ble flagget på slottet eller kom noen reaksjon over hode fra kongehuset. Tony Blair forsøkte gjennom å utøve et mildt press på Dronningen, å få henne til å gjøre noe for å mildne folket. Meningsmålinger som viste at den manglende håndteringen av det hele skadet kongehuset, og at mange mente at kongehuset rett og slett hadde utspilt sin rolle, begynte å skake hele institusjonen i sammenføyningene. Hetsing av dronningen på avisenes forsider, begynte dessuten å bli meget ubehagelig.

Til slutt gikk en motvillig dronning med på å stå frem. Det kostet henne enormt mye, fordi dette sto i motsetning til alt hun hadde blitt oppdratt til. Følelser kom nemlig bak plikten, og var noe man definitivt holdt for seg selv. Ja, så god var dronningen til å skjule sine følelser at man med god grunn kunne lure på om hun i det hele tatt hadde noen. Denne kvinnen som aldri hadde opptrådt ukorrekt i hele sitt liv, og som aldri hadde forårsaket så mye som en ørliten skandale selv …

Dette er en prisbelønt film, og det er særlig skuespilleren Helen Mirren som har blitt tildelt priser for sin rolle som Dronning Elisabeth II. Hun spiller nemlig knakende godt! Det var for øvrig litt interessant å få et tilbakeblikk i vår nære historie på en hendelse de fleste av oss rett og slett har et forhold til. Ikke overraskende fremstilles et kongehus som opplevde Diana som svært brysom. Bl.a. gikk hun offentlig ut med sine følelser, noe man bare ikke gjorde som et medlem av det britiske kongehuset. Det kunne verken dronningen eller hennes gemal noen sinne tilgi henne. Noe som imidlertid overrasket meg, var fremstillingen av Prins Charles. Han virker i likhet med dronningen meget stiv, men dersom vi skal tro historien som fortelles i filmen, forsøkte han gang på gang å modernisere sin egen mor. Dessverre uten hell … I den rammen filmen er laget i, var det bare en mann som klarte dette, og det var Tony Blair.

Terningkast fem. 

"Harry Brown" (Regissør: Daniel Barber)

Innspilt: 2010 

Skuespillere: Michael Caine, Emily Mortimer, Iain Glen, Liam Cunningham, Jack O'Connell, David Bradley

Spilletid: 1 t 43 min.

Pensjonisten Harry Brown har en fortid som elitesoldat. Nå har han nettopp blitt enkemann, og bor i en heller stusslig leilighet i en temmelig forslummet del av byen. Den eneste han faktisk kjenner, er Leonard. De to møtes daglig på puben for å spille sjakk.

Både Harry og Leonard er vitne til at  miljøet rundt der de bor har hardnet til. Kriminelle gjenger gjør livet både surt og utrygt for de andre som bor der. Harry tør ikke å passere gjennom en undergang, men går heller rundt. Man kan nemlig aldri vite hvem som holder til i den mørke undergangen.

Så blir Leonard myrdet. Han har lenge følt seg truet av ungdommene som henger rundt i nabolaget, og de har lenge plaget ham med ymse påfunn. Til slutt føler han seg ikke en gang trygg når han er hjemme bak låste dører, og det med god grunn. Harry er ikke i tvil om at det er noen av disse ungdommene som står bak drapet.

Politiet er rådvill. Egentlig aner de sammenhengen, men hva kan de gjøre? De møter overhode ingen respekt selv når ungdommene blir brakt inn til avhør. De banner, slenger ukvemsord mot politiet og er i det hele tatt så usympatiske og provoserende som det går an å bli. Men bruk av vold er ikke tillatt. Ikke en gang når politiet forsøker å stoppe gateslagsmål og får brannbomber slengt mot seg, kan de bruke skytevåpen. 

Det er da Harry bestemmer seg for å ta saken i egne hender … Kan denne eldre pensjonisten hamle opp med dophuer, hardkokte kriminelle, umenneskelige og uempatiske drittsekker … ja, de reneste drapsmaskiner? Harry, som til og med er dårlig til bens …

I rollen som Harry møter vi Michael Caine, en av Storbritannias mest legendariske skuespillere opp gjennom tidene. Men det er ikke bare han som fortjener æren for at dette har blitt en toppfilm. I tillegg til helt mesterlig filming og en vanvittig sterk historie, er det et lass med yngre skuespillere som har bidratt til at filmen fremstår nesten autentisk. Man slutter faktisk å tenke at dette bare er film og skuespilleri. Regissøren av filmen, Daniel Barber, skal ha uttalt at ingen av scenene i filmen er overdrevne. Han benyttet rådgivere fra politiet i forbindelse med filmingen, og de skal ha sagt at de hadde atskillig verre historier å fortelle enn det som vises her.

Filmen reiser for øvrig en rekke moralske spørsmål. Er det galt å drepe en potensiell morder av langt flere mennesker? Og hvor mye er livet til et i utgangspunktet ødelagt menneske verdt når det kommer til stykket? Er livet virkelig så hellig som vi vil ha det til i absolutt alle sammenhenger?  Og hvem er den som har rett til å veie et liv opp mot et annet?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk. Jeg ble nesten deprimert av å se den – fordi jeg vet at det både i England og andre steder ikke langt unna Norge er en tendens til økt voldsbruk blant unge mennesker som har falt utenfor samfunnet. Vi og våre forfedre har kjempet for fred opp gjennom historien, og så er den største trusselen kanskje den som kommer innenfra … i vårt eget land? Som eks-elitesoldaten Harry uttalte da en politikvinne påpekte at ”dette er ikke Nord-Irland, Harry Brown!” Han uttalte da at irene hadde i det minste en sak å kjempe for, noe de trodde på. ”Disse ungdommene gjør det kun for underholdningens skyld …” Fordi de kjeder seg … Hva slags samfunn er vi egentlig i ferd med å få?

Det må bli terningkast seks!