"Anti Christ" (Regissør: Lars von Trier)

Mesterlig om sorg og ondskap


Innspilt: 2009
Genre: Thriller
Skuespillere: Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg 
Spilletid: 104 min. 

I innledningsscenen blir vi vitne til et elskende par som hengir seg fullstendig til hverandre, uten å ense noe som helst rundt seg. I bakgrunnen har sønnen, som knapt kan være mer enn litt over året, våknet og kommer seg ut av sengen sin. Han dytter en stol bort til vinduet, som han åpner. Og så skjer det som er alle foreldres mareritt: gutten bøyer seg for langt ut og så faller han ... Uten sjanse til å overleve fallskadene ... Scenen er innspilt i sakte kino, i svart-hvitt, akompagnert av musikken til Vivaldis Gelido in ogni vena ... Vakkert og grusomt på en gang.

Kvinnen blir fullstendig knust av sønnens bortgang, mens mannen hennes takler sorgen mer rasjonelt. Hun tynges av skyldfølelse over at hun kun hadde tanke for seg selv i det avgjørende øyeblikket. Angsten tar fullstendig overhånd og hun blir derfor blir innlagt på sykehus og tungt medisinert. Mannen hennes er terapeut, og selv om både han og hun vet at en terapeut aldri skal behandle sine nærstående, er det nettopp det som skjer. I begynnelsen pga. frustrasjon over det han mener er feilbehandling av kona, men etter hvert i et oppriktig ønske om å hjelpe henne. Han er tross alt den som kjenner henne best, ikke sant?

Ved hjelp av kognitiv terapi forsøker mannen å hjelpe kona til å takle sin angst. Da det er på det rene at den sterkeste angsten hennes er knyttet til hytta deres, som befinner seg langt inne i skogen, bestemmer de seg for at de må møte det vonde, konfrontere henne med angsten sin. For kun på den måten kan hun bli frisk. Lite vet noen av dem om hva som skal utvikle seg der inne i skogen. Det skal vise seg at de både har villskap og ondskap nok i seg til å kunne ødelegge hverandre totalt ...

Jeg har lenge hatt en slags aversjon mot å se denne filmen. Kanskje er det tittelen som har skremt meg? Det er i så fall synd, for jeg skjønte egentlig aldri hva tittelen hadde å gjøre med handlingen i filmen.  Da jeg satte meg litt mer inn i hva filmen egentlig handler om, bestemte jeg meg altså likevel for å se den. Jeg visste at den er omstridt - en sånn enten-eller-film - men i begynnelsen kunne jeg slett ikke forstå hva det var som var så oppsiktsvekkende og støtende  ... Men det skal jeg si at jeg gjorde fra midten av filmen og utover! Jeg må faktisk advare mot en del nokså groteske scener, som jeg ikke orket å se. Like fullt ble jeg totalt sett positivt overrasket over filmen. Skuespillerne hadde meget krevende roller, og det imponerte meg at de så levende fremstilte den galskapen som vokste frem etter hvert. Dette kombinert med scenografien gjorde at jeg ble sittende igjen med en følelse av å ha sett et mesterverk. Og akkurat dét hadde jeg virkelig aldri trodd at jeg skulle mene om denne filmen! Så kan man selvfølgelig filosofere over hva regissøren egentlig vil fortelle med denne filmen. At vi alle har ondskap nok i oss til å gjøre de mest forferdelige ting under gitte omstendigheter? Eller kanskje han utelukkende har ment å underholde ved hjelp av en del spekulative scener? Jeg opplevde i alle fall at den både var tankevekkende og underholdende! 

Det må bli terningkast fem.