Budapest - april 2014

I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest

Fra Vaci Utca 

Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)

Chain Brigde

Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube

Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 

Oppe ved slottet (Buda Castle)

Slottsområdet 

Vakthold i borgområdet

Vakker dans ute i det fri

Gamlebyen i borgområdet

Gamlebyen i borgområdet

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet

Holocaust-museet

Holocaust-museet

I området ved den jødiske bydelen 

I området ved den jødiske bydelen 

Store jødiske synagoge

En helg i Bergen i mai!

Forrige helg var jeg en tur i Bergen - den vakreste byen i Norge! 

Her er et knippe av bildene jeg tok i løpet av en lørdag i Bergen sentrum. Enjoy!

Vågsallmenningen - vis a vis Fiskertorget

Homeless statue

Båtliv innerst i Vågen

Bryggen

Statsraad Lemkuhl

Vågen 

Mathallen på Fisketorget i Bergen 

Denne helga var det bondens marked på Fisketorget i Bergen 

Torgallmenningen 

Torgallmenningen

Torgallmenningen ved Ole Bulls plass - med Dickens i bakgrunnen 

Ole Bulls plass - med Den Nationale Scene i bakgrunnen

Paviljongen ved Lille Lungegårdsvann

Paviljongen

Vestlandske kunstmuseum 

Lille Lungegårdsvann

Den gamle telegrafen - her holder Konkurransetilsynet til

En blomsterprakt av en annen verden i Bergen 

Buekorpsene var ute og øvde til 17. mai

Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 

Utsikt ut mot sjøen

Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)

Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.

Strandlinjen

Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 

Statue av Edvard Grieg

Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.

Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen

I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

Brighton, East Sussex - Storbritannia (artikkel 10)

Sommerbyen Brighton

Brighton sett fra den berømte pieren (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Skotland). Jeg har skrevet om flere av stedene på bloggen allerede (Dover i Kent, Weymouth i Dorset, Durdle Door i Dorset, Chesil Beach i Dorset, Polperro i Cornwall, Charleston i East Sussex (møtested for Bloomsbury-gruppen på begynnelsen av 1900-tallet), Beachy Head i East Sussex, Monks House i East Sussex (Virginia Woolfs sommested) og litt generelt om rundreisen), og min opprinnelige plan var at jeg skulle skrive om samtlige steder vi har vært. Men så ble det dessverre med tanken ... 

Det som imidlertid har fått meg i gang igjen er lesing av Øystein Wingaard Wolfs nydelige, lille roman om 18 år gamle Daniel, som bor i Brighton og som har diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. I den forbindelse tenkte jeg at det var på tide å finne frem bildene jeg tok mens vi var i Brighton i fjor sommer. 

Sykkelløp mellom London og Brighton (Foto: RMC)

Brighton er en kystby i East Sussex, og til vanlig bor det nesten 160 000 mennesker i denne byen. Om sommeren nærmest invaderes byen av unge språkskoleelever fra hele Europa, og det er vel i første rekke som språkskoleby nr. 1 i England jeg kjenner denne byen. Selv var jeg aldri så heldig å få reise på språkreise noe sted, og jeg husker hvor misunnelig jeg var på dem som fikk reise avgårde. Først senere har jeg skjønt at oppholdene handlet mer om fest og moro enn om å lære det engelske språket, men det gjør vel ikke akkurat saken noe bedre ... I min alder kan jeg selvsagt bare vagt forestille meg euforien over endelig å være så langt hjemmefra at mamma og pappa ikke kan følge med, og frihetsfølelsen i å gjøre akkurat som jeg vil - for første gang! Men jeg kom dit altså sånn ca. 30-35 år for sent ... 

Vi var ikke lenge i Brighton, men ankom på ettermiddagen og reiste videre tidlig dagen etter. Det var derfor noe begrenset hvor mye vi rakk å se.

Det heller tvilsomme hotellet vi bodde på (Foto: RMC)

Da vi ankom byen 16. juni 2013, pågikk det et stort sykkelløp mellom London og Brighton. Det var derfor mye liv og røre i byen - og veldig vanskelig å skaffe seg et hotellrom, skulle det vise seg (en del av greia for oss er å ikke bestille hotellrom på forhånd, fordi vi ønsker å være minst mulig bundet, slik at vi kan følge de innfall vi får underveis). Vi hadde flaks som i det hele tatt fant et sted - for øvrig det kjipeste og mest lugubre hotellet på hele turen. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn, så dermed har jeg advart mot The Sandalwood Hotel for de mer kresne ... For ungdommen derimot er dette sikkert helt greit - sentralt beliggende, rett ved havet, billig osv.

Brighton forbindes vel aller helst med pieren - en utstikker som utgjør et realt landemerke i byen. Dit måtte vi selvsagt! 

Jeg vet ikke om jeg var veldig naiv på forhånd, men at hele pieren skulle vise seg å være en eneste stor spillebule, forventet jeg faktisk ikke. Det beste vi i grunnen fikk ut av turen ut på pieren, var noen fine oversiktsbilder over byen, sett fra sjøsiden. 

Brighton Pier (Foto: RMC)

Selvsagt er det mye annet å se i Brighton enn pieren. Som for eksempel Royal Pavillion. Et bygningskompleks som ble bygget tidlig på 1800-tallet, og som er oppført i indisk-gotisk stil. I dag benyttes bygningen til banketter, kurs og bryllup, kan jeg lese på Wikipedia. 

På nettet finnes det for øvrig rikelig med tips på ting man kan gjøre dersom man er i Brighton - f.eks. 5 ting å gjøre i Brighton (som for øvrig ligger kun en times tid med tog fra London), tripadvisors tips m.m. 

Her er flere bilder fra vårt opphold i Brighton - og så kommer jeg snart tilbake med flere reisetips fra vår Storbritannia-rundreise!

Brighton Pier (Foto: RMC)

Royal Pavillion (Foto: RMC)

En av Brightons mange koselige puber/spisesteder (Foto: RMC)

"Stranda" i Brighton, som består av småsteiner (Foto: RMC)

Fra pieren (Foto: RMC)

Utsikt fra pieren (Foto: RMC)

Her hadde det vært livlig i løpet av natta, for å
si det mildt ... (Foto: RMC)

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter