Fra Fort William til Mallaig med damplokomotivet Jacobite, Skottland - Storbritannia (artikkel 19)

Jacobite over Glenfinnan-viadukten 

Dette er en fortsettelse på en artikkelserie om en rundreise i Storbritannia, som mannen min og jeg foretok i siste halvdel av juni 2013. Etter at vi hadde vært i Oban, hvor vi bl.a. reiste ut til Hebride-øya Mull, ønsket vi å reise til Fort William, den nest største byen i den delen av Skottland som går under betegnelsen Highlands. Bare Inverness er større. Det bor for øvrig drøyt 230 000 mennesker i Fort William.

Det er helt sikkert mye spennende man kan gjøre i Fort William, men vi hadde i grunnen kun ett mål: å komme med damplokomotivet Jabobite fra Fort William til Mallaig. 

Jacobite i Fort William

Sesongen for damplokomotivet Jacobite er fra 12. mai til 24. august. I denne perioden går det ett morgentog fra Fort William kl. 10.15. I perioden 2. juni til 21. september går det i tillegg et ettermiddagstog. (Se mer på togets nettside.)

Turen fra Fort William til Mallaig tar litt mer enn to timer hver vei, og oppholdet i Mallaig er på litt i underkant av to timer - akkurat nok til å få med seg noen inntrykk fra Mallaig samt få i seg noe mat. 

Turene med Jacobite er umåtelig populære - særlig etter at nettopp dette toget opptrådte i en Harry Potter-film. Det er spesielt noen spektakulære scener over Glenfinnan-viadukten (se bildet øverst i denne artikkelen) som er lett gjenkjennelig. Derfor går toget også under betegnelsen Harry Potter Hogwarts Express Steam Train. For moro skyld har jeg nedenunder tatt med et filmklipp fra YouTube for spesielt interesserte. 

Vi hadde på forhånd ikke tenkt på at det kanskje ville vært en idé å forhåndsbestille billetter til togturen. Vi gikk med friskt mot inn på nettsiden til Jacobite-toget for å bestille billetter (som forresten var ganske dyre - 58 pund tur-retur på første klasse, og 34 pund på standard klasse), og ble temmelig skuffet da vi skjønte at det ikke fantes en eneste billett å oppdrive ... 

Damplokomotivet Jacobite

Ukrutt forgår imidlertid ikke så lett, så vi bestemte oss for å reise til Fort William likevel, og se hva vi kunne få til. 

Da vi kom frem klarte vi faktisk å sikre oss stå-billetter. Jeg husker ikke hvor mye vi måtte betale, men det var mindre enn hva standardplass-billettene kostet. Vi sto altså ute i gangen under overfarten, og ikke skjønte vi før i det avgjørende øyeblikk hvilket hell dette skulle vise seg å være. For ute i gangen kunne vi åpne vinduet og henge ut med kameraet, og dermed sikret vi oss både bilder og video av togets fart over Glenfinnan-viadukten! 

Glenfinnan-viadukten

Det er vel unødvendig å si at det var hektisk aktivitet i vinduet, der en av oss lå lavt med sitt kamera for at den andre skulle få plass over med Iphonen sin ... Alt for å få festet mest mulig av et ganske magisk øyeblikk på hhv. film og video for all fremtid! Samtidig følte vi det som om vi hadde vunnet i Lotto som i det hele tatt fikk være med toget og som var så heldige å stå på "cattle-class". 

Senere under turen kom konduktøren og fortalte oss at vi var oppgradert til første klasse - uten tillegg i prisen. I og for seg kjærkomment, for det tar på å stå i to samfulle timer på et tog i fart - men vi skulle vel for å være helt ærlig angre litt på akkurat det etter hvert. For vi havnet ved siden av et eldre ektepar som underholdt oss helt frem til Mallaig med seg og sitt - og dermed fikk vi ikke nytt utsikten på resten av turen i det hele tatt. Man er jo høflig og oppmerksom når man sitter på første klasse, må vite ... Dessuten var de jo så hyggelige!

På stasjonen i Mallaig

Nærmere halv ett ankom vi Mallaig, og da gjaldt det å komme seg ned til havna for å se på båtlivet før vi gikk og spiste. 

Det var i grunnen fort gjort å gjøre unna Mallaig, som er et bitte lite tettsted med rundt 800 innbyggere. Sånn sett var oppholdet på litt under to timer akkurat passe langt. Det er ikke til å komme forbi at det er togturen og egentlig den alene som er Jacobite-turen! Bare lyden av toget, tutingen, dampen som blåses ut, ristingen i togsettet - alt er helt magisk, og man føler seg hensatt til en forgangen tid.

Mallaig

Vi hadde ståplass tilbake også, og også denne gangen ble vi oppgradert, men til standardplasser. Det var mer glissent i togsettet på returen, og vi kunne konsentrere oss om å suge inn alle inntrykk til siste trevl! Den skotske naturen er så eksotisk og vill, det er så grønt over alt - og det tar pusten fra en rett og slett!

Vi var tilbake i Fort William kl. 16.00 - og da gikk turen videre langs Loch Ness og opp til Inverness. En by vi ikke fant særlig sjarmerende, og derfor gjorde endereis og duret til Dufftown i stedet ... Mer om dette i neste blogginnlegg fra turen ...

Et godt tips dersom du planlegger å reise til Skottland og ønsker at familien skal få oppleve en artig tur med Jacobite: kjøp billetter på forhånd! Gjerne flere måneder i forkant av turen!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Glenfinnan-viadukten 

En stasjon underveis til Mallaig

Jacobite i Mallaig 

Mallaig 

Mallaig 

Mallaig

Vakker natur underveis

To glade gubber

Mull, Hebridene i Skottland - Storbritannia (artikkel 18)

Skipsvrak langs kysten av Mull

I går la jeg ut en artikkel om Oban i Skottland (som en del av min og min manns rundreise i Storbritannia i 2013), og i den forbindelse opplyste jeg at noe av det vi gjorde mens vi var i Oban, var å reise ut til øya Mull, som er en del av Hebridene. 

Kart over Hebridene

Mull er den nest største øya i det som anses som Indre Hebridene (markert med rosa på kartet - i motsetning til Ytre Hebridene, som er markert med sennepsgult). 

Vi tok båten fra Oban til Mull, og det tok sånn ca. 40 minutter. 

Naturen underveis utover til Mull, nærmere bestemt til Craignure, er vill og vakker, der vi kunne skimte den i sjødisen, og hovedinntrykket var grønn-grønne heier så langt øyet rakk. Her burde det være innhold nok for en hel ferie dersom man skulle ønske å roe ned på en øy. 

Vel fremme i Craignure sto bussen til Tobermory klar. Denne snirklet seg frem på nokså smale veier mot Tobermory, øyas største tettsted. Etter ca. en time var vi fremme, og da hadde vi underveis fått med oss både skipsvrak og mere til. 

Fergeleiet i Craignure, Mull

Vi var ikke de eneste som var ute i samme ærende, selv om det åpenbart først og fremst var pendlere som fartet mellom Oban og øya. 

Mull er for øvrig en veldig sivilisert øy sammenlignet med de andre Hebride-øyene, siden den tross alt ligger nokså nær fastlandet. I ettertid angret vi nok litt på at vi ikke brukte mer tid der ute og fikk med oss et par av de ytre Hebride-øyene. Det skal være helt fantastisk å komme helt ut dit. 

Tobermory, hvor det bor ca. 700 mennesker

Tobermory er kjent for sine fargerike hus. Et yndet objekt for mange kunstnere, noe vi blant annet fikk erfare når vi gikk rundt på stedets mange gallerier. Rekken av fargerike hus gikk nemlig igjen som motiv på bilde etter bilde.

Stedet har til og med sitt eget destilleri - Tobermory Destillery! Vi smakte selvfølgelig på whiskyen, men kom til at den ikke på noen måte toppet våre smaksopplevelser - verken før eller senere. Likevel morsomt å ha smakt!

Tobermory Destillery

Det er mange andre ting enn Tobermory som er verdt å få med seg når man er på Mull. Blant annet kan Mull skilte med 250 fuglearter (kilde: Wikipedia), hvor havørnen selvsagt hører med. Videre kan man på Wikipedia lese at øya trolig har vært bebodd siden kort tid etter siste istid, og at det er mange fornminner på øya. Mull har hele 50 mil med kystlinje.

Dersom jeg skulle gi et råd til andre som kunne tenke seg en tur til Hebridene, så må det være å legge inn noen overnattinger på noen av disse øyene. Det vil helt klart stå høyt på vår liste neste gang vi er i området. Turmulighetene er mange, og jeg vil anta at det er kurant å komme seg ut på båtturer også. 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok på turen ut til Mull!

Båtliv på Mull

Store forskjeller mellom flo og fjære 

Vakker natur!

Fargerike hus i Tobermory 

Tobermory

Eksempel på en forfatter fra Mull: Judy Fairbairns - "Island Wife -
living on the edge of the wild"

Ved fergeleiet i Craignure 

Duart Castle - som vi passerte på vei ut til Mull 

Union Jack 

Fotoglede - masse fotoglede!

Tobermory Destillery 

Ferga som går mellom Oban og Mull 

Lismore fyr

Fargerik natur på Mull

Tobermory

Michel Houellebecq: "Lanzarote"

En bok av Frankrikes moderne misantrop

Michel Houellebecq (f. 1956) er fransk forfatter, poet og filmregissør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte med romanen "Against the World, Against Life" i 1991, og har siden utgitt en rekke bøker. "Lanzarote" utkom i 2000. 

Jeg har tidligere vurdert nettopp denne boka, for så å forkaste den - inntil jeg nylig ble gjort oppmerksom på at han er regnet som en betydelig forfatter innenfor nyere fransk litteratur. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var noen vei utenom ... 

"Lanzarote" var bare en av tre bøker av Houellebecq jeg valgte å kjøpe. I tillegg havnet "Utvidelse av kampsonen" (1994) og "De grunnleggende bestanddeler" (1998) i handlekurven. 

For øvrig er det grunn til å merke seg at Houellebecq er en omstridt forfatter på grunn av uttalelser som etter sigende har egget til rasehat, og han har blitt ansett som en del av et "nytt høyre" i Frankrike (kilde: Wikipedia). I dag lever forfatteren i et slags selvvalgt eksil i Spania etter å ha bodd flere år i Irland, og han skal visstnok nekte å ha noe med omverdenen å gjøre. Han skriver imidlertid fremdeles bøker. 

"På ettermiddagen den 14. desember 1999 gikk det opp for meg at min nyttårsfeiring antagelig kom til å bli helt mislykket - i år også. Jeg tok til høyre i Avenue Félix Faure og gikk inn på det første og beste reisebyrået. Jenta bak disken var opptatt av en kunde. Det var en brunette med etnisk kjortel og piercing i det venstre nesebordet; håret var hennafarget." (side 7)

Bokas navnløse jeg-person ønsker å reise vekk, og han vil for all del ikke til et muslimsk land - med mindre det er sekulært. Tilfeldighetene fører ham til Lanzarote, en øy som til forveksling ligner et månelandskap. "Dessverre ble alt som var vakkert på øya, ødelagt i årene 1730 til 1732 av en rekke sjeldent voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd. Muligheten for kulturturisme er altså lik null." (side 15)

Jeg-personen fnyser av de to turistattraksjonene som er å finne på øya; en kaktushage og en nasjonalpark uten levende dyr eller planter. Men noe skal man jo finne på som turist ... Riktig fornøyelig er forfatteren når han lar jeg-personen harsellere over norske turister, engelske turister, franske turister osv. Jeg humret og lo meg gjennom noen herlige passasjer med mye fandenivoldsk humor. 

Men så flatet det hele ut i nokså deltaljerte beskrivelser av syden-sex, idet hovedpersonen forfører - eller lar seg bli forført - av to lesber i reisefølget. Da mistet boka fullstendig sjarmen for mitt vedkommende. Dersom boka ikke hadde vært så syltynn - bare 75 sider - vet jeg ikke om jeg hadde giddet å lese den ferdig. 

Min konklusjon etter å ha lest denne boka er at første halvdel er morsom - nesten litt Bukowski-aktig i sin fandenivoldskhet - mens siste halvdel ødela helhetsinntrykket. En nokså middelmådig leseopplevelse for min del. Kanskje har jeg misforstått hele bokprosjektet, som er en protest mot alt og alle ... ?

Helt til slutt ønsker jeg å sitere Fredrik Wandrup, Dagbladet (sitat fra bokas smussomslag):

"Lanzarote skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på en genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop." 

(Misantropi =  hat eller mistro overfor menneskeheten, eller en tendens til å mislike og mistro andre mennesker)

Ja, slik kan det nok også sies ... 

Utgitt i Frankrike: 2000
Originaltittel: Lanzarote 
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 75 
Boka har jeg kjøpt selv

Michel Houellebecq

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 30. juli 2010 - Saftig sex og drømmende sensualitet
- Jeg leser - 15. desember 2010 - som ikke er overvettes begeistret for denne boka og i stedet anbefaler "Utvidelse av kampsonen" eller "Plattform", og som faktisk advarer mot å la "Lanzarote" være første møte med Houellebecq ... 

Oban, Skottland - Storbritannia (artikkel 17)

Oban sentrum

Tidligere i sommer har jeg skrevet både om Edinburgh, York og Wales, steder mannen min og jeg var innom på vår rundreise i Storbritannia i 2013. En oversikt over hele reiseruta kan du se her. Nå har turen kommet til Oban, en by som ligger på østkysten av Skottland. 

Kart over Skottland

Grunnene til at vi valgte å reise til akkurat denne byen var sammensatte. En av grunnene - kanskje den aller viktigste - var at det produseres svært god whisky akkurat der (og rett og slett vår frem til da favoritt-whisky). En annen grunn er beliggenheten i forhold til Fort Williams (hvorfor skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel). En tredje grunn var at det er fergeforbindelse til Hebridene fra Oban. Å komme ut på en av øyene var et mål for oss. Vi kom oss riktignok ikke lenger enn til Mull, nærmere bestemt til Tobermory, men det var eksotisk og spennende likevel. Men bare for å ha nevnt det - det er Skye og øyene lengst ute i havgapet som virkelig kan by på mye vill natur og interessant dyre- og fugleliv (sel, oter, delfiner, lundefugler etc.). Dessuten er Skye spennende i whisky-sammenheng!

Oban som sådan er en bitte liten by. Det bor bare litt over 8000 mennesker der, men innbyggertallet tredobles fort i turistsesongen. Byen ligger langs Argyllshire-kystlinjen.

Oban sentrum

Som bildet ovenfor og til høyre viser, har byen et gammelt tårn, som til forveksling kan se ut som et amfiteater - McGraigs Tower. Skjønt gammelt og gammelt ... Dette tårnet ble bygget i årene 1897-1902. Vi rakk ikke å besøke denne severdigheten under vårt Oban-opphold.

Selv om Oban er en liten by, er det noe med byer som ligger ved havet. Man aner hvordan havet har utfordret dem som har bodd der i årenes løp. Oban er nok likevel ikke  den byen som har lidd mest overlast av alskens uvær, fordi den ligger nokså skjermet bak de innerste Hebrideøyene. Jeg antar at disse øyene tar av for de verste kreftene fra storhavet. 

Oban Destillery

Jeg nevnte innledningsvis whisky. Obans whisky er viden kjent for sin kvalitet, og er blant dem som er plukket ut til The Destillers Edition, de klassiske singlemalt-whiskyene (som mannen min og jeg alltid har hatt i whiskysamlingen vår). Blant disse har Oban alltid vært vår favoritt (inntil vi tok denne turen i Skottland, og oppdaget andre favoritter - som Laphroaig, bare for å nevne et eksempel - jo mer "hårete", jo bedre!). En tur innom Oban Distillery var derfor et "must" når vi først var der! Dette destilleriet ble etablert i 1794, så vi skjønner at her snakker vi tradisjon! 

Oban Destillery - butikken

Omvisning og innkjøp av whisky på destilleriet hører selvsagt med når man er her! 

Dersom det er noe man virkelig legger merke til når man befinner seg langs kysten i Storbritannia, så er det - i tillegg til tidevannets dramatikk (jf. den enorme forskjellen mellom flo og fjære) - måker. Haugevis med måker, tusenvis - ja, sikkert titusenvis av måker! Har de ingen fiender i dette landet? 

Helt tilfeldig kom vi over informasjon om fuglelivet i Skottland, og der sto det at en måke kan bli over 30 år gammel. I Oban - som vi også opplevde i Cornwall - var det så og si ikke mulig å spise ute, fordi man risikerte å få matfatet ranet av måker. 

Middag på kaia

Fristelsen ble likevel for stor, og vi bare måtte kjøpe nykokte skalldyr som vi inntok på kaia. Der var det til gjengjeld svære plakater som advarte mot de frekke måkene - seagulls. Vi kom oss gjennom måltidet uten å oppleve måkeangrep, skjønt de sirklet over oss ... kontinuerlig, hele tiden på jakt etter et ubevoktet øyeblikk, vil jeg anta ... mens de skrek og skrålet bare verre. 

Vi brukte resten av vårt Oban-opphold på å reise ut til Mull og byen Tobermory, og gikk dermed glipp av severdigheter som katedralen, Dunollie Castle m.m. Sånn er det når man er på en slik rundreise - man må prioritere hva man ønsker å bruke tiden sin på, og dette innebærer å velge bort en del andre ting. 

Jeg kommer tilbake med en egen artikkel om vår tur til Mull, og dessuten om Fort Williams.

Avslutningsvis tar jeg med noen flere bilder fra Oban. Enjoy!

Båtlivet i Oban

Båtlivet i Oban

Noe av utvalget i butikken på Oban Destillery 

Vi bodde på et fantastisk viktoriansk hotell, Barriemore Guest House!

Badeværelset på hotellet vårt 

Natur på vei til Oban 

På vei til Oban

August Geelmuyden: "Det gyldne snitt - historien om et magisk tall"

Spennende norsk debutant innenfor sakprosaen!

August Geelmuyden (f. 1992) har interessert seg for matematikk, kunst og fysikk så langt tilbake han kan huske. Han debuterte som forfatter da han fikk utgitt "Det gyldne snitt" i 2013. 

I en artikkel på nettsiden Litteratur i Vestfold datert 1. oktober 2013 fremkommer det at utgivelsen har sin opprinnelse i en årsoppgave han laget tre år tidligere, mens han var elev på Steinerskolen i Vestfold. Videre fremgår det at:

"For tiden er han fysikkstudent ved Universitetet i Oslo, men har altså i tillegg jobbet videre med temaet "det gyldne snitt", og både historikk og matematikk inngår i stoffet. Snittet er egentlig et forholdstall, og kan defineres som en tallangivelse eller formel."

For meg har det gyldne snitt vært et begrep som har hatt betydning innenfor kunst (både innenfor malerkunst og fotografering), i arkitekturen og i skjønnhet generelt. Samtidig har jeg ikke helt visst eksakt hva det gyldne snitt egentlig er, og derfor fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka da den utkom. 

"Det gyldne snitt er en matematisk størrelse som har fascinert matematikere, kunstnere, filosofer, fysikere, arkitekter og musikere i flere tusen år. Det dukker opp over alt rundt oss - i Nidarosdomen og Leonardo da Vincis malerier, i kroppen vår og DNA-spiralen - og gir en forklaring på hvorfor vi oppfatter noe som vakkert eller harmonisk. Når vi synes noen er pene, kan det rett og slett være fordi det finnes en underliggende symmetri i ansiktet. Det samme er tilfellet med en rekke kjente kunstverk, bygninger og designklassikere. 

Det gyldne snitt er et av naturens egne underverker. Dette er historien om hvordan det har utviklet seg til å bli et kulturelt fenomen." (fra bokas smussomslag)

I boka går August Geelmuyden inn på alle de områdene hvor det gyldne snitt har en betydning. Han begynner med å presentere det gyldne snitts historie, tar for seg moder jord, analyserer hva skjønnhet er, er litt innom kunst, design og arkitektur - før han vier det meste av boka til geometri og matematikk, som vel egentlig er hovedtemaet i boka. Mens jeg kanskje hadde ønsket litt mer om kunst, design og arkitektur ... 

Det gyldne snitt kalles også den guddommelige proporsjon. Første gang selve begrepet "det gyldne snitt" dukket opp, var i Die reine Elementar-Matematik i 1835. Boka var skrevet av Martin Ohm. Dette var imidlertid ikke første gang fenomenet det gyldne snitt ble beskrevet. Alle har vi vel i større eller mindre grad et forhold til Leonardo da Vincis tegning av mennesket, jf. bokas omslag, og det var nettopp han som beskrev fenomenet i boka De divina proportione i 1497. Tegningen er kalt Den vitruviske mann, og det er stilt spørsmål ved hvor bevisst da Vinci var forholdstallet i det gyldne snitt da han laget denne.

Geelmuyden redegjør på en pedagogisk og forståelig måte hvordan Fionacci-tallrekken kan forstås, og dermed ble det moro å lese hans videre resonnementer for hvordan disse har forholdstallet 1,618 - det gyldne snitts formel - innbakt i seg etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i tallrekken. 

Geelmuyden er selvsagt ikke den første som hevder at det gyldne snitt ligger skjult i nesten alt menneskelig og levende på på jord - i alt fra DNA-spiraler til et vakkert ansikt. Han presenterer også et annet begrep - den logaritmiske spiral, også kalt den gyldne spiral - og viser hvordan denne kommer til uttrykk for eksempel i sneglehusets formasjon. 

De fleste av oss kjenner umiddelbart når vi står overfor noe som er skjønt og vakkert, men de færreste vet kanskje akkurat hva det er som skiller noe skjønt fra det uskjønne? Det være seg mennesker, arkitektur, et bilde - hva som helst egentlig. Stikkord er symmetri i et ansikt, hvor tyngdepunktet er plassert i et kunstverk (ikke i midten, slik man kanskje umiddelbart skulle tro) osv. Derfor vil f.eks. et bilde av et objekt bli mer kunstferdig og også mer levende dersom det er plassert litt til siden for midten - i forholdstallet 1,6 - enn om det plasseres i midten.  Innenfor fotokunsten snakker man om en god komposisjon av et bilde. I arkitekturen tenker i alle fall jeg på balanse - at en bygning ikke må "tippe over" eller bli for tung på feil sted. I den forbindelse er det egentlig bare å tenke på et stygt hus; hva gjør det stygt? Jo, at huset ikke virker proporsjonert - eller rett og slett har tyngdepunktet i bygningsmassen plassert på feil sted, slik at man blir utilpass av å se på det. Det finnes for øvrig andre måter å gjøre en bygning fullkommen på enn ved bruken av det gyldne snitt. Her viser Geelmuyden oss hvordan det norske stabburet er bygget etter et perfekt pentagram. 

Mange produkter vi har rundt oss er bevisst utformet ut fra det gyldne snitt. Derfor er det f.eks. ikke tilfeldig hvor etiketten på dyre mineralvannflasker er plassert. Merkevareprodusenter overlater heller ikke til tilfeldighetene hvordan deres logo er utformet. 

Siste del av boka er som tidligere nevnt viet temaene geometri og matematikk. Geometridelen fant jeg interessant, mens det ble vel mye formler og tall i matematikkdelen, som nok må karakteriseres å være for spesielt interesserte. Samtidig hører det helt klart med i en bok som handler om det gyldne snitt, bare for å ha sagt det! 

I etterordet i boka skriver August Geelmuyden blant annet:

"Det råder stor uenighet rundt det gyldne snitt. Mens enkelte hevder at forholdstallet kun er å finne i noen solsikker, mener andre at fenomenet er en vesentlig del av verden og at det derfor forteller noe om hvilke strukturer som motstår tidens tann. Enkelte leter opp det gyldne snitt i proporsjoner hvor ingen rasjonelle argumenter taler for tilstedeværelse. Et eksempel er forholdet mellom jorden og månen, omtalt i kapittelet som tok for seg det gyldne snitt i naturen. 

Dersom det en dag skulle vise seg at det gyldne snitt ikke henger sammen med skjønnhet og estetikk, vil det fremdeles være et svært spesielt tallforhold. Matematikken og geometrien til det gyldne snitt er så spesiell at det utgjør et fenomen i seg selv. Man vil måtte bruke det hver gang man konstruerer et pentagram, og man vil være i dets landskap når man opererer med Fibonaccis tallrekke. Uansett hvilke oppdagelser fremtiden vil bringe, vil det gyldne snitts forholdstall forbli verdens mest irrasjonelle tall." (side 125-126).

Og med det gjenstår det vel egentlig bare å tilføre at boka er både interessant, pedagogisk og i det alt vesentlige lettfattelig (med unntak av matematikk-kapittelet for min del) - i tillegg til å være godt skrevet. Jeg tror ikke en ting er utelatt om det gyldne snitt i denne boka, og forfatteren demonstrerer bunnsolide kunnskaper om et tema de fleste av oss bare har en vag fornemmelse av - altså inntil man leser hans bok og får del i hans kunnskaper. Og kanskje mest av alt er jeg imponert over at forfatteren har debutert med denne boka i en alder av 21 år! Det står det nemlig stor respekt av!

Utgitt: 2013 
Forlag: Kagge Forlag 
Antall sider: 136
Boka har jeg fått fra forlaget

August Geelmuyden (Foto: Hilde Bjørnskau)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - "Magisk" matteformel ble bok

Stephen Grosz: "Fortellinger fra livet"

med undertittelen "Hvordan vi mister og finner oss selv" ...

Stephen Grosz (f. 1952) er psykoanalytiker og forfatter, med jødiske røtter. Han er født og oppvokst i USA. Han har utgitt et par bøker før "Fortellinger fra livet" (2013 - med originaltittelen "The Examined Life"). På hans egen nettside kan man lese mer om dette. Bøkene hans - og i særdeleshet denne siste - er oversatt til mange språk. 

Stephen Grosz´ bok "Fortellinger fra livet" er basert på 5000 terapitimer som han har gjennomført med sine pasienter. Her presenterer han pasienthistorier som på ulike plan har lært ham noe - og han formidler dette videre i håp om å videreføre noe av kunnskapen som har blitt ham selv til del. 

Bokas utgangspunkt

"Vi er alle historiefortellere, i eget og andres liv. For psykoanalytikeren Stephen Grosz er dette et fundamentalistisk trekk ved å være menneske - å fortelle, samtale, lytte og forstå. Men av og til går ikke historiene våre opp, de bryter sammen eller slutter å gi mening. Livet tar en dramatisk vending, kjærligheten tar slutt, en livsløgn tar overhånd, praktiske livsforhold blir uoverstigelige, sorg er ikke til å bære. For Grosz er alle disse situasjonene muligheter til å miste seg selv, men vel så viktig er de også et utgangspunkt for å finne seg selv." (sitat fra bokas smussomslag)

Det er først og fremst voksne pasienter Stephen Grosz har behandlet, men boka inneholder også et par historier om barn. 

Tap som en del av forandring  

"Før eller siden har de fleste av oss følt oss hemmet av ting vi oppdager at vi tenker eller gjør, at vi sitter fast i våre egne impulser eller tåpelige valg, er fanget i en følelse  av sorg eller frykt, innestengt i vår egen historie. Vi føler oss ute av stand til å bevege oss fremover, men tror like fullt at det må finnes en utvei. "Jeg vil forandre meg, men ikke hvis det innebærer forandring", sa en pasient en gang i all uskyldighet. Fordi arbeidet mitt dreier seg om å hjelpe folk til å forandre seg, handler denne boken om forandring. Og fordi forandring og tap er dypt forbundet med hverandre - det finnes ingen forandring uten tap - er tap et gjennomgangstema i denne boken." (side 9-10)

Om sorg og barndommens historier

Å kunne fortelle en historie om sine sorger gjør dem lettere å bære. Når enkelte ikke klarer å forholde seg til sin egen sorg, kanskje fordi de frykter at den vil bli større eller ta helt overhånd bare ved å snakke om den, innebærer dette samtidig en manglende evne til å forholde seg til sorgen og bearbeide den, slik at den tar mindre og mindre plass med tiden. 

"Erfaringen har vist meg at barndommen etterlater seg slike historier i oss - historier vi aldri fant ut hvordan vi skulle gi en stemme, fordi ingen hjalp oss med å finne ordene. Når vi ikke kan finne ut hvordan vi skal fortelle historien vår, er det historien som forteller oss - vi drømmer disse fortellingene, vi utvikler symptomer eller begynner å handle på måter vi ikke forstår." (side 21)

Om ros og tap av selvtillit

I et kapittel beskriver Grosz hvordan ros faktisk kan undergrave selvtilliten (spesielt hos barn). Derfor skal man tenke seg godt om når man ønsker å gi noen ros; roser man resultatet eller innsatsen? Sjansen for at ros av resultatet og særlig "flinkhet" vil gjøre mottakeren engstelig og redd for å mislykkes neste gang, er overhengende. Roser man derimot innsatsen som sådan, øker sjansen for at mottakeren vil jobbe enda hardere neste gang, prøve nye innfallsvinkler og være mer utholdende. En person som blir sett på innsatsen og ikke utelukkende på resultatet eller flinkheten, føler seg dessuten mer sett og verdsatt. 

Smertens gave 

Grosz forteller at han som psykoterapeut relativt ofte får en opplevelse av at det er stor avstand mellom hva en person sier og hva han får ham til å føle. Dette eksemplifiseres gjennom en historie om en pasient - Matt - som forteller skremmende historier på en måte som får mottakeren til å føle seg uvanlig uengasjert. Hva er det som da skjer? Som regel handler det om et menneske som har distansert seg fra sin egen historie og sine egne følelser - ja, som er ute av stand til å føle noe som helst. Likegyldigheten til alt som har rammet vedkommende smitter på en måte over på lytteren. Grosz trekker paralleller til leprapasienter med store misdannelser. Man trodde at det handlet om en iboende del av sykdommen, mens det dreide seg om skader pasienten var blitt påført fordi han/hun var ute av stand til å føle smerte. En lege som jobbet med disse pasientene uttalte at dersom han hadde en gave han kunne gi leprasyke, så ville han velge smertens gave. 

"Vi har alle litt av Matt i oss. Før eller siden forsøker vi å kvele smertefulle følelser. Men når vi lykkes i å føle ingenting, mister vi det eneste redskapet vi har for å finne ut hva som sårer ogg og hvorfor." (side 35)

Andre historier 

Utover i boka forteller Grosz mange historier; blant annet om kvinnen som nekter å innse at mannen er utro, selv om dette er åpenbart ut fra det hun selv forteller i terapitimene; om den jødiske faren som kutter ut datteren fordi hun har funnet seg en katolsk kjæreste, mens han selv har en pågående affære med en katolikk osv. Dessuten forteller han om hvorfor foreldre misunner barna sine. 

"Misunnelse kommer ofte forkledd som irettesettelser - en far trykker ned sitt begeistrede barn med ord som "nesevis" eller "fremmelig"; en mor klager over at barnet er utakknemlig. "Du vet ikke hvor heldig du er", "Jeg hadde aldri en slik eller slik ting." Når vi misunner barna våre, narrer vi oss selv - vi tror for dårlig om dem og for godt om oss selv." (side 92)

Misunnelse fra foreldre kan også komme i form av kritikk - f.eks. at barnet aldri besøker ham/henne, ikke besøker ham/henne ofte nok, at gavene er for kjipe, at barnet er egoistisk (fordi det aldri gjør som mor/far ønsker) - listen over mulige bebreidelser er uendelig. Resultatet av slike bebreidelser er at moren/faren mister barnet sitt igjen. "Det som var igjen av kjærlige følelser overfor hans eget barn, hadde lite å stille opp mot den storslåtte fortellingen misunnelsen hans hadde skrevet." (side 93) 

For et barn som bokstavelig talt er oppdratt til først og fremst å ta hensyn til f.eks. mor og hennes følelser, og som i voksen alder prøver å frigjøre seg fra dette, er beskyldninger om egoisme sterkt - i verste fall lammende. Og faren for at man da faller tilbake i gamle mønstre, for å minimere følelsen av å være egoistisk, er urovekkende nær. 

Eller dersom reaksjonen fra "barnet" er sunnere - "barnet" trekker seg unna fordi det ikke er særlig motiverende å gjøre noe som helst når alt man får tilbake uansett er bebreidelser ... Å hjelpe et menneske som hele tiden krenker en, er ikke særlig lystbetont og kan i ytterste konsekvens gå på selvfølelsen løs. Den manipulerende forelderen har imidlertid som regel enda et joker i ermet overfor det svikefulle "barnet": retten til å fortelle historien om hvordan det "egentlig" er til alle som gidder å høre på. Straffen for ikke å gjøre som mor eller far sier, kan dermed bli formidabel. Når det ikke bare er mor og/eller far som mener at man er egoistisk, men "alle andre" i tillegg, kan dette bli umulig å bære til slutt.

En annen historie som gjorde et sterkt inntrykk er den om pasienten som hele tiden motarbeider sin egen suksess - ikke orker å ta suksessen lenger enn bare et lite stykke på vei - fordi han er så engstelig for andres misunnelse. Ubevisst torpederte han sin egen lykke ... Andre snubler tilsynelatende fra krise til krise, mens det egentlig handler om å unngå nærhet med seg selv, eller å ta fatt på noe som må gjøres for å få til en ønsket endring i livet. Andre lever utelukkende (enten) i fortiden og/eller i fremtiden. Men som Grosz sier: 

"Psykoanalytikere er glade for å understreke at fortiden lever i nåtiden. Men også i fremtiden lever nåtiden. Fremtiden er ikke et sted vi er på vei til, men en forestilling i sinnet her og nå. Den er noe vi skaper, og som i sin tur skaper oss. Fremtiden er en fantasi som former vår nåtid." (side 148)

Spennende er det også å lese om hvordan man gjennom bevisstgjøring av hvordan man tenker, får litt flere valgmuligheter enn man kanskje trodde. Når man er bevisst på tankene sine, kan man observere dem og dekode følelsene; handler det om meg selv og egenskapte følelser eller handler det om noe andre påfører meg? Når vi opplever at vi ikke har et valg, oppstår det som regel fortvilelse fordi vi føler oss låst i situasjonen, uten retrettmuligheter. Dersom vi derimot har et valg, opplever vi en enorm frigjøring. 

På slutten av boka byr forfatteren på egne historier. Som da han tok faren sin med seg til Ungarn for at han skulle få se sine barndomssteder. Og opplever at faren ikke kjenner seg igjen, ikke vil kjenne seg igjen ... Og det til tross for at bygningene i all hovedsak er uforandret. Folkene derimot - de er borte. Han er også innom et annet vondt tema - nemlig hvordan Holocaust overskygger en dårlig barndom, og gjør det umulig å forholde seg til at barndommen har vært dårlig - fordi Holocaust var så mye, mye verre ... Dermed får fortrengte minner fortsette å leve sitt eget liv, ubearbeidet til det siste. Et tankevekkende paradoks!

Oppsummering

Jeg elsker å lese populariserte bøker om episoder fra terapirommet, og i den forstand er "Fortellinger fra livet" en klok og tankevekkende bok. Stephen Grosz skriver med en dyptfølt kjærlighet for sine pasienter, og han byr rikelig på seg selv. Noen ganger lykkes han med pasientene sine - andre ganger slett ikke. Når enkelte pasienter fremkaller sinne og fortvilelse i ham, går han langt i forsøke å forstå hva som skjer. 

Jeg tror at den vesentligste årsaken til at boka har blitt en suksess er at den ikke bare inneholder vellykkede terapi-seanser, men også terapi-seanser som slett ikke går etter planen. Som pasienten som ikke ønsker at han skal lykkes, fordi en mislykket terapeut gjør at han i alle fall ikke er alene om å være mislykket. Som pasienten som nekter å forholde seg til sin dødelige diagnose og ikke vil ta medisinen sin. 

På den andre siden har vi historier som den om lille Emily som er definert som familiens sorte får, uflidd og skitten - og som etter endt terapi har fått skikk både på håret sitt og hygienen - og forlater klinikken sammen med en familie som i mellomtiden er blitt synlig uflidd og som omsider må ta fatt på de egentlige problemene i familien, og som handler om alt annet enn lille Emily ... Det er sterke historier som fortelles, og de gjør inntrykk! Jeg kan for øvrig ikke huske noen gang å ha lest om temaet misunnelige foreldre - for øvrig noe jeg tror er mer utbredt enn de fleste av oss liker å tenke på. 

"Fortellinger fra livet" er nydelig skrevet og etterlater den som leser boka litt klokere enn man var på forhånd. Vær forberedt på at det ikke akkurat er noen solskinnshistorier du får høre. Erfaringene som Grosz her deler så rikelig av viser dessuten at psykoanalysen slett ikke død, selv om den nok er blitt betydelig moderert i årene etter Freuds død. Historiene som fortelles er kanskje ikke dyptpløyende nok for enkelte lesere, men så er det heller ikke dette som har vært hensikten med boka, slik jeg opplever den. Historiene er nokså korte og poengterte - akkurat omfattende nok til å meisle ut de vesentlige poengene. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: The Examined Life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 206
ISBN: 978-82-7547-703-1
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Stephen Grosz (Foto: Bettina von Zwehl)

Ayana Mathis: "Hatties tolv stammer"

Lettlest sommer-lektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste. 

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg. 

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte. 

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244). 

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg,  men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie. 

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder. 

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The twelve tribes of Hattie
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 269
Boka har jeg lånt på biblioteket
Forfatterens nettside

Ayana Mathis

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 27. mai 2014