"Goethe in Love" (Regissør: Philipp Stölzl)

Kjærlighetens kraft i kunsten

Johann Wolgang von Goethe (f. 1749 d. 1832) var en tysk dikter og forfatter, mest kjent for sitt verk "Faust". Han vokste opp i Frankfurt am Main, og var sønn av en av datidens mest betydningsfulle jurister. Som ung mann drømte Goethe om å bli dikter, men han opplevde gang på gang å bli refusert. Faren forsøkte derfor å få ham inn på sporet av en juridisk karriere, og i 1772 reiste han til Wetzlar for å praktisere som advokat. Det er her historien i denne filmen starter.

Nokså snart etter at Goethe har ankommet Wetzlar sommeren 1772, blir han hodestups forelsket i Lotte Buff, en spill levende ung kvinne full av vidd og lidenskap. De utforsker kjærligheten og hverandre denne heftige sommeren, og det meste ser nokså lyst ut inntil Goethes sjef Albert Kestner kaster sine øyne på den unge piken. Henne vil han ha, og han allierer seg med Lottes far, som nylig er blitt enkemann og som har en hel skokk med unger det gjelder å få brakt trygt i havn hos gode forsørgere. Albert har en lysende karriere foran seg - så lysende at han vil være i stand til å forsørge alle Lottes søsken i tillegg til henne, dersom faren skulle falle fra. Til sammenligning er og blir Goethe en drømmer ...

Lotte lider store kvaler. På den ene side elsker hun Goethe, men hun skjønner også at dette handler om mer enn hensynet til henne selv. Dessuten er Albert en god og stabil mann ... med sikre inntekter. Da det går opp for Kestner at Goethe har erobret hans Lotte før ham, utfordrer han ham til duell. Duellen ender imidlertid med at Goethe havner i fengsel, fordi det er ulovlig å duellere. I motsetning til Kestner har nemlig ikke Goethe mektige venner, og det blir derfor Goethe som må ta hele skylden. Mens Goethe sitter i fengsel og lengter seg syk etter Lotte, skriver han et av sine mesterverk - "Unge Werthers lidelser" - som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Boka handler om hans og Lottes romanse, men ender med at unge Werther tar sitt eget liv. Og hadde det ikke vært for at motet hos Goethe svikter, kunne han godt tenke seg å lide samme skjebne selv. Særlig fordi Kestner i mellomtiden gifter seg med Lotte, som dermed aldri kommer til å bli hans.

"Goethe in Love" minner sterkt om "Shakespeare in Love", og er sånn sett en påminnelse om kjærlighetens kraft og betydning i kunsten. Uten Goethes - eller for den sakens skyld Shakespeares - erfaringer og skuffelser i kjærligheten, hadde nok inspirasjonen til å lage fantastiske skuespill, dikt og litteratur om stor kjærlighet full av lidelser, uteblitt. Det gnistrer av Alexander Fehling og Miriam Stein i rollene som det forelskede paret Goethe og Lotte - så voldsomt at man kan lure på om det bare er skuespillerkunst vi er vitne til. De er så skjønne, så skjønne. Det var for øvrig en fornøyelse å se Moritz Bleibtreu i rollen som den sjenerte og noe forsakte beileren Albert. Tidligere har jeg sett ham i rollen som den kyniske Andreas Baader i "The Baader Meinhof complex" - her spiller han på helt andre strenger enn i "Goethe in Love". Dessuten spilte han en nokså slesk fyr i "Soul Kitchen". Det vitner om stor spennvidde i hans skuespillertalenter når han så overbevisende kan spille så til de grader ulike karakterroller.

Kostymene og kulissene i "Goethe in Love" skaper en fin ramme og stemning rundt dette kjærlighetsdramaet, som ble svært sjebnesvangert for Goethes videre karriere som forfatter og dikter. Uten denne romansen ville han mest sannsynlig fortsatt i farens fotspor og blitt advokat, men neppe en særlig god en siden det ikke var dette han brant mest for. Det var virkelig en fornøyelse å se denne filmen! Så fornøyelig at jeg faktisk har bestilt Goethes "Unge Werthers lidelser" i forbindelse med Mammut-salget, der den for tiden selges for 139 kroner. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Goethe!
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Wolfgang von Goethe), Miriam Stein (Lotte Buff), Moritz Bleibtreu (Albert Kestner), Volker Bruch (Wilhelm Jerusalem), Burghardt Klaussner (Lottes far), Henry Huebchen (Goethes far), Hans-Michael Rehberg  
Spilletid: 100 min.

Goethe 

Lotte og Goethe

Romantisk 

Og så er suksessen med "Unge Werthers lidelser" et faktum

Den morsomste boka jeg har lest

Boktema hos bokbloggeren Anette denne uka er den morsomste boka jeg har lest (klikk på bildet under og kom rett til Anettes Bokboble). 

For meg er det utvilsomt Gabriel Chevalliers "Et forargelsens hus" (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale)!

Og så må jeg rett og slett bare nevne denne boka av Stephan Mendel-Enk (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale):

"I dine hender" (Regissør: Lola Doillon)

Intenst drama om en kidnapper og hans offer

Anna ser frem til en ukes ferie. På vei hjem fra jobb blir hun imidlertid overfalt og kidnappet av en ung mann. I begynnelsen skjønner hun ikke hva han vil med henne og hvorfor han har kidnappet nettopp henne. Hun blir sperret inne på et rom, hvor det som en gang var et vindu er murt igjen.

Etter hvert kommer det frem at kidnapperen holder Anna ansvarlig for sin kones død et par år tidligere. Anna er fødselslege og gynekolog, og i forbindelse med et keisersnitt døde kvinnen som var kidnapperens kone. Barnet overlevde. Mannens liv stoppet fullstendig opp etter dødsfallet, og han har aldri kommet seg videre. Kidnappingen av legen er en desperat handling basert på et ønske om hevn, og at legen skal bli stilt ansvarlig for at livet hans ble ødelagt.

I begynnelsen ser Anna og kidnapperen kun ondskapen i hverandre, men etter som dagene går, mykner de opp i forhold til hverandre. Særlig etter at kidnapperen nærmest har slått Anna helseløs, angrer han voldsomt når han ser hvor skadet hun er. Dette blir innledningen til et seksuelt forhold mellom de to.

En dag oppdager Anna at døra inn til hennes rom står ulåst. Hun benytter sjansen til å stikke av. Så oppstår spørsmålet om hva hun skal gjøre ... Skal hun anmelde ham? Når hun mest av alt ønsker å treffe ham igjen ... ?

På filmweb.no sine nettsider står følgende: "Vold og ensomhet, tragiske hendelser fra fortiden, et desperat behov for kjærlighet og viljen til å overleve tvinger dem til å konfronteres med sine egne liv. Begge står hjelpeløse ovenfor den store lidenskapen som kommer til å forandre dem for alltid." Og stort bedre kan det i grunnen ikke sies.

Dette er et sterkt drama, totalt annerledes det meste av hva jeg har sett fra før av. Når Kristin Scott Thomas medvirker i filmer, betyr det kvalitet. Så også denne gangen. Kulissene er enkle siden det meste av handlingen foregår på rommet hvor hun holdes fanget, og dette stiller desto større krav til skuespillerne. Kameraføringen er intens og intim, og vi kommer derfor svært tett på disse to personene - Anna og hennes kidnapper. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist er offeret i dette lille dramaet. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Contre toi
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Pio Marmaï, Jean-Philippe Ecoffey, Marie-Sohna Conde, Jean-Louis Tribes
Spilletid: 1 t 18 min.

Kidnappet på vei hjem fra jobben

Fanget

Kidnapperen

Varme følelser mellom overgriper og offer

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)

Spilletid: 70 min.

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Januarstemning ved Langevann

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

Januarsol over gamle Fredrikstad

Jeg ønsker alle et strålende nytt år!

Lest i 2011

Fra Montmartre i Paris

Her kan du lese bokomtalene mine for året som har gått ved å klikke på hyperlinkene nedenfor. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 640 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok.

I 2011 var 37 % av bøkene jeg leste skrevet av kvinnelige forfattere, mens det tilsvarende tallet i 2010 var 24 %. Hele 44 % av alle bøkene er skrevet av norske forfattere. 

Januar:

1. Mario Vargas Llosa: Valpene (1967)

2. Camilo José Cela: Pascual Duartes familie (1942)
3. Chaim Potok: Davitas harpe (1985)
4. Naguib Mahfouz: Gebelawis barn (1959)
5. Camila José Cela: Bikuben (1951)
6. Chaim Potok: Asher Levs gave (1990)
7. Knut Hamsun: Segelfoss by (1915)

Februar:

8. Göran Tunström: Juleoratoriet (1983) - gjenlest
9. Richard Yates: Ordensforstyrrelse (1975)
10. Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´død (1886)
11. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978)
12. Julia Justik: Allahs sorte enker - kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia (2004)
13. Hege Storhaug: Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme (2007)
14. Simone de Beauvoir: En lett og rolig død (1964)
15. Doris Lessing: Det femte barnet (1988)
16. Irene Nemirovsky: Le Bal (1930/1931)
17. Fatima Elayoubi: Bønn til månen (2006)
18. Virginia Woolf: Mrs Dalloway (1925) - gjenlest
19. Amalie Skram: Professor Hieronimus (1895)
20. Amalie Skram: På St. Jørgen (1895)
21. Knut Hamsun: Sult (1890) - gjenlest


Mars:

22. Siri Hustvedt: Når du ser meg (2008)
23. Guillaume G. Musso: Etterpå (2006)
24. Daphne du Maurier: Rebecca (1938) - gjenlest
25. David Benioff: Tyvenes by (2009)
26. Jennifer Cody Epstein: Maleren fra Shanghai (2008)
27. Amalie Skram: Fru Inés (1891) - gjenlest
28. Knut Hamsun: Victoria (1898) - gjenlest
29. Knut Hamsun: Pan (1894) - gjenlest
30. Knut Hamsun: Sværmere (1904) - gjenlest
31. Erlend Loe: Stille dager i Mixing Part (2009)
32. Yan Lianke: Landsbyens blod (2009)
33. Herta Müller: Pustegynge (2009)
34. Amalie Skram: Forrådt (1892) - gjenlest
35. Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004)
36. Dag Solstad: 17. roman (2009)
37. Anne Swärd: Til siste åndedrag (2009)

April:

38. Helle Aarnes: Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt (2009)
39. Per Olov Enquist: Et annet liv (2008)
40. Jeannette Walls: Krystallslottet (2006)
41. Isabel Allende: Øya under havet (2009)
42. Vigdis Hjorth: Snakk til meg (2010)
43. Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter (1964)
44. Knut Hamsun: Konene ved vannposten (1920)
45. Herman Koch: Middagen (2009)
46. Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet (2006)
47. Alexander L. Kielland: Garman & Worse (1880)
48. Siri Hustvedt: Sommeren uten menn (2011)
49. Ketil Bjørnstad: De udødelige (2011)


Mai:

50. Herman Melville: Moby Dick (1851)
51. Roy Jacobsen: Seierherrene (1991) - gjenlest
52. Per Olov Enquist: Livlegens besøk (1999)
53. Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo (2009)
54. Owen Matthews: Barn av Stalin - tre generasjoner i krig og kjærlighet (2008)
55: Stephan Mendel-Enk: Tre aper (2010)
56: Anders De La Motte: [geim] (2011)
57: Knut Hamsun: Under høststjernen (1906)
58: Diverse: Hijabhistorier (2011)
59: Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009)


Juni:

60. Sigrid Undset: Jenny (1911)
61. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg (2009)
62. Peter Høeg: Elefantpassernes barn (2010)
63. Carl-Johan Vallgren: Kunzelmann & Kunzelmann (2009)
64. Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: Skynd deg å elske (2009)
65. Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener (1995)

Juli:

66. Hans Fallada: Alle dør alene (1947)
67. Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
(2010)
68. Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma (2008)
69. Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag (2006)
70. Stig Sæterbakken: Uskyldige hender (2008)
71. Amin Maalouf: Leo Afrikaneren (1993)
72. Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)
73. Sigurd Hoel: Møte ved milepælen (1947) - hørespill

74. Xinran: Stemmer i natten (2003) 

75. Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere (2009)

August:

76. Ma Jian: Beijing Koma (2008)

77. Rosie Alison: Bare tanken på deg (2011)

78. S. Yizhar: Khirbet Khizah (1949)

79. Ketil Bjørnstad: Dager og netter i Paris (2002)

80. Amitav Ghosh: Et hav av valmuer (2008)
81. Pedro Carmona-Alvarez: Rust (2009)

82. Gretchen Rubin: Lykkeprosjektet (2009)

83. Natascha Kampusch: 3069 dager (2010)
84. Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet (2008)
85: Cladio Magris: Donau (1986)
86. Johan Velten: Arbeidsglede (2003)
87. Frank Rossavik: Det niende barnet (2009)
88. Mukhtar Mai: Vanæret (2006)
89. Bjørn Westlie: Fars krig (2008)


September:


90. Erika Fatland: Historier fra Beslan (2011)
91. Paul Auster: Sunset Park (2010)
92. Antony Beevor: Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939 (1982)
93. Tor Åge Bringsværd: London (2004)
94. Eowyn Ivey: Snøbarnet (2011)
95: David Maine: Noa (2004)
96. Jan Vincents Johannessen: Kunsten å leve (1993)
97. Arne Næss: Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)


Oktober:

98. Toni Morrison: En nåde (2008)
99. Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. (2011)
100. Dag Tjersland: Mitt Toscana (2010)
101: Per Petterson: I kjølvannet (2000)
102. Geir Gulliksen: Forenkling (2010)
103. Herbjørg Wassmo: Hundre år (2009)
104. Gaute Heivoll: Kongens hjerte (2011)
105. Gunn Marit Nisja: Naken i hijab (2011)
106. Ernest Hemingway: Farvel til våpnene (1929)
107. Ingvar Ambjørnsen: Opp Oridongo (2009)
108. Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren (2009)
109. Tore Renberg: Dette er mine gamle dager (2011)


November:
110. Åge Grønning: Og stjernens navn er Malurt (2011)
111. Marianne Fredriksson: Simon og eiketrærne (1985)
112. Victoria Hislop: Hjemkomsten (2008)
113. Michael Cunningham: Før kvelden kommer (2010)
114: Tomm Kristiansen: Mørk safari (1998)
115. Anne Karin Elstad: Julie (1993)
116. Anne Karin Elstad: Som dine dager er (1995)
117. Kim Thúy: Ru (2009)
118. Anne Karin Elstad: Lenker (1998)


Desember:
119. Anne Karin Elstad: Fri (2000)
120. Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)
121. Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket (2011)
122. Kerstin Ekman: Hendelser ved vann (1994)
123. Cecilie Enger: Himmelstormeren (2007)
124. Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011)
125. Henrik H. Langeland: Verdensmestrene (2010)
126. Irfan Orga: Adjø Istanbul (1950)
127. Amin Maalouf: Verden i ubalanse (2009)

Ravnene ved Tower i London