"Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (Regissør: David O. Russell)

Om livets gyldne øyeblikk selv når alt er som mørkest

Jeg har som ambisjon å komme meg gjennom alle filmene som fikk Oscar under prisutdelingen tidligere i år, og så langt har jeg rukket å se "Operasjon Argo" (beste film, beste filmatisering og beste filmklipp), "Historien om Pi"/"Life of Pi" (beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter),  "Les Miserables" (beste kvinnelige birolle for Anne Hathaway, beste lydmiks og beste sminke og hår), "Anna Karenina" (beste kostymedesign) og "Amour" (beste fremmedspråklige film). Mens det har drøyd noe før jeg har fått sett "Seaching for Sugar Man" (beste dokumentarfilm) som jeg har liggende på vent på DVD, har jeg nå omsider fått sett "Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (beste kvinnelige hovedrolle til Jennifer Lawrence). Og jeg skal selvsagt se både "Lincoln" (beste mannlige hovedrolle til Daniel Day-Lewis og beste produksjonsdesign) og Django Unchained (beste mannlige birolle til Christoph Waltz og beste originalmanus) når disse foreligger på DVD. 

"Silver Linings" viste seg for øvrig å være en temmelig annerledes film enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Genren som er oppgitt er romantisk komedie, mens jeg kanskje heller ville ha beskrevet den som en svart komedie. 

I filmens åpningsscene er Pat Solitano i ferd med å forlate en psykiatrisk klinikk, hvor han har vært innlagt i åtte måneder. I tilbakeblikk får vi vite om hva som har skjedd i nær fortid; Pat har mistet kona, huset, jobben ... alt! Og grunnen er for så vidt "enkel" nok. Etter å ha tatt kona på fersken mens hun var utro, var han nær ved å ta livet av hennes elsker. Slikt gjør man ikke ustraffet, uansett hvor "god" grunn man måtte ha ... 

Nå er Pat erklært så godt som frisk, og han skal gå i terapi for gradvis å vende tilbake til livet. Kona, som i mellomtiden er blitt hans eks-kone, har fått innvilget besøksforbud, og Pat får ikke en gang lov til å kontakte henne pr. telefon. Han skal bo hos sine foreldre mens han kommer seg. Ingen ideell løsning siden foreldrene hans er noe spesielle, men hvilket valg har egentlig en mann som ikke eier nåla i veggen og som er uten inntekt?

Underveis aner vi at alle rundt ham sliter med sine ting. Selv de som tilsynelatende er lykkelige og har "alt", lever et liv i et slags falsum. Lykken - eller aller helst forventingen om lykken - er tung å bære når man ikke føler at dette er en autentisk del av en selv ... 

Pat har for vane å si det som det er, nokså rett frem uten særlig filter, og dette fører ham opp i en del vanskelige situasjoner. Ofte ser det ut til at det er han som er "gal", mens det egentlig er omgivelsene som sliter. Som faren som har mistet jobben sin, også han pga. et uhåndterlig sinne og lav impulskontroll, og som nå satser alt på oddsen ... Mens moren går rundt og later som om alt er i skjønneste orden. 

Så blir Pat presentert for svigerinnen til en kamerat av det krampe-lykkelige slaget ... Pat, som er fast bestemt på at han vil ha sin eks-kone tilbake og hvis handlinger er motivert ene og alene ut fra dette formålet, tiltrekkes etter hvert mot sin vilje til Tiffany, som på mange måter er av samme slaget som ham. Vanskelig å omgås, sier ting rett fra levra uten tanke for om det kan såre ... Men i motsetning til Pat, som virkelig forsøker å møte det meste med et smil og som leter etter livets gylne øyeblikk - the silver linings - kommer det sjelden så mye som et smil over Tiffanys lepper ... Enke som hun er etter at ektemannen ble drept i en ulykke, og som har døyvet sorgen ved å være så promiskuiøs at hun er blitt en "snakkis" i nabolaget ... Hva har disse to egentlig å by hverandre når det kommer til stykket? 

"Silver Linings" kan vel best beskrives som en fornøyelig film av det noe mer alvorlige slaget. Litt utypisk amerikansk for å si det sånn, der jeg vanligvis opplever komediene som mer heseblesende og hysteriske. Skuespillerprestasjonene er meget gode, selv om tanken på at rollen som Tiffany egentlig skulle ha vært bekledd av Anne Hathaway aldri slapp helt taket. Like fullt er dette absolutt en severdig film, som det er vel verdt å bruke tid på. Det bør vel for øvrig nevnes at filmen ble nominert til hele åtte Oscars, og at det faktisk var Jennifer Lawrence i rollen som Tiffany som stakk av gårde med den eneste Oscar-statuetten som ble tildelt. Bradley Cooper har aldri vært min favorittskuespiller, men i det siste har jeg sett ham i et par roller - bl.a. i "The Words" (en film jeg riktignok bare ga terningkast tre til) - og jeg må faktisk medgi at det er noe med ham - et eller annet som kan føre ham over til mer seriøse filmroller etter hvert. Denne gangen blir det terningkast fem - et svakt et. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Silver Linings Playbook
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Bradley Cooper (Pat Solitano), Jennifer Lawrence (Tiffany Maxwell), Robert de Niro (Pats far) m.fl.
Spilletid: 117 min.

Pat jobber frenetisk med å komme tilbake til livet

Kanskje Tiffany kan hjelpe Pat med å komme i kontakt med eks-kona?

Øver for å delta i en dansekonkurranse

Bokbloggerprisen 2014

Etter fjorårets suksess med det første bokbloggtreffet, samlet hele bokbloggarrangementskomiteen seg den 26. januar 2013 for å starte planleggingen av et nytt treff. Vi hadde nemlig ikke tenkt å gi oss med kun ett bokbloggertreff!

Det var her det begynte ... dvs. med bokbloggertreffet høsten 2012

Under en bedre middag ble det diskutert og plutselig ble det kastet ut en idè: Hva om vi, norske bokbloggere, kunne nominere og stemme over bøker vi hadde lest året i forveien for så å kåre en vinner? Hva om vi rett og slett skapte en bokbloggerpris? 

For å gjøre en lang historie kort; dette var en idè vi tente på alle sammen. Samme kveld ble BOKBLOGGERPRISEN innstiftet av Line, Lise, Gro, Silje, Elin og meg. Og nå, etter møter, diskusjoner og gode innspill fra Clementine, er vi klare for å presentere prisen for dere. 

Vi ønsker at Bokbloggerprisen skal være en pris der vi fokuserer på og inspirerer til lesing av norsk samtidslitteratur, og vi har, for å sikre at ingen sjangere føler seg  forbigått, valgt å dele den inn i to kategorier:

• Årets norske roman - som også inkluderer kriminalromaner.
• Åpen klasse - som inkluderer barne - og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger og lyrikk og mye mer.

Et annet formål med prisen er at vi ønsker å skape bevissthet blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, samt skape engasjement og diskusjon rundt norske bøker. Vi er mange mange bokbloggere i Norge og vi leser mye forskjellig. Noen er velbevandret innenfor den nyere norske litteraturen, mens andre de siste årene kanskje har lest mest engelskspråklig litteratur. Tenk så gøy det blir om vi får til å skape et fellesskap der vi diskuterer og snakker om norske bøker i ulike sjangre - der noen er eksperter og andre er litt mer ferske, hvor vi kan lære av hverandre, få tips, nye forfatterbekjentskaper og kanskje også blir utfordret i forhold til nye og andre typer bøker enn det vi vanligvis leser! Selv tilhører jeg nok dem som har en ekstra forkjærlighet for norsk litteratur, idet mellom en tredjedel og halvparten av bøkene jeg leser er norske. 

Planen er at Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år på Bokbloggtreffet, med første utdeling i 2014. Det er skal være en demokratisk og uavhengig pris, og vi har ikke noe mål om at den skal konkurrere med andre litteraturpriser.  

Hvorfor går vi ut med informasjon så tidlig? Jo, det er fordi at prisen gjelder for bøker som er gitt ut for første gang året før; denne gangen vil det dreie seg om bøker som er gitt ut og blir gitt ut i løpet av 2013. Vi vil komme nærmere tilbake med mer informasjon om selve nomineringsprosessen, men det kan være lurt å allerede nå ha prisen i bakhodet. Neste gang dere leser det som bare MÅ være årets aller aller beste norske roman, så er det bare å skrive tittelen ned og ha den klar til nomineringen starter. 

Som sagt, mer informasjon om nominering kommer etterhvert, det samme gjelder for avstemmingen når kortlisten er klar. Frem til da, håper vi i komiteen at det er mange som tenner på dette sammen med oss, og at det blir en spennende og, for mange, en litt annerledes lesevår/sommer/høst! Jeg gleder meg!

Les mer om prisen på Bokbloggertreff - bloggen, Facebooksiden og selvfølgelig på resten av komiteens blogger.

Lesegleden ligger i familien, for å si det sånn. ;-)

"Pyramiden" (Regissør: Even Torgan)

Sterk novellefilm om demens 

I novellefilmen "Pyramiden" møter vi 16 åringen Eivind som opplever at moren hans Kjersti gradvis forsvinner inn i demenståken. I begynnelsen skjer endringene så gradvis at de knapt er merkbare. Moren er irriterende glemsk, distré og forvirret og vet nesten ikke bak-frem på seg selv i situasjoner hun tidligere har håndtert med den største selvfølge. Det handler om å glemme bankkort-koder, forlegge nøkler, reagere atypisk osv.

Eivind som frem til nå har vært en tenåringsgutt som har hatt mer enn nok med seg selv, reagerer med sinne på morens stadige glipper. Han forstår ikke hvorfor hun ikke bare kan ta seg sammen, skjerpe seg. Etter hvert går det opp for ham at det må være noe galt med moren, noe hun faktisk ikke kan noe for. Dette inntrykket styrkes da også morens venninne, her spilt av Kari Simonsen, begynner å reagere. Sinnet vendes i stedet mot faren, som nekter å innse hva som skjer. Moren, som tidligere har hatt full kontroll på heimen, klarer ikke å beholde struktur på noe som helst. Ikke bare finner Eivind kjøleskapet fullt av rømme-bokser, som om morens innkjøp har kommet helt ut av kontroll, men han finner også hele kjøkkenet tilgriset og forlatt. Mens altså faren ser en annen vei ...

Det hele topper seg i Eivinds bursdag der moren virkelig ikke tar noen signaler, men oppfører seg som et trassig barn som bare durer i vei med skjærende og falsk sang, og som jo mer opprørt de andre blir, bare synger høyere og høyere. Hun stopper ikke en gang da sønnen i forbannelse forlater bordet og styrter ut av rommet ... Dvs. det er først da moren regelrett angriper sin yngste sønn og Eivinds lillebror i den tro at han er en innbruddstyv at det for alvor går opp for faren at hans kone faktisk ikke lenger kan bo hjemme. 

I avslutningsscenen er moren innlagt på sykehjem, og det er noen år siden sykdommen så smått begynte å vise sine første symptomer. Eivind besøker sin mor før han skal reise til Danmark for å studere. I et klart øyeblikk klarer moren å gi uttrykk for at hun forstår at han må ha hatt det vanskelig, før hun atter forsvinner inn i demenståken, og småpludrete sitter og sorterer små drops foran seg på bordet. 

Denne lille novellefilmen er regissert av Even Torgan, som fremdeles var i tenårene da filmen ble laget. Filmen er et imponerende stykke arbeid, som viser meget realistisk hvordan det er å være pårørende - og ungdom i særdeleshet - når en forelder blir dement. Her skildres både irritasjonen, sinnet, skammen og de vanskelige valgene en familie etter hvert blir tvunget til å ta, og selv om jeg aldri har hatt en lignende situasjon på nært hold, opplevde jeg filmen som svært realistisk. Det er nærliggende å trekke paralleller til historien om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen i boka "Skynd deg å elske", selv om tematikken i forhold til hvem som er pårørende er forskjellig. 

I tillegg til at historien fremstår som troverdig og ekte i "Pyramiden", vil jeg berømme regien, musikken og dramaturgien i filmen. Det er ikke uten grunn at filmen i dag brukes i opplysningsøyemed av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Via deres nettsider kan man kjøpe filmen for 100 kroner. 

DVD´en inneholder tilleggsmateriale med intervju bl.a. av regissør, produsent, skuespillere, lege og forsker Tor Atle Rosness og spesialist i klinisk psykologi Per Kristian Haugen. Dessuten inneholder den et 20 siders hefte om "Tid til å være ung?", "Hva er demens?", hvem man kan kontakte dersom man opplever at et familiemedlem blir dement osv. "Målet med filmen er å hjelpe pårørende, både unge og gamle, ved at det blir fortalt en historie om denne fortsatt tabubelagte sykdommen."

Jeg konkluderer med at denne novellefilmen fortjener terningkast fem! 

Even Torgan er for øvrig engasjert i teatergruppa Antiteateret for tiden.

Produksjonsår: 2012
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (med norsk og engelsk tekst)
Genre: Drama 
Produsent: Karoline Husjord
Skuespillere: Fredrik Ditlev-Simonsen (Eivind), Elisabeth Haradstveit (Eivinds mor), Arne Husjord (Eivinds far), Henrik Fiske Vassal (Eivinds lillebror) og Kari Simonsen (morens venninne)
Spilletid: 30 min.

Even Torgan

Palma april 2013

I forrige uke var jeg en tur i Palma på Mallorca. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Fra havneområdet i Palma 

Havneområdet i Palma 

Et eldorado for kresne mat- og vin-nytere

Lekre gågater i sentrum

Palma sentrum 

Abaco Bar - en meget hyggelig turistfelle med rådyre drinker

Abaco Bar 

Mye flott arkitektur i gamlebyen 

Underholdning og avansert tigging også her ...

Matmarkedet i Palma - lekkerbiskener så langt øyet rekker

Alt hva magen kan begjære! 

Ingen enerett på de gode, smakfulle jordbærene i Norge akkurat ... 

Jeg for min del blir aldri lei av å betrakte mat ;-)

Ikke blir jeg lei av å betrakte bøker heller ... 

Himmelske smaksvarianter!

"One Day" (Regissør: Lone Scherfig)

Skuffende tretten-på-dusinet-film

Emma og Dexter møter hverandre og tilbringer en dag sammen den 15. juli 1988, samme dag som de får utdelt vitnemålet sitt. Uten at noen av dem skjønner dette, faller de begge pladask for hverandre, men klarer å skusle bort anledningen til at det skal bli noe mer. I stedet innleder de noe som skal bli et livslangt vennskap.

"One Day" handler om Emma og Dexter de neste drøyt tyve årene, og om hva som skjer hvert år den 15. juli. Emma er en snusfornuftig arbeiderklassejente som er vant til å jobbe målrettet for det hun vil oppnå, mens Dexter kommer fra overklassen og er bortskjemt og vant til å få det som han vil. 

I årenes løp krysses deres veier uavlatelig. Etter hvert blir Emma en suksessfull forfatter, mens Dexter blir en populær kjendis-TV-programleder. Emma havner i et samboerforhold med en mann hun ikke elsker, mens Dexter etter å ha rundet 30 og vel så det betaler prisen for et liv i sus og dus, med en dame på hver finger og et altfor høyt alkoholforbruk. Til slutt mister han jobben sin, forholdet til de fleste av vennene hans havarerer og det meste ser nokså svart ut. Ingen liker den overfladiske bleien han har blitt, kynisk uansett hva han foretar seg og så fordrukken at han har problemer med å holde fokus under samtaler med f.eks. Emma. Inntil han altså blir "reddet" inn i et ekteskap med en kvinne - Sylvie - som er betydelig rikere enn hans familie ... men som han egentlig ikke elsker ... 

Skjønner Dexter før det er for sent at kjærligheten har vært der rett foran øynene hans hele tiden? Men at hun heter Emma og ikke Sylvie?

"One Day" er en sukkersøt og sjarmerende film med to vakre og uimotståelig sjarmerende skuespillere. Uansett hvordan filmen foregir å fremstille livets harde trivialiteter, blir den aldri mer enn en overfladisk feel good-film, som det i grunnen går 13 på dusinet av. Like fullt - av og til er det deilig å bare la seg underholde og leve seg inn i vakre og tidvis meget vellykkede menneskers liv. "One Day" bæres 110% av skuespillerne Anne Hathaway som Emma og Jim Sturgess som Dexter. Jim Sturgess får noen flere rollemessige utfordringer enn Anne Hathaway, fordi han skal gå gjennom hele spekteret med tolkninger som råkjekk sjarmør, sliten sjarmør, fordrukken drittsekk, forhenværendende fordrukken drittsekk som prøver å ta seg sammen, angrende råkjekk, moden sjarmør som endelig har skjønt hva som er viktig her i verden osv. Mens Anne Hathaway forvandles fra en sjenert, bebrillet ungpike med kjedelig langt hår til en moden skjønnhet med linser og kul hårsveis ... Noe mer dyptpløyende enn dette ble det heller ikke. Nå lurer jeg i grunnen på om det lenger er noen vits å lese "En dag" av David Nicholls, som filmen er basert på. Filmen har vært vist på norske kinoer, men har så langt jeg kan se ikke mottatt noen priser. Noe annet ville for øvrig ha overrasket meg. Her blir det terningkast tre!

Innspilt: 2011
Originaltittel: One Day
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Anne Hathaway (Emma), Jim Sturgess (Dexter Mayhew), Romola Garai (Sylvie), Rafe Spall (Ian), Ken Stott (Dexters far), Patricia Clarkson (Dexters mor), Jodie Whittaker (Tilly) m.fl.
Spilletid: 108 min.

En vinterdag med Theo ...

"Bedrageren" (Regissør: Nicholas Jarecki)

Går det en nemesis gjennom livet, eller slipper noen unna alt?

"Bedrageren" er den første filmen jeg har sett som regissøren Nicholas Jarecki (f. 1979) står bak. På Wikipedia kan jeg lese om hans noe spesielle fritidssyssel i tenårene - som hacker i stor stil. Dette inspirerte han til å medvirke til bakgrunnstoffet for filmen "Hackers"- riktignok som "uncredited technical consultant". Selv har han regissert tre filmer, og "Bedrageren" eller "Arbitrage" er hans siste. 

I "Bedrageren" møter vi den seksti år gamle toppsjefen Robert Miller, som driver et sikringsfond sammen med sin datter. Siden han befinner seg på slutten av sin karriere, har han bestemt seg for å selge firmaet til datteren og andre ansatte i selskapet. Han ønsker for å enhver pris å unngå at det skal bli avslørt at han har hatt en del store tap, fordi han risikerer å bli tiltalt for svindel for dette. 

Etter hvert skal det vise seg at det meste i Roberts liv er bygget på løgn og bedrageri. Til og med da hans kone arrangerer et selskap for ham i anledning hans runde dag, finner han det for godt å forsvinne ut på kvelden - angivelig fordi han "må" jobbe. I stedet drar han rett til elskerinnen sin Julie, som han tilbringer resten av kvelden sammen med. Da de ut på natta setter seg i hennes bil som Robert kjører, er han så trøtt at han sovner bak rattet og kjører av veien. Julie dør og Robert får panikk. Hva vil skje dersom det kommer frem at han har vært sammen med henne? Han ser for seg at hele hans liv vil havarere og bestemmer seg for å stikke av. Han ringer sønnen til en avdød venn, og får han til å hente ham. Da han ankommer hjemmet sitt ut på natta, er klokka blitt halv seks. Hans kone får med seg at han har kommet etter å ha vært borte hele natta, og så sover de videre. 

I dagene som følger vekker bilulykken stort oppstyr både i media og i politiets etterforskningsgruppe. Mistanken faller på Robert, som "alle" vet var Julies elsker. Så spørs det om den durkdrevne bedrageren klarer å riste etterforskerne av seg, eller om skjebnen en gang for alle skal innhente ham ... Hvor mye betyr penger og makt når det kommer til stykket?

Richard Gere og Susan Sarandon spiller ekteparet Robert og Ellen Miller. Skuespillerprestasjonene deres er helt greie, men aldri glitrende. Det som like fullt ikke skal underslås er at dette er en spennende thriller, som i alle fall holdt meg fast fra første stund. Som gammel og ihuga Richard Gere-fan var det heller ikke ueffent at det var nettopp han som innehadde hovedrollen. Et spennende plott med virkelig uventede innfallsvinkler presenteres i denne filmen, som jeg synes fortjener terningkast fire. Verken mer eller mindre! Dette er nemlig en film som ikke blir værende i kroppen etter at man har sett den, og den byr heller ikke på dypere psykologiske rolletolkninger. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Arbitrage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Richard Gere (Robert Miller), Susan Sarandon (Ellen Miller), Tim Roth (Det. Bryer), Brit Marling (Brooke Miller), Laetita Casta (JUlie Cote) m.fl.
Spilletid: 107 min.

Forretningsmannen Robert Miller skjønner at ikke alt går hans vei. 

Hvor mye skjønner Roberts kone og datter i forhold til hans dobbeltliv? 

Robert og elskerinnen Julie

Siste rest av vinter ...

Bildene er tatt i nærheten av Langevann i Lørenskog.

"The Words" (Regissører: Brian Klugman og Lee Sternthal)

Om et falskt forfatterskap

I filmens åpningsscene leser forfatteren Clayton Hammond, som befinner seg på en boklansering, høyt fra sin siste bok, som handler om en mann - Rory - som bor i New York sammen med kjæresten sin Dora. Rory er forfatter, eller i det minste skulle han ønske at han var det. Han opplever imidlertid at det som var ment å skulle bli hans debutbok blir refusert gang på gang. 

Romanfigurene Rory og Dora gifter seg, og reiser på bryllupsreise til Paris. Ved et tilfelle kommer de i besittelse av en gammel koffert som Dora har funnet i en antikvitetsbutikk. Rory oppdager etter hvert et gammelt manuskript blant antikvitetene, og dette viser seg å være en helt fantastisk fortelling. Han bestemmer seg for å skrive av fortellingen, og da hans kone kommer over laptopen hans og leser det han har skrevet, tror hun at det er Rory som har skrevet historien. Han finner ingen grunn til å avkrefte dette. 

Endelig får Rory utgitt en roman! Bare at det ikke er han som har skrevet den ... Boka blir at på til en stor suksess, og plutselig er Rory en berømt forfatter. Senere blir han oppsøkt av den virkelige forfatteren bak historien, og dette får store konsekvenser for ham og hans liv ... 

Parallelt følger vi forfatteren Clayton Hammond som bl.a. treffer en ung, vakker student som utfordrer ham på hans historie ... Hvem er denne Rory når det kommer til stykket? Kanskje forfatterens alterego?

Tja ... Hva skal jeg egentlig mene om denne filmen? For å si det sånn så har aldri Bradley Cooper, han som spiller Rory, vært blant mine favoritter. Det har kanskje en hel del å gjøre med typen filmer han spiller i, og som strengt tatt ikke appellerer særlig til meg. Noen karakterskuespiller synes jeg vel ikke at han er, og det kunne faktisk ha trengtes i en film som "The Words", som inneholder en så vidt tynn historie. Dennis Quaid derimot (som spiller Clayton Hammond - passelig durkdreven og sleip), for ikke å snakke om Jeremy Irons (denne gangen som en bitter, gammel mann) - disse skuespillerne løftet filmen noe mer gjennom sine rolletolkninger. Mens kvinnene i filmen stort sett bare er pene og skjønne, og det er det hele ...

Det er i og for seg en del lag i denne filmen - som historien om en ung mann og kvinne, spilt av Ben Barnes og Nora Arnezeder som det unge paret som forelsker seg i hverandre, gifter seg, får et barn, mister barnet, blir ulykkelige og forlater hverandre, han skriver bok, hun kommer tilbake, de mister manuskriptet og gjensynet blir kortvarig og de går hver til sitt. Disse opptrer i en slags reprise i Hammonds bok, men nå er det Rory som stjeler den historien den unge mannen i sin tid skrev, og som senere viser seg å være den samme som den gamle mannen, nå spilt av Jeremy Irons. For så å dukke opp som Hammond selv, som faktisk var den som ... osv. Mens det hele egentlig er en og samme historie, spunnet over samme lest om og om igjen ... slik at man på slutten blir sittende med en følelse av at "jammen, var det ikke ... ?" og må spole filmen tilbake for å være sikker på at man fikk med seg alle detaljene ... bare for å finne ut at det gjorde man faktisk. Dette er ingen stor film. Så er det vel også en grunn til at den aldri har vært vist på norske kinoer, uten at det nødvendigvis sier alt. Jeg ble i alle fall betydelig skuffet over filmen, som jeg hadde trodd i hvertfall skulle holde til en firer på terningen, så spekket med profilerte skuespillere som den tross alt er. Her blir det imidlertid en treer - et sterk sådan bør jeg vel i rettferdighetens navn legge til. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Words
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Dennis Quaid (Clayton Hammond), Bradley Copper (Rory Jansen), Zoe Saldana (Dora Jansen), Olivia Wilde (Daniella), Jeremy Irons (eldre mann), Ben Barnes (ung mann) m.fl.
Spilletid: 98 min.

Rory og Dora  

En gammel mann (Jeremy Irons) betrakter Rorys suksess som forfatter på avstand

En ung mann skriver seg ut av en kjærlighetssorg

Hvem er den gamle mannen egentlig?

"Uskyld" (Regissør: Sara Johnsen)

Svært skuffende!

Norske Sara Johnsen har regissert åtte filmer i perioden 2000 - 2012, og "Uskyld" er den siste i rekken. I tillegg har hun skrevet et par bøker - bl.a. "White man". Felles for det lille jeg har vært borti av henne, er underfundige settinger, der man aldri får alle svarene servert på et fat. Sånn sett føyer "Uskyld" seg inn i rekken.

I "Uskyld" treffer vi de to brødrene William og Ruud, som helt siden ungdommen har elsket Janne. Mens hun prøver å bestemme seg for hvem hun vil ha, tar hun dem for seg etter tur - med ulidelig smerte for den som til en hver tid er utenfor. Det bygger seg opp et hat mellom brødrene som senere skal få helt fatale konsekvenser. 

I voksen alder finner Janne seg en annen mann, men da William etter noen år kommer - fast bestemt på at han vil ha henne med - forlater hun uten videre sin nye familie for å bli med ham ut i skogen, der han har et hus. På nabogården bor broren Ruud alene. Da han får nyss i at William og Janne har slått seg ned i huset i skogen, streifer han rundt i nærheten - men en aura av noe faretruende ved seg. Og fordi vi allerede i filmens innledende scene blir vitne til at William dreper broren sin, skal filmen komme til å handle om hva som var foranledningen til det hele ... Og det stilles spørsmål om Janne er en morder eller et offer.

Jeg vet at filmen er både kritikerrost og har fått høye terningkast - i alle fall i alle avisene som er sitert på filmens omslag. Blant annet er den omtalt som "Helt briljant" og med ordene "En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før". Så hvorfor fungerte det likevel ikke for meg? En stund satt jeg og tenkte på at mon tro om filmen ikke ble vel mye wam-og-vennerøsk av seg? Jeg tenker særlig på en brutal voldtektsscene i skogen. Dette kombinert med brødredrapet og jeg var plutselig hensatt til "Hotel St. Pauli" fra 1988. Det hjalp heller ikke at Marie Bonnevie spilte en av sine beste roller i denne filmen. Det hele ble altfor forutsigbart, noe som ble forsterket av at vi helt fra starten visste hvordan det ville gå, og igjen spiller Kristoffer Joner en rolle han har spilt ørten ganger før. En diger bart gir ham ikke en ny personlighet all den tid han er nøyktig den samme, nær sagt uansett hvilken film han medvirker i. Jeg trodde heller ikke på kjærligheten mellom William (Joner) og Janne (Bonnevie). Om det var mangelen på replikker eller at det faktisk ikke gnistret mellom dem, er jeg ikke helt sikker på. Faktum er i alle fall at de begge fremsto som nokså endimmensjonale og stereotype, uten de helt store dybdene. Og for meg fremsto mange av valgene hovedpersonene i filmen foretok som komplett uforståelige, og tett opp mot lite meningsfylte. Nei, denne filmen skuffet meg stort. Det holder så vidt til en treer på terningen, helt på grensen til noe kalkunaktig.  

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Uskyld / Det viktigste er forbi
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bonnevie (Janne), Kristoffer Joner (William), David Dencik (Ruud), Maria Heiskanen (Ragnhild)
Spilletid: 105 min.

Janne og William

To menn er drept og Janne er den eneste som vet hva som har skjedd

Janne

Lørenskog terminal by night

Lørenskog terminal by night (Foto: RMC)