"The Chosen" (Regissør: Jeremy Paul Kagan)

Vakkert om vennskap


Innspilt: 1981
Norsk tittel: Den utvalgte
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Robby Benson (Danny), Barry Miller (Reuven), Maximilian Schell (Dannys far), Rod Steiger (ortodoks Hasidic Rabbi),  Barry Menson, Hildy Brooks, Kaethe Fine
Spilletid: 107 min.
Basert på Chaim Potoks roman "The Chosen"

Vi befinner oss i Brooklyn i begynnelsen av 1940-årene. To unge gutter blir ved en tilfeldighet venner. Selv om de begge er jødiske, kunne de ikke ha vært mer forskjellige. For mens Danny vokser opp i et strengt ortodoks jødisk hjem, er ikke Reuven spesielt religiøs i det hele tatt.

Dannys far er rabbi og han har bestemt fremtiden både for sin sønn og datter. Datteren har vært lovet bort til sønnen av en annen rabbi siden hun var liten jente, og Danny skal følge i hans fotspor og bli rabbi, slik alle de eldste sønnene i deres familie har vært i en uavbrutt rekke gjennom et utall generasjoner. Det er bare slik det er, og Danny ville ikke drømme om å opponere mot faren, selv om det inni ham vokser frem en drøm om å bli psykolog. Men det største opprøret han noen sinne har gjort mot sin far, er å bruke tid til å lese skjønnlitterære bøker på biblioteket - uten farens vitende og vilje ... Han må praktisk talt stå til regnskap for sin far mht. hva han bruker tiden sin til. Mens Reuven forvalter sitt liv og sin frihet med den største selvfølge ...

Gjennom vennskapet med Reuven får Danny verden utenfor inn i livet sitt. Han har aldri vært på kino eller oppsøkt andre verdslige ting, men dette blir han nå introdusert for. Vennskapet med Reuven påvirker også foreldrene hans, og plutselig er de åpne for at Danny kan få lov til å gå på college. Danny, som er vant til en såkalt taus oppdragelse, er himmelfallen over hvilken effekt vennskapet med Reuven har på faren. For med ham kan faren snakke ... bare ikke med Danny ...

Men det går en grense for Dannys fars toleranse. Da andre verdenskrig er over og presset øker mht. opprettelse av en selvstendig jødisk stat, oppstår det en dyp splittelse mellom dem som er for og dem som er mot. De ortodokse er i mot fordi opprettelse av en stat strider mot tanken om at det er Messias som skal føre dem tilbake til deres hjemland. Og da det viser seg at Reuvens far virkelig står på barrikadene for å få opprettet en jødisk stat, nedlegger Dannys far forbud mot at de to kan møtes.

Denne filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er basert på en roman med samme navn av Chaim Potok, forfatteren bak bøker som "Mitt navn er Asher Lev", "Davitas harpe" m.m. Chaim Potok skriver ofte om spenningsfeltet mellom den jødisk-ortodokse verden og den verdslige verden, og denne problemstillingen belyser han så brilliant at man nødvendigvis må bli engasjert og følelsesmessig berørt. Vennskapet mellom Danny og Reuven er skildret så flott! Og selv Dannys far, intolerant som få, skildres med den dypeste respekt. Miljøskildringene og innsikten vi får i hvordan det er å leve som ortodoks jøde, opplever jeg som svært unik. Slutten på filmen er svært overraskende, og viser til fulle at guds veier er uransakelige, for å bruke et religiøst uttrykk. Jeg er bare så glad for at jeg ble tipset om denne filmen, og fikk min yndlings-DVD-butikk Playcom til å få tak i den for meg! Den er nemlig kun tilgjengelig som sone 1-innspilling for tiden. Dette burde noen gjøre noe med! Terningkast seks fortjener denne filmen, som jeg vet at jeg kommer til å se flere ganger!

Reuven, Danny og Dannys far

"A Man For All Seasons" (Regissør: Fred Zinnemann)

Et kraftfullt drama fra Tudor-tiden om Sir Thomas More


Innspilt: 1966
Norsk tittel: En mann fremfor alt
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Paul Scofield (Sir Thomas More), Wendy Hiller (Alice More), Leo McKern (Thomas Cromwell), Robert Shaw (Kong Henrik VIII), Orson Welles (Kardinal Wolsey), Susannah York (Margaret More), Nigel Davenport (Hertugen av Norfolk), John Hurt (Richard Rich), Corin Redgrave William Roper), Colin Blakely (Matthew), Cyril Luckham (Erkebiskop Cranmer),Vanessa Redgrave (Anne Boleyn), Jack Gwillim
Spilletid: 116 min.

Sir Thomas More ble født i 1478 og døde i 1535. Han var advokat, forfatter og statsmann mens Henrik VIII var monark i England. Etter at kardinal Wolsey ble henrettet, ble Sir Thomas More nokså motvillig utnevnt til rikskansler i 1529. Utnevnelsen var temmelig omstridt fordi More var svært pave-vennlig i en tid hvor kong Henrik VIII vendte seg mot Paven - i første omgang angivelig for å reformere en gjennomkorrupt kirke, men mest av alt for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og få anullert ekteskapet med dronning Catherine av Aragon.

Etter nokså kort tid ble det klart for Sir Thomas More at han ikke kunne fortsette som rikskansler fordi han ville bli tvunget til å gå imot sin egen samvittighet. Han trakk seg derfor fra det ærefulle vervet i 1532, og hans intensjon var å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og leve avsondret fra kongens hoff. Slik skulle det imidlertid ikke gå ...

Som en direkte følge av kongens uttalte ønske om å bli kvitt dronning Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn, oppsto det brudd mellom pavekirken i Roma og England. Dette bruddet, som bl.a. innebar at Paven lyste kong Henrik VIII i bånd, førte til at England for all fremtid skulle stå utenfor den katolske kirken. Kongen innførte parallelt med dette en ny lov som gjorde ham til eneveldig hersker og overordnet kirken. Alle ble pålagt å sverge ved ed at de skulle underkaste seg kongen som kirkens overordnede.

Sir Thomas More nektet å avlegge ed. Han forholdt seg taus i håp om at dette skulle redde hans liv. Men i stedet for at hans taushet skulle bli tolket slik dette tradisjonelt hadde blitt gjort - dvs. at "den som tier samtykker" - skjedde det stikk motsatte. Han ble dermed dømt til halshugging grunnet foræderi. Etter hans død ble han regnet som martyr av den katolske kirken, og i dag anses han som skytshelgen for advokater, politikere og statsledere.

Selv om denne filmen ble innspilt i 1966 - for godt over 40 år siden - er den av forbausende god kvalitet rent bildeteknisk. Glamour og "Hollywood"-staffasje er dessuten fullstendig fraværende. Her er det lagt vekt på dialoger samt den virkelige historien bak tilfellet Sir Thomas More - verken mer eller mindre. Det gjør filmen ekstraordinært interessant rent historisk. Det er like fullt ikke til å komme forbi at jeg ble sittende og sammenligne denne filmen med Tudor-seriens fremstilling, og det er faktisk ikke mange avvik i handlingen mellom disse to innspillingene når det kommer til stykket. Men mens Tudor-serien er befolket av nesten utelukkende vakre mennesker, er denne innspillingen totalt annerledes. Den godeste Wolsey er en fetladen og slesk fyr, og Cromwell, rikskansleren som etterfulgte Sir Thomas More og som fikk i oppdrag å etterforske og tiltale ham, er tilsvarende. På et vis ble det hele mer troverdig! Hele innspillingen oser av kraft og styrke! Alt i alt en god og interessant film som jeg ikke nøler med å gi terningkast fem.

Orson Welles som Kardinal Wolsey

Paul Scofield og Leo McKern som hhv. Sir Thomas More og Thomas Cromwell

Robert Shaw som Kong Henrik VIII

"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"Jane Austens Pride and Prejudice" (Regissør: Joe Wright)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel ... 


Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.

Elizabeth Bennet vokser opp som en av fem søstre på et lite, nokså slitent gods i England. Ingen av søstrene er gift eller formuende. Deres mor anser det derfor som sin fremste plikt å sørge for at døtrene blir godt gift og får en trygg fremtid.

Da det ryktes at en ung og ugift, rik mann har flyttet inn på godset Netherfield Park rett i nærheten, blir fru Bennet fra seg av glede! Det gjelder å være først ute med å få presentert døtrene sine - i håp om at vedkommende - Mr. Charles Bingley - skal falle for en av dem. Hvilket han også gjør! Mellom ham og den eldste av søstrene, Jane, oppstår det nemlig søt musikk.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, opptrer ikke bare reservert, men direkte sur og grinete hver gang han befinner seg blant andre. Han har åpenbart bestemt seg for at han ikke ønsker å senke seg ned på samme nivå som de andre. Han og Elizabeth havner fort i krangel, og ingen av dem kan fordra hverandre.

Så forsvinner plutselig både Mr. Bingley og Mr. Darcy fra distriktet, og Jane sitter tilbake og er helt knust. Hun skjønner ikke hva som gikk galt. I mellomtiden har Mr. Wickham dukket opp, og han kan fortelle direkte ufordelaktige ting om Mr. Darcy. Elizabeth hater ham om mulig enda mer etter dette. Like fullt er hun ikke i tvil om at hun skal avslå et frieri fra presten Mr. Collins - en pompøs, viktigper av en tørrpinn. Moren tar imidlertid nesten sin død av at datteren takker nei til et slikt fordelaktig ekteskap. Den som derimot velger å gifte seg med Mr. Collins, er Elizabeths beste venninne, en kvinne som mener at hun ikke har råd til å tenke på romantikk.

I forbindelse med et besøk hos venninnen - nå Mrs. Collins - viser det seg at både Mr. Collins og Mr. Darcy har forbindelser med en felles velgjører, den arrogante og ufordragelige Lady Catherine de Bourg. Uansett fører dette til at hun får nyss i at Mr. Darcy er en helt annen enn den hun trodde han var. Og et besøk på hans ufattelig storlåtte og herskapelige slott gjør også et uutslettelig inntrykk på en ung pike som henne ... Like fullt er spørsmålet om hun tidsnok klarer å legge til side både sin stolthet og sine fordommer i forhold til Mr. Darcy, som mot alle odds nærer varme følelser for henne ...

Det er ikke til å komme forbi at dette er den mest storslåtte filmen av dem alle blant Jane Austen-filmatiseringene! Ikke bare er skuespiller-utvalget mer eksklusivt, men dramaet som sådan er enda mer komplekst og sammensatt enn noen av de andre dramaene Austen har skapt. Jeg har sett en filmatisering tidligere av "Stolthet og fordom" med Colin Firth som den utrolig sure Mr. Darcy, men jeg må innrømme at rollen kledde Matthew Macfadyen bedre! Keira Knightley var helt super som Elizabeth, og den hele tiden skvaldrende moren i Brenda Blethyns skikkelse var bare helt herlig! En mer passende skuespiller som henne kunne ikke vært valgt! Skravla gikk i ett uten stopp om ulike kandidater, hva de tjente, hva de hadde av utsikter til å arve etc. Også denne gangen fant jeg historien svært rørende da det selvfølgelig - som alltid - gikk godt til slutt! Det må bli terningkast fem! 

Far Bennet og fire av døtrene 

Elizabeth Bennet (Keira Knightley)

Mr. Darcy (Matthew Macfadyen)

Noe av det beste som er laget! "Blue in the face" - lou reed & jim jarmusch

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

Vivaldi Motet Nulla in mundo pax sincera RV630

"Jane Austens Emma" (Regissør: Lawrence Diarmuid)

Morsomt og vittig 


Innspilt: 1997
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Kate Beckinsale, Samantha Morton, Mark Strong, Bernard Hepton, Prunella Scales, Domenic Rowan
Spilletid: 107 min.

Emma Woodhouse er en ung pike som tror hun kan det meste om alt, og om kjærligheten i særdeleshet. Hun elsker å koble mennesker hun tror kan passe sammen, og ikke få ganger lykkes det henne å finne gode matcher. Men så hender det at hun går altfor langt i sin iver etter å vite hva som er best for andre. Ja, rett og slett bommer, og det nokså grovt ...

Emma selv er ikke så sikker på om hun ønsker å gifte seg. Og når det er sagt, så er det virkelig ikke enkelt å finne noen som kan takle alle hennes munnrappe bemerkninger i en tid hvor det ble forventet at kvinner holdt munnen og i alle fall ikke gjorde så mye ut av seg som Emma gjør. Vi snakker tross alt om tiden rundt århundreskiftet 17/1800-tallet.

Så dukker sønnen fra Mr. Cromwells første ekteskap opp. Ikke bare er han minst like vittig og munnrapp som Emma, men han er også kjekk å se til. Dessuten er han yndlingen til en gammel, døende og ikke minst rik tante, som altså ikke har noen andre arvinger enn ham.

Men kjærligheten faller ikke alltid der man skulle tro den ville falle, og livet har mange overraskelser i vente ... ikke minst for den bedrevitende Emma! Men før hun er i stand til å gjenkjenne kjærligheten, må en del sider av henne temmes. Og hun må lære å innse at livet ikke kun handler om vittige bemerkninger - for ikke å snakke om at en liten porsjon ydmykhet er kledelig ...

Dette er nok en av de morsomste bøkene Jane Austen skrev. Og jeg vil tro at en figur som Emma må ha vakt ikke rent lite oppsikt da boka utkom i 1816! Kanskje er dette en av de første romanene som noen sinne er skrevet, med en kvinne i en såvidt betydningsfull hovedrolle, for alt jeg vet? Filmen var i alle fall fornøyelig, og tidvis kunne den minne meg litt om Shakespeares "Mye ståhei for ingenting". Etter å ha sett fire Austen-filmer i løpet av kort tid, sitter jeg med et inntrykk av at det eneste det handlet om den gang var å bli gift inn i den rette familien. Alle snakket kontinuerlig om hvem som var god for hvilke formuer, hvem som var arvinger her og der, hvem som burde inviteres til middag etc. Og kanskje var det virkelig slik i en tid da det å arbeide ble ansett som lite fint, og man tross alt måtte ha noe å beskjeftige seg med for å få tiden til å gå - mens andre jobbet for en? Denne filmen fortjener terningkast fem.

Kate Beckinsale som Emma

"Jane Austens Persuasion" (Regissør: Adrian Shergold)

Snobberi i sin ytterste konsekvens


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Sally Hawkins, Rupert Penry-Jones, Alice Krige, Anthony Head, Julia Davis, Michael Fenton Stevens, Mary Stockley, Peter Wight, Marion Bailey, Amanda Hale, Jennifer Higham, Rosamund Stephen, Stella Gonet, Sam Hazeldine
Spilletid: 92 min.

Anne Elliot lot seg for åtte år siden overtale til å svare nei til et frieri fra Kaptein Frederick Wentworth, på tross av at de begge elsket hverandre. Årsaken var at han ikke var fin nok for hennes snobbete, adelige familie. Ikke bare var han av for lav byrd, men han hadde heller ingen formue å skilte med.

Anne nærmer seg nå 27 år, og hennes sjanser på ekteskapsmarkedet er nærmest lik null siden hun er så gammel ... I mellomtiden har familien Elliots økonomi gått over ende, slik at de ikke er i stand til å opprettholde det luksusliv de er vant til. Faren ser seg derfor nødt til å leie ut familiegodset og selv leie et beskjedent hus i Bath, mens de venter på bedre tider. Skjønt beskjedent og beskjedent ... huset i Bath er intet mindre enn det flotteste i hele Bath, men opp mot et gods kan det selvsagt ikke måle seg.

Så ryktes det at en admiral tenker å leie familiegodset. Usj ... det synes ikke Anne Elliots snobbete far noe om. At mennesker av så lav byrd skal få tilgang til hans families edle gemakker ... måtte gud forby! Men her som ellers er det pengene som rår, og slik blir det. Denne admiralen er for øvrig ingen ringere enn Kaptein Wentworths svoger. Begge har i mellomtiden blitt svært formuende.

Anne har aldri kunnet glemme Kaptein Wentworth. Siden han forlot byen har hun avslått en frier, og siden har det aldri dukket opp noen flere. Men så dukker altså både admiralen og kapteinen opp i hennes hjemtrakter, og Anne innser at hennes hjerte banker like hardt fremdeles. Så er spørsmålet om noen av dem kan overvinne sin stolthet? I mellomtiden dukker det opp en frier fra "intet" - en fetter i Elliot-familien er plutselig svært, svært interessert i Anne. Men er det Anne eller utsiktene til en tittel han kan arve, som er utslagsgivende for hans plutselige interesse? Og hva gjør dette med Anne og "hennes" kaptein?

Jada, det høres ut som en skikkelig Austen-søtsuppe, men saken er den at dette er den beste Austen-filmen jeg har sett så langt! Det var faktisk svært så rørende, det hele. Eller er det jeg som er i det sentimentale hjørnet for tiden? På slutten kom tårene. Jeg satt denne gangen ikke og irriterte meg over dårlige skuespillerprestasjoner. Snobberiet jeg ble vitne til i denne filmen tok imidlertid nesten av. Jeg har nesten ikke opplevd maken! Jeg ble faktisk så provosert over holdningene som kom til uttrykk hos pater familias i Elliot-familien at det kan være det samme! Når han gikk rundt i Bath med sitt toskete hode høyt hevet og snakket nedsettende om hvor lei han var av å være omringet av kvinner uten sosial status ... mens han selv kaklet i vei som en intetsigende gås ... Men nettopp dette var noe av det Jane Austen latterliggjorde selv. Det skjønner man godt når moralen i historien er at det er de innerste verdiene som teller, ikke den ytre staffasjen! Skjønt ... litt penger er heller ikke å forakte ... Jeg drister meg til terningkast fem for denne filmen. 

Anne Elliot (Sally Hawkins)

Den flotte Kaptein Wentworth (Rupert Penry-Jones)

Annes snobbete far og tante og hennes søster Mary

"Jane Austens Northanger Abbey" (Regissør: Jon Jones)

Ikke bare søtt, men litt spennende også ...


Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Felicity Jones (Catherine Moreland), Michael Judd (Henry Tilney), Liam Cunningham, Carey Mulligan, Julia Dearden, Gerry O'Brien
Spilletid: 92 min.

Cathrine Moreland er en ung og svermerisk jente som bokstavelig talt har forlest seg på makabre, gotiske noveller. Det skal lite til før fantasien løper fullstendig løpsk med henne, samtidig som hun er naiv og uskyldsren som få. Nær sagt i typisk Jane Austen-stil.

En dag inviterer Mr. og Mrs. Allen Cathrine til Bath, for å introdusere henne for selskapslivet. Eller kanskje mer for å sikre at Mrs. Allen har selskap mens Mr. Allen oppholder seg i spillesalene. Cathrine er uansett fra seg av spenning og glede for at hun får være med! Så langt i livet er det nemlig ikke stort hun har å fare med av erfaringer fra det virkelige liv.

I Bath foregår et livlig selskapsliv, og byen tiltrekker seg ikke bare skikkelige folk, men også kjeltringer og bedragere. Man snakker derfor ikke med fremmede før man har blitt introdusert, og dette fører til at de første dagene er nokså famlende. Tilfeldighetene vil ha det til at de støter bort i den noe mystiske Henry Tilney, yngste sønn av godseieren på Northanger Abbey. Det går de villeste rykter om Northanger Abbey og Mr Tilneys familie. Naive Cathrine faller like fullt pladask for Mr. Tilney, og skjønner ikke helt spillet som foregår. Selv ikke det forhold at hennes bror, som tilfeldigvis befinner seg i Bath for å beile til en kvinne han har forelsket seg i, og snart lures av, får Cathrine til å bli noe mer forsiktig. Da hun blir invitert til det sagnomsuste Northanger Abbey, takker hun ja av hele sitt hjerte. Men alt er ikke hva det gir seg ut for å være ... Og så spørs det om alle de makabre novellene Catherine har forlest seg på, er av det gode eller ikke ...

Som jeg har nevnt tidligere ang. Jane Austen, er jeg ikke blant dem som virkelig elsker hennes bøker fordi jeg synes det blir vel søtt og ungpikeaktig. Like fullt må jeg si at denne filmen er blant de bedre jeg har sett av Austen-filmatiseringer. Denne gangen var det nemlig ikke bare romantisk og søtt, men også litt spennende. I alle fall litt. Skuespillerprestasjonene på dem som spilte hovedrollene var greie, og miljøskildringene ga dessuten inntrykk av å være autentiske. En sterk firer på terningen fra meg!

Naive Catherine oppslukt av bøker

Cathrine sammen med brorens beregnende forlovede

Den gangen kom snille piker til himmelen ... De ble nemlig gift! ;-)

"Jane Austens Mansfield Park" (Regissør: Ian B. MacDonald)

Neppe Jane Austen på sitt beste


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Dexter Fletcher, James D'Arcy, Billie Piper, Blake Ritson, Catherine Steadman, Joseph Morgan
Spilletid: 92 min.


Som liten pike ankommer Fanny Price Mansfield Park, hvor Sir Thomas Bertram og hans familie bor, som deres fattige slektning. Både onkelen og tanten er elskelige mennesker, men de øvrige lar aldri Fanny glemme at hun egentlig ikke hører til blant dem, og burde være svært takknemlig over at hun får lov til å vokse opp i så fornemme omgivelser.

Fanny vokser opp til å bli ikke bare en vakker kvinne, men også et menneske med et hjerte av gull. Av Sir Bertrams tre barn er det kun Edmund som behandler Fanny med respekt. De andre ignorerer henne, og hun er etter hvert et menneske som står mellom dem og tjenerskapet. Hun er aldri i posisjon til å be om noe som helst - bare ydmykt ta i mot det som blir budt henne.

Fanny har vært svært forelsket i Edmund i mange, mange år, men Edmund har kun øyne for den vakre miss Crawford. Miss Crawford er en ung kvinne som elsker selskapslivets gleder, mens Edmund har bestemt seg for å bli prest og derfor kan se frem til nokså beskjedne inntekter. I og med at han ikke er førstefødte sønn og arving til Mansfield Park, må han tjene pengene sine selv. Så spørs det når han vil innse at miss Crawford ikke er den kvinnen som vil gjøre ham lykkelig ... Og at hun er mer kynisk enn han aner! I mellomtiden mottar Fanny et frieri fra miss Crawfords bror - et frieri ingen synes hun bør avslå ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg ikke er en Jane Austen-fan. Historiene blir rett og slett for sukkersøte etter min smak. Samtidig har jeg tenkt at jeg som ledd i min dannelse bør kjenne til hennes stykker, og i den sammenheng er det ganske greit å ta for seg av filminnspillingene som er gjort over hennes romaner i de senere år. Og når hver film tar 1 1/2 til 2 timer å komme gjennom, er dette høyst overkommelig.

Hva skal jeg si om denne filmen? En del av skuespillerprestasjonene holder absolutt mål. Det gjaldt dessverre ikke Billi Piper som spilte Fanny, den bærende rollen i filmen. Her vil jeg si at jo "slemmere" roller skuespillerne hadde, jo bedre gikk det som regel. Det ga i det minste rolleinnehaverne et islett av noe som kunne minne om karakter. På den annen side kan det absolutt hende at gode, snille Fanny nødvendigvis var henvist til å spille en nokså endimmensjonal rolle og at historien som sådan ikke ga henne flere utfordringer. Men hele sannheten er det neppe. Uansett - jeg har sett bedre Jane Austen-filmer enn denne!

Ut fra en totalvurdering mener jeg at filmen fortjener terningkast fire.

Edmund og Fanny

Det kyniske og beregnende søskenparet Crawford

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

"A serious man" (Regissør: Joel og Ethan Coen)

Jødisk midtlivskrise


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Genre: komedie
Skuespillere: Michael Stuhlbarg (Larry Gopnick), Richard Kind (Onkel Arthur), Fred Melamed (Sy Ableman), Sari Lennick (Judith Gopnick), Simon Helberg (Rabbi Scott)
Spilletid: 101 min.

Larry er midtveis i livet og er en snill ektemann som hele tiden prøver å gjøre de riktige tingene. Han brenner for sin matematikk-lærer-karriere, og er det noe som i hvertfall ikke interesserer hans kone, så er det matematikk. Og han er  ikke veldig mye til stede i sin kones liv. Hans kone mener i alle fall åpenbart det siden hun har tenkt å bytte ham ut med den atskillig eldre Sy Ableman. Akkurat dette - at det er Sy Ableman av alle mennesker - akkurat det klarer ikke Larry å forsone seg med. Dessuten er han en seriøs mann, og han har jo ikke gjort noen ting ....

Larry krampholder på hus og heim i det lengste. Sønnen forbereder seg til bar mitzva og datteren er knapt opptatt av annet enn å vaske håret sitt. Hans onkel Arthur har kampert i huset deres de siste årene, uten at verken Larry eller hans kone har gjort så veldig mye med dette. At onkel Arthur nærmest har et symbiotisk forhold til sin nevø og hans kone og sliter med separasjonsangst, gjør det hele bare enda mer pikant. Hvem er det største offeret i skilsmissen, liksom?

Plutselig opplever altså Larry at hans tidligere svært så planmessige og oversiktlige liv ryster i grunnvollene. I en periode hvor han venter på at universitetet skal behandle hans søknad om et professorat, mottar utnevningskomiteen en rekke svertende brev om Larry. Samtidig truer en elev ham for å unngå å bli strøket i matematikk, og det ligger en konvolutt med en anseelig mengde penger på Larrys skrivebord.

Sy Ableman er påtrengende forståelsesfull overfor Larry, men får ham også til å forstå hvor viktig det er for barna at de får fortsette å bo i sitt barndomshjem. Før Larry vet ordet av det befinner både han og onkel Arthur seg på et kjipt motell ... Så dør plutselig Sy Ableman, og med ett er det forventet at nettopp Larry betaler begravelsen ... Som om ikke skilsmisseprosessen har gjort ham bankerott nok allerede ...

Denne sorte komedien er ganske enkelt helt brilliant! Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet, og nettopp gjenskapingen av et troverdig 60-tallsmiljø er glitrende fremstilt hvis man bare bruker øynene og får med seg alle detaljene. Mange av scenene i filmen gjør den vel verdt å se flere ganger! Som da Larry hadde behov for en sjelesørger og oppsøker en eldre rabbi. Etter at han har fortalt kontordamen hvorfor det er viktig for ham, åpner hun døren inn til det aller helligste, går med tunge skritt innover i rommet, snakker knapt med rabbien som sitter der urørlig og ser rett fremfor seg. Tilbake til Larry sier hun "The Rabbi is busy!" Larry har imidlertid med egne øyne sett at rabbien ikke holder på med noe som helst, og protesterer. Hvorpå kontordamen med et mimikkløst ansikt sier "He is thinking!" - med trykk på hver stavelse. Denne scenen er rett og slett ubetalelig! Og underveis er det mange slike herlige øyeblikk! Som krangelen med kona, hvor det gjør et uutslettelig inntrykk å være vitne til manipulasjonens kunst. Og det som foregår på herretoalettet umiddelbart før sønnens bar mitzva ... Rett og slett skrekkelig morsomt på en slags stillferdig måte. Alt dette gjør at jeg er sikker på at filmen vil bli sett om og om igjen i årene som kommer.

Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og aller best synes jeg Michael Stuhlbarg spilte (Larry Gopnick). Ansiktsmimikken hans når fortvilelsen truer med å ta overhånd .... fantastisk! Men de ulike rabbiene, for ikke å snakke om skilsmisseadvokaten (i Adam Arkins skikkelse), var også svært gode. Av og til grenset det nesten over i det karikerte, men uten at dette ble overdrevet. Jeg hadde egentlig lyst til å se filmen om igjen med en eneste gang. Og det er ikke utenkelig at dette vil skje innen kort tid siden resten av familien ikke så denne filmen sammen med meg. Og hvis du nå tror at jeg har røpet hele filmen her, tar du feil! Det er mye, mye mer med denne filmen!

Jeg anbefaler for øvrig å se tilleggsmaterialet til filmen, og da særlig intervjuene med brødrene Coen. At de har hatt det fantastisk morsomt da de laget denne filmen, er det liten tvil om!

Filmen fortjener et sterkt terningkast fem!

Sy Ableman legger sine forståelsesfulle og trøstende armer rundt Larry Gopnick

Michael Stuhlbarg som Larry Gopnick

Onkel Arthur har rotet seg opp i bråk igjen ...