Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris

Louvre

En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 

Detalj fra Montmartre

Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur

Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!

Vakre Sainte Chapelle

Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier

Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)

La Fayette

Moulin Rouge

Inne på Les Halles

Montmartre

"The Tudors - første sesong" - TV-serie

Interessant historisk drama om Tudor-epoken


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Tudors: The Complete Season One
Nasjonalitet: Irland, USA og Canada
Genre: Historisk film, drama
Skuespillere: Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik VIII) , Natalie Dormer (Anne Boleyn), Sam Neill (Kardinal Thomas Wolsey), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Henry Cavill (Charles Blandon), Joe Van Moyland, John Kavanagh, Padraic Delaney, Jamie Thomas King, Nick Dunning, James Frain, Gabrielle Anwar, Jeremy Northam, Declan Conlon, Kristen Holden-Ried, Callum Blue, Fiona Ryan, Henry Czerny, Guy Carleton
Spilletid: 8 t 36 min.

Før jeg presenterer filmen tar jeg med litt bakgrunnshistorikk. Henrik VIII levde i perioden 1509 - 1547. Han regjerte under Tudor-perioden, som varte fra 1485 til 1603. Huset Tudor ble etter dette etterfulgt av Huset Stuart grunnet manglende etterkommere av Tudor-grenen.

Kong Henrik VIII er kjent for alle sine koner, som han skaffet av veien etter hvert som han anså det nødvendig for å få den neste ...

I denne første sesongen av Tudor møter vi en ung kong Henrik VIII med et umettelig begjær etter vakre kvinner. Ekteskapet mellom ham og dronning Katherine har kjølnet og kongen er knapt noen gang inne på hennes kammers om nettene. Hun har født ham flere sønner, som har dødd i barsel. Kun en jente har vokst opp. Kongen er desperat etter å få en arvtaker til kronen, og fordi dronningen ikke kan føde ham sønner, ønsker han å kvitte seg med henne. Denne prosessen fremskyndes den dagen kongen kaster sine øyne på Anne Boleyn, en av dronningens hoffdamer. Han forelsker seg voldsomt i henne, og nå haster det med å få en skilsmisse.

I spissen for skilsmissesaken står kardinal Wolsey. Sammen forsøker de å få kjent ekteskapet ugyldig. Underveis vakler Englands forhold til paven i Roma, og samtidig raser reformasjonen i Tyskland. Og så kommer pesten. Det hele trekker veldig ut i tid. Det dårlige forholdet til pavekirken gjør ikke saken noe bedre. Kardinal Wolsey er en forfengelig og svært ærekjær mann, men han går bokstavelig talt over lik for å sikre sin egen posisjon. Egeninteresser går foran alt. Den dagen han anser det viktigere å hindre sitt eget fall fremfor å sikre fred i England, faller han til slutt for eget grep. Godt hjulpet av intrigemakerne ved hoffet som lenge har jobbet i det stille for å bli kvitt ham ...

Kongen, som er svært vaklende og stadig skifter mening, utsettes for krysspress fra alle kanter. Intrigene ved hoffet vil ingen ende ta, fordi alle gjør det de kan for å sikre sine egne interesser fremfor fellesskapets. Og med en konge som tidvis styres av tilfeldige innfall, gjelder det som minimum å være inne med ham. Kongen vet til slutt ikke hvem han kan stole på. Det eneste han er sikker på er at han vil ha Anne Boleyn - for enhver pris!

Vanligvis misliker jeg TV-serier sterkt fordi jeg aldri greier å få med meg alle episodene over tid. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle bli så hektet på en slik serie at jeg ble sittende og se sesong etter sesong på DVD. Men det ble jeg! Noe av grunnen til at jeg valgte å se denne serien er at jeg er svært fascinert av det engelske kongehusets historie, fortrinnsvis noe bakover i tid. Vår norske forfatter Richard Herrmann har nok en stor del av æren for dette. På 1970-tallet satt jeg ofte fjetret til radioen og hørte på hans opplesninger om halshugging av dronninger, om Stuartene etc. For øvrig liker jeg konseptet med DVD-"bokser" med sesong 1, sesong 2 etc., fordi man kan velge selv når man vil se neste episode!

Jeg har så langt oppfattet at denne TV-serien er noen lunde historisk korrekt. Så får det heller være at kong Henrik VIII er fremstilt som flottere og kjekkere enn han mest sannsynlig var i virkeligheten. Jeg synes karakterene i filmen stort sett er meget velspilt. Aller mest vil jeg fremheve Sam Neill som kardinal Wolsey. Denne rolletolkningen gjør han med bragd! Det tidvis selvtilfredse og hovmodige ved ham, som nettopp var det som gjorde at han fikk så mange fiender til slutt, ligger der som en vag antydning i ansiktsmimikk og kroppsspråk hele tiden. Og det sleske ved Boleyn-familien, som alle andre så unntatt kongen selv, er også glitrende fremstilt! Marie Doyle Kennedy spiller dronning Katherine så verdig, så rank og så utholdende i forhold til det enorme presset hun ble utsatt for at jeg tenkte at "ja! slik må det ha vært!" Jonathan Rhys Meyers kan man mene mye om, men også han får frem den kongen han har fått i oppdrag å spille: en egentlig litt patetisk og maktbegjærlig mann, som hver gang han manglet noe annet å påberope seg, skrek "I am the king of England!" Da skjønte nemlig alle at de hadde å gjøre som han befalte. Og igjen: akkurat slik var det nok.

Alt i alt en meget severdig TV-serie, som jeg ikke er det minste i tvil om at jeg ønsker å se fortsettelsen av! Jeg gir terningkast fem!

Fortsettelse i sesong 2, sesong 3 og sesong 4.

Jonathan Rhys Meyers som kong Henrik VIII

Maria Doyle Kennedy som dronning Catherine av Aragon

"Shrek - lykkelig alle sine dager" (Regissør: Mike Mitchell)

Jakten på lykken


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shrek forever after
Genre: Animasjon
Nasjonalitet: USA
Spilletid: 83 min.

Etter at Shrek fikk sin elskede Fiona, skulle eventyret endt med at "they lived happily ever after ... " Det er ikke det at Shrek ikke er lykkelig, men han har blitt en småbarnsfar som alle andre. Grinete unger som forstyrrer nattesøvnen, plikter og atter plikter etc. Hver gang han setter seg ned for å slappe av, blir han dessuten forstyrret. Ting er ikke helt som forventet akkurat. Hverdagene er ganske enkelt ikke som et eventyr. 

Shrek savner tiden som troll. Den gangen folk faktisk var redde for ham og flyktet så snart de så ham ... Det var tider, det! 

I et svakt øyeblikk inngår Shrek en pakt med skurken Rumpelstiltskin. Han skal få være troll i en dag, mot at Rumpelstiltskin får en fritt valgt dag fra hans barndom, en ubetydelig dag som han likevel ikke husker. Dette skal vise seg å bli fatalt. Plutselig befinner Shrek seg i en verden der det jaktes på trollene. Han og Fiona har aldri møtt hverandre, og kun en kjærlighetskyss kan redde ham og de andre trollene fra å bli tilintetgjort. Rumpelstiltskin har nemlig valgt seg den dagen han ble født. Problemet er at Fiona ikke har det minste sans for Shrek, og aldeles ikke har tenkt å la seg kysse. Så spørs det om Shrek klarer å redde vennene sine, Fiona og seg selv før det er for sent ... 

Jeg har selvfølgelig sett de tre foregående Shrek-filmene, og jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker disse filmene! Jeg blir enormt sjarmert av de grønne trollene. Vanligvis er det ingen styrke at det lages mange oppfølgere til en suksess-film, og nivået på Shrek-filmene har dalt noe siden den første og andre filmen kom. Likevel må jeg si at jeg er forbauset over oppfinnsomheten til produsentene! Historien i denne filmen er faktisk ikke så aller verst! Den holder mål! Bruk gjerne den nesten 1 1/2 timen det tar å se filmen sammen med dine barn! Du kommer garantert ikke til å kjede deg!

Etter å ha veid en del frem og tilbake har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Shrek og Rumpelstiltskin

Fiona og Shrek og deres tre små støyende barn

Filmer og bøker om andre verdenskrig

Jeg har i lengre tid gått og ruget på en idé om å systematisere mine bøker og filmer etter historiske hendelser med en slags tidslinje, og med linker til ulike temaer med hver sine respektive underliggende sider. Det er en stor og ambisiøs oppgave, som krever mye planlegging og arbeid, for ikke å snakke om oppfølgning dersom listen eller oversikten skal være fullstendig og uttømmende. Et sted må jeg i så fall begynne, og jeg har bestemt meg for å begynne med temaet andre verdenskrig.

Jeg er sikkert ikke alene om å la meg fascinere av andre verdenskrig. Jeg kaster meg stort sett over det meste som omhandler temaet - gode som dårlige filmer og bøker. Det spiller nesten ikke noen rolle, bare jeg føler at jeg blir tilført noe nytt.

I oversikten nedenfor har jeg valgt å dele bøkene og filmene etter temaer. Bøkene og filmene med hyperlinker finnes omtalt i denne bloggen, mens de øvrige befinner seg i min bok- og filmsamling uten å være omtalt. 

Atombomben:
"Hiroshima" (regissør: Paul Wilmhurst) - 2005 (Japan)
Kamila Shamsie: "Brente skygger" - 2010 (Japan)

Biografier fra overlevende:
Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
Leon Leyson: "Gutten på trekassa" - 2013 (Polen)
Otto Dov Kulka: "Landskaper fra dødens metropol" - 2013 (Tsjekkoslovakia)
Thomas Buergenthal: "Et lykkebarn" - 2008 

Diverse:
"A woman in Berlin" (regissør: Max Fäberböck) - 2008 (Tyskland)
"Black Angel" (regissør: Tinto Brass) - 2000 (Italia)
Fred Uhlman: "Forsoningen" - 1971 (Tyskland)
Hanna Kvanmo: "Dommen" - 1990 (Norge)
Hans Hellmut Kirst: "Soldatenes oppstand" - 1974 (Tyskland)
Helle Aarnes: "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" - 2009 (Norge)
Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 - 2013 (Nederland)
Ida Jackson: "Morfar, HItler og jeg" - 2014
Ken Follet: "Nålen" - 1979
Laurence Rees: "Nazistene" - 2005 (Tyskland)
Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog (2012) (Norge)
"Shanghai" (regissør: Mikael Håfström) - 2009 (Kina)
Randi Crott: "Ikke si det til noen!" - 2012 (Norge)
Simon Mawer: "Kvinnen som falt fra himmelen" - 2012 (England/Frankrike)
Suite Francaise (regissør: Saul Dibb) - 2015 (Frankrike)
Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag - 2014 - Norge

Hitler:

"Der untergang" (regissør: Oliver Hirschbiegel) - 2004 (Tyskland)
"Djevelens arklitekt: Hitler og Speer" (regissør: Albert Speer) - 2005 (Tyskland)
"Hitler: the rise and the evil" (regissør: Christian Duguay" - 2003 (Tyskland)
"Killing Hitler" (BBC) - 2003
Traudi Junge: "Til siste slutt - jeg var Hitlers sekretær" - 2002 (Tyskland)

Hverdagsliv under krigen:
David Benioff: "Tyvenes by" - 2009 (Leningrad)
Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge - 2012 (Norge)
Graham Greene: "Den dypeste grunn" - 1948 (Afrika)
Irene Nemirovsky: "Storm i juni" - 2006 (Frankrike)
Jan Erik Vold: "Ruth Maiers dagbok" - 2008 (Norge)
John Boyne: "Gutten i den stripete pyjamasen" - 2006 (Tyskland)
Julie Orriger: "Den usynlige broen" - 2010 (Ungarn) 
"Kaptein Corellis mandolin" (regissør: John Madden) - 2003 (Hellas)
Louis De Bernieres: "Kaptein Corellis mandolin" - 2005 (Hellas)
Katja Kettu: Jordmora - 2011 (Finland)
Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia" - 1981 (Danmark)
"Malena" (regissør: Giuseppe Tornatore) - 2000 (Italia)
Markus Zusak: "Boktyven" - 2008 (Tyskland)
Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne" - 1985 (Sverige)
Robert Wilson: "Et lite drap i Lisboa" - 2002 (Portugal)
"Rosenstrasse" (regissør: Margarethe Von Trotta) - 2003 (Tyskland)
"The boy in the striped pyjamas" (regissør: Mark Herman) - 2008 (Tyskland)
"Vi ses igjen barn" (regissør: Louis Malle) - 1987 (Frankrike)

Holocaust:
"Auschwitz: the nazis and the final solution" (regissør: Detlef Siebert) - 2006
Elie Wiesel: "Natten" (1958) - Romania
"Falskmyntnerne i Sachsenhausen" (regissør: Stefan Ruzowitzky) - 2007
"Fangene i Auschwitz" (regissør: Andy DeEmmony) (Polen)
"Holocaust" (regissør: Marvin J. Chomsky) - 1978
Jakob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner - 2006 (Norge)
Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: Falskmyntner i Sachsenhausen - 1949 (Norge)
Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009) - Ukraina

Jødeforfølgelse:
"Anne Franks siste dager" (regissør: Johan Engwall) - 1988 - (Nederland)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Courageous Heart of Irene Sendler, The" (regissør: John Kent Harrison) - 2009 (Polen)
"Defiance - den ukjente kampen" (regissør: Edwaed Zwick) - 2008 (Polen)
Elie Wiesel: "Lykkens by" - 1988 
Frank Rossavik: "Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn" - 2009 (Norge)
Hans Keilson: "Komedie i moll" - 1947 (Nederland)
Hans Keilson: "Motstanderens død" - 1959 (Tyskland)
Isaac B. Singer: "Fiender - en kjærlighetshistorie" - 1977 (Polen/USA)
Jahn Otto Johansen: "Det hendte også her" - 1984 (Norge)
Kenne Fant: "Raol Wallenberg - en dokumentarroman" - 1988 
Marianne Terjesen: "For Leas skyld" - 2011 (Tyskland, Ungarn og Israel)
Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" - 2014 (Norge)
"Pianisten" (regissør: Roman Polanski) - 2004 (Polen)
Ragnar Ulstein: "Jødar på flukt" - 1995 (Norge)
Rose´s songs (regissør: Andor Szliágyl) - 2003 (Ungarn)
"Saras nøkkel" (regissør: Gilles Paquet-Brenner) - 2010 - Frankrike
Simon Mawer: "Glassrommet" - 2010 (Tsjekkoslovakia)
Tatiana de Rosnay: "Saras nøkkel" - 2008 - (Frankrike)
"The last Train to Auschwitz" (regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová) - 2006 (Tyskland)
Thomas Keneally: "Schindlers liste" - 1985 (Polen)
"Utryddelsen" (regissør: Roselyn Bosch) - 2010 (Frankrike)
"Varian´s war" (regissør: Lionel Chetwynd) - 2001 (USA/Tyskland)
Wanda Heger: "Hver fredag foran porten" - 1984 (Tyskland)

Jakt på nazister etter krigen:
Bernhard Schlink: "Høytleseren" (Tyskland)
"Eichmann: dødens signatur" (regissør: Robert Young) - 2007 
"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (regissør: Laurent Jaoui) (Frankrike)
"The Last Nazis" (regissør: Dov Freedman) - 2009

Krigshandlinger:
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher - 2010 (Norge)
Alf R. Jacobsen: "Kongens nei" - 2016 (Norge)
Antony Beevor: "Berlin - det store nederlaget" - 2003 (Tyskland)
"Andre verdenskrigs spektakulære angrep" (BBC) - 2003
Bjørn Bjørsen: "Det utrolige døgnet - 9. april time for time" - 2007 (Norge)
Bjørn Westlie: "Fars krig" - 2008 (Norge)
"Bunker, The" (regissør: Rob Green) - 2001
Curzio Malaparte: "Kaputt" - 1948 (Italia)
"Dark blue world" (regissør: Jan Sverak) - 2001
"Den glemte soldat: Dagbok fra østfronten 1942 - 1945 (regissør: Guy Gajer) - 2003 "Dresden" (regissør: Roland Suso Richter) - 2006 - (Tyskland)
Joseph Heller: Catch 22 - 1961 (Italia/USA)
"Massakren i Katyn" (regissør: Andrzej Wajda) - 2007 - (Polen)
"Merry Christmas Mr. Lawrence" (regissør: Nagisa Oshima) - 1983 (Japan)
"Pearl Harbor" (regissør: Michael Bay) - 2001 - (USA)
"Slaget om Tobruk" (regissør: Vaclav Marhoul) - 2009 (Tsjekkia)
"Stalingrad" (regissør: Joseph Vilsmaier) - (Russland) 
"Sunshine" (regissør: Istvan Szabo) - 1999
"The longest day" (regissør: Andrew Marton) - 1962 (Frankrike)
"The red line" (regissør: Terrence Malick) - 1998 (USA)

Motstandsbevegelse:

Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Den blå sykkelen" (regissør: Thierry Binisti) - 2000 - (Frankrike)
Eric-Emmanuel Schmitt: "Noas barn" - 2005 (Belgia)
Erling Jensen: "Kompani Linge" - 1961 (Norge)
"Flammen og citronen" (regissør: Ole Christian Madsen) - 2008 (Danmark)

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet" - 2008 (Norge)

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder" - 2009 (Danmark)
Hans Fallada: "Alle dør alene" - 1947 (Tyskland)

Max Manus: "Mitt liv" - 1995 (Norge)

Max Manus: "Det blir alvor nå" - 2008 (Norge)
Sigurd Hoel: Møte ved milepælen - 1947 (Norge)

"Sophie Scholls siste dager" (regissør: Marc Royhemund) - 2005 (Tyskland)

Per Hansen: "- og tok de enn vårt liv" - 1963 (Norge)

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!

Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...

Økt mediaoppmerksomhet rundt blogging om bøker

Media, bokanmeldelser og blogging

Bokbloggerne får stadig mer oppmerksomhet i media, og det synes jeg er interessant som fenomen. Dette skjer for øvrig parallelt med at de største avisene ikke lenger finner det økonomisk forsvarlig å anmelde så mange bøker som tidligere. Opplagene for de fleste aviser synker, og hensynet til en bærekraftig økonomi innebærer krav til kutt i kostnadene. Dermed oppstår det et tomrom, og det er dette tomrommet bokbloggerne for alvor er i ferd med å fylle. At media selv skjeler hen til hva bokbloggerne mener om utvalgte bøker, er morsomt. 

Ekstra morsomt er det når man opplever at egne tekster blir sitert, noe jeg opplevde i dag. Denne gangen er det riktignok et av mine innlegg på Bokelskere som er sitert i Adresseavisens kulturdel, men dette innlegget er identisk med mitt blogginnlegg her om samme bok (Cecilia Samartins "Senor Peregrino"). 

For øvrig er det interessant å merke seg at forlagssjef Juritzen avfeier kritikken mot forfatteren Cecilie Samartin med at "noen mennesker har behov for å kritisere" ... Og at det nok heller er kritikerne som er i utakt i og med at Samartin har 700 000 lesere i Norge. Stopp litt! Syv hundre tusen lesere? Dette tallet MÅ da være feil!

Hvis jeg forstår Juritzen rett, bør vel dette tilsi at f.eks Dostojevskijs bøker er oppskrytte fordi nesten ingen leser ham lenger - i alle fall sjelden utenfor nokså snevre miljøer ... Hvis det altså er antall lesere som indikerer hvorvidt man står overfor god eller dårlig litteratur ... ? Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg ikke mener at Cecilia Samartins bok er dårlig - bare at dette ikke er stor litteratur. For øvrig helt grei underholdningslitteratur, men det er også det hele.

Noe jeg stadig tar meg i å tenke når jeg står med en fersk bok av en ukjent forfatter i hendene, er om jeg bør sjekke ut hva anmelderne har sagt om aktuelle bok. Oftere og oftere opplever jeg at absolutt ingen har uttalt noe som helst. Og dermed oppstår det en usikkerhet: betyr det at boka er dårlig dersom ingen på en måte har oppdaget den enda? For noen år tilbake kunne man nesten uten unntak gå ut fra at man da hadde å gjøre med en bok som var så dårlig at ingen en gang hadde giddet å anmelde den. I dag er ikke dette selvsagt i det hele tatt. Tvert i mot kan man nesten gå ut fra at jo større ovasjoner det er rundt en spesiell bok, jo mer sannsynlig er det at det står sterke penge- og markedskrefter bak. Det handler ikke lenger om kvalitet, men kun om å selge. (I anstendighetens navn bør det understrekes at dette selvsagt ikke gjelder alle bøker eller forfattere. Noen forfattere er (heldigvis!) så gode at bøkene deres nærmest selger av seg selv.)

Og det er nettopp her de frie og uavhengige bloggerne har tumleplass så det holder! Jeg ønsker derfor å slå et slag for bloggerne, som helt klart har kommet for å bli!

"Giganten" (Regissører: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin)

Portrett av et ikon


Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Spilletid: 83 min.

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.

Akerselva i Oslo

Før vinteren meldte sin ankomst, var jeg på tur med kameraet langs den nederste delen av Akerselva. Her er noen av bildene jeg tok. 

"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen.