Dette er den nest siste samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember, den fjerde publiserte jeg 14. desember og den femte publiserte jeg 17. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag, fire julegaveboktips om noen spesielle reiser og 18 terningkast seks-julegaveboktips (blant bøkene jeg har lest i år - her skulle det være litt for enhver smak). Det har i all hovedsak handlet om julegavetips med innhold og mening. Og det er bøker som har hatt hovedfokus.
I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:
"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)
Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.
På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:
"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes."
Definisjonen er altså ikke uttømmende.
Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre.
Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet.
"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.
Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg:
Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...
Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten). Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering.
Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!
Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka.
Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:
I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...
David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust.
Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:
Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.
Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle.
Dette skrev jeg om boka tidligere i år:
Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.
Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?
Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender!
Følg med, følg med!
I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:
"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)
Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.
På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:
"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes."
Definisjonen er altså ikke uttømmende.
Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre.
Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet.
"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.
Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg:
Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...
Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten). Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering.
Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!
Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka.
Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:
I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...
David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust.
Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:
Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.
Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle.
Dette skrev jeg om boka tidligere i år:
Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.
Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?
Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender!
Følg med, følg med!