Oscarsborg, Drøbak - 2012

I forbindelse med et jobbseminar på Oscarsborg, tok jeg en hel del bilder fra stedet. Her er et lite knippe av dem. Enjoy!

Bilde av Kaholmene (fra museet på stedet), hvor Oscarsborg befinner seg

Båten som bringer besøkende ut til øya 

Kaholmene - en naturperle i Oslofjorden 

Vakre høstfarger

Oscarsborg 

Skulptur av oberst Birger Eriksen - mannen som senket Blücher 9. april 1940 

Speilblankt hav 

En fredet hytte på en av naboøyene (tidligere skjekestue i Oslo-fjorden)

Sel i Oslo-fjorden

På ribb-tur i Oslo-fjorden

Idylliske Kaholmene

En av mange kanoner inne på Oscarsborg

Oberst Birger Eriksen  

Fra museet på Oscarsborg

"Nicostratos" (Regissør: Olivier Horlait)

Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos

Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...

Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.

I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.

Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!

Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.

Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?

Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv  i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.

Yannis har kjøpt en liten pelikanunge

Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly

Yannis og Nico opptrer sammen

Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred

Yannis´ far blir seg selv igjen

Siste søndag i sesongen på Blaafarveværket i år

23. september - sesongens siste åpningsdag på Blaafarveværket 

Blaafarveværket er omgitt av vakker natur

Arkitekturen på Blaafarveværket er besøket verdt 

Koselige bindingsverkhus

Mange morsomme butikker i området

Koboltblått glass i mengder

Flotte skulpturer 

Skulptur av Leif Juster

Fra utstillingen i glasshytta

Utstillingen i glasspaviljongen

Trivelige uteområder

Høst ved Langevann

Stillest vann har dypest grunn

Langevann rett før skumringstimen

Hundebilder har vært etterlyst - her kommer et av familiens midtpunkt
- sheltien vår Theo

Bokbloggertreffet 15. september 2012 - rapport fra selve dagen

Lørdag den 15. september 2012 var omsider dagen her - den historiske dagen da bokbloggere endelig skulle møte hverandre i Gyldendalhuset; først for å mingle og bli kjent, dernest med noe fastere program utover dagen. Arrangementskomiteen har bestått av seks bloggere, som jeg har presentert i et annet blogginnlegg tidligere.

Det var utrolig spennende å møte bokbloggere jeg har snakket og diskutert så mye med på nettet, og i grunnen følte at jeg kjente godt fra før av. Ja, noen av disse har jeg til tider faktisk ført dypere samtaler med enn med mange av dem jeg omgir meg med til daglig. Jeg ble selvsagt også kjent med for meg nye bloggere. Ut fra det jeg selv kunne bedømme, oppsto det mange gode og intime samtaler rundt bordene etter at isen var brutt (om den da egentlig noen gang var der - isen, altså). Bokbloggerne er for øvrig like forskjellige som alle leserne i vårt langstrakte land. De er mao. på ingen måte en homogen masse av likesinnede - rent bortsett fra at alle deler en lidenskapelig interesse for bøker. Vår yngste deltaker var for øvrig 16 år, og den eldste et eller annet sted i 70-årene. Noen har blogget i årevis - andre kun i kort tid. Det er imidlertid ikke veldig mange bokbloggere i Norge, og jeg tror nok at jeg ubekjedent kan si at flertallet av Norges mest markante bokbloggere var til stede.

Underveis hadde vi litteratur-quiz og det laget som fikk flest poeng, fikk velge bøker fra bok-bordet først. Line hadde på forhånd vært i dialog med flere forlag, som raust hadde donert en hel del av høstens nyutgivelser til oss. 

Selv plukket jeg blant annet med med Michel Rostains roman "Sønnen", Eivind Hofstad Evjemos "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet", Ingvar Ambjørnsens nyeste roman "Natten drømmer om dagen" og "Veien til Barranquilla" av Thomas Hylland Eriksen.

I to-tiden kom Dagavisen innom for å intervjue oss i arrangementskomitéen (og her er artikkelen som kom ut av dette - med tittelen "Bloggere har makt"), og kl. halv tre kom fire representanter fra forskjellige forlag for å fortelle litt om forventningene til oss bloggere. For ordens skyld: flere forlag var invitert, men mest sannsynlig grunnet andre oppgaver var det altså bare fire som hadde anledning til å stille. Elin alias Bokelskerinnen har på en utmerket måte redegjort for signalene som kom fra hhv. Henrik Njaa fra Aschehoug, Ingvild Greaker Myhren fra Gyldendal, Anne Iversen fra Schibsted og Wenche Haugland fra Silke på dette blogginnlegget. 

Invild Greaker Myhren fra Gyldendal på talerstolen

Anne Iversen fra Schibstedt

I firetiden sto den bebudede paneldebatten for tur. Bernhard Ellefsen fra Vagant (og Morgenbladet), Merete Granlund (profesjonell anmelder og aktiv i kritikerlaget), Kristine Tofte (forfatter og blogger), Line Tidemann (blogger), Janicke Stray (blogger) og undertegnede (blogger) satt i panelet. 

Noe av bakteppet for debatten - altså det som var gjenstand for debatt - var bl.a. utspill fra Ellefsen mot blogging tidligere i år, her gjengitt på Kommafeil:

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Dessuten har Merete Røsvik Granlund holdt innlegg på Kritikfestivalen i Malmø den 23. februar i år, hvor hun stilte mange nyanserte spørsmål rundt kritikernes vilkår, herunder om bokbloggernes inntreden på dette feltet. 

Merete Røsvik Granlund og Bernhard Ellefsen

Ut over dette har det foregått mange diskusjoner bloggerne imellom selv, og i et innlegg Line publiserte dagen før bokbloggertreffet, prøvde hun å trekke opp noen problemstillinger som kunne være egnet til å få opp litt temperatur i den forestående debatten. Hun viste bl.a. til diskusjonen som har pågått på Solgunn Sitt (med den treffende tittelen "Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene! - et innlegg som endte med 52 engasjerte tilbakemeldinger), Thauke2read (Hvor pusete skal vi være?), Skrift (Har blogging litterære kvaliteter?), Flukten fra virkeligheten (Bokbloggere: Hvordan gjør du det med handlingsreferat til bokanmeldelsene dine?) og Nina forfatter (som stiller spørsmål om kritikk egentlig handler om sjalusi). Det skulle mao. være nok å ta tak i for dem som er interessert i å ta en real debatt om det vi faktisk driver med. 

Lise/Knirk - en av initiativtakerne bak treffet - med bloggen Knirk

Kristin Storrusten laget et forsøksvis referat på Bokmerker.org fra debatten, men hun er (heldigvis!) veldig klar på at referatet ikke er uttømmende og noen steder også kan være knapt og dermed noe misvisende. Blant annet ble jeg tillagt at jeg skulle ha uttalt at jeg "hadde fått beskjed om å være forsiktig med nye bøker", noe Merete Røsvik Granlund angivelig ble helt sjokkert over at jeg sa. Det jeg derimot sa var at jeg føler et sterkt ansvar når jeg skal omtale/anmelde en debutantbok, og at jeg da er mer forsiktig i mine uttalelser (det er ikke da jeg spyr ut av meg eder og galle - dersom boka er så dårlig, blir den ganske enkelt ikke lest ferdig og mine oppfatninger kommer dermed aldri på trykk) - samtidig som jeg selvfølgelig er ærlig og ivaretar min egen integritet. Jeg er heller ikke blant dem som har mottatt flest bøker fra forlagene, og i den utstrekning jeg har mottatt bøker enten fra forlagene eller direkte fra forfatterne, har jeg aldri til dags dato opplevd å bli fortalt eller instruert om noe som helst. Der er forlagene - og for den saks skyld også forfatterne - meget ryddige! 

Randi - en av bokbloggerne på treffet (med bokbloggen Reading Randi)

OK - det ble ikke noen skikkelig temperatur under debatten i går, og det kan selvsagt være mange årsaker til det. Det som imidlertid er spennende er at mange blogger i dag har kokt over av diskusjoner. Lise alias Knirk har laget en oversikt over alle diskusjonene som pågår og har pågått det siste døgnet. Det er åpenbart at det faktisk er mye å diskutere der ute i bloggsfæren! Og kanskje er årsaken til at så mange følelser er i sving at de fleste har et veldig nært forhold til bloggen sin. Der får man utløp for sin kreativitet, der kan man møte likesinnede - bloggen er på en måte "babyen", som man er uendelig glad i. Ja, langt på vei er kanskje bloggen blitt ens egen identitet eller et uttrykk for dette. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kan bli i overkant såret når noen begynner å snakke om kvalitet - for ikke å snakke om at man setter ord på at det finnes både gode og dårlige blogger (for det gjør det jo - her som ellers i bloggsfæren). Like fullt blir jeg nokså forbauset over hvor såre enkelte er, og hvilke hensikter som tillegges enkelte bloggere og debatanter, uten at dette tas direkte med den eller dem dette gjelder. Hvis debatten i går var "for pusete" - hvorfor ikke som et minimum ta til orde for en diskusjon der en opplevd provokasjon faktisk er uttrykt?

Tåler vi i det hele tatt en debatt? Jeg sitter i alle fall og kjenner på et kjempeparadoks i dag: Mange har tatt til orde for at debatten ble for tam i går. Samtidig ønsker flere ikke motsetningsfylte diskusjoner med temperatur på bloggene sine. Det er virkelig ikke meningen å henge ut enkeltpersoner, men når en og samme person f.eks. kritiserer debatten som ensidig og samtidig sier at visst må vi tåle en debatt, men at det virker underlig å skrive dette til en person som er av en annen mening enn en selv - ja, hvem skal man da egentlig diskutere med? Ikke med den man er enig med, men heller ikke med den man er uenig med? Jeg bare spør.

Gro alias Groskro - en av initiativtakerne bak treffet - med
bloggen Groskro´s Verden

Personlig tenker jeg at folk selvfølgelig må få skrive det de vil, men at i det øyeblikk man begynner å agere utenfor sin egen bloggsfære (les: ta i mot leseeksemplarer fra forlag og forfattere el.a.), så bør man ha et bevisst forhold til det man driver med. Pressen er underlagt en selvpålagt vær-varsom-plakat, og jeg er ubeskjeden nok til å mene at det samme bør gjelde i bloggsfæren. Noen kjøreregler burde det faktisk være. Og det handler ikke om at andre enn bloggeren selv skal bestemme layout, hva man skal skrive om, hvordan man gjør det, hvilke temaer man ønsker å kjøre hver uke - det er jo ikke der utfordringen ligger. Derimot mener jeg at utfordringen ligger i en del etiske problemstillinger - som ryddighet i forhold til hvilken hatt man har på seg, ryddighet i forhold til habilitet, ryddighet i forhold til vilkår for å skrive om gratiseksemplarer man mottar osv. Og så må jeg jo legge til at jeg synes forfattere som kanskje har brukt flere år på å skrive sine bøker, har krav på en viss respekt fra oss - noe som særlig kommer på spissen når vi "slakter" en bok. Mens leserne på sin side har krav på at vi er ærlige og ikke "overselger" bøker som vi selv innerst inne mener ikke fortjener det. Vi har faktisk mye makt, vi bloggerne, og da må vi også bruke den på en forsvarlig måte. Dessuten må vi tåle at det av og til blir stilt kritiske spørsmål til det vi bedriver - og så er spørsmålet: skal vi ta denne debatten internt blant oss bloggere, eller skal vi overlate dette til f.eks. media? For debatten og kritikken kommer - det er det overhode ingen tvil om! Uansett hva vi, som den uensartede gruppen vi bloggere er, måtte føle og mene om det .... Som i denne artikkelen som finnes på Dagbladets nettsider, ført i pennen av Marie L. Kleive den 17.01.2011 med tittelen "Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?"

Jeg gleder meg allerede til neste års bokbloggertreff! Dessuten gleder jeg meg til den evalueringen som vil bli foretatt i etterkant av treffet vårt i år!

Helt til slutt: en stor takk til Gyldendal som stilte sine lokaler til vår disposisjon! 

Etter treffet hadde Dagsavisen dette oppslaget den 18. august 2012. Se for øvrig
Siljes innlegg på bloggen Siljes skriblerier 

"Anonymous" (Regissør: Roland Emmerich)

Mysteriet rundt Shakespeares skuespill
Det har i mange århundrer vært spekulert på om det virkelig var William Shakespeare (f. 1564 d. 1616) som skrev de fantastiske skuespillene som han har blitt kreditert for - ikke minst fordi han visstnok fremsto som en nokså enkel sjel i sin samtid og neppe hadde innsikt i aristokratiets levesett, slik skuespillene vitner om at forfatteren av disse nødvendigvis må ha hatt. Fordi skuespill og teater hadde så lav status på den tiden samt det faktum at mange av skuespillene utleverte overklassen og aristokratiet og tilla mennesker fra de høyere sosiale lag til dels nokså slette egenskaper, noe som skapte voldsomme reaksjoner, antar man at skuespillenes rette forfatter ikke kunne stå frem i sin samtid uten å risikere å bli utstøtt av sin stand.

Vi introduseres for livet på hoffet rundt dronning Elizabeth I (f. 1533 d. 1603). En av dem hun omgikk med var Lord Oxford, som her presenteres som ham som faktisk skrev skuespillene om Hamlet, Othello, Romeo og Julie m.m. Alle skuespillene hadde nemlig det til felles at de hovedsaklig handlet om makt, intriger, sjalusidrap, umulig kjærlighet o.l. i aristokratiet - et miljø William Shakespeare strengt tatt ikke hadde tilgang til.

Lord Oxford fremstilles som en mann som bare måtte skrive for å føle at livet hadde noen verdi for ham. Omgivelsene rundt ham og i særdeleshet hans kone skammet seg dypt over ektemannens hang til å skrive, og det gikk på respekt og selvfølelse løs at han ikke klarte å la være å produsere skuespill, som den gangen provoserte makteliten og tidvis nesten kunne føre til opptøyer da stykkene ble vist på teateret.

Vi får dessuten innblikk i dronning Elizabeth Is kjærlighetsliv, der hun - tross sitt rykte som jomfru - tok for seg av elskere ved hoffet. Dronningen fikk selv en avgjørende rolle i den virkelige forfatterens liv, samtidig som hun ble viklet inn i et kjærlighetsdrama hun neppe hadde forutsatt konsekvensene av ... 

Jeg elsket denne filmen! Å se Vanessa Redgrave i rollen som dronning Elizabeth I var en opplevelse i seg selv! Fra før av har jeg kun sett henne i rollen som Mary Stuart i filmen "Mary, Queen of Scots", og da i en atskillig yngre utgave (1971). I en av scenene i "Anonymous" blir hun nærmest tatt på sengen - ustelt, og med sitt grå og tynne hår hengende i tjafser, for ikke å snakke om at hun var tannløs på sine eldre dager - da en av hennes tidligere elskere kom styrtende inn i hennes sovekammer før hun hadde fått på seg alle lagene med kremer, all staffasjen og alle kostymene som hun var så kjent for. Denne episoden skriver også Richard Herrmann om i sin bok "Livet med Elizabeth". Men i motsetning til Richard Herrmann som forholder seg respektfullt til at dronning Elizabeth I angivelig var jomfru og aldri levde ut sine lyster og drifter, fremstilles hun i denne filmen som en lidenskapelig kvinne med mange elskere i sine yngre dager - en kvinne som ikke giftet seg fordi hun ikke ønsket å spille andrefiolin i et ekteskap, men som ønsket å beholde regien og kontrollen selv.

For øvrig er temaet i filmen uhyre interessant, og jeg synes at Filmweb har oppsummert dette så elegant at jeg tillater meg å sitere dette:

"Temaet Anonymous spekulerer over, har i århundrer fascinert akademikere og briljante begavelser fra Mark Twain og Charles Dickens til Henry James og Sigmund Freud. Eksperter har diskutert, bøker har blitt skrevet, og lærde har viet sitt liv til å beskytte eller avsløre teorier rundt forfatterskapet til de mest kjente verkene i engelsk litteratur. Anonymous fremsetter ett mulig svar, med fokus på en tid da politiske intriger, lyssky romanser i The Royal Court, og de onde planene til grådige adelsmenn som hungrer etter tronens makt, ble eksponert på det mest uventede sted: Londons teaterscene."

Jeg er faktisk litt i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fem eller seks. Skuespillerprestasjonene, gjenskapingen av et  tidsriktig bilde av 1500-/1600-tallets London, kulissene og dramaturgien er glitrende - og alt dette drar i retning av toppkarakter denne gangen. For Tudor-interesserte er filmen et absolutt must å få med seg! Og Vanessa Redgrave er - som tidligere nevnt - i seg selv vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Anonymous
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (dronning Elizabeth I), Joely Richardson (den yngre dronning Elizabeth I)Rhys Ifans (Edward de Vere, lord Oxford), Davis Thewlis (William Cecil, den første baronen av Burghley), Xavier Samuel (Henry Wriothesley, den tredje jarlen av Southampton), Jamie Campbell Bower (den yngre lord Oxford) m.fl.
Spilletid: 125 min.

Joely Richardson i rollen som den yngre dronning Elizabeth I - her dansende med
den yngre lord Oxford

dronningen og hennes elsker

Vanessa Redgrave i rollen som den eldre dronning Elizabeth I

William Shakespeare - en enkel bondetamp?