"Maidan" (Regissør: Sergei Loznitsa)

Dokumentar om det ukrainske opprøret vinteren 2013/2014

"Maidan" er en dokumentarfilm som handler om ukrainernes opprør mot president Viktor Yanukovych. Yanukovich var president i Ukraina fra februar 2010 til februar 2014. Han gikk av som en direkte følge av folkets protester. Og folket protesterte fordi han stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med den ønskede utviklingen for et folk som løsrev seg fra Sovjetunionen og ble selvstendig i 1991. 

Det bor om lag 45 millioner mennesker i Ukraina, som har en befolkningstetthet på 75 mennesker pr. kvadratkilometer. Folket har sitt eget språk - ukrainsk - og sin egen valuta - ukrainsk hryvnja. Hovedstaden er Kiev, hvor det bor nesten 3 millioner mennesker. 

Etter uavhengigheten i 1991, har etniske ukrainere strømmet til fra andre regioner i landet til Kiev. Denne byen har tross vanskene med å tilpasse seg markedsøkonomi og demokrati, vokst frem som den mest pro-vestlige og pro-demokratiske regionen i Ukraina, hvor politiske partier som fremmer integrering i EU har dominert de siste valgene, leser jeg på Wikipedia. 

Folket - hundretusenvis av mennesker - samlet seg på Maidan, som er Kievs uavhengighetsplass, og begynte å demonstrere vinteren 2013.  I ukesvis dreide det seg om fredelige demonstrasjoner, selv om retorikken mot styresmaktene var beinhard. I dokumentarfilmen blir vi vitne til at presidenten beskyldes for løgner, og karakteriseres som sviker - innimellom nasjonalistiske sanger som med all tydelighet viser et folk som er stolt av landet sitt, og som hyller sin uavhengighet. 

Den drøyt to timer lange filmen, som er uten fortellerstemme, viser hvor fredelig det hele gikk for seg, selv om folket ropte og skrek at president Viktor Yuanukovych måtte gå av. Myndighetene forsøkte lenge å overse det hele, men det kom til slutt til et punkt hvor dette ble umulig. Store politistyrker ble satt inn, og deretter eskalerte konflikten til borgerkriglignende tendenser. 

Borgerlignende tendenser.

Når nås grensen for at det ikke lenger er mulig å unngå bruk av våpen? Vi ser en politistyrke som så langt det er mulig forsøker å presse folkemengdene tilbake ved bruk av beskyttende skjold og tåregass. En rasende folkemengde bryter opp brostein, som kastes mot politiet. Bildekk brennes i gatene for å lage et teppe av røyk som beskyttelse. Et raseri som lenge har ligget og ulmet, får utløp og konsekvensene er etter hvert at mange blir såret og drept. Ble det løsnet skudd? Jeg vet ikke helt, men ordet snikskytter blir nevnt i løpet av filmen. 

Hundretusener av mennesker er samlet på Maidan.

I opprøret, som er blitt kalt 2014 Ukrainian revolution, skal 100 mennesker ha blitt drept og et tilsvarende antall såret, mens 100 mennesker rett og slett forsvant ... Alt i følge rulleteksten på slutten av filmen. 

Det er et sterkt stykke dokumentarfilm vi blir vitne til i "Maidan". Selv savnet jeg en fortellerstemme, og jeg synes vel også at filmen kunne ha vært noe strammere redigert. Samtidig opplevde jeg langsomheten i starten som et slags vitnesbyrd på hvor mye fredsommelighet som skjedde i forkant av det som nesten utviklet seg til borgerkrig, og som altså kostet den sittende presidenten, som var lovlig valgt, president-posten. Det handler rett og slett om skjevhet og en mangel på proporsjonalitet i hva som kom først og hva som kom sist.

Et folk som protesterer.

Regissøren Sergei Loznitsa (f. 1964) ble selv født i Hviterussland, men foreldrene flyttet til Kiev der han gikk på videregående skole. Han er altså ukrainsk, men har bodd i Tyskland siden 2001.

"Maidan" er en Dogwoof-dokumentar. Dogwoof er ledende innenfor distribusjon av dokumentarfilmer, og du kan lese om selskapet her. Jeg har etter hvert sett en god del Dogwoof-dokumentarer, og har omtalt et lite knippe av disse her på bloggen min. Blant annet gjelder dette "Burma VJ", "Last Train Home" (fra Kina), "Son of Babylon" (fra Irak) og "Garbage" (fra Egypt). Dessuten har jeg omtalt en del Piraya-filmer som "On a Tightrope" (fra Kina), "Belarusian Waltz" (fra Hviterussland) og "Yodok Stories" (fra Korea). Det både Dogwoof-filmer og Piraya-filmer har til felles, er at de avdekker undertrykkelse av mennesker og at fotografene tar noen sjanser når de filmer - noen ganger med livet som innsats. Dette er viktige filmer! Se dem når du får sjansen!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Maidan
Nasjonalitet: Ukraina/Nederland
Spilletid: 130 minutter

"Den grønne sykkelen" (Regissør: Haifaa Al-Mansour)

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia

Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. 

Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. 

Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... 

Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. 

På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. 

Wadjda og vennen Abdullah

Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... 

Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... 

Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han
selv underholder seg med TV-spill.

Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. 

Wadjda og moren

Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene?

Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne!

Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. 

Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Wadjda
Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl.
Spilletid: 98 minutter

Big Buddha and the Po Lin Monastery, Lantau - Hong Kong

I første halvdel av september i år var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong. Vi hadde selvsagt høye ambisjoner om å rekke det aller meste, og det gjorde vi også. Jeg har allerede laget en del innlegg fra turen; Jeg startet med noen inntrykk, fortsatte med folkene og byen og øya - før jeg skrev om fiskelandsbyen Tai O, Hong Kong sporveier, The Symphony of Lights og Aberdeen. I herværende innlegg skal jeg ta for meg The Big Buddha og The Po Lin Monastry. De fleste topp 10-ti-lister inneholder disse severdighetene, som er de største helligdommene i Hong Kong. 

I løpet av kort tid skal jeg skrive om Victoria Peak, øyene Cheng Chau og Lamma, Stanley, Temple Street Night Market, Tsim Sha Tsui, Macao og om maten. 

For å komme til The Big Buddha og The Po Lin Monastry, må man reise til Tung Chung på Lantau-øya. Dette er den samme øya hvor Hong Kong flyplass befinner seg, og øya har bruforbindelse til Kowloon, som er en del av fastlands-Kina. Man kan ta buss eller T-bane - eller som vi gjorde: ta taxi (spesielt fordi vi reiste på en søndag og forventet lange køer). Det ble ikke spesielt dyrt (med regn med et par hundre kroner fra Tsim Sha Tsui). Med buss og T-bane hadde det imidlertid blitt en helt annen pris. Kollektiv transport er rasende billig i Hong Kong.

Mannen min hadde gledet seg veldig til å ta kabelbanen til helligdommene, men den var "dessverre" stengt på grunn av reparasjoner en ukes tid. Vi ble derfor sendt bort til en busskø. Jeg synes alltid det er spennende å observere hvordan køavviklingen og køkulturen er på nye steder vi besøker. Det bor mange mennesker i Hong Kong, og er det noe de er gode på er det nettopp køavvikling. Og folkene? De oppførte seg forbilledlige! Både sivilisert og høflige, ut fra hva jeg kunne bedømme. (På returen støtte vi riktignok på noen uhøflige og fulle (!!!) kinesere, som helt sikkert ikke var pene i munnen sin - noe vi garantert ville ha fått med oss dersom vi bare hadde skjønt hva de sa, men det var også den eneste gangen vi opplevde noe slikt.)

De fleste i busskøen var nok Hong Kong-kinesere, men inni mellom var det også turister. Mest asiatiske turister, fikk vi inntrykk av. Vi ble verken beglodd eller behandlet annerledes alle andre. Her er man vant til vestlige mennesker i fullt monn, siden Hong Kong er en multikulturell smeltedigel.

Det var aldri vanskelig å finne frem, siden all skilting både var på kinesisk og engelsk. Det var sjelden noe problem å gjøre seg forstått på engelsk, bare for å ha nevnt det.  

Da vi ankom helligdommene med buss, tok vi avstikkeren ned til venstre og entret Ngong Ping Village, som egentlig var en handlegate full av eksotiske souvernirer som spisepinner i alle prisklasser (dvs. fra relativt dyrt til rådyrt), buddhaer i alle varianter og alskens annen nips. Selv om vi ankom tidlig på dagen, var det intenst varmt og om å gjøre å finne skyggefulle områder. Mens vi gikk i handlegaten, ble vi hele tiden minnet om hvorfor vi var der. Big Buddha kunne nemlig ses uansett hvor vi befant oss.  

Igjen ble jeg aller mest fascinert av menneskene, som så vidt jeg klarte å bedømme, virket så tilfredse. De bar preg av ikke å mangle noe - verken av ytre eller indre verdier. Og barna virket så sunne og vitale. 

Men også her er det selvsagt mennesker fra alle samfunnslag, og som ikke tar like stor del i velstanden som resten av befolkningen. 

Etter at vi hadde gjort oss ferdig med Ngong Ping Village, gikk vi inn på tempelområdet. Langs veien innover sto det statuer av diverse krigere i - for oss - nokså banale positurer. 

Høyt, høyt oppe kunne vi skimte Big Buddha. Statuen er 34 meter høy, veier over 250 tonn og er laget av 202 bronse-biter, kan vi lese på Wikipedia. Den ble ferdigstilt i 1993. Buddha-figuren symboliserer det harmoniske forholdet mellom mennesket og naturen, folket og skjebnen. Statuen og området rundt er i tillegg til å være et senter for buddisme i Hong Kong, også en populær turistattraksjon. 

For å komme opp til buddhaen må man gå opp 268 trappetrinn. Det gjorde vi, og det kjentes i lårene - det kan jeg love! Sett nedenfra er buddhaen riktig majestetisk, og det er han sannelig også når man befinner seg helt oppe hos ham.

Mange kommer til klosteret for å tenne røkelse og for å be. Dette bør man utvise respekt for når man er der, og for en foto-entusiast som meg betyr dette å avstå fra å ta bilder selv når dette er veldig fristende. Vi tente forresten en del pinner med røkelse selv, fordi omstendighetene tilsa at det var riktig. Vi har en tradisjon hvor vi tenner lys i alle kirker vi besøker, og for oss var det mindre viktig at det denne gangen dreide seg om røkelse i et buddhist-tempel-område. 

Det er mulig å kjøpe alt fra bittesmå til kjempedigre pinner med røkelse. Eksakt hva dette betyr, aner jeg ikke. 

Interiøret i templene er intet mindre enn svært imponerende. Og ja, jeg tror faktisk det er gull alt som glimrer. Dette taket finnes inne i det som i min engelske guidebok kalles Great hall. Dette er hovedhuset i Po Lin Monastry, og dette tempelet huser også flere buddhaer.

I dette mindre tempelet sitter tre buddhaer i gull. Det var ikke alle steder vi fikk lov til å fotografere, men bare man oppførte seg høflig og anstendig var det meste greit, fikk vi inntrykk av. 

Detaljrikdommen på tempelbygningene tok nesten pusten fra oss. Riktig vakre var de! Du kan lese mer om Po Lin Monastry på Wikipedia og ved å google på navnet. 

Mens jeg gikk rundt og fotograferte, støtte vi på disse canadiske damene. De ønsket at jeg skulle ta bilde av dem, og jeg ba kun om å få ta bilde av dem med mitt eget kamera til gjengjeld. De stilte mer enn gjerne opp - helt uvitende om at de dermed skulle komme til å havne på min blogg til slutt. 

Så var turen kommet til at vi skulle bestige alle trappene opp til buddhaen ... Sola sto allerede høyt på himmelen, og vi visste at vi kom til å bli stekt på veien opp. Men - det var så mye fint å se underveis at det faktisk gikk lettere enn vi hadde fryktet. Det var tydelig at buddhistene hadde pyntet seg til turen. Vi traff for øvrig på overraskende mange yngre kvinner som ut fra klesdrakten å bedømme, måtte være muslimer. Kanskje burde jeg ikke ha blitt så overrasket når jeg tenker meg om, men det ble jeg altså ...

De innfødte gikk med paraplyer for å verne seg mot sola. I begynnelsen (etter at vi kom til Hong Kong) oppfattet jeg dette som litt rart og eksotisk, men jeg skjønte etter hvert at det hadde mye for seg. Kanskje handlet det mest om å beskytte ansiktet mot solens eldende virkning, men vel så mye handlet det nok om ikke å få hodet fullstendig kokt i varmen. 

Langs plattingen oppe ved buddhaen kunne vi betrakte de seks Devasene som ofrer blomster, røkelse, lampe, salve, frukt og musikk til Buddha. 

Det sies at på en klar dag kan Big Buddha ses fra Macao, som ligger en times båttur lenger sør. 

Man er ikke uberørt når man står så nær den berømte buddha-statuen ... Vi betalte ekstra for å få gå inn i buddhaen. Vi gikk opp noen etasjer, og der fikk vi bl.a. se flotte kalligrafier og annen kinesisk kunst. Her var det strengt forbud mot fotografering. Og jeg som vanligvis ikke er så nøye på slike forbud, gjorde som jeg ble bedt om. 

Utsikten utover dalen, men Devasene i front, var formidabel! 

Og selv håper jeg at det etter hvert skal bli mer vanlig å reise til Hong Kong. Forhåpentligvis vil det føre til bedre reisehåndbøker enn den vi måtte ta til takke med - nemlig Top 10 Hong Kong i Eyewitness Travel-serien. En altfor overfladisk reisehåndbok etter min mening.

Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

"Høst" (Regissør: Jan Vardøen)

Søvnløs i Oslo

Det er ikke så ofte jeg kommer meg på kino for tiden, men når jeg først gjør det, er det viktig for meg at filmen er en fulltreffer. Det forventet jeg også da valget falt på den norske filmen "Høst", som så mange har skrytt opp i skyene. Med et topplag av skuespillere, musikk av Nils Petter Molvær og rikelig med nydelig Oslo-filming, lå det an til en film i den tyngre klassen (linken går til en artikkel om musikeren på Wikipedia). Tenkte nå jeg ... 

Og bare for å ha sagt det: Rent filmteknisk er "Høst" en perfekt perle av en film! Scenene hvor det ikke snakkes er fantastiske. Med filming av lett gjenkjennelige Oslobybilder i et nesten overjordisk preg (enten duse, halvmørke eller lett utflytende som de fleste scenene er), lett akkompagnert av Nils Petter Molværs deilige saksofon-spill, kan man riktig drømme seg bort. For min del kunne faktisk dette ha holdt lenge! 

Jan Vardøen (f. 1962) er kanskje ikke den man forbinder med norske filmer, men han har faktisk regissert en film før "Høst". Filmen het "Søvnløs i Lofoten", og den ble slaktet, leser jeg i en artikkel i Dagens Næringsliv og i VG. I denne artikkelen kan vi dessuten lese at Vardøen anses som "Kongen av Grünerløkka", der han har åpnet intet mindre enn ti utesteder. Når jeg slår opp på Wikipedia, ser jeg at han har utgitt ni bøker, mens artikkelen er sørgelig lite oppdatert om filmene hans. 

Historien i "Høst" er nokså enkel. Ingvild jobber som stage-manager på Nationalteateret. Egentlig drømmer hun om å bli manusforfatter, men hun har ikke hatt mot til en gang å forsøke å få manuset sitt antatt. 

I filmens åpningsscene blir teaterforestillingen avbrutt av tilrop fra salen. Der sitter en forfyllet utgave av den tidligere så vel ansette skuespilleren Jeppe Friele. Det er lenge siden han hadde noen rolle å snakke om. Ingvild får ham kastet ut. 

Skuespilleren Hans er betatt av Ingvild og prøver stadig å be henne ut, men til ingen nytte. Er det noe Ingvild absolutt ikke ønsker, så er det å ende opp med en skuespiller. Den aktuelle kvelden går hun på bar alene, og hvem andre treffer hun om ikke nettopp Jeppe? Han er blitt nektet servering, men hun forbarmer seg over ham og spanderer en whisky. Irsk av alle ting ... Deretter blir de begge kastet ut, og Ingvild bestemmer seg for å få den forfyllede og avdankede skuespilleren trygt hjem. I iveren etter å få ham stablet ut av taxien, glemmer hun bagen sin og så kjører taxien av gårde ... Dette fører til at hun like godt blir med Jeppe inn i hans leilighet. 

Jeppe sovner etter en kort stund, og forundret blir Ingvild gående rundt i leiligheten hans og betrakte alt som tyder på et helt annet liv enn hva hun hadde forestilt seg at han levde. Her er imponerende boksamlinger - blant annet med førsteutgaver av Ibsen-skuespill. Her er mengder med plakater fra scenen, en stor LP-samling, gamle og stilfulle møbler, et kjøkken som innbyr til gourmet-måltider ... (Leiligheten er Ruth og Rolf Wesenlunds på Frogner, leste jeg et sted.)  Til slutt sovner også hun på en sofa, med nesen ned i en halvlest bok.

Dagen etter blir Ingvild vekket av en strålende opplagt Jeppe, som har laget frokost til henne. Han disker opp med posjerte egg, rykende ferske bakevarer - alt pyntet med fargerike grønnsaker - og te servert fra en arabisk tekanne. Gamlingen er sjarmerende og gentleman til fingerspissene, og han kan virkelig lage lekker og smakfull mat. Det og, skal det vise seg. Han oppvarter henne etter alle kunstens regler, før de blir sittende med nesen ned i hver sin bok inne i et karnapp, hvor høstlyset strømmer inn. Så går det som det vel måtte gå. De ender til sengs og resten kan vi sikkert gjette selv. Jeppe har lært seg mye i et langt liv, og kan by på langt mer enn de selvopptatte jevnaldrende mennene som Ingvild så langt har vært borte i ...

Underveis blir vi vitne til skuespiller-Hans´noe fåfengte fremstøt overfor Ingvild. Man skulle kanskje tro at en skuespiller er elegant med ord og kjenner takt og tone ut og inn. Alt Ingvild klarer å se er imidlertid klossetheten hans, selvopptattheten, hvordan han snubler der hvor Jeppe hadde klart seg elegant ... Elegant med ord er han definitivt ikke, og det gjør at scenene dem i mellom aldri blir romantiske. Når han i tillegg blir fettete rundt munnen mens han spiser, vokser Ingvilds motvilje. Han faller igjennom rett og slett. Og Ingvild oppsøker Jeppe på nytt og på nytt. Hun klarer ikke å sove alene i Oslo-natten. Til slutt har de faktisk et forhold gående. 

Så skjer noe fullstendig uventet, som snur alt på hodet ... Noe som gjør at kjærligheten går fra å være vakker til å bli farlig, for å sitere fra filmplakaten ... Uansett med en farlighets-valør som har null betydning for folk flest (og dermed helt uinteressant, spør dere meg) - så pass kan jeg røpe ... 

Jeg skal ikke si mer om handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se filmen selv. 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det ingenting å si på filmingen og musikken. Det var dessuten fornøyelig å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen! Denne filmen er som skapt for ham! Han fortjente rett og slett en slik rolle! Siden jeg aldri har sett Hotel Cæsar, har jeg ikke noe forhold til Ingeborg Sundrehagen Rausdøl. At hun er en up coming-skuespiller, burde det ikke være det minste tvil om etter denne filmen. Dessuten er det alltid forfriskende med noen nye ansikter innenfor norsk film, som i alt for stor grad domineres av de samme gamle - om at at og om at at ... 

Det er Ingeborg Sundrehagen Rausdøl og Helge Jordal som bærer hele filmen, og jeg skulle ønske at Jan Vardøen hadde nøyd seg med å skildre et kjærlighetsforhold mellom dem og droppet det aller siste stuntet i filmen, som satte alt det vakre i et meget ubehagelig relieff. Det var sikkert meningen også, men jeg hadde altså foretrukket en romantisk "fjase-film" (som Hollywood lager 13 på dusinet av) fremfor dette! Vardøen redder virkelig ikke filmen ved å legge inn dette svært kunstige vendepunktet i filmen. Filmen blir ikke "dypere" av den grunn.

Av de øvrige kjente skuespillerne er det bare Hege Skøyen som virkelig leverer. De andre går på tomgang. Hege Skøyen som bitchy feminist-litteratur-bokhandler på Bislet er helt ubetalelig! Scenene med henne kunne jeg sett om og om igjen, og ledd like høyt av hver eneste gang. Hun er uslåelig! Og litt kred bør også Hilde Louise Asbjørnsen få, selv om dialogene har noe kunstig over seg. Venninne-scenene mellom henne og Ingvild var litt deja vu, rett og slett. 

Min dom er som følger: Denne filmen er ikke en innertier! Jeg angrer litt på at jeg brukte dyrebar kino-tid på akkurat denne filmen (en DVD i ettertid hadde holdt lenge!), og at jeg ikke i stedet gikk på "Taxi Teheran" eller noe i den gata. Det hadde nemlig vært mye mer my cup of tea. I ettertid sitter jeg og lurer på akkurat hvilke musikkstykker Nils Petter Molvær spilte i filmen. Hadde det ikke vært for elendige nett-forhold i kino-salen, hadde jeg Shazam´et alle låtene, og gått inn for å skaffe meg dem etterpå. Musikken gjorde et sterkt inntrykk! Helt til slutt må jeg jo nevne at selv om de vakre høst-scenene fra Frognerparken nærmest var egnet til å ta fullstendig pusten fra oss seere, fikk jeg en blandet følelse av å ha sett dette før ... Var det i "Søvnløs i Seattle" eller i "Dis" ... liksom ... ?

Men bevares: For alle som elsker Oslo, er filmen selvsagt et "must"! 

Og tenkt: så fant jeg Nils Petter Molværs musikk til slutt likevel! Mapping Oceans er tittelen på CD´en! Så vet dere det, dere som også ble nysgjerrig på musikken!

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Norge

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 1 t 37 min.

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Betty Smith (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

Møte med Linn Ullmann på Litteraturhuset 9. desember 2015

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)

For få uker siden kom Linn Ullmann ut med romanen "De urolige" - hennes sjette roman. (Jeg har anmeldt boka her på bloggen.) Bokutgivelsen var bakgrunnen for at hun var invitert til Litteraturhuset denne gangen. Kaja Schjerven Mollerin, litteraturviter, forfatter og kritiker i Klassekampen, bokbadet henne. 

Litteraturhuset presenterte henne på følgende måte:

Her skildres forholdet mellom en far og en datter, begge kunstnere. Sju år etter farens død dukker en båndopptaker opp i en kasse på loftet. Opptak av samtaler mellom de to. Han ønsket å dokumentere aldringen og hevdet hun kunne spørre om hva som helst, men kunne hun egentlig det?

Linn Ullmann er blant de viktigste stemmene i nyere skandinavisk litteratur og har mottatt overveldende kritikker for alle sine romaner. Hennes forrige roman, Det dyrebare, fikk en strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt og var blant annet å finne på New York Times Book Reviews prestisjetunge liste «100 Notable Books 2014». Den toneangivende kritikeren James Wood i The New Yorker hadde også romanen på sin liste over fjorårets favoritter.

De urolige tar utgangspunkt i faktiske opptak som Ullmann gjorde med sin far mot slutten av hans liv. Romanen representerer dermed en ny vending i Ullmanns forfatterskap og er en sjangeroverskridende tekst der forfatteren undersøker hukommelsens grenser og det nære forholdet som alltid vil være mellom minne og diktning. For hva er det egentlig man husker og ikke husker, og hva innebærer det å fortelle sin egen eller andres historie?

Daglig leder Andreas Wiese presenterte Linn Ullmann som en forfatter som skriver "rått og vakkert", og"grusomt morsomt". Han viste til Ullmanns sitat fra Alice Munro om at fiksjon kort og godt kan beskrives som "noe skjedde her" - med trykk på hver stavelse. Ullmann har selv uttalt at hun for å kunne skrive en roman, trenger en scene der figurene kan bevege seg rundt. Minner er byggesteiner i historien. 

Kaja Schjerven Mollerin startet med å sitere de første strofene i romanen "De urolige". Alt kommer an på hvor du står, skriver Linn Ullmann. Lyktes hun med å finne sine foreldre i sin siste bok? spurte Schjerven Mollerin. På et vis henger minner sammen med glemsel, begynnelsen med slutten, å se med det å bli sett osv., mente Ullmann. Det meste kretser rundt temaet å forstå seg selv (mer enn å forstå foreldrene?). 

Hvordan blir egentlig en roman til? lurte Schjerven Mollerin. Når forsto hun at dette kunne bli en bok hun kunne skrive? Linn Ullmann svarte at hun egentlig ikke skjønner at det kan bli en bok før hun er ferdig med den. Dette er frustrerende. Skrivingen er i seg selv urolig og oppleves som uferdig helt til det siste - dvs. inntil boka er ferdig. 

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)

Romanen "De urolige" har gått gjennom flere faser, på tross av at den faktisk begynte med en klar plan. Faren begynte å bli gammel, og han var nysgjerrig på hva det ville si å bli eldre. De fleste som blir riktig gamle, blir gjerne både frustrert og sint fordi ting ikke går slik de ønsker. Men faren hennes ble altså mest av alt nysgjerrig. Etter hvert fikk han en oppfatning av at det å bli gammel var "et arbeid". Det var tungt å være til, tungt å stå opp og tungt å gjøre helt vanlige ting.  Alt tok så mye lengre tid enn tidligere. Dessuten var det meste av energien borte.

Egentlig var planen å lage en intervjubok. Hun og faren brukte et par år på å planlegge boka. Det var for øvrig mye morsommere å planlegge boka enn å gjøre den, for i den fasen var jo alt mulig. Underveis snakket de mye om titler. Faren hadde alltid hatt et ønske om å lage en film med tittelen "Dødsknullet i Eldoradodalen", men hadde aldri funnet en passende inngang. Kunne de kanskje bruke tittelen på boka? Eller hva med "Epilogen"? Latteren runget gjennom salen mens Linn Ullmann snakket.

Både Linn Ullmann og faren er/var to meget punktlige mennesker. Punktlighet gjør det mulig å holde ut uro. De planla tidspunktene for intervjuene ned til den minste detalj. Da de endelig kom i gang våren 2007, to år etter at de begynte å planlegge boka, hadde faren rukket å bli veldig redusert. Han var da 89 år og lenket til rullestolen. De var klar over at de hadde et arbeid å gjøre. 

Linn Ullmann hadde et nært forhold til faren sin. Det å sitte og snakke sammen kalte faren "en sitning". Hun måtte finne faren der han var, og omvendt. Hvert opptak som boka er basert på - seks i alt - varte i to timer. 

Etter at faren var død, klarte hun ikke å høre på båndene før det hadde gått mange år. Båndene ble stuet bort og glemt. Hun begynte faktisk på boka en god stund før hun hadde hørt på båndene. Hun fant det vanskelig å se forskjell på det som var virkelig og det som ikke var det, mellom minner og glemsel, mellom klarhet og uklarhet. I dette spennet var det fruktbart å være, og hun tenkte at boka ville bli noe helt annet enn en bok om aldring, slik hun og faren hadde planlagt. 

Hva var vanskeligst i skriveprosessen? lurte Schjerven Mollerin. Linn Ullmann svarte at det var å høre sin egen stemme på båndene - ikke at faren kavet og lette etter ord. Selv snakket hun svensk med faren, og for henne er dette et barnespråk som hun snakket om somrene ute på Hammars. Faren ønsket at hun skulle snakke norsk nå som hun var en voksen kvinne, men det kunne hun ikke. Stemmen hennes var skjærende og falsettaktig, og hun slet med å høre på sin egen stemme. Båndene var av dårlig kvalitet, og hun kjente på en selvkritisk følelse av skam over seg selv. Dersom faren hennes hadde hørt de dårlige båndopptakene, ville han ha insistert på at de måtte gjøre alt om igjen. 

Schjerven Mollerin påpekte at "De urolige" er delt inn i seks ulike deler. Disse delene har på et vis ulik inngang og ulikt temperament. Det handler om seks ulike samtaler, som hver var preget av hvor de befant seg mens samtalene fant sted. Dessuten bar samtalene preg av lyset, dvs. lyset i de rommene hvor intervjuene fant sted. Av og til var de på farens arbeidsrom, andre ganger lå han til sengs. Av og til hørte de på musikk, som regel Beethoven. Dersom hun snakket mens platespilleren gikk, irettesatte han henne med "Du skal ikke snakke oppå Beethoven!" Da var han igjen i oppdragerrollen som far, mens hun var ei lita jente. 

Linn Ullmann snakker om tre kjærligheter i boka, påpekte Schjerven Mollerin. Handlet en av kjærlighetene om Hammars? Linn Ullmann fortalte at hun alltid har villet være en som har et sted. Hun har alltid missunt forfattere som har "et sted". "Sauda!" sa hun med trøkk, og alle i salen brøt ut i spontan latter. Selv er hun litt hjemløs fordi hun har bodd så mange steder. Hammars var kanskje det nærmeste hun har kommet et eget sted. Stedet ligger på en øy som ikke gjør seg til. Det er usjarmerende og Østersjøen ligger der, preget av surstoffmangel ... Dessuten er det værhardt det meste av året. Kun en liten periode på året - som regel kun i juli - er det fredfylt og idyllisk der. 

Linn Ullmann understreket at hun liker "å bli tatt uten bli sjarmert". Så lo hun og presiserte at hun snakket om litteratur. Hun kunne aldri ha bodd på øya Fårø (der Hammars befinner seg) mens hun skrev om Fårø. Hun måtte få stedet på avstand først. Dette var jo egentlig aldri hennes sted, men farens. Det var faren som forelsket seg i stedet, og som laget dette for sin kvinne Liv Ullmann i sin tid. Han var da 48 år, mens moren var 27. Selv kunne hun aldri ha skrevet om moren sin før hun selv var gammel nok til å kunne ha vært hennes mor. 

De tre kjærlighetene som omtales i boka handler om kjærligheten mellom foreldrene, kjærligheten mellom faren og "jenta" og kjærligheten mellom moren og "jenta". 

Det fantes aldri noe bilde av de tre sammen. Hun beskrev deretter en episode (som er omtalt i boka) om den gangen moren og faren skulle møtes i München, og hvor hun selv stakk av for å møte foreldrene i denne byen. Hun var tolv år, og hun klarte å komme seg fra New York til München! Drømmen om de tre sammen var det som fikk henne til å rømme fra USA for å treffe foreldrene i Europa.

Linn Ullmann likte ikke å være barn. Barn var skumle. Selv var hun ikke et "stakkars lite barn" eller "stakkars ensomme jenta". Hun var mer Fellini-aktig. Hun så mye film med faren som barn. Hver eneste dag i løpet av sommeren - unntatt søndager - var det film presis kl. 15.00. Blant annet så hun Fellinis Amacord sammen med faren. Hun husker at faren sa at "den som ikke liker denne filmen, har jeg ikke noe mer å snakke om med". 

Selv er hun ingen troverdig forteller. Hva husker hun fra virkeligheten og hva har hun sett på film? Det vet hun ikke alltid selv. 

I boka hennes er det mye kjærlighet og savn. Som barn "overelsket" hun sin mor. Alle elsket moren og ville ha en del av henne. Selv var hun et ganske utspekulert barn, og dette gikk ut over barnepikene som hun tilbrakte størstedelen av barndommen med. 

Minner og identitet - hvor viktig er dette i forhold til hvem vi er? spurte Schjerven Mollerin. Når man har opplevd noe og glemmer dette og ingen andre vet om det, hva skjedde egentlig da? Hvor virkelig er det som hendte? Uenighet rundt hva som "egentlig" skjedde, skaper konflikter selv i de beste familier. Foreldre og barn husker forskjellige ting. Minnene gjør noe med ens identitet. Er jeg den jeg husker at jeg var? Eller er jeg den du husker at jeg var? Erindring er utrolig viktig. De fleste av oss kan huske ting som aldri har skjedd, svært tydelig. Å skrive handler om å være tydelig og presis. Linn Ullmann blir veldig skeptisk når noen sier "nå skal jeg fortelle det som egentlig hendte!" Med en slik holdning tar man ikke inn over seg at det faktisk kan være flere perspektiver på en og samme hendelse. 

Linn Ullmann har vokst opp med foreldre som var store fortellere. Faren var f.eks. svært opptatt av døtrenes kjærlighetsliv og erfaringer med menn. Dersom man hadde noe spennende å fortelle på dette området, varte "sitningene" alltid mye lenger enn vanlig. Alt kunne gjøres om til gode historier, og faren tematiserte dette i sitt arbeid. Faren skrev også tre bøker om sine egne foreldre, uten at han følte at han kom dem så mye nærmere av den grunn. Han mente at "foreldre er mystiske vesener". Kom hun selv nærmere sine foreldre mens hun skrev? lurte Schjerven Mollerin på. Ullmann dro på det og sa til slutt at "det ble den historien". Hun kunne ha dypdykket i farens arkiver og funnet frem til gamle intervjuer. Foreldrene hennes er "gjennomintervjuet" i offentlig presse. I tillegg har de skrevet mye selv og jobbet sammen. Det var imidlertid ikke den historien hun ønsket å skrive. Å skrive handler om å gjøre noen valg. Man kan jo også komme litt for mye inn i enkelte episoder, med den følge at historien blir ubalansert. 

Linn Ullmann mener at hun har vært selvbiografisk i alle sine bøker, men at det er tydeligere i den siste boka. Hun valgte å skrive en bok som ble ganske allmenngyldig, og hun valgte bevisst å ikke bruke foreldrenes navn. Navnene knytter til seg minst 50 år med kjent historie, og er av den grunn svært ladede. For at hun skulle kunne skrive denne boka, måtte de derfor være navnløse. 

Mot slutten av bokbadet kom Linn Ullmann inn på en kunstner som har betydd mye for henne, samt forfatteren Marilynne Robinson og hennes bok "Home" som handler om den fortapte sønnen som kommer hjem. Dette ga henne assosiasjoner til foreldrene, som begge ønsket å være barn. Selv tenkte hun på dem begge som "den fortapte sønnen som kommer hjem", som er den mest elskede i forhold til den som ble hjemme og alltid gjorde sin plikt. Dette fikk Schjerven Mollerin til å spørre om det er en religiøst dimensjon over Ullmanns bøker - jf. titler som "Nåde", "Et velsignet barn" osv. Ullmann smilte, og siterte sin redaktør Geir Gulliksen: "Å skrive romaner er å våge å ikke ha det siste ordet". Dette beskriver hennes holdning til det hele. Hun forholder seg til de store religiøse tekstene på samme måte som til musikk, Proust og andre store skrifter. 

Og med dette var bokbadet over ... Det ble et svært spennende møte med en interessant og ytterst sjarmerende forfatter! 

Og til dem som enda ikke har forsøkt seg på Linn Ullmanns romaner, ønsker jeg å si: Prøv! Jeg var selv en av dem som ikke likte hennes tidligere bøker, men opplever at noe må ha skjedd i hennes forfatterskap. Hennes forrige roman "Det dyrebare" er mesterlig! Og denne siste - "De urolige" - er eminent!  (Begge linker går til mine anmeldelser av bøkene.)

Linn Ullmann signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)