Istanbul I (2012)

Jeg har tilbrakt påsken i Istanbul, og her presenterer jeg et bittelite utvalg av noen bilder jeg tok under oppholdet. Det kommer flere etter hvert!

Utsikten fra hotellrommet vårt (mot Marmara-havet og Bosporos)

Solmoden frukt!

Salgsboder absolutt over alt

Fra Store Bazar - for øvrig verdens største med sine 40 000 butikker

Utsalg av alt hva hjertet måtte begjære

Et utvalg av lamper som savner sidestykke

Fra en liten bakgate i nærheten av Den blå moské

På arkeologisk museum - tyrkiske barn oppdras til å bli stolt av sine fortidsminner
(her fra den bysantiske delen av muséet)

Disse tyrkiske barna forlangte at jeg tok et bilde av dem. Etterpå
måtte jeg være med på deres bilder. 

Fra Han Restaurant - her bakes det pannekaker og andre godsaker

T.h. Hotel og Café Kybele - virkelig vel verdt et besøk!

Fra Kybele

Fra kryddermarkedet

Fra kryddermarkedet

Galata-tårnet på Det gylne horn

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

Til Andøya

(Bildet er lånt)

Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.

Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.

Rolf Hanssen.

Snart påske ...

Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Stemningsrapport fra Oslo

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter bodde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.

Mor og datter i deres storhetstid

Little Edie

Mor og datter - eksentriske som få

Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 

Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

Inger Hagerup: "Lykke"

Lykke

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,

i tynne, tynne sommerklær

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekragene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

Benny Andersen: "Lykken"

Lykken

Det er noget særlig ved lykken

man kan blive helt glad

når man møder den

men også beklemt

står stille lidt

lister sig varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man sætter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man enten at nyde lykken

eller blir sur over ikke at vide

hvor længe den varer

så når modgangen endelig melder sig

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammelig 

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske ligger feilen der

man kender for lidt til den

burde sætte sig er ind i den

jeg tror det er en træningssak

Benny Andersen

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud

William Wordsworth: "Splendour in the Grass"

Splendour in the Grass

                   What though the radiance
                   which was once so bright 
                   Be now for ever taken from my sight,

                   Though nothing can bring back the hour
                   Of splendour in the grass,
                   of glory in the flower,
                   We will grieve not, rather find
                   Strength in what remains behind;
                   In the primal sympathy
                   Which having been must ever be;
                   In the soothing thoughts that spring
                   Out of human suffering;
                   In the faith that looks through death,
                   In years that bring the philosophic mind.

                   -- William Wordsworth

"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth