"Hodejegerne" (Regissør: Morten Tyldum)

Spennende, elegant og ekkel!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Hodejegerne
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Aksel Hennie (Roger Brown), Nikolaj Coster-Waldau (Claes Greve), Synnøve Macody Lund (Diana Brown), Reidar Sørensen
Spilletid: 98 min.
Basert på Jo Nesbøs bok "Hodejegerne"

Roger Brown er en mann som har "alt": en innbringende karriere som hodejeger, en meget vakker kone og et elegant hjem. I grunnen er det bare én ting som plager ham: han er bare 1,68 høy ... Han er livredd for at kona skal forlate ham til fordel for en flottere (les: høyere) mann enn ham! Frykten for å miste henne har ført til at han gjør alt som står i hans makt for å gi henne all den luksus han mener at han må for å beholde henne ... selv om han egentlig ikke har råd til det. Kun en ting kvier han seg for å gi henne, og det er et barn.

Når Roger har kandidater inne til kartlegging i forbindelse med større rekrutteringsoppdrag, kartlegger han ikke bare deres potensielle lederegenskaper. Han er vel så mye ute etter å få ut av dem om de eier spesielle kunstskatter - som han kan stjele for å spe på inntektene sine. Med en kone som driver kunstgalleri, har han en fot innenfor bransjen.

Lenge lykkes det Roger å få tak i kunstskatter verdt noen titusenlapper. Det er i grunnen for småpenger å regne. Inntil dansken Claes Greve dukker opp, og det ryktes at han er i besittelse av et forsvunnet Rubensmaleri. Med utsikt til en inntjening på flere titalls millioner, er Roger mer enn klar for å gå til aksjon! Men denne Claes er en smarting, og det hele ender i en jakt på liv og død. For i leiligheten hans dukker det opp noe som snur opp-ned på alt Roger har trodd på ...

Selv om jeg tidligere har lest boka og dermed visste hvordan det hele kom til å ende, opplevde jeg denne filmen som ulidelig spennende! Aksel Hennie spiller en av sine beste roller, og hvis det i det hele tatt er noe som trekker ned i denne filmen, så er det at forholdet mellom ham og hun som spiller kona Diana virker kunstig fra begynnelse til slutt. Jeg trodde aldri riktig på dem, selv om de forega å spille "glætte", vellykkede og kanskje litt kalde mennesker - den typiske klisjé på velstående vestkantfolk.

Det er lenge siden jeg har sett Reidar Sørensen i en norsk film. Her spiller han en meget selvhøytidelig Kriposetterforsker, og det med et slikt alvor at jeg for min del knakk fullstendig sammen bare ved synet på ham. Han behersker rollen til fingerspissene!

Det er ikke til å komme forbi at noe av det jeg på en måte gledet meg mest til var noen av de ekle scenene jeg husket fra boka. Og for noen scener! Det må ha vært svært utfordrende å spille dem! Og sluttkommentaren i filmen ... den er rett og slett fantastisk! 

DVD´en hadde release i dag, noe jeg har sett frem til lenge! (For heller ikke denne gangen fikk jeg rotet meg på kino i tide.) Den var vel verdt både tiden og pengene jeg har spandert på den! Her blir det terningkast fem!

Roger elsker sin kone Diana, men elsker hun ham?

Flotte Claes Greve dukker opp på Dianas vernisage - og han er atskillig 

høyere enn 1,68 ...

Aksel Hennie som Roger Brown

Saker og ting begynner å gå på tverke for Roger

Om Litteraturuka 2011 i Sarpsborg, om blogging m.m.

I perioden 6. - 13. & 16. november i år har det vært (eller er) litteraturuke i Sarpsborg. Sarpsborg kommune har faktisk hatt dette som tradisjon siden 1949!

I løpet av litteraturuka har det bl.a. vært bokbad med Helene Uri, Jan Kjærstad har vært innom for å snakke om sin nyeste bok, Sofie Hexeberg har snakket om lavkarbo, den islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson har deltatt på en litterær lunch, Ingvar Ambjørnsen har møtt innsatte på Ravneberget fengsel, Jan Erik Vold har lest dikt osv., osv. Bredden i hva man har hatt å by på under litteraturuka har vært stor!

Jeg for min del hadde aldri hørt om litteraturuka - og: hvor flaut det enn er å innrømme det - aldri vært i Sarpsborg - ikke før i går. For noen måneder siden ble jeg nemlig kontaktet av kulturkonsulent i Sarpsborg kommune, Torill Stokkan. Kunne jeg tenke meg å komme og snakke om blogging? Først betenkte jeg meg. Var det ikke innmari langt til Sarpsborg? Og hva kunne egentlig jeg si om blogging? Men så ombestemte jeg meg heldigvis og lot det stå til! Bare for å ta brodden av myte nr. 1: Sarpsborg ligger kun ca. 1 1/2 times kjøring fra Oslo.

Mens jeg jobbet med Powerpoint´ene mine under foreberedelsene til mitt innlegg om blogging, ble jeg tvunget til å tenke gjennom en del ting jeg kanskje ikke har tatt så sterkt innover meg tidligere. For hvorfor blogger jeg egentlig? 

I begynnelsen tror jeg det vel så mye handlet om å gjøre dette for min egen del. Jeg var ikke veldig opptatt av leserne, for å være helt ærlig. Bloggfunksjonalitetene gir gode muligheter for å systematisere egne leser-opplevelser, tagge på temaer, lage lister med hyperkoblinger etc. Jeg var fra før av kjent med nettstedet Librarything, men det var først etter at jeg hadde vært medlem av Bokelskere en tid at idéen om å blogge dukket opp hos meg. Da jeg imidlertid kom frem til at det var nettopp blogge jeg skulle gjøre, hadde jeg mengder med stoff jeg kunne publisere allerede fra første dag. Ikke alle blogginnleggene holder like god kvalitet, men jeg var mer opptatt av å få det ut enn å kvalitetssikre alt. (I dag ville jeg nok ha tenkt litt annerledes ...)

Det gikk ikke veldig lang tid før responsen begynte å komme. I første rekke fra andre bloggere ... Og det var først da det virkelig begynte å bli moro! I blogg-verdenen møter man andre med samme interesser som en selv, og dermed kan et gjensidig inspirerende forhold få fullt utløp! Her omtales eller anmeldes ikke bare nye bøker, selv om det nok er mest av det, men også gamle klassikere. Og nettopp dette gjør at det å blogge er så givende og interessant! Og med tiden har det også dukket opp forlag og en og annen forfatter som har spurt om jeg kan omtale spesielle bøker. I takt med at de store avisene har nedprioritert bokanmeldelser, har bokblogging fra privatpersoners side blitt en slags vekst-næring. Bokbloggerne er noen mange har funnet det vel verdt å spille på lag med!

Selv har jeg valgt å blogge om bøker (og filmer) helt på idealistisk basis. Jeg ønsker ikke reklame på bloggen min, og dette med blogging skal være en hobby og bare det! Jeg har derfor ingen økonomiske egeninteresser i å mene verken det ene eller det andre om noen bøker overhode, og dette er viktig for meg!

I alle fall - i går reiste jeg ned til Sarpsborg for å holde foredrag om blogging. Mantraet mitt var at man ikke trenger å være noe teknisk geni for å komme i gang. I tillegg til å redegjøre for en del tekniske muligheter ved den bloggplattformen jeg har valgt selv (Blogspot), påpekte jeg en del viktige ting ved blogging, og ikke minst noen fallgruber. Bl.a. har jeg selv opplevd at noen har forsøkt å misbruke min blogg til å henge ut et annet menneske, og dette ble en viktig påminnelse om at alt som legges ut på nettet ikke nødvendigvis blir borte selv om du sletter dette selv. Det er ikke for ingenting at slett-meg-tjenester er blitt en stor industri. Man bør derfor tenke seg godt om før man lar det være fritt frem for hvem som helst til å legge ut kommentarer i ens blogg. Selv har jeg valgt et alternativ hvor alle som ønsker å legge inn kommentarer på mine innlegg først må taste en slags kode (det sparer meg for spam), og dernest er det jeg som har kontrollen på hva som blir publisert (det sparer meg for potensielle ubehageligheter, som alltid har en tendens til å komme fra anonyme). Det gir meg et stort ansvar, som bør forvaltes med ditto ansvarsfølelse.
 
Selv om det ikke kom så mange for å høre på mitt foredrag, angrer jeg på ingen måte på at jeg dro til Sarpsborg! Jeg traff engasjerte arrangører, jeg ble en erfaring rikere og jeg fikk sett Sarpsborg! Dessuten ble jeg eier av et prakteksemplar av en bok - "Eventyrlige Østfold" - hvor Torill Stokkan har vært redaktør.

Torget i Sarpsborg

Sarpsborg kirke

(Kvaliteten på bildene bærer dessverre preg av å være tatt med min Iphone og ikke mitt utmerkede speilreflekskamera.)

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 

Bybanen med Florida i bakgrunnen

Nygårsbrua

Grieghallen

Lille Lungegårdsvann

Sentrum av Bergen

Parken ved Lille Lungegårdsvann

Ole Bulls Plass

Bryggen

På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling

Audun Hetland gallerier

Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena

Lekker grafitti

På Høyden

Nygårdsparken

Parken ved Zoologisk museum

Zoologisk museum

Sydneshaugen

Johanneskirken

Sånn som dette er det bare i Bergen!

Koselige smug nedenfor Dragefjellet

Dragefjellet, juridisk fakultet

Et regntungt Bergen

Denne dagen lå tåka tett over åskammene

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.

Visdomsord fra Kina

Bokas tittel: Tao Te Ching
Utgitt første gang i Norge: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Lohne
Gjendikter: Åse-Marie Nesse
Antall sider: 208

For en tid tilbake fikk jeg sterkt anbefalt boka "Tao Te Ching".  Foranledningen var at jeg hadde begynt med Qi Gong ... 

Foreløpig har jeg ikke hatt all verdens tid til å sette meg inn i boka, men kan nevne at den regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur, og taoismens store klassikere. Boka inneholder - for å sitere Bokklubben - "en frodig samling av gamle ordtak og visdomsperler med kommentarer.

Med en noe spesiell bakgrunn ønsker jeg å sitere kapittel 60 i dette prakteksemplaret av en bok, som jeg har en sterk mistanke om kommer til å få stor betydning for meg i fremtiden. 

Å styre et stort rike   

er som å koke en liten fisk: 

det er best å gå varsomt frem. 

Om den vise tar Tao til hjelp 

vil det onde tape sin kraft; 

og han kan ikke skade andre. 

Bare den som har te 

finner indre ro.

"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevokterne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung alder.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...

Fangene på Sarahs Island

Fanger på flukt

Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse

Er han nestemann?