"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"The Clearing" (Regissør: Pieter Jan Brugge)

Vellykkethetens skremmebilde


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Robert Redford, Helen Mirren, Willem Dafoe, Matt Craven
Spilletid: 90 min.

Ekteparet Wayne og Eileen Hayes (spilt av Robert Redford og Helen Mirren) har alt de kan ønske seg; et nydelig hjem, vellykkede og for lengst voksne barn og hverandre! Mens Wayne er en dyktig forretningsmann, er Eileen hjemme. Hun tilbringer formiddagene ved bassenget og arrangerer dessuten selskapeligheter - i tillegg til alle de andre daglige gjøremålene som må til for å drive en husholdning.

En formiddag da Wayne skal av gårde på kontoret, brytes idyllen. Han blir kidnappet, og dette blir starten på et mareritt. Vi følger Wayne og hans kidnapper (i Willem Dafoes skikkelse) på flukt gjennom en skog, mens Eileen, som sørger for å få barna hjem, briefes av politiet for å lete etter eventuelle hemmeligheter i Waynes liv som kan knytte ham til kidnapperen. I stedet dukker det opp mange ting Eileen helst hadde sett at hun slapp å vite. Så spørs det om hun får mannen sin hjem i live etter å ha fremskaffet løsepengene som kidnapperen har forlangt ...

Denne filmen er både velspilt, spennende og tankevekkende. Med Robert Redford og Helen Mirren i hovedrollene sier det seg selv at dette er en kvalitetsfilm og ikke blant dem det går tretten på dusinet av innenfor action-/thriller-genren. Jeg har sett Willem Dafoe i mange ulike roller opp gjennom årene, senest i Lars von Triers "Anti Christ", og nok en gang overbeviser han sterkt!

Terningkast fem!

Robert Redford og Helen Mirren som ekteparet Wayne og Eileen

Robert Redford og Willem Dafoe som hhv. Wayne og kidnapperen

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 

Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 

største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 

heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 

gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 

var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 

eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 

nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 

å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

"Elizabeth I" (Regissør: Tom Hooper)

En dronning for sin tid

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helen Mirren, Jeremy Irons, Hugh Dancy
Spilletid: 3 t. 33 min.

Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i denne filmen får vi innblikk i hennes om lag 20 siste leveår. Som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn var hun den siste tronarvingen i Tudor-huset. Selv giftet hun seg aldri og hun fikk dermed heller ingen arvinger. Hun regjerte i 45 år, og var noe så sjeldent som elsket av sitt folk. Dette er ikke den eneste filmen som er laget om hennes liv. I "Elizabeth: the golden age" er det lagt mer vekt på hennes yngre år, Maria Stewarts kuppforsøk og henrettelsen av henne samt Spanias mislykkede forsøk på å erobre England og de fredfulle årene som fulgte etter dette ("the golden age").

Dronning Elizabeth I oppnådde etter hvert stor respekt som Englands dronning, til tross for at hun var kvinne i et svært, svært mannsdominert samfunn. Hun omga seg med et råd, som hun var helt avhengig av før viktige beslutninger skulle tas. Dermed var det slutt på at England ble styrt etter innfallsmetoden, slik tilfellet mer eller mindre var under Henrik VIII. Dette forhindret likevel ikke at det fortsatt pågikk intrigeringer ved hoffet og også blant medlemmene av hennes råd. Det var imidlertid ikke så enkelt som tidligere å få monarken med på notene. Der tidligere monarker gjerne lot seg manipulere, lette hun etter informantenes motiver. Langt på vei var hun en meget klok kvinne, hadde det ikke vært for at kjærligheten etter hvert gjorde henne temmelig blind ...

I første rekke skildres dronningens forhold til jarlen av Leicester i Jeremy Irons skikkelse. Jarlen satt i dronningens råd, og hennes kjærlighet til ham varte gjennom flere tiår. Hun var imidlertid meget klar på at de aldri kunne gifte seg i og med at han ikke var av kongelig byrd. At han bak hennes rygg giftet seg med en annen kvinne for å sikre seg selv en arving, klarte hun imidlertid ikke å tilgi, og dette førte derfor til at hun støtte ham fra seg i en del år. Senere innledet hun for øvrig et forhold til jarlens stesønn, dvs. jarlen av Essex. I motsetning til sin stefar var han i større grad ute etter kortvarige gevinster, og han gikk bokstavelig talt over lik for å få sine ønsker tilfredsstilt. For øvrig kan man jo lure på hvilket forhold dronningen egentlig hadde til sine menn. Var dette på et platonisk nivå eller omfattet det noe mer? Det gir verken historien eller filmen noe svar på ... At dronningen brukte sin kvinnelighet for å oppnå det hun ville, er det derimot liten tvil om!

Men om England ble styrt med mer kløkt og visdom under Elizabeth Is regjeringstid, var ikke tortur- og henrettelsesmetodene noe mer humane av den grunn. Snarere tvert i mot, vil jeg heller si, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer. Folk ble torturert og dømt til døden uten skikkelig rettergang. Dog ikke med lett hjerte for dronningen ... I spørsmålet om hva som skulle skje med Maria Stewart etter hennes kuppforsøk, vaklet dronningen helt til det siste. For omverdenen, som stort sett besto av katolske land, forble hun for øvrig kjetterdronningen gjennom hele sitt liv.

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Dronning Elizabeth I spilles av Helen Mirren, og det er ikke første gang hun spiller dronning. Dette gjør hun både med stil og verdighet. Samspillet mellom henne og Jeremy Irons som jarlen av Leicester er så overbevisende at det formelig gnistrer mellom dem. For denne prestasjonen mottok de begge både en Emmy og en Golden Globe. Fra før av er de dessuten Oscar-belønnede for andre roller de har spilt. Med dette stjernelaget er det jo nødt til å bli bra!

Kulissene i filmen er fantastiske! Jeg følte meg fullstendig hensatt til middelalderen mens jeg så på, og det at filmen varte i hele 3 1/2 time gjorde ingenting! Normalt synes jeg det er i meste laget, men ikke denne gangen. Jeg fikk lyst til å støvsuge DVD-markedet for alt som finnes av filmer om det engelske kongehuset! Tips mottas derfor med takk!

Det blir terningkast seks denne gangen.

"The Tudors - fjerde og siste sesong" - TV-serie

Storslagen serie!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tudors - the final season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Jonatahn Rhys Meyers (Kong Henrik VIII), Henry Cavill (Charles Brandon), Anthony Brophy (Ambassadør Biskop Chapuys), Sara Bolger (Mary Tudor), Max Brown (Edward Seymour), Rod Hallett (Richard Rich), Simon Ward (Biskop Gardiner), Joanne King (Lady Rochford), Maude Hirst (Kat Ashley), Laoise Murray (Lady Elizabeth), Torrance Cooms (Culpepper), Joely Richardson (Catherine Parr), Emma Hamilton (Anne Stanhope), David O´Hara (Henry Howard, Jarlen av Surrey)
Spilletid: ca. 8 t 30 min.

Etter i overkant av 30 timer med Tudor fordelt på fire sesonger, må jeg rett og slett si at dette er intet mindre enn storslagent! For noen kostymer, for noen miljøskildringer, for noen skuespillertalenter, for et drama! I løpet av serien har vi fulgt Kong Henrik VIII og hans etter hvert seks koner. Og jeg som på forhånd trodde at han halshugde dem alle som en, lærte noe vesentlig nytt om denne epoken i Englands historie: det var faktisk "bare" to av dem som led denne grusomme skjebnen. De andre ble forstøtt (som regel i form av at ekteskapet med kongen ble annullert). Riktignok var kong Henrik VIII både brutal og grusom, men han var også et menneske som egentlig ønsket det gode og som ble manipulert trill rundt av sitt hoff. Han var ikke særlig flink til å gjennomskue de som ikke ville annet enn å mele sin egen kake, og dette fikk fatale følger for mange av hans trofaste og lojale medarbeidere, som havnet i bødlenes grep på Tower, uskyldig dømt og med hodet skilt fra kroppen til evig tid.

I sesong fire har kongen kvittet seg med sin fjerde kone, Anna av Kleve. Han klarte slett ikke å begjære henne. I virkeligheten så hun visst ikke ut, mens hun i denne filmen var helt nydelig. Det var derfor litt vanskelig å skjønne hvorfor hun skulle være så lite tiltalende for kongen. Men hun ble uansett ikke halshugget - bare forvist til et av kongens mange slott etter annullasjon av ekteskapet, som jo aldri ble fullbyrdet. Deretter gifter han seg med den mest katastrofale av alle sine koner, hvis man ser bort fra Anne Boleyn og hennes intrigemakeri. For den unge barnebruden Katarina Howard, kusine av Anne Boleyn, var i bunn og grunn kun et nytelsessykt fjolls, uten tanke for annet enn fornøyelser og ikke en gang ferdig med fnisealderen, slik hun her fremstilles. Kongen var likevel svært betatt av henne, men det var han også den eneste som var. Ingen andre klarte å respektere denne dronningen som på ingen måte oppførte seg verdig, og det ble jobbet frenetisk med å legge ut feller for henne slik at hun kunne bli ryddet av veien.

Det skulle vise seg å være svært enkelt å legge ut feller for dronning Katarina, for hun gikk i dem - alle som en. Kongen ble etter hvert svært syk, og hun ble derfor overlatt mye til seg selv og uten å få noen forklaring på hvorfor hun ikke fikk se kongen. Sjelelig styrke var ikke akkurat ett av hennes fortrinn, og hun falt derfor fort for fristelser. Hun og en av kongens menn, hoffmannen Thomas Culpeper, innledet et heftig forhold. Og snart innhentet hennes fortid henne for alvor. Hun var nemlig ikke så uskyldsren likevel da hun giftet seg med kongen ... Etter et svært, svært kort ekteskap, endte det med at hun ble henrettet. Dette skulle bli kongens nest siste ekteskap. Senere giftet han seg med enken Katarina Parr. Hun var atskillig mer liberal i religiøse spørsmål enn kongen, og dette holdt på å koste henne livet. Krefter rundt kongen ville mer enn gjerne anklage henne for kjetteri, men nå var kongen faktisk lei av at det aldri ble ro rundt hans dronninger. Han sparte derfor livet hennes. Etter hvert som kong Henrik VIIIs helse ble verre og verre, ble han mer og mer humørsyk og tyrannisk ...

Parallelt med intrigene på hoffet, særlig dem rundt Henrik VIIIs omstridte dronninger, får vi innblikk i viktige krigshandlinger i forhold til Skottland og senere også til Boulogne i Frankrike. Henrettelsesmetodene, for ikke å snakke om torturmetodene, var på denne tiden så gruoppvekkende og groteske at det ikke finnes ord. Ble man først et offer for intrigene ved hoffet, var man forhåndsdømt. Det var ingen vei utenom The Tower - først en runde med tortur og deretter enten galgen eller halshugging. En grufull tid i Englands historie!

Alt i alt synes jeg det har vært veldig lærerikt å se denne serien, som - slik jeg nevnte innledningsvis - er storslagen! Terningkast fem!

For spesielt interesserte nevner jeg at kong Henrik VIII døde i 1547. Han ble etterfulgt av av sønnen Edvard VI, da ni år gammel, og han regjerte i seks år før han døde. Dvs. det var hans onkel Edward Seymour, som fungerte som Lord Protector i denne perioden. Deretter ble han etterfulgt av Mary (kalt Bloody Mary fordi hennes religiøse politikk var så grusom, med ensretting mot katolisisme). Mary regjerte fra 1553 til 1558. Da overtok Elizabeth I. Hun snudde opp ned på Marys religionspolitikk, men nå i retning av protestantisme. Elizabeth Is regjeringstid, også kalt "the golden age" varte frem til hennes død i 1603. Da ingen av Henrik VIIIs barn fikk arvinger, ble Elizabeths Is død ensbetydende med Tudor-husets fall. Tudorene ble etterfulgt av Stuartene.

Godt nytt år!

Foto: Anne Christine Bratt

Jeg har tidligere gjort et forsøk på å oppsummere dette leseåret, og lar det stort sett bli med dette. Dvs. jeg tar med en "liten" ting: den beste boka jeg har lest i år er utvilsomt Carl Frode Tillers "Innsirkling 2". Gå ikke glipp av Norges håp i konkurransen om den gjeve Nordisk råds litteraturpris! Denne boka er det vel verdt å få med seg!

Det har for øvrig vært veldig morsomt å følge med på hvilke av mine innlegg som har fått flest treff og forhåpentligvis også blitt mest lest (og det er ikke nødvendigvis to sider av samme sak), takket være googles nye statistikk-verktøy for blogspot. At "1001 bøker du må lese før du dør" samt en konkurranse jeg kjørte tidligere i år skulle toppe listen, hadde jeg kanskje ikke regnet med. Ellers har mitt innlegg om Nobelprisvinnerne i Litteratur også fått mange treff.

Jeg har jobbet mye med å optimalisere søkefunksjonene på min blogg ved hjelp av stikkord-skyer eller "clouds" som det heter i IT-verdenen. Dersom noen likevel skulle synes at disse ikke er optimale, er jeg åpen for innspill! Det er nå mulig for alle - også dem uten google-profil eller lignende - å legge inn kommentarer på mine innlegg.

Idet dette året toner ut, har jeg på min blogg nå over 400 bokomtaler og nesten 250 filmomtaler. Jeg håper jeg runder 500 bokomtaler og 400 filmomtaler i løpet av 2011!

Jeg ønsker alle venner, familie, bekjente, kollegaer, bokbloggere, lesesirkelvenner, lesere av bloggen min - kort sagt alle! - et riktig godt nytt år!