"Jeg, Daniel Blake" (Regissør: Ken Loach)

Gullpalmevinner fra 2016

Det er alltid interessant å følge med på filmene som stikker av med de gjeveste prisene på diverse filmfestivaler rundt om i verden. Etter hvert får man også et visst inntrykk av hvilke filmer som har størst muligheter rundt forbi. Som at vinneren av Gullpalmen på Cannes Filmfestival som regel har et eksistensielt tilsnitt ... I 2015 vant knallsterke "Dheepan" (med flyktningeproblematikk) og i 2012 vant "Amour" (med demensproblematikk). Tidligere har også "Dancer in the Dark" (2000 - dysfunksjonelt forhold), "The Piano" (1993 - livet i den nye verden) og "The Pianist" (2002 - Holocaust) vunnet Gullpalmen - bare for å nevne noen av filmene som i sin tid gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Felles for samtlige filmer er at de kan ses om og om igjen, og tilføre noe nytt hver gang.

"Jeg, Daniel Blake" vant Gullpalmen i 2016. Også her er temaet eksistensielt, for det handler om den lille mann og kvinnes kamp mot systemet. Nærmere bestemt trygdesystemet i England.

Daniel Blake er snekker og har klart seg selv i hele sitt liv. En dag blir han svimmel og faller ned fra taket på huset han er med på å bygge. Det viser seg at han fikk et hjerteinfarkt. Legen hans sykmelder ham. Dermed trenger Daniel hjelp fra staten for første gang i sitt liv.

Daniel har aldri vært spesielt flink til å skrive, og data har han aldri behøvd å forholde seg til. Møtet med trygdekontoret, der det forventes at han er i stand til å uttrykke seg skriftlig digitalt på nettet, blir derfor et sjokk. I scene etter scene blir vi vitne til et trygdevesen så inkompetent i møte med menneskene de skal hjelpe at jeg ikke helt vet hva jeg ble mest opprørt av. Noe i meg reagerte på hvor idiotisk trygdevesenet ble fremstilt, og jeg tenkte at så ille kan det da ikke være? Legens skjønn blir overprøvd av en "helsearbeider" uten spesifikk medisinsk bakgrunn. Daniel blir både oppgitt og provosert over at han må svare på de mest intimiterende spørsmål - som hvordan avføringen hans er - når alt han trenger å bli hørt på er at han har hjerteproblemer. Det går som det "må" gå. Han får avslag på sin søknad om syketrygd, og tvinges dermed til å bli aktivt jobbsøkende for å få arbeidsledighetstrygd - mot sin leges innstendige råd.

Blake ønsker å klage på avslaget, og i stedet for å bli veiledet i hvordan han skal gå frem, blir han møtt med motstand. Hvis han klager vil han miste arbeidsledighetstrygden - og ingen vet hvor lang tid klagebehandlingen av sykepengevedtaket vil ta. I mellomtiden risikerer han å bli stående uten noe som helst av inntekter. Vil han det? spør en trygdekonsulent, som i tillegg hvisker fortrolig at hun har vært vitne til at folk har havnet på gata på grunn av mindre ...

Daniel er frustrert over at han ikke klarer å innfri de krav som stilles til utfylling av søknadsskjemaer på nettet. Han plundrer og plages og får det ikke til. I mellomtiden går tiden, og ingen penger kommer inn på kontoen. En dag forbarmer en av de ansatte på trygdekontoret seg over ham, og prøver å hjelpe - bare for å bli innkalt på teppet av sjefen. Dette skal søkerne nemlig klare selv, og hvordan vil det ikke bli dersom de skal hjelpe alle med slike ting? Tilbake sitter Daniel atter med uforrettet sak ..

Så blir Daniel en dag vitne til en ung mor som kommer for sent til et avtalt møte på trygdekontoret. Hun forklarer hvorfor hun kommer for sent. Hun er ikke kjent i området og gikk av bussen på feil sted ... Men det nytter ikke. Hun får ikke penger og straffes med "sanksjoner" ... Daniel blir forbannet, og det ender med at de begge blir kastet ut av sikkerhetsvaktene.

Det knyttes bånd mellom den eldre Daniel og unge Katie. Hun har to barn med to forskjellige menn, og har bodd de to siste årene på hospits i London. Nå har staten omsider skaffet henne og barna en leilighet, med den følge at de måtte flytte til Manchester, en by det er billigere å bo i enn London. Hun kjenner ingen i byen, for hele hennes nettverk befinner seg i London. Daniel hjelper henne med stort og smått, og reparerer alt som er i stykker i den kommunale leiligheten - og det er ikke lite. Hun vet ikke hva godt hun kan gjøre til gjengjeld, men hun har ikke penger. Mens hun sørger for at ungene og Daniel får spise, sulter hun seg selv. Til slutt er hun så desperat av sult at hun blamerer seg ut på den frivillige hjelpesentralen, som hjelper vanskeligstilte med mat og nødvendighetsartikler som er donert bort. Noe som igjen fører til at barna hennes blir mobbet på skolen ...

Hele historien om Daniel og Katie er så hjerteskjærende at jeg nesten har problemer med å fatte at den kan ha rot i virkeligheten. Jeg har selvsagt stor forståelse for at systemet kan oppleves svært vanskelig, men at hjelpeapparatet er så til de grader inkompetent som det fremstilles i denne filmen, har jeg vanskelig for helt å akseptere. Det som imidlertid er svært interessant er hva som skjer med verdigheten til mennesker som lever under sterkt press, og hva de kan få seg til å gjøre til slutt. Vi blir vitne til to mennesker som nesten går fullstendig til grunne - kanskje mest av alt av stolthet? - Daniel som selger alt han eier og har, og Katie som selger det eneste hun har, nemlig kroppen sin ...

På slutten av filmen er det håp om en lykkelig slutt, men også her snyter skjebnen de impliserte i siste liten for den bit av lykke som kunne ha blitt dem til del ... Det er liksom ikke meningen at det skal gå bra.

Regissøren Ken Loach (f. 1936) har et lass av film- og TV-produksjoner bak seg, uten at jeg har hørt om noen av filmene hans. Det sier nok mer om meg enn om hans filmer, for han har vunnet Gullpalmen tidligere også (i 2006 for filmen "The Wind that Shakes the Barley"). I følge Wikipedia er han kjent for sine samfunnskritiske filmer og for sine sosialistiske ideer. Han er opptatt av fattigdom, hjemløshet og borgerrettigheter.

Dave Johns er først og fremst stand up komiker, men han har også spilt i en håndfull filmer og i en rekke TV-serier. I rolletolkningen som Daniel Blake kan man merke humoren hans, for egentlig tror han ikke selv det han opplever. Kan systemet virkelig være så stupid? Antakelig er det også humoren som redder Daniel fra å gå til grunne på et mye tidligere tidspunkt. Jeg trodde på rollefiguren, fordi han spilte veldig overbevisende. Det gjorde også Hayley Squires i rollen som alenemoren Katie. Hun har jobbet både innenfor film, TV og teater.

"I, Daniel Blake" er en velspilt og interessant film, som jeg uten videre anbefaler. Jeg tror riktignok at noe av problematikken i filmen er veldig satt på spissen. Samtidig vil jeg hevde at alle som jobber med mennesker i vanskelige livssituasjoner har godt av å se en film som dette, fordi den er tankevekkende. Daniels møte med klageinstansen ga håp om at rettssikkerheten ble ivaretatt til slutt, men hjelpen kom dessverre for sent ...

Filmen har gått på norske kinoer, og DVD`en hadde nylig release i Norge.

Innspilt: 2016
Originaltittel: I, Daniel Blake
Nasjonalitet: England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Dave Johns (Daniel Blake), Hayley Squires (Katie Morgen) m.fl.
Spilletid: 100 min.

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)

Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.

Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.

Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980

Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.