"Victoria" (Regissør: Torun Lian)

Hamsuns
"Victoria" på film!

Blant alle Hamsuns romaner er "Victoria" den vakreste, synes jeg. Dette er en roman man kan lese om og om igjen, og min erfaring er at historien bare blir sterkere og sterkere for hver lesning. Det sies at romanen har klare selvbiografiske trekk. Som hovedpersonen i boka kom også Hamsun seg opp og frem ved hjelp av sine talenter som forfatter, og som hovedpersonen var også han ulykkelig forelsket i en kvinne over hans stand. Hun døde dessuten ung.

Da jeg fikk vite at Hamsuns berømte roman skulle filmatiseres, var jeg utrolig spent.  Dramaet er visstnok filmatisert flere ganger tidligere, uten at jeg har hørt om noen av dem. Selv har jeg med andre ord absolutt ingen preferanser å sammenligne med når det nå foreligger en filminnspilling av Hamsuns "Victoria". Mye av min spenning har vært knyttet til hvor tro regissøren og manusforfatteren ville være til Hamsuns originale roman og ditto tilhørende språkdrakt.

I går var jeg så heldig å være invitert på premieren av "Victoria" (sammen med Line fra Lines bibliotek og Elin fra Bokelskerinnen), og selv følte jeg stor lettelse ved at produsentene bak filmen faktisk hadde valgt å forholde seg meget lojalt til Hamsuns roman og den språkdrakt denne er skrevet i. Dermed følte jeg at tidsbildet ble korrekt, selv om dette selvsagt medførte at noen av dialogene kunne virke vel oppstyltede, spesielt i begynnelsen. Men det var jo slik man snakket i overklassen for over 100 år siden!

"Victoria" handler altså om møllersønnen Johannes som forelsker seg i slottsdatteren Victoria. Etter hvert skal de begge komme til å elske hverandre meget høyt. Ikke bare kommer deres svært så ulike klassetilhørighet i veien for dem, men det gjør også Victorias far. I filmen fremstilles han som en mann som lever over evne og som drikker altfor mye. Og da som nå gikk det riktig ille når tæring ikke ble satt etter næring. Forgjeldet og på randen av konkurs tvinger han Victoria til å gifte seg med løytnant Otto, på tross av at hun ikke elsker ham. Alt for å redde familien og dens ære, hva nå denne måtte bestå i ...

Victoria og Johannes´ veier krysses fra tid til annen, også etter at han har begynt å slå gjennom som poet og forfatter. Men uansett hvilken anseelse han mottar i utlandet for sitt forfatterskap - hjemme er og blir han uansett møllersønnen Johannes, som ikke er fin nok for de velsituerte som nærmest er for adelige å regne. Dette får konsekvenser både for ham og Victoria, som etter hvert kunne ha fått hverandre (fordi Otto dør pga. et vådeskudd, og Victoria blir enke), men nå står stoltheten i veien for dem. Den en gang så tillitsfulle og håpefulle Johannes ender i stedet opp med et forbitret hjerte, og når han endelig våkner, er det for sent ...

Kulissene i filmen er utpreget nasjonalromantiske, og det synes jeg for så vidt var helt greit, selv om dette tidvis ga et preg av at Johannes levde i større velstand enn slik Hamsun fremstiller det i sin roman. De første scenene i filmen, særlig der hvor den unge Victoria leker bekymringsløst rundt sammen med sine slektninger ute i slottshagen, virket dessuten noe stilistiske og kunstige til å begynne med. Etter hvert opphørte følelsen av noe kunstig seg for mitt vedkommende, og dramaet åpnet seg mer opp. Barna som spilte hhv. den unge Johannes og Victoria var for øvrig rett og slett vidunderlige! Den scenen hvor den unge Johannes bærer rundt på Victoria, er nesten magisk.

Tidligere i dag har jeg lest en del filmkritikker som går på at det ikke gnistret nok mellom Johannes og Victoria, og at det hele ble for tamt. Jeg kunne faktisk ikke vært mer uenig. Det  tok riktignok litt tid før det ble slik, men slik var det vel også i romanen? For fra å være en ungdomsforelskelse som nesten ikke fikk noen næring, gikk det hele over til å bli en dypfølt kjærlighet som ble næret av blikk, ord og en og annen stjålen berøring. For ikke å snakke om dikt og brev ... Denne nyansen synes jeg skuespillerne fikk godt frem.

Den eneste kunstneriske friheten regissøren og manusforfatteren Torun Lian har tatt seg, er at hun har skapt et miljø rundt Johannes og hans skrivekunst. Her dukker f.eks. Petter Scherven opp som en karikert figur av Henrik Lund, og som fikk meg til å le hver gang han dukket opp på lerretet. Og her dukket også en rekke andre likesinnede opp, som hadde ett og annet å komme med når den unge og lovende forfatteren trengte et publikum. Rolletolkningen til Fridtjov Såheim, Victorias far, som en skrattleende, litt ufin og fordrukken mann dras også noe langt. Og løytnant Otto, som spilles av Bill Skarsgård, og som var så "heldig" å få kvinnen som elsket en annen, fremstilles dessuten nokså endimmensjonal. Mens altså Johannes, møllersønnen, fremstår som ekte og naturalistisk - den som redder en ung jente fra druktningsdøden, som er den som ror fintfolket over fjorden og som er edel inntil det siste. Slik Hamsun også beskrev dette - kanskje som den ultimate hevn over overklassen?

Jeg opplevde at det gnistret mellom Victoria og Johannes, spilt av hhv. Iben Akerlie og Jakob Oftebro. Nærbildene av deres bevrende ansikter, der de sloss om å holde seg selv i skinnet og ikke gi seg fullstendig hen til sitt begjær - det gjorde inntrykk! Spesielt Jakob Oftebro gjorde en formidabel rolletolkning av møllersønnen, der han gikk fra å være ulykkelig forelsket i godseierdatteren til å bli såret, skuffet, sint og til slutt forbitret. Underveis var det bare å finne frem lommetørkleet - ikke bare for å tørke tårer, men også for å kvele tendenser til hulking. At enkelte kritikere mener at dette dramaet er for tamt kan jeg rett og slett ikke være enig i. Jeg må dessuten berømme filmprodusentene for valg av skuespillere - ikke bare i hovedrollene, men også i de mange birollene som er besatt av skuespillere som Eindride Eidsvold, Anneke Von Der Lippe, Ingar Helge Gimle, Hilde Louise Asbjørnsen, Nils Vogt, Petter Scherven ... bare for å nevne noen. Og filmmusikken - den er fantastisk!

Alt i alt har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fem, og så håper jeg at den blir en publikumssuksess av de helt store - på tross av enkelte sure kritikker i dagens aviser. Og jeg - jeg skal finne frem boka enda en gang og gi meg i kast med den! Mens jeg gleder meg til at filmen skal komme på DVD, slik at jeg får sett den på nytt ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Victoria
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Iben Akerlie (Victoria), Jakob Oftebro (Johannes), Bill S argård (Otto), Petronella Barker (Victorias mor), Fridjov Såheim (Victorias far), Eindride Eidsvold (mølleren - Johannes´ far), Anneke Von Der Lippe (Johannes´ mor), Ingar Helge Gimle (godseier) m.fl.
Spilletid: 106 min.

Boklansering av "Livet som leder" på Litteraturhuset 26. februar 2013

Det har blitt skrevet kilometervis med ledelseslitteratur i årenes løp, men svært lite er av empirisk karakter. Det er dessuten bemerkelsesverdig at det f.eks. i Norge kun har vært gjennomført tre lederundersøkelser i årenes løp - i 1999, 2002 og 2011 - alle i regi av AFF (Administrativt forskningsfond) og i samarbeid med BI, Universitetet i Bergen og Handelshøyskolen. Ingen har gjort dette tidligere. Undersøkelsen er for øvrig nokså unik også i verdenssammenheng.

Gjennomføring av lederundersøkelser som dette er en viktig del av AFFs virksomhet, og formålet med undersøkelsen er å kartlegge lederes hverdag, dvs. hvordan lederne selv opplever det å være leder. Når det innvendes som kritikk at noe av svakheten ved undersøkelsen er at den bygger på egenrapportering fra lederne selv, så beror altså dette på en misforståelse. For hvem andre enn lederne selv kan beskrive sin egen hverdag?

Administrerende direktør i AFF Mai Vik ønsket velkommen til lanseringen av "Livet som leder", en bok som sammenfatter noen av de funn som er gjort i forbindelse med lederundersøkelsen i 2011. Rune Rønning, William Brochs-Haukedal, Lars Glasø og Stig Berge Matthiesen har sittet i redaksjonen, og bidragsyterne er mange. Boka er delt inn i fire deler; om lederen (del 1), om lederens objektive og opplevde kontekst (del 2), om ulike plattformer for ledelse (del 3) og om utvikling av ledelse (del 4). 

AFFs mange konsulenter er fra før av vant til å komme tett på ledere og mener at de kan mye om ulike organisasjoner. Det man imidlertid alltid kan stille spørsmål ved er om disse lederne utgjør et representativt utvalg, slik at man kan trekke konklusjoner på bakgrunn av dette. I følge Mai Vik gir undersøkelsen sånn sett viktig innsikt, fordi man her vet at man har å gjøre med et representativt utvalg av respondenter (nesten 3000 totalt sett). Gjennom tolkning av resultatene kan man finne svar på f.eks. hva som er viktig for å bli bedre som leder. AFF håper at boka vil bli nyttig for mange. 

Rune Rønning var nestemann ut i programmet, og hans tema var myter og sannheter ved ledelse. Han opplyste innledningsvis at det har tatt to år å skrive "Livet som leder". Han stilte det retoriske spørsmålet om hva et dypdykk i undersøkelsen kan gi av svar utover det vi allerede vet om ledelse fra før av. 

Først må man ta utgangspunkt i hva vi forstår med begrepet "ledelse". Man sier f.eks. at "Kjos skapte Norwegian" og at "Cæsar erobret Roma", selv om man vet at lederne neppe har gjort alt arbeidet på egen hånd. Dermed fremstilles det å være leder som noe mytisk og heroisk - en virkelighet de færreste ledere kjenner seg igjen i. Tvert i mot opplever de fleste ledere at de fleste dager er svært hverdagslige og at det sjelden er tid og anledning til å tenke store tanker. 

Det spesielle med lederundersøkelsen fra 2011 er at 586 fra 1999-undersøkelsen fremdeles var med, mens 814 fra 2002 var med. Dermed har det vært mulig å følge ledere over lang tid - også over i deres senkarriere. Spørreskjemaene ble sendt ut til 4108 ledere i virksomheter med flere enn to ansatte, og de skulle ta stilling til 400 påstander fordelt på 73 hovedspørsmål. 2910 - dvs. 71 % - svarte, og i vitenskapelige undersøkelser som dette, må det karakteriseres som "excellent".

Undersøkelsen avdekker tre myter om ledelse. For det første jobber ikke ledere vanvittig mye. 10 % av alle toppledere oppgir riktignok å jobbe 55-65 t pr. uke, men gjennomsnittlig jobber de altså "kun" 48,7 t pr. uke (mot 44,4 t pr. uke for mellomledere). Toppleder sitter nesten dobbelt så mye i møter som andre ledere (19 t pr. uke). Kvinner jobber litt mindre enn menn.

Når det gjelder belastning og stress, viser undersøkelsen at norske ledere ikke er mer stresset enn andre. Imidlertid jobber de ofte under tidspress (70 % av tiden), og det er svært vanlig at ledere har relativt stor arbeidsbelastning (de jobber 30 % mer enn normaluken). Norske ledere oppgir heller ikke å være spesielt ensomme. Blant topplederne oppgir 13 % å være ensomme hele tiden, mens 72 % oppgir at de aldri er det. 

Det som kjennetegner spesielt norske ledere er at de er samarbeidsorienterte. Det er liten maktavstand mellom leder og andre i organisasjonen, og det er vanlig å snakke om "medarbeidere", ikke "underordnede". Å bli karakterisert som autoritær oppleves som belastende for de fleste ledere. Norske ledere er heller ikke spesielt preget av å være markante uten at dette fremstår som nødvendig. Arbeidsmiljø og trivsel kommer høyt opp blant de prioriterte verdiene. Sammenlignet med amerikanske ledere er norske ledere dessuten lite tranformatoriske. 

I undersøkelsen er deltakerne som tidligere nevnt blitt bedt om å ta stilling til ulike påstander. F.eks. tror bare litt under halvparten at en god leder kan lede alt, og bare en av fem mener at lederen er bedriftens viktigste ressurs. Litt over halvparten mener at det er viktig med videreutdanning innenfor eget fagfelt. Relasjons- og endringskompetanse mener 75 % er viktig. 

Norske ledere er klar over at de har med seg langt flere enn kun en kokk på laget, og dette må absolutt anses som et konkurransefortrinn. I kriser er det imidlertid annerledes, idet den lederstilen som da er viktig er en som tar beslutninger. Da er det ikke tid til å kjøre involverende prosesser. 

Hallstein Mørk fra Navigani AS har vært en ekstern ressursperson i forbindelse med arbeidet med boka. Han var invitert for å snakke om respons fra praksis. 

Mørk mener at boka gir et godt utgangspunkt for å forstå ledere og ledelse, men understreker at den ikke gir svar på alt. 

Det er skrevet 100 000 bøker om ledelse, og selv er han eier av anslagsvis 20 hyllemeter av dette. All litteraturen som finnes kan kjennetegnes ved at den stort sett handler om at det er mange veier til Rom, og at den handler om "personlighet" og "situasjon" eller kontekst. Det er spenningen mellom personlighet og kontekst som skaper de store utfordringene innenfor ledelse. Mørk viser til Edgar Schein, som i 1965 skrev en bok om organisasjonspsykologi. Lite har endret seg siden den gang, mener Mørk. Det har bare dukket opp en rekke nye og fine navn på de samme fenomenene. 

Det som utgjør det fundamentale utgangspunktet innenfor ledelse er lederens menneskesyn. Dersom man tar utgangspunkt i at folk ønsker å gjøre en god jobb bare vi legger forholdene til rette for dette, krever det en helt annen lederstil enn dersom vi mener at folk bare gjør som de skal dersom vi hele tiden henger over skuldrene deres og kontrollerer alt de gjør. 

Mørk drømmer om å finne opp en test som gir 90 % treffsikkerhet eller hit rate når man skal ansette gode ledere. I realiteten er det ikke mulig å få en høyere hit rate enn anslagsvis 50-60 %. Resten beror på hvor gode vi er på å gjenkjenne suksesskriterier hos andre mennesker. 

Undersøkelser viser at demografi - kjønn, sosial bakgrunn, yrke, om man er innadvendt eller utadvendt  - har lite å si når man skal finne forhold som gir gode ledere. Vi vet at det er flere kvinner blant ledere etter 2002, og vi vet at det er flere mellomledere i dag enn tidligere (og mer byråkrati?). Det siste handler nok mer om at mange såkalte ledere egentlig er mer operative enn genuint ledere. Ledere gjør for øvrig lurt i å inkludere både formelle og uformelle ledere i sin ledelsesstrategi, men dette er forhold som er lite belyst i litteraturen (f.eks. blogging og communities). 

I forhold til personlighet og ledelse understreker Mørk at vi må sørge for å få til en helhet. En leder som prøver å være noe annet enn han/hun er, faller fort gjennom. 

I forhold til lederen og konteksten, stiller Mørk spørsmål ved om man bruker muligheten for utvikling av enkeltmedarbeidere når denne dukker opp, eller bare gir oppgaven til den vi tror vil utføre den eller "gjøre jobben". Leter vi tilstrekkelig etter en som kan løfte denne enda et hakk opp? 

Mange virksomheter bruker omorganisering som om man har altfor stor tro på at struktur endrer ting. I stedet fører det til stress og ineffektivitet. Handlingsrom er viktig, men dette kan - når det blir for mye av den - komme i veien for det som skaper resultater. Han mener også at ledere som føler seg "alene på toppen", utøver dårlig ledelse. Ledelseskultur er også viktig. Å tro at man er smartest fordi man sitter på toppen, er patetisk.  Det er viktig med mangfold i ledelsen, og dersom man virkelig ønsker å ha både menn og kvinner i ledergruppen, er det viktig å være klar over hvor ulike menn og kvinner er f.eks. i en intervjusituasjon. Menn er ofte mer aggressive og har stor tro på egne ferdigheter, mens kvinner "tror", "håper" og "ønsker" - for å sette det hele litt på spissen. Lønn i seg selv motiverer ikke. Det som derimot motiverer er at lønnen oppleves rettferdig. Det er lite som skal til for å drepe motivasjon, mens det tar lang tid å bygge opp motivasjon. At lederen er god på emosjonell selvregulering (EQ) er dessuten viktig. 

Norsk næringsliv er i følge Mørk lite internasjonal/global. Dette skyldes bl.a. at norskkunnskaper brukes som et viktig utvalgskriterium og at utenlandsk arbeidskraft opplever at de ikke har en sjanse til å avansere oppover i systemet fordi de møter et "glasstak". 

Hva motiverer så ledere? Her må man skille mellom ytre og indre motivasjon. Ytre motivasjon i form av fete bonusavtaler kan faktisk stå i veien for å skape indre motivasjon. I stedet for fokus på bonus og incentiver bør norske ledere i stedet finne ut hvor medarbeideren har sin pasjon, og så plassere ham/henne der. Uansett hva man opererer med av incentiver, må disse oppleves rettferdige. Å basere en bonusavtale på målbare kriterier kan for øvrig føre helt galt av sted. Tvert i mot anbefaler Mørk at det bygges inn et visst skjønn i kriteriene. Man må dessuten ikke glemme at ambisiøse medarbeidere setter tøffere mål for seg selv enn mindre ambisiøse medarbeidere. 

Når det gjelder utvikling av ledere viser undersøkelser at 70 % av læringen kommer fra erfaring, 20 % fra mentoring eller coaching og 10 % fra kurs. Selvrefleksjon er et undervurdert utviklingsverktøy. Hva bør jeg f.eks. bruke mer/mindre tid på, hva er jeg god/mindre god på? Reflektere rundt sin egen situasjon og sette opp handlingsplaner for egenutvikling er et bra sted å starte. 

F.v. Stig Berge Mattiesen, Lars Glasø, William Brochs-Haukedal og Rune Rønning

Etter at Hallstein Mørk var ferdig med sitt innlegg, satte redaksjonen seg foran forsamlingen i et panel, og det ble åpnet opp for spørsmål.

Det første spørsmålet som kom fra salen var hva som hadde vært redaksjonens største overraskelse. William Brochs-Haukedal svarte at det som overrasket ham mest var hvor lite incentiver hadde å si for arbeidsinnsatsen. Lars Glasø svarte at han ble overrasket over at lederens personlighet har så mye å si for effekten av ledelse. Han viste til "the big five" som avgjørende for hvor effektiv en leder er i forhold til å nå resultater. 

Den norske samarbeidskulturen krever mer arbeid enn en mer autoritær lederstil. Det er ingen holdepunkter for at norske ledere er tafatte, jf. resultatene fra 22. juli-kommisjonen. En samarbeidende lederstil viser imidlertid sine svakheter i forbindelse med krisesituasjoner. 

Boka sier noe om hvordan norske ledere opplever sin hverdag, ikke noe om hvordan man kan bli en bedre leder. Derfor må dette med at undersøkelsen er basert på selvrapportering heller anses som en styrke enn en svakhet. 

Hvordan kan AFF bruke resultatene fra undersøkelsen for å utvikle ledere? Ledelse handler mye om holdninger - altså om at noen har lyst til og føler behov for å drive med ledelse eller å drive med verdiskapning på en bestemt måte. Kvinner drives av andre ting enn menn, og det er forskjell på unge og eldre ledere. F.eks. har unge (og uerfarne) ledere større problemer med sinte underordnede enn eldre ledere, og de føler seg ofte mer ensomme i lederrollen. Panelet er helt sikker på at det foreliggende materialet ikke er utdebattert, men kommer til å bli brukt i flere undersøkelser. Så mange som 75 % av lederne har f.eks. svart ja på at AFF kan involvere deres medarbeidere i videre undersøkelser. Mye av stoffet vil det nok dessuten bli skrevet kronikker og artikler om. 

Om med dette var en interessant ettermiddag på Litteraturhuset over. Med meg fra arrangementet hadde jeg selvsagt med meg boka "Livet som leder", og om jeg ikke leser den fra perm til perm i nærmeste fremtid, så er jeg temmelig sikker på at den aldri kommer til å være langt unna i de nærmeste årene. 

"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone

Linn Strømsborg: "Furuset"

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset. 

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ... 

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?" 

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet! 

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Utgitt: 2013
Forlag: Flamme Forlag 
Antall sider: 219

Linn Strømsborg

Relevante artikler, omtaler o.a.:

- NRKs Leif Ekle: Identitet, venner og Furuset - 09.01.2013

- NRK - Man er redd for å skuffe (om den vanskelige andre boka) - 21.01.2013

- Flamme Forlag - artikler om og med Linn Strømsborg

- Aftenbladets Sigmund Jensen: Hjem til mor - 18.02.2013 

- Dagsavisen - Hjem til Furuset - 09.01.2013

- Radio Nova - Mellom strekhjerte og fiksjon - 11.12.2012

- Knirk - 12.04.2013

- Bok-Karete - 13.04.2013

- Sukkerrør - 08.05.2013

Mine Mammutsalg-skatter 2013

Tidligere har jeg skrevet en artikkel der jeg anbefalte et sted mellom 10 og 20 bøker på Mammutsalget - dvs. bøker jeg selv for lengst har både lest og omtalt på bloggen min. I herværende artikkel skal jeg derimot skrive om bøkene jeg selv har valgt å kjøpe på årets Mammut-salg. 

Siden jeg jevnt over har en ganske glupsk appetitt på alt nytt som hele tiden kommer på litteraturfronten, kommer jeg ofte i den situasjonen at alle bøkene som ellers kunne ha fristet, for lengst er både kjøpt og konsumert. 

Like fullt: noen skatter fant jeg frem til - noe på egen hånd og noe ved hjelp av folk jeg handlet sammen med - f.eks. Bokelskerinnen - samt min lokale bokhandlerske Linn Strømsborg fra Ark, som for tiden er ute med sin andre bok ("Furuset" - som jeg tilfeldigvis holder på med akkurat nå). 

Og er det noen som er glad for at årets Mammut-fangst ikke inneholder flere enn 10 bøker, så er det mannen min. Det er nemlig ikke plass til flere bokhyller i huset, så her er det bare å innrette seg etter forholdene. Godt at husets 20 åring, som snart er på flyttefot, gladelig arver bøker som undertegnede ikke føler en ubendig trang til å eie for resten av livet! Det ligger jo i en bokelskers natur at man må sørge for at bøker man kvitter seg med, får et nytt og godt hjem et annet sted! For kaste bøker? Måtte gud forby! 

En av bøkene jeg faktisk har gledet meg aller mest til, er "Roma - verdensteater og kulturreservat" av Trond Berg Eriksen. Her med lekre fotografier og dypsindige tekster fra en idéhistoriker jeg har stor respekt for! Tidligere kostet denne boka 450 kroner, mens jeg på Mammut fikk den for "kun" 250 ... Et aldri så lite varp med andre ord!

"Våre vakraste dikt - kjenn ditt hjarta falle" fra Samlaget var ikke en Mammutsalg-bok, men det var Mammutsalget som gjorde at jeg snublet over den. Jeg er svak for dikt som får meg til å tenke, le, har elegant rytme og rim, setter fingeren på noe eksistensielt, får frem min beundring for enkeltheten eller det store i det enkle. Det første diktet jeg slo opp på var dette, og det fikk meg til å bestemme meg for at denne boka måtte jeg rett og slett ha! 

Herta Müller mottok som kjent Nobelprisen i 2009. Fra før av hadde jeg et nokså ambivalent forhold til henne, selv om jeg den gangen kun hadde lest en eneste bok av henne - "Mennesket er en stor fasan i verden". Men det var helt til jeg leste "Pustegynge", en bok som faktisk tok fra meg pusten fullstendig. Og godt var det at jeg fikk gjenopprettet mitt forhold  til en forfatter som absolutt fortjente det!

Når denne forfatteren utgir en bok med tittelen "I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv" - ja, da er det bare en ting å si: den må jeg lese! Tittelen er rett og slett bare helt fantastisk!

Jeg har lenge ønsket meg Roger Moorhouse´bok "Berlin i krig - liv og død i Hitlers hovedstad", og endelig er den min! 

Etter å ha lest Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" - er Moorhouse´bok med på å komplettere mitt bilde av hva som egentlig skjedde den gangen. 

Jeg elsker å lese om forfattere og for så vidt også kulturpersonligheter, og Erling Lægreid har jo en skarp og vittig penn. I denne boka presenterer han nærgående miniportretter av vel 60 personer i norsk kultur- og samfunnsliv, kan jeg lese på smussomslaget. "Alle er døde, men i sin uvørent egosentriske og særeigne stil evnar Lægreid å vise kor levande dei var."

Dette blir morsomt!

Forlaget Press har utgitt boka med tittelen "Taler som forandret Norge", og den inneholder intet mindre enn 62 historiske taler. En titt i innholdsfortegnelsen viser at her er kong Christian Fredriks trontale fra 1814 med, Marcus Thranes tale på Arbeiderlandsmøtet på Bygdøy i 1850, Vidkun Quislings tale den 9. april 1940, Gina Krogs tale om stemmerett for kvinder i 1885, kong Haakon VIIs "Alt for Norge"-tale i 1905 osv. Det er klart at en elsker av det skrevne ord må ha en slik bok!

Torbjørn Færøvik har utgitt mange bøker med ulike temaer fra Asia, og denne lille boka om Mahatma Gandhi er egentlig beregnet for barn. Det har overhode ikke forhindret meg fra å kjøpe boka, som jeg også gleder meg til å lese!

Hver gang jeg kommer over enda en ny og fantastisk bok fra Island, tenker jeg "Hvor mange utrolig talentfulle forfattere har egentlig det lille landet fostret?" For det strømmer jo bare på, i et eneste kjør ...

Denne forfatteren vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011, og med skam og melde kjenner jeg ikke til hans forfatterskap. Gjennom å kjøpe denne novellesamlingen håper jeg at jeg får gjort noe med det!

Er denne boka en sterkt bevart hemmelighet, eller er det bare jeg som har sovet i timen? Takket være min tidligere nevnte lokale bokhandlerske ble jeg i alle fall gjort oppmerksom på bokas eksistens, og da jeg så at den inneholder poesi fra hele verden, ble må-ha-genet mitt atter aktivert. Særlig fordi jeg ikke kjenner en eneste av bidragsyterne i denne diktsamlingen og tenker at dette må jeg jo gjøre noe med. Ingunn Økland i Aftenposten er sitert på bokomslaget med ordene "årets viktigste diktsamling - Verden finnes ikke på kartet er en slik utgivelse man får én gang per generasjon".

Denne boka fikk jeg anbefalt av Bokelskerinnen fordi hun mente at den ville passe for meg. Handlingen i romanen er lagt til Sør-Sudan og det handler om krig, flukt, bortføring av menneskehandlere, overgrep og tvangsrekruttering - før hovedpersonen (ei jente) havner i Norge ... Jeg var solgt lenge før jeg hadde lest halvparten av teksten på smussomslaget! 










Helt til slutt: Boka jeg ikke fikk tak i - noe som faktisk smerter meg dypt - er F. Scott Fitzgeralds roman "Nattens ømhet", som er utgitt av forlaget Kagge. Jeg hadde bestilt den, og innen jeg fikk hentet min bokpakke som viste seg ikke å inneholde boka, hadde samtlige butikker i sentrum blitt utsolgt for den ... Det kommer jeg nesten ikke over ... Og at jeg gikk forbi store bunker med denne boka tidligere denne uka - uvitende om at den var et knapphetsgode ... så og si Mammut-salgets lille perle ... 

Har du skrevet om dine Mammut-skatter? Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget med link til ditt blogginnlegg, slik at jeg kan gå inn og sjekke ut dine preferanser før salget er over for godt denne gangen!

Kathrine Aspaas: "Raushetens tid - fra misunnelse til beundring"

Herlig om tillitens og åpenhetens kunst!

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort. 

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre. 

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile. 

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket. 

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans. 

Det er ikke så farlig. 

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!" 

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv. 

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om. 

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse. 

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder. 

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Eller hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett." 

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig. 

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden. 

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube (et par av dem har jeg linket til denne omtalen) med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem! 

Utgitt: 2012 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 200

Kathrine Aspaas

Andre relevante omtaler, artikler o.l. om boka:
- Jeg leser - 14.11.2012 
- Aftenposten: Velskrevet og sympatisk om elementær livsvisdom - 17.10.2012
- Forfatterens blogg
-Dagbladet: Hvordan skal vi klare å leve sammen? - 22.11.2012
- Morgenbladet: Frans av Assisi som gründer - 18.10.2012
- Artemisas verden - 05.04.2014