12 bøker jeg gleder meg til å lese i høst

Bøker jeg ser frem til å lese i høst!

Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.

Min liste bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.

Jeg har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse.

1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)

Etter å ha lest både Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har jeg blitt en ihuga Ferrante-fan! Jeg bare må ha mer!

Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.

Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...

Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

2. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene" (Pax Forlag)

Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på vei.

Etter å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

3. Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm)

Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!

I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt fred ...

Mens jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

4. Trine inviterer - menyer til hverdag og fest (Cappelen Damm)

Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)

5. Paul Auster: "4 3 2 1" (Aschehoug)

Jeg har fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.

Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...

tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!

6. J. D. Vance: Hillbillyenes klagesang (Cappelen Damm)

Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.

Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.

7. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (Kagge forlag)

Denne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...

Boka ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)

8. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Oktober forlag)

For noen titler Rune Christiansen gir sine bøker, tenkte jeg da jeg her om dagen kom over denne romanen!

Jeg har dessverre bare rukket å lese "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av denne forfatteren, men jeg føler likevel at jeg kjenner ham så godt. Det har naturligvis sammenheng med at jeg har hørt på ham en gang på Litteraturhuset (januar 2015) og at jeg har lest Miriam Stendal Boulos` bok "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap".

I denne romanen møter vi den unge og foreldreløse jenta Fanny, som i det ytre lever et enkelt og litt sørgmodig liv, men som åpenbart har et rikt indre liv full av eventyr ... (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

9. Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen - Hemmelig agenttransport på liv og død (Kagge forlag)

Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig.

Forlaget skriver følgende om boka:
Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.

Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.

10. Judith Hermann: Lettiparken (Pelikanen)

Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.

"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!

11. Bård Torgersen: Jeg ikke dum (Flamme)

I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersens opplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.

Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.

Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!

12. Lene Wold: Ære være mine døtre - æresdrap fra mannens perspektiv (Kagge forlag)

Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.

Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)

Så mange bøker og så liten tid ...

Vindusutstillingen på Tronsmo bokhandel mandag 5. august 2017

Bokhøsten 2017 er her!

Bokhøsten er over oss og markedet flommer over av bøker vi bare må lese. For egen del kjenner jeg sterkt på faren for at grådigheten skal ta fullstendig overhånd. Lesetid er nemlig et knapphetsgode i min tilværelse (og i de fleste andres også, tar jeg ikke feil), og det handler ikke bare om prioritering. For jeg leser virkelig når jeg kan - på vei til og fra jobb (da går det som oftest i lydbøker), når jeg venter i kø, når jeg skal slappe av, når jeg gjør huslige sysler hjemme - lydbøker da også (med mindre jeg holder på å lære meg noe nytt som krever all konsentrasjon) osv. En krevende jobb må ta mye av "skylden" for at det har blitt atskillig mindre lesning i 2015 (69 leste bøker), 2016 (69 leste bøker) og 2017 (48 bøker hittil i år). Vanligvis pleier jeg å lese 110-130 bøker pr. år. To bøker i gjennomsnitt pr. uke er virkelig ikke noe å få hakeslepp for når man står overfor en lidenskapelig bokelsker, som for flere år siden definerte TV ut av sitt liv (og bare ser nyheter i streamet versjon på nettet). 

Stabelen med uleste bøker vokser hjemme
hos meg

Lesemålet mitt i år

I år er målet mitt å komme opp i rundt 80 leste bøker. Uansett - det krever mye bevissthet rundt prioritering. Hvilke bøker skal jeg prioritere? Hva skal jeg i så fall prioritere bort?

Mitt overordnede mål er å treffe så godt jeg kan på kvalitetslitteratur. Innimellom unner jeg meg riktignok en bestselger eller tre - dersom tematikken treffer meg. (Da kan jeg i grunnen tåle litt av hvert ... Det eneste jeg ikke tåler er at dårlige bøker markedsføres som mesterlige - da kvesser jeg pennen!) Krim og thrillere tar jeg meg imidlertid ikke tid til å lese, selv om dette er sjangere jeg absolutt kan ha glede av - i alle fall av og til og når kvaliteten er god. (Kanskje leser jeg krim og thrillere igjen den dagen jeg får mer av livet mitt tilbake (les: en mindre krevende jobb) og kommer opp i 120-130 leste bøker årlig ... Da trenger jeg ikke lenger å være så streng med meg selv ...)

Litt om leseeksemplarer

I min postkasse strømmer det for tiden inn leseeksemplarer fra forlagene. De fleste har jeg bedt om selv, men noen kommer også uten at jeg har bedt om dem. Disse bøkene er faktisk en glede - så lenge de treffer på min litteratursmak. Men krimbøker og den slags er det helt unødvendig å sende meg, for jeg gir dem bare videre til andre som er mer interessert. Noen ganger blir mannen min glad, men han er ingen bokblogger. 

Bare for igjen å ha presisert det: Jeg blogger kun på hobbybasis og tjener absolutt ingenting på bloggen min. Jeg har ingen reklame, og jeg mottar aldri penger for å skrive om bøker. Jeg er fri og uavhengig, og jeg er ærlig når jeg skriver. Det hender at jeg har møtt en og annen forfatter tidligere, og da kjenner jeg på det når jeg ikke liker vedkommendes bok. (Særlig gjelder dette unge og uerfarne forfattere.) Men jeg skriver likevel det jeg mener, selv om det sikkert kan såre og skuffe. Hensynet til mine lesere (og egen integritet og troverdighet) går alltid foran.  

Når jeg skriver om bøker jeg har mottatt som leseeksemplarer, oppgir jeg det alltid i selve innlegget. Om leserne mine tenker at det svekker min troverdighet som blogger at jeg mottar leseeksemplarer, er det synd - men det får jeg ikke gjort noe med. 

Hva er det som avgjør hvilke bøker jeg velger meg ut? 

Det er mye som inspirerer meg når jeg skal velge ut bøker jeg ønsker å bruke min lesetid på. (Men bare for å ha sagt det: jeg overvurderer alltid hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å lese.) Den første og største triggeren er mitt eget kjennskap til ulike forfattere. Derfor gleder jeg med f.eks. til å lese Roy Jacobsens nye roman "Rigels øyne" (er ikke utgitt enda), Ketil Bjørnstads "Åttitallet" (har heller ikke kommet enda) og Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke".  For ikke å snakke om Elena Ferrante og den nyoversatte boka "Den dunkle dottera" ... Erfaringene jeg har med disse forfatterne fyller meg med mye godfølelse! 

Den andre triggeren er abonnering på nyhetsbrev fra forlagene. De fleste forlagene har åpnet for denne muligheten på sine nettsider. Her får man informasjon om bøker som kommer - sammen med utgivelsesdato. Dette gjør at hjernen skrur på radaren når bøkene senere dukker opp. Gjenkjennelsesfaktoren kombinert med en trang til å få tak i nettopp den ene eller andre boka, er ofte sterk. 

Den tredje triggeren er å gå i bokhandlerne og se, føle og kjenne på bøkene som ligger på bokbordene. Jeg har store problemer med å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom - særlig i perioder der jeg vet at det hele tiden dukker opp nye titler. Heldigvis er det slutt på de tider der de forlagene som betalte mest, fikk sine bøker promotert på bokbordene som møter oss når vi entrer bokhandlerne. (Dette var spesielt provoserende når det dreide seg om "kiosklitteratur" i pen innpakning, og med blurber som lovet gull.) Her er det selvsagt mulig at jeg er naiv, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste bokhandlere prøver å fremstå med integritet, og at det er mye god litteratur - uavhengig av forlaget som har eierandeler i aktuelle bokhandelkjede - som ligger på bokbordene i dag. Dette merkes ikke minst for oss som frekventerer de forlagsuavhengige bokhandlerne ofte, og ser hva de promoterer. Her er det mye inspirasjon å hente! 

Den fjerde triggeren er bokanmeldelser - både fra profesjonelle kritikere og bloggere. Dessverre har antall bokanmeldelser i avisene gått betydelig ned de siste årene. Årsaken er at rammebetingelsene for media er vesentlig svekket. Reklameinntektene svikter og støtten fra det offentlige likeså ... Nyheter trumfer kultur. Det er til å grine av! 

Mine yndlingsaviser er Morgenbladet og Klassekampen (Magasinet i lørdagsavisen er et must). Er det noe disse avisene kan, så er det å plukke ut kvalitetslitteratur! Dermed blir dette en kilde til inspirasjon for meg i min lesning. Jeg leser ikke alle bøkene som anmeldes i disse avisene, men de bøkene jeg jevnt over leser, blir som regel anmeldt der. I tillegg finner jeg gode anmeldelser i NRK, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. (Dessverre ligger det meste bak betalingsmurer. Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor kulturstoffet ikke blir frigitt etter en tid. Jeg er veldig sikker på at dette på sikt ville ha ført til flere abonnenter.)

Kvaliteten på blogger er høyst variabel, men det gjelder å finne de som er gode, og hvor kriteriene som vurderes sammenfaller noen lunde med hva jeg selv legger vekt på. (Dette er ikke det samme som at vi liker de samme bøkene - jeg må bare forstå hvorfor bloggeren mener det ene eller det andre.) Jeg er også i overkant opptatt av at kildebruk oppgis. Dessverre er det flere av de virkelig gode bloggerne som har blitt mer eller mindre borte i årenes løp. Det tar tid å utvikle en personlig stil på blogg, og det er også noe med at øvelse gjør mester. Når man har holdt på i noen år, blir man bedre. Det gjelder i alle fall de aller fleste. Særlig gjelder det der bloggeren har ambisjoner om å bli god. Det handler om et ønske om å ville utgjøre en forskjell, og at man har et budskap. 

Den siste triggeren er tilfeldigheter. Noen ganger handler det om at det dukker opp et leseeksemplar i postkassen, som man ikke har bedt om selv. Bak en slik forsendelse sitter det gjerne et forlag som faktisk følger med på hva jeg leser og interesserer meg for, og som åpenbart har tenkt at "denne boka passer for nettopp deg!" En slik opplevelse hadde jeg tidligere i sommer, da Agora Publishing sendte meg Aris Fioretos´ "Mary". En rask sveip over bøkene jeg har lest så langt i år (og her er det virkelig mye god litteratur!) får meg til å konkludere med at dette er årets sterkeste bok så langt - for mitt vedkommende! Og jeg blir glad når jeg gjenkjenner boka i diverse bokhandlere! At de har den inne! Måtte noen bokhandleransatte også lese boka og begynne å pushe den på kunder! De fleste lesere aner virkelig ikke hva de går glipp av - før noen veileder dem. (Det kommer ut for mange bøker til at det er mulig å holde oversikten, med mindre man er villig til å bruke veldig mye tid på dette - noe de færreste har. Her kommer kritikerne og bokbloggerne inn.)

Mitt spesielle leseprosjekt for tiden

Da min arbeidsplass flyttet tidligere i år, førte dette tilfeldigvis til at jeg "må" passere Tronsmo bokhandel hver eneste dag. Dette har ført til noen endrede lesevaner for mitt vedkommende. Jeg ble nemlig oppmerksom på vindusutstillingen deres. Og fordi jeg har så stor tiltro til denne bokhandelens uavhengighet og vilje til å promotere kvalitetslitteratur, begynte jeg å ta bilde av utstillingen og finne frem til bøkene deres.

Sist gang jeg tok bilde av utstillingen (for seks dager siden) fant jeg ut at jeg hadde lest ni av bøkene, hadde fire på vent og en i bestilling. Mye skjer på seks dager, og status i dag er ti leste bøker, to bøker som jeg holder på med og tre som ligger på vent. Her er en oversikt over bøkene (med linker som peker til mine bloggomtaler):
- Deborah Levy: Varm melk (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (lest og blogget)
- Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (lest og blogget)
- Richard Ford: Mellom dem (Between Them) (lest og blogget)
- Christian Kracht: De døde (lest og blogget)
- Helga Flatland: En moderne familie (denne holder jeg på med)
- Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (denne ligger på vent)
- Claire-Louise Bennett: Dam (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- Chigozie Obioma: Den forbudte elven (denne holder jeg på med)
- Albertine Sarrazin: Astragalen (lest og blogget) 
- Ngugi wa Thing´0: Elven som skiller (lest og blogget)
- Olivier Bourdeaut: Mens vi venter på Bojangles (ligger på vent)
- Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (A Woman Looking at Men Looking at Women - den norske utgaven inneholder 1/3 av originalen) (lest og blogget)
- Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (lest og blogget)
- Judith Hermann: Lettiparken (ligger på vent)

Hva er det som inspirerer deg når du velger ut bøkene du ønsker å lese?

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)

Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.

Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.

Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980

Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Perfekte fremmede" (Regi: Paolo Genovese)

Hvor mye vet vi om vennene våre?

Den italienske filmen "Perfetti sconsciuti" med den norske tittelen "Perfekte fremmede" hadde Norgespremiere 25. desember 2016. Filmen vant Publikumsprisen ved Filmfestivalen i Haugesund samme år. Det er åpenbart at den slo an hos det norske kinopublikumet. Det har den for øvrig gjort til gangs i Italia. 

Paolo Genovese (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2002, og har i følge Wikipedia 10 filmer på sin merittliste. En kjapp titt på filmene hans tyder på at det er romantiske komedier som er hans sjanger. Jeg har ikke sett noen av dem. (Burde jeg det?) 

DVD`en har nettopp hatt release, og jeg fattet interesse for den nettopp fordi den har vunnet Publikumsprisen. Det pleier å borge for kvalitet. 

Fire vennepar skal møtes til middagsselskap hjemme hos Rocco og Eva. Opplegget går ut på at alle har med seg en rett hver og helst en flaske vin, og så tilbringer de kvelden med å spise, drikke og hygge seg i godt selskap. 

Det ene paret etter det andre dukker opp, og vennene kysser hverandre, ler og utveksler høflighetsfraser. Peppe dukker opp alene. Han er skilt, og har ny dame, men hun er blitt syk og kunne ikke være med. Han må finne seg i vennskapelig mobbing siden ingen har sett den nye dama hans. 

Nokså tidlig på kvelden snakker vennene om hvor avhengig alle er blitt av sine mobiltelefoner. Den lille dingsen rommer hele livet deres - som den reneste ferdskriver. De kommer inn på en felles venn som ble skilt på grunn av en sms som kona hans kom over. Men hva med dem? Har de hemmeligheter på sine telefoner, som ikke tåler dagens lys? Lettere nervøs latter fyller rommet, men alle insisterer på at de kan stå for alt de har på sine telefoner. Eva foreslår at de skal spille et spill der alle legger mobiltelefonene på spisebordet. Hver gang det tikker inn en sms, skal denne leses høyt. Og når det kommer innkommende samtaler, skal de sette på høyttaleren slik at alle kan følge med i samtalen, men uten at den som ringer inn skal skjønne noe. Alt for å bevise at ingen av dem har noe å skjule for hverandre. 

Rocco og Eva har bedt til middagsselskap

Det hele begynner litt spooky da den første som får en tekstmelding er en av mennene, og denne lyder "Jeg vil ha deg!" Hans kone hisser seg opp, og lurer på hva i all verden dette skal bety - inntil Rocco kommer leende inn i rommet og innrømmer at det var han som sendte tekstmeldingen på tull (fra sin datters mobiltelefon). 

I kulissene overtaler Lele Peppe til å bytte telefon med ham. Han har nemlig et lite eventyr på si´og ønsker ikke å få dette eksponert for alle. Peppe går med på dette - mens Lele er fullstendig uvitende om hva dette skal komme til å føre til. For Peppe har også sine hemmeligheter, som ingen av de andre kjenner til. 

En av de første sms´ene tikker inn.

Underveis oppstår det både komiske øyeblikk og magiske øyeblikk. Som da de skal ta en selfie av alle i selskapet, og det akkurat da tikker inn en utrolig klein melding ... Og som da Rocco og Evas datter ringer faren, som hun har et atskillig bedre forhold til enn sin mor ...

Et morsomt forsøk på en selfie ender med at alle plutselig gisper etter luft ...
for plutselig tikker det inn en skikkelig klein melding på skjermen ...

Dramatikken stiger utover kvelden, og det er ikke måte på hvilke hemmeligheter både den ene og den andre har skjult for hverandre. Joda, det kan bli vel mye. Men enten aksepterer man filmens premisser, eller så gjør man det ikke. Selv opplevde jeg denne filmen som både fin og tankevekkende, selv om den nøret opp under en del klisjéer, stereotyper og fordommer. Man kan selvsagt stille spørsmål ved realismen i det hele. Men kanskje er det slik at en del mennesker faktisk har tre liv; et offentlig, et privat og et hemmelig?

Det er ikke fritt for at intensiteten i selskapet stiger etter hvert.

Settingen i filmen - et kammerspill med syv mennesker rundt et bord med god mat og drikke - er tilstrekkelig til å bære dramaet som etter hvert utspiller seg mellom dem. Hvor mye er vi villige til å legge igjen av oss selv i en liten elektronisk dings, mens de som står oss nærmest kanskje er de som vet minst om våre innerste hemmeligheter? Her avsløres både utroskap, homofili, baksnakking og annet - ting som de fleste har nærmere inn på livet enn man antakelig aner ... 

Skuespillerprestasjonene varierer fra meget gode til det middelmådige, der Giuseppe Battiston (i rollen som Peppe) og Marco Giallini (i rolen som verten Rocco) er to av de bærende karakterene i filmen. 

Alt i alt en absolutt severdig film, som bør være morsom og interessant å se sammen med kjæresten! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Perfetti sconsciuti
Engelsk tittel: Perfect Strangers
Nasjonalitet: Italia
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Giuseppe Battiston (Peppe), Anna Foglietta (Carlotta), Marco Giallini (Rocco), Edoardo Leo (Cosimo), Valerio Mastandrea (Lele), Alba Rohrwacher (Bianca), Kasia Smutniak (Eva) og Benedetta Porcaroli (Sofia)
Spilletid: 97 minutter

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min