Antoine Compagnon: "Digital melankoli"

Herlig sommerbok!

I fjor sommer toppet Antoine Compagnon´s "En sommer med Montaigne" bestselgerlistene her i Norge. Hvem skulle ha trodd at det var mulig i et land der krimlitteraturen og bøker med bilder av pene damer i flagrende kjoler i motvind truer med å ta over hele bokmarkedet? Slike hendelser gir et visst håp for den mer krevende litteraturen. (Ikke dermed sagt at det ikke finnes god krim eller gode såkalte dame-romaner - problemet er bare at de relativt få gode bøkene drukner i mengdene av bøker som ikke holder mål.)

I år er Solum forlag ute med to nye pocket-bøker i samme sjanger. "Digital melankoli" er den ene av dem. Også den er det Antoine Compagnon som står bak. Den andre er "En sommer med Proust", og der er det flere forfattere - blant andre Compagnon - som har bidratt. 

Antoine Compagnon (f. 1950) er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. Innleggene i "Digital melankoli" ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post. I 40 kapitler, som er korte og humoristiske, skriver forfatteren om sitt forhold til den digitale virkelighet - på godt og vondt. Blant annet kaller han de digitale hjelpemidlene sine som "proteser". For alle oss som mer eller mindre er flasket opp på gadget´s i den digitale tidsalder, er tematikken godt gjenkjennelig. Vi kjenner oss igjen i både gleden og avmakten over vår avhengighet til hjelpemidler vi aldri trodde at vi kom til å gjøre oss til venns med. 

"I løpet av de siste to årene har jeg byttet ut alle digitale verktøy og er stadig mer avhengig av Apple, selv om jeg foreløpig ikke har gått til anskaffelse av Apple Watch, men det er nok like før. Jeg har tegnet nettabonnement på flere tidsskrifter og leser knapt en eneste papiravis lenger. Da jeg skulle pusse skoene her om dagen, kunne jeg faktisk forskrekket konstatere at jeg ikke hadde så mye som en avisside å legge ut over kjøkkenbordet." (side 9)

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i dette? Selv beholdt jeg papiravisen lenger enn jeg hadde tenkt - fordi det var så kjekt å kunne legge disse i bunnen av hundeburet vårt. Inntil jeg innså at en vevd gulvmatte gjorde samme nytten ... Dermed kvittet familien seg med mengder med papir som alltid hopet seg opp. For ikke å snakke om all regnskogen vi er med på å redde! 

Mye av diskusjonen rundt papirbøker versus e-bøker, hvor mange frykter alt fra forfall i lesekunnskapene til bokas død, minner i følge Compagnon veldig mye om den samme diskusjonen som verserte da pocketbøker i sin tid ble lansert. Tenk om gamle klassikere skulle ende i søppelet fordi boka som sådan ikke var verdt å ta vare på? Hvilken skam! I dag kan man registrere at pocketbok-formatet førte til at klassisk litteratur er blitt mye mer tilgjengelig for flere lesere. Dessuten er de fleste hjem - i alle fall der det finnes bøker - preget av store samlinger av pocketbøker. Folk er glade i bøkene sine, selv om de ikke er pent innbundet! Produksjonskostnadene på pocketbøker gjør at det ikke er fullt så risikabelt å satse på nyutgivelser, og prisen på bøkene gjør terskelen for å kjøpe dem mye mindre sammenlignet med dyre innbundede bøker. 

Noe av det jeg kanskje likte best å lese om var Compagnon´s noe motsetningsforhold til visuelle hjelpemidler som Power Point. Hvem har ikke opplevd å kjede seg på forelesninger hvor foreleseren bare står og leser opp sine egne foiler - eller vært i en situasjon hvor man føler at man gjør nettopp dette selv? Eller hva med appe-jungelen på smarttelefonen, og behovet for storrengjøring av og til? Hvor mange apper trenger man liksom?

Wikipedia er en god ting, fordi man her finner enormt mye kunnskap. Men er alt som står der 100 % korrekt? Etter å ha lest kapittelet som Compagnon har kalt "Wikipediske perversjoner", ble jeg jammen litt betenkt. Her kan vi nemlig lese om elever som lurer lærere, og om lærere som lurer elever - ved å endre på artikler på Wikipedia for å unngå å bli tatt i sitat-fusk til eksamen, eller ved å legge ut feller for elevene ... Det er nå én ting. En helt annen ting er alle eksemplene på retting av beviselige feil, som blir rettet tilbake igjen - under henvisning til en eller annen kilde som også er feil ... I konkurranse med "kilder" kommer selv opphavsmannen eller -kvinnen til kort. 

Noe av det tristeste som har skjedd som følge av digitaliseringen i verden, er at vi har sluttet å skrive brev til hverandre. Vi gjør alltid flere ting på en gang (hva gjør dette egentlig med konsentrasjonen vår?), hva vi bruker fritiden på, hvordan vi tilbringer tiden sammen med venner på (alle med nesen ned i hver sin smarttelefon til tider, er jeg redd) osv. Hva skjer med han/hun som driver kiosken nede på hjørnet dersom nettopp jeg slutter å kjøpe min daglige avis? Til den sikre død for aktuelle kiosk, er jeg redd ... sier Compagnon.

Og så har vi utfordringen med at alt skal være så kjapt og greit i dag, for vi må for all del ikke kjede oss. Dersom du kjeder folk, stikker de et annet sted. "Maks 4800 tegn, inkludert mellomrom, toppen 800 ord, det er jungelens nye lov. De sterkeste overlever, det vil si de som greier å få sagt alt på 4 minutter og trettitre sekunder ..." (side 135) (Og jeg sitter allerede her og lurer på om noen av mine lesere har kommet så langt som til dette i herværende blogginnlegg, eller om jeg for lengst har mistet dem ... Med mine allerede 900 ord og 5000 tegn inklusive mellomrom ... Men jeg tar hintet og nærmer meg en avslutning.)

Mot slutten av sin bok tar Compagnon opp problemet med nett-troll, det vil si alle drittsekkene på nettet, som skjult bak sin anonymitet tillater seg å si hva som helst - uten filter. Mange er de - Compagnon tror det de stort sett er middelaldrende menn - som endelig tør å gi utløp for alskens frustrasjoner når de ikke kan bli avslørt. 

"Det bildet av meg selv jeg liker aller dårligst, er bildet av sinna mann, bøllen som ruller ned bilvinduet for å kjefte på fotgjengeren som er så uheldig å krysse gaten for sakte. Som bruker av bysykkeltjenesten Vélib´ er jeg godt kjent med disse hissigproppene som overøser deg med alskens eder og forbannelser selv om du som oftest er helt uskyldig. Derfor gjør jeg mitt beste for å beherske anfallene av utålmodighet når jeg selv sitter bak rattet. Det finnes ikke noe verre enn en rasende mannsperson, som i Sydney Luments 12 Angry Men, arrogant og overbevist om at han alltid har rett. Når jeg kjenner det minste snev av sinne mot mine medmennesker og av og til gir etter for det og oppfører meg som en narr, skammer jeg meg i lange tider etterpå." (side 199-200)

Og så har vi tendensen med å logge all trening og legge dette ut på sosiale medier ... Jaja ... For ikke å snakke om alle (oss) som når vi har gjort noe imponerende (i alle fall i egne øyne) på kjøkkenet, på død og liv vil skryte av det på nettet ... Jaja ... Alltid på jakt etter den anerkjennelsen vi kanskje savnet da vi var barn? For alt jeg vet ... Eller handler det aller mest om at vi multitasker vennskap og bekjentskaper - som vi ikke har tid til å pleie fordi vi bruker så mye tid på å perfeksjonere oss på både det ene og det andre i ensom majestet? Eller handler det dypest sett om at det i dag stort sett er det ekstroverte som vinner i konkurransen med den introverte? For det er de ekstroverte som liksom er de mest kule! Mens de fleste av oss kanskje aller mest er skap-introverte når det kommer til stykket ... Vi kommer uansett ikke utenom den digitale verden. Den er kommet for å bli! Her er det heldigvis plass både til de svært kule ekstroverte og det ganske så kule introverte!

"Digital melankoli" er en tankevekkende, men fremfor alt humoristisk sommerbok om hvordan den digitale verden påvirker livene våre. Jeg likte likevel Compagnon´s forrige bok "En sommer med Montaigne" enda bedre, og opplevde nok kvaliteten over noen av kapitlene som litt varierende denne gangen. Men i 25-30 av de i alt 40 kapitlene i boka er Compagnon rett og slett glitrende, og det i seg selv gir et godt grunnlag for å anbefale boka! Boka er lettlest og passer godt som strandlektyre. 

Så langt er det bare en bokblogger til som har skrevet om denne boka, og det er Tine. 

Utgitt i Frankrike: 2015

Originaltittel: Petits spleens numeriques 

Utgitt i Norge: 2016

Forlag: Solum Forlag

Oversatt: Agnete Øye

Antall sider: 208

ISBN: 978-82-560-1890-1

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)

Dr. Spencer Johnson, M.D.: "Hvem tok osten min?"

Søt bok om endrings-kompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min? er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf. 

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10). 

Forfatteren har reist rundt om i hele verden og fortalt ostehistorien, og hevder at historien har fått æren for å ha reddet karrierer, ekteskap og liv. Mange er dem som har gått til grunne fordi de har tenkt at nå har de funnet sin plass i livet og der akter de å bli til de går av med pensjon/dør eller lignende. Så skjer det en brå endring som forrykker alt. Hva skjer? Noen tilpasser seg og kommer seg videre, noen klamrer seg fast i det som er og tror at det hele skal gå over bare de venter lenge nok og atter andre sliter med å finne et nytt fotfeste i tilværelsen. 

I ostehistorien møter vi de to musene Sniff og Smett og småfolkene Hakk og Hikk. Hver dag lette de etter en helt spesiell ost i en labyrint. Mens musene er styrt av instinkter, er småfolkene i stand til å resonnere og analysere situasjonen. Labyrinten består av et helt vrimmel av korridorer og rom, og bare noen ytterst få av disse inneholder ost. Det er lett å gå seg vill i korridorene. Når de finner ost, er dette nøkkelen til et bedre liv. 

Mens Sniff og Snaff bruker prøve- og feilemetoden, tåkelegger de sterke, menneskelige oppfatningene og følelsene ofte hvordan Hakk og Hikk oppfatter tingene. Likevel finner de den deilige osten til slutt. Der er det til gjengjeld så mye av den at spesielt Hakk og Hikk innretter hele sin tilværelse på at der skal de bli. Jaktinstinktet avtar betydelig, og med det også erfaringen med å lete rundt i labyrintene etter ny ost. Så går tiden og de har i mellomtiden bygget hele sitt sosiale liv rundt ostestasjonen. De anlegger et bedagelig liv og legger ikke merke til at osten minker fra dag til dag ... inntil det en dag er helt tomt ... 

Siden Sniff og Snaff allerede har lagt merke til at osteforsyningene har blitt mindre og mindre for hver dag som gikk, er de forberedt på det uunngåelige og vet umiddelbart hva de må gjøre. De overanalyserer ikke tingene, men gjør det som må til. Det er bare å legge ut på en ny jakt etter ost. Verre er det for Hakk og Hikk. "Hvem tok osten min?" vræler Hakk - som om det er hans soleklare rett at absolutt intet skal forandre seg noen gang. Han nekter å gjøre noe annet enn å sette seg ned og vente på at hvem det nå skulle være, fyller opp lageret hans med mer ost. Hikk er mer pragmatisk og skjønner at han må ut på ny leting - selv om det der og da føles skummelt å bevege seg ut i labyrintene igjen hvor han ikke har vært på så lenge, og hvor det er stor fare for å få seg vill. Men også han venter lenge før han begynner å foreta seg noe ... 

"Hakk analyserte situasjonen om og om igjen, og til slutt overtok den kompliserte hjernen hans med sitt enorme system av oppfatninger. "Hvorfor gjorde de dette mot meg?" spurte han. "Hva er det egentlig som foregår her?" (side 33)

Etter hvert tenker Hikk følgende:

"Han visste at enkelte ganger kan frykt være av det gode. Når du er redd for at alt kommer til å bli verre hvis du ikke gjør noe, kan det få deg til å sette i gang. Men det nytter ikke hvis du er så redd at du ikke makter å gjøre noe som helst." (side 45)

Etter hvert skjønner Hikk at han er fange av sin egen frykt, og at det å bevege seg i en ny retning frigjør ham. Så forstår han at det du er redd for, aldri er så ille som du forestiller deg. Frykten du bygger opp i ditt stille sinn, er verre enn situasjonen som faktisk eksisterer. Og i stedet for å se på forandringer som noe ondt, går det opp for ham at forandringer er det normale og at disse bare vil komme som en overraskelse dersom du ikke forventer dem og heller ikke er på utkikk etter dem. 

"Du kan tro at forandringer vil skade deg og motarbeide dem. Eller du kan tro at å finne ny ost vil hjelpe deg og ønske forandringene velkommen. 

Alt avhenger av hva du velger å tro på." (side 61)

Det løsner for alvor for Hikk når han lærer å le av seg selv og det han har gjort feil. Musevennene Sniff og Snaff klarer seg for øvrig bedre enn ham og Hakk, siden de lever enkle liv og ikke overanalyserer og overkompliserer tilværelsen. Til slutt må han innrømme overfor seg selv at den største hindringen for forandringer ligger i en selv, og at ingenting blir bedre før du forandrer deg. 

For Hakk er det likevel ikke håp ... Han kommer seg bare ikke videre ... 

Det er Michael i bokas rammehistorie som forteller ostehistorien, og etter at han har fortalt den ferdig, blir det diskusjoner i gruppen, der historien relateres til endringsprosesser på arbeidsplassen m.v. 

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som Hakk ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere som Hakk plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ... 

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng. 

Utgitt i USA: 1998
Originaltittel: Who moved my cheese? 
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Forlaget WEM3 AS
Oversatt: Finn B. Larsen 
Antall sider: 91
ISBN: 82-92013-15-6
Boka har jeg lånt

Miriam Stendal Boulos: "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap"

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum. 

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap. 

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min omtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om her på bloggen). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

Rune Christiansen (Foto: RMC) 

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger. 

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min omtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163) (Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet. 

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ... 

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-495-1403-8
Boka har jeg kjøpt selv

Miriam Stendal Boulos (Foto: Andreas Stendal Boulos) 

"Kippur" (Regissør: Amos Gitai)

Historisk krigs-drama fra Golanhøydene

Den israelske filmregissøren Amos Gitai (f. 1950) lager for det meste dokumentarer og filmer basert på virkelige hendelser, med en tematikk sentrert rundt Midt-Østen og jødisk-arabiske konflikter. I årene 1999 til 2011 konkurrerte syv av hans filmer om Gullpalmen under Cannes Filmfestival. Han har jobbet med mange kjente skuespillere - som Juliette Binoche og Natalie Portman, bare for å nevne et par av disse. Gitai har mottatt en rekke priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

"Kippur" handler om Yom Kippur-krigen, som fant sted fra 6. til 25. oktober i 1973. Krigen startet i form av et overraskelsesangrep fra Egypts side på jødenes mest hellige dag, Yom Kippur. Syria ble nokså raskt involvert, og i begynnelsen hersket det kaotiske tilstander - inntil Israel hadde klart å mobilisere sine styrker og var i stand til å slå tilbake. Den 24. oktober kom det i stand en våpenhvile som ble etablert under FNs beskyttelse. Krigen førte til oljekrise i 1973, siden den resulterte i stopp i oljeleveransene fra araberlandene og en mangedobling av oljeprisene. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene er vi vitne til en sanselig scene mellom Liron og hans elskede. Det hele avbrytes ved at Liron blir innkalt til å kjempe i krigen mot egyptere og syrere, som overraskende har angrepet Israel på landets helligste dag, Yom Kippur. Liron og hans venn Ruso, forsøker å ta seg frem til Sinai-halvøya og Golanhøydene, hvor krigen pågår. I kaoset som har oppstått finner de ikke frem, og må overnatte i bilen. 

Ruso og Liron forsøker å redde sårede i gjørmehavet.

Dagen etter blir de vekket av en lege som ber om skyss til Ramat David. Hans egen bil har havarert, og det er av største viktighet at han kommer frem til fronten. Vel fremme verver Liron og Ruso seg som frivillige i førstehjelpsteamet. Resten av filmen handler om alle de menneskelige ofrene en krig alltid krever. Folk dør rundt dem, mens andre er hardt skadet, men kan reddes hvis de bare får medisinsk hjelp i tide. Døde som levende fraktes til et helikopter som tar ofrene med til et feltsykehus, hvor de kan få mer legehjelp. Skadede soldater roper ut i desperat smerte, og teamet jobber hardt for å hjelpe dem som til en hver tid skriker høyest. Det er en kamp om liv og død, der knappheten på ressurser gjør at de ikke rekker over alle. 

Det er ingen ufarlig jobb Liron og Ruso har tatt på seg, for rundt dem skytes det hele tiden, og landskapet ser mer ut som et gjørmehøl enn landområder som det er verdt å kjempe for å beholde. Etter hvert skjer det uunngåelige ... De blir selv skutt ned mens de flyr av gårde i helikopter - sammen med døde og sårede ... 

Ikke ufarlig å bevege seg rundt ved fronten.

"Kippur" er en dramatisk film hvor sterke virkemidler er tatt i bruk. Vi blir riktignok aldri vitne til direkte krigshandlinger. I stedet ser vi en haug med tanks som kjører rundt - nesten uten mål og mening - og vi hører en masse skyting. Innimellom ligger likene og de sårede, som førstehjelpsteamet gjør hva de kan for å bringe i sikkerhet. Det er blod og istykkerrevne legemsdeler ... det er desperate smerterop og redsel ... Filmskaperen har ikke vært opptatt av å fortelle om krigen slik den fortonet seg fra begynnelse til slutt. Derimot tenker jeg at han har vært opptatt å få frem krigens meningsløshet og de menneskelige kostnadene. Vi får ikke vite slutten av historien. De israelske tapene var størst i begynnelsen, men så snudde det og det var angriperne som i størst grad led og til slutt tapte krigen. "Kippur" handler om de første dagene av krigen.

"Kippur" er basert på en sann historie om Yom Kippur-krigen, og er filmregissørens egen historie. Han var med på helikopteret som ble skutt ned. Skuespillerne i filmen har fått samme navn som de selv har. 

Jeg liker godt å se filmer fra virkeligheten, og tittelen på denne filmen gjorde meg så nysgjerrig at jeg selvsagt måtte kjøpe den da jeg kom over den. Jeg opplevde imidlertid den to timer lange filmen som noe langtekkelig, og skulle nok ha ønsket at den hadde omhandlet hele Yom Kippur-krigen og ikke bare de første kaotiske dagene mens Israel led de største tapene. Det hadde gjort filmen mer interessant. Jeg synes det ble tværet mye på det samme etter hvert. Inntrykket ble forsterket fordi det var lite dialog i filmen. Samtidig gjorde det et sterkt inntrykk å se hvordan førstehjelpsteamet stavret i regn og gjørme for å finne overlevende og lik, mens de selv utsatte seg for stor risiko for å bli drept. I en av scenene ser vi det hele fra lufta, der helikopteret svever over det gjørmete landskapet. Tanks-spor på kryss og tvers i gjørma, der det ikke var mulig å få forståelse for mønsteret i krigen. Hvilke tanks tilhørte fienden og hvilke tilhørte dem selv? Sett fra luften virket det hele absurd. Og det var nok også meningen ... 

"Kippur" er en må-se-film for alle som er over middels interessert i Midtøsten-konflikten!

Innspilt: 2000
Originaltittel: Kippur
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Liron Levo (Winraub), Tomer Russo (Russo) m.fl.
Spilletid: 123 min.



Follow my blog with Bloglovin

Ta-Nehisi Coates: "Mellom verden og meg"

Knallsterkt om rasisme

Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en amerikansk forfatter, journalist og lærer, og regnes som den mest toneangivende stemmen i spørsmål om rase og rasisme i USA. Han har skrevet for det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic gjennom en årrekke, og ble i 2015 tildelt det prestisjetunge MacArthur Genius Grant for sine artikler om "komplekse og vanskelige emner som raseidentitet og systemisk diskriminering". For "Mellom verden og meg" mottok han The National Book Award 2015. (Kilde: bokas smussomslag) Mer informasjon om forfatteren finnes også på Wikipedia. 

"Mellom verden og meg" er skrevet som et brev til forfatterens tenåringssønn. Forfatteren/faren legger ikke fingrene imellom når han beskriver en rasisme som lever i beste velgående i et land der rasehets er forbudt ved lov. Hva er det som gjør at store grupper mennesker likevel blir marginalisert, og at det ikke hjelper at rasismen er fjernet fra lovverket? Har det gått for kort tid siden slaveriet og dernest segregeringspolitikken i USA? Må det gå enda et par generasjoner før rasismen til slutt ebber ut? 

"Amerikanerne tror på realiteten av "rase" som et definert, uimotsigelig trekk ved naturens verden. Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem - følger uunngåelig av denne uforanderlige tilstanden. På denne måten blir rasismen presentert som en uskyldig datter av Moder Natur, og man kan bare sørge over slavetrafikken og fordrivelsen av indianerne på samme måte som man sørger over et jordskjelv, en tornado eller et hvilket som helst annet fenomen som kan fremstilles som ikke menneskeskapt." (side 15)

Sønnen er 15 år, og det er et knippe av spesielle hendelser som har fått faren til å ønske å skrive denne boka til ham. Mens han ramser opp urettferdigheter som har rammet fargede i USA, regelrette drap begått av politiet hvis oppgave egentlig er å beskytte, konkluderer han med at politietaten i landet har myndighet til å ødelegge svarte kropper. 

"Det har ingen betydning om ødeleggelsen er resultatet av en uheldig overreaksjon. Det har ingen betydning at det ligger en misforståelse til grunn. Det har ingen betydning om ødeleggelsen springer ut fra en tåpelig policy. Selg sigaretter uten å ha tillatelsen i orden, og kroppen din kan bli ødelagt. Forsvar deg mot folk som prøver å holde kroppen din nede, og den kan bli ødelagt. Gå inn i en mørk oppgang, og kroppen din kan bli ødelagt. De som ødelegger den, vil sjelden bli stilt til ansvar. I de fleste tilfeller vil de kunne heve pensjon. Og ødeleggelse er bare det mest ytterliggående uttrykket for en makt hvis særrettigheter omfatter ransakelse, anholdelse, mishandling og ydmykelse. Alt dette er velkjent for svarte mennesker. Og alt dette er gammelt for svarte mennesker. Ingen stilles til ansvar." (side 18)

Underveis presenterer Coates en del statistikk for å underbygge sine fakta. Rundt 60 % av alle unge svarte menn som ikke fullfører high school, ender for eksempel i fengsel. Hvorfor gjøres det ikke noe for å komme til bunns i årsakene til dette? Selv opplevde han at uansett om han ikke var voldelig nok selv eller for voldelig, kunne det koste ham kroppen. Han slapp ikke unna uansett hva han gjorde. Han debatterer rundt det faktum at historien er "hvit" og at i den grad også svarte er med i den, så er det som "den første svarte guvernøren" og lignende - som om det er med en viss forundring man registrerer at også svarte mennesker har talent. Påstanden om at det ikke finnes rasister i Amerika, får også gjennomgå. I så fall dreier det seg om noen som ingen som trenger å være hvite, kjenner personlig. 

"Jeg døde ikke i min planløse ungdom. Jeg forgikk ikke i smerten ved ikke å vite. Jeg ble ikke satt i fengsel. Jeg hadde bevist for meg selv at det fantes en annen mulighet utenfor skolene og gatene. Jeg følte at jeg var blant de overlevende etter en stor naturkatastrofe, en pest, et skred eller jordskjelv." (side 152)

Det faktum at overgrep begått mot svarte mennesker ofte ikke straffes, befester troen på at hans og sønnens relativt privilegerte sikkerhet aldri kan stå imot et vedvarende angrep iverksatt i Drømmens navn. Og at den amerikanske drømmen egentlig ikke gjelder for dem ... Kun én rasistisk handling skal til for å ødelegge et helt liv, og trygge kan de aldri være ... 

"Hver gang en politimann interesserer seg for oss, er død, skade, lemlestelse mulig. Det er ikke nok å si at dette gjelder bare noen eller gjelder mer for kriminelle. Det øyeblikket politiet tok opp forfølgelsen av Prince Jones, var livet hans i fare. Drømmerne godtar dette som kostnaden ved å drive forretning, de aksepterer kroppene våre som valuta, fordi det er deres tradisjon. Som slaver var vi dette landets første lykkegave, det første avdraget på dets frihet. Etter borgerkrigens ødeleggelser og frigjøring fulgte forsoningen med sørstatene og gjenforeningen, og kroppene våre ble dette landets andre pantelån. Under New Deal var vi gjesteværelset deres, den ferdige underetasjen. Og i dag, med et enormt fengselssystem som er blitt lagringsplassen for svarte kropper på vei til et arbeidsprogram for Drømmere og en lukrativ investering for Drlmmerne; i dag, da 8 prosent av verdens fengslede er svarte menn, har kroppene våre refinansiert Drømmen om å være hvit. Svarte liv er billige, men i Amerika er svarte kropper en umåtelig verdifull naturressurs." (side 154-155)

Budskapet i "Mellom verden og meg" er knallsterkt! Mange ganger måtte jeg legge boka fra meg, fordi det krevde overskudd å lese videre. Budskapet i boka maner til ettertanke og til at man går i seg selv. Hva er dypest sett rasisme? Er det noe vi alle har i oss; noen mer - andre mindre? Er det ikke som med alle marginale grupper i samfunnet - at det krever høy grad av bevissthet for å unngå å falle i generaliseringsfellen? At man må spørre seg selv hva som motiverte en til den ene eller andre handlingen? 

Jeg tror ikke at hverdagsrasismen i USA er unik, og jeg tror ikke at lovverket regulerer bort rasisme. Dette er noe man må jobbe aktivt med for å komme til livs. I den konteksten trenger vi slike bøker som "Mellom verden og meg", fordi den er så klargjørende og får en til å tenke enda lenger. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Den er meget godt skrevet, og sitatfaktoren er stor. Jeg er veldig trygg på at Ta-Nehisi Coates på ingen måte overdriver! 

Dette er en bok jeg anbefaler varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Between the World and Me
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Heinesen Forlag
Oversatt:  Bodil Engen 
Antall sider: 177
ISBN: 9788281770430
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ta-Nehisi Coathes 

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

Rune Semundseth m.fl.: "Medarbeiderkoden"

En bok om medarbeiderskap

Rune Semundseth (f. 1966) er lederutvikler og foredragsholder med åtte bøker bak seg. "Medarbeiderkoden" kom ut i 2015. Denne boka har han skrevet i samarbeid med Einar Wergeland-Jenssen, som er organisasjonspsykolog. Semundseth er sivilmarkedsfører og har startet flere selskaper, blant annet Businessmastering AS der han titulerer seg som "Tankevekker & Struktør".

"Medarbeiderkoden" har undertittelen "Nøkler til aktivt medarbeiderskap", og akkurat dette er litt morsomt. Når man vanligvis snakker om ledelse er det gjerne begrepet lederskap som er i fokus. Her er det imidlertid medarbeiderne som er viktigst - derav begrepet medarbeiderskap.

Boka er inndelt i tre deler, hvor selve metoden, verktøykassen og leder- og medarbeiderperspektiver utgjør strukturen. Totalt er det 11 kapitler i boka. Det er lagt opp til at leseren skal aktiveres underveis. Begrepet lærende organisasjon går igjen som en rød tråd. Dessuten står selvinnsikt - det å kjenne seg selv - i fokus. Jeg antar at de fleste som er interessert i ledelses- og selvutviklingslitteratur er godt kjent med flytsonemodellen, som Csikszentmihàlyi står bak, og går derfor ikke inn på denne. For oss som har lest en del ledelseslitteratur, er teoriene som presenteres i boka, godt kjent. Det jeg vil trekke frem som positivt med denne boka, er måten dette presenteres på. Som leser får man en opplevelse av hele tiden å ha kontakt med skibenten.

Endringer handler om mot til å være utenfor komfortsonen, og da må man overvinne sitt eget trygghetsbehov. Kun da kan vekst og endring finne sted. Samtidig må man bare erkjenne at de færreste orker å være i vekstsonen for lenge ad gangen. For å få til endring må man ha veldig tydelig for seg hva man ønsker å oppnå, og hva man ønsker å unngå. Hva er ulempene med de gamle vanene og hva er fordelene med å lage seg nye vaner? Herfra hentes motivasjon til endring.

Det kapittelet som jeg følte var aller nyttigst for meg, var kapittel 9 som handler om å lede medarbeidere i endring.

"Medarbeiderkoden har dynamikken mellom trygghet og vekst i seg. I denne ligger kjernen til å forstå hvordan endringer kan skje, og hvordan vi kan lykkes med å skape bedre resultater med endringsprosesser i arbeidslivet. Hvis vi ledere kan finne balansepunktet mellom å utfordre våre medarbeidere så de merker det og samtidig tilrettelegge for en grunnleggende psykologisk trygghet, har vi det optimale utgangspunktet for å skape dynamikk og bevegelse i endringsprosesser. For mye utfordring for raskt skaper motstand og treghet i endringsprosesser. Det er naturlig at det er slik og faktisk tegn på sunnhet." (side 264)

Det spørsmålet enhver leder bør stille seg, er hvordan man gjennom sitt lederskap kan bidra til å skape en opplevelse av grunnleggende psykologisk trygghet hos dem man skal lede.

"Enhver endring starter med en erkjennelse med at noe opphører - enten det er selvvalgt eller pålagt. Det er typisk når vi først hører om endring så oppleves det nye som uklart - og nettopp dette vil prege vår oppfatning av det som skjer. Det er typisk at folk umiddelbart får en opplevelse av enten gevinst eller tap, og at dette styrer reaksjonen. Det er viktig at ledere vet noe om hva som er normalt for medarbeidere i denne innledende delen av transisjonsprosessen, og at de kan benytte denne kunnskapen i sin praktiske utøvelse av ledelse. Dette er ikke tidspunktet for å stille tøffe krav som leder, fordi det høyst sannsynlig vil forsterke motstand mot endring. Lederutfordringen er på den ene siden å "vekke" medarbeidere slik at de tar inn over seg at endringen kommer, og at den vil berøre dem. På den andre siden er det nødvendig for ledere å få tilgang til medarbeidernes perspektiv - det vil si forstå hvordan endringen oppleves fra de ansattes ståsted. Dette er nøkkelen til å kunne drive god endringsledelse." (side 271-272)

Det er skrevet et lass av bøker om tilsvarende emner, og fordi jeg selv har lest en hel del av dem, fant jeg lite nytt i denne boka. For dem som kun nøyer seg med å lese noen få slike bøker, vil "Medarbeiderkoden" kunne være svært nyttig. Boka er er pedagogisk bygget opp og presenterer de viktigste teoriene rundt endring, enten det er tale om endring på individnivå eller på organisasjonsnivå. I kunnskapsbedrifter er dette to sider av samme sak, for man kommer selvsagt ikke utenom enkeltindividene siden det er deres kunnskaper som utgjør kapitalen i virksomheten. Det handler om dialog og om å lytte aktivt i samhandling med medarbeiderne. I boka inviteres leseren til å ta aktiv del i metodene som presenteres, og sånn sett skiller den seg litt ut fra andre lærebøker om temaet. Det er rikelig med praktiske eksempler fra virkeligheten, og dette er viktige knagger for læringen underveis.

Jeg anbefaler "Medarbeiderkoden" varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 309
ISBN: 978-82-450-1757-1
Boka har jeg lånt

Rune Semundseth

  

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.