"Hedi"/"Min arabiske vår" (Regissør: Mohamed Ben Attia)

Om arrangert ekteskap og "frivillighet"

Den tunisiske regissøren Mohamed Ben Attia (f. 1976) har flere kortfilmer bak seg, og "Hedi" er hans første spillefilm. For denne filmen har han mottatt pris i kategorien beste debutantfilm under den 66. Internasjonale Filmfestivalen i Berlin. Hovedrolleinnehaveren Majd Mastoura har dessuten vunnet Sølvbjørnen for sin rolletolkning av Hedi. Min spådom er at denne filmen kommer til å gå sin seiersgang over alt hvor den blir vist. Tematikken er nemlig brennaktuell! Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap? 

Hedi skal gifte seg, og det er moren som har arrangert alt. Slik hun i grunnen har tatt hånd om sin hjemmeboende sønns liv siden han var en liten gutt ... Hedi er knapt i stand til å treffe egne valg, fordi moren alltid definerer det som er best for ham. At det inni ham bor en mann som er kunstnerisk anlagt, en følsom mann som ønsker seg noe mer ut av livet - det er hun knapt i stand til å ta inn over seg. Hun er heller ikke i stand til å forstå hva det gjør med ham at hun stadig klager over hvor lite han duger til, og hvor fantastisk hans bror er, som er bosatt i Frankrike.

Moren til Hedi har tatt hånd om livet hans helt siden han ble født

Bryllupet er planlagt ned til minste detalj. Bruden er vakker som få - det står ikke på dét. Egentlig er det ikke lov for Hedi og henne å møtes før bryllupet, men de møtes likevel i smug om kveldene i hans bil. Hedi har aldri opplevd å elske en kvinne, og lenge tror han at det hele er som det skal være. Men hvorfor er han så deprimert? Så fullstendig uengasjert i det som skjer? Ikke en gang da broren hans kommer hjem for å være med på bryllupet, endres noe i Hedi. 

Hvorfor er ikke Hedi lykkelig?

Hedi er bilselger og er mye på farten i jobben sin. Dette gjør at han må bo en del på ulike hoteller. Mens han er på reise, får han hete meldinger fra sin vordende brud. Hun elsker ham, lengter seg syk etter ham ... Men hun kjenner ham jo ikke, tenker Hedi. Hva vet hun egentlig om ham? Og hva vet han om henne? Handler det bare om å slippe unna en familie der moren og faren krangler hele tiden? At hun flykter fra noe og ikke til noe? Hvordan kan hun vite at hun elsker Hedi, når Hedi selv ikke føler noe som helst? Og hvilken fremtid kan han se frem til, der han som nygift skal flytte inn i andre etasje i morens hus, hvor hun kan fortsette å kontrollere alt han gjør? 

Endelig kjenner Hedi seg levende og glad!

På hotellet hvor Hedi bor, treffer han den frilynte Rym. Hun jobber innenfor turistnæringen, men er egentlig fra Frankrike. Det oppstår heftige følelser mellom de to, og et lidenskapelig forhold innledes. Hedi er så forgapt i henne at han blåser i jobben som en heller mislykket bilselger. De bader, snakker og elsker, og Hedi forsøker så godt han kan å glemme alle forpliktelsene han er viklet inn i. Han svarer ikke på telefoner fra arbeidsgiveren eller fra familien. I mellomtiden blomstrer han opp og kjenner at han virkelig lever. Rym er nysgjerrig på drømmene hans, og hun vil vite alt om ham. Samtidig forvirrer det Hedi at hun ikke har noen klar plan for livet sitt. Han har alltid vært omgitt av planer. Andres planer riktignok, men absolutt planer!

Ikke helt greit å være Rym ...

Halvhjertet drar Hedi tilbake til familien og gjør også et forsøk på å snakke med Khedija, sin vordende brud. Hvilke drømmer har hun? Utover at hun ønsker å gifte seg og få barn? Ingen, oppdager Hedi ... Hun er heller ikke nysgjerrig på hans drømmer. 

Hva i alle dager skal han gjøre?

Underveis blir vi vitne til hva alt dette gjør med Hedi og forholdet til Rym, kvinnen han elsker. I første rekke da hun får vite at han står rett foran ekteskapsinngåelse, til han begynner å vakle og skjønner at han faktisk må ta et valg. Er han i stand til å velge henne fremfor familien og dens vilje?

Det er en ytterst delikat problemstilling vi blir vitne til i denne filmen. Uansett hva Hedi velger, blir det ikke lett. Det er ikke bare han som skal leve videre med konsekvensene av sitt valg, men det skal en hel rekke andre mennesker også gjøre. Og hva er egentlig kjærlighet - i det lange løp?

Jeg ønsker ikke å si så mye mer, fordi jeg ellers risikerer å spoile filmen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og dette gjelder ikke bare Majd Mastoura  som spiller Hedi. Denne filmen er helt fri for politiske undertoner, og det er kun det familiære og relasjonelle som står i fokus. Dramaet er dyptgripende og det berører sterkt, siden det handler om noe så eksistensielt som retten til å velge sin ektefelle selv. Jeg vil likevel understreke at jeg med begrepet "tvang" ikke tenker på ytre tvang i form av trusler og den slags - mer om en opplevd tvang, hvor det å protestere får store konsekvenser. I alle fall når protestene kommer rett før det planlagte bryllupet ... Og i og med at Hedi det meste av sitt liv er blitt styrt av moren i ett og alt, er det ikke så enkelt å skulle sette seg opp mot henne ... Da er det greiest å vike unna, unngå konfrontasjon, ta den mer feige utveien ... 

Denne filmen er en av tre tunisiske filmer blant de i alt 20 filmene som Arabiske Filmdager har kunnet by på i år. De to andre er "As I open my eyes" og "Borders of Heaven". Jeg fikk med meg alle tre, og skal også skrive om den siste en av de nærmeste dagene. Som en av arrangørene påpekte før visningen av "Borders of Heaven": At det ble tre tunisiske filmer denne gangen, er ikke et resultat av et bevisst valg. Det lages bare utrolig mye god film i Tunis for tiden, og da ga det i grunnen seg selv denne gangen. 

Selv om de fleste av filmene ikke blir satt opp på ordinære filmvisninger på norske kinoer, håper jeg i det minste at mange av filmene blir tilgjengelig på DVD i tiden som kommer. Jeg anbefaler også dere som leser mine filmanmeldelser og som er sterkt interessert i film (og gjerne andre typer filmer enn de typisk "hollywoodske"), merker dere titlene på filmene. Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Filmen er tilgjengelig på DVD med tittelen "Min arabiske vår". (Kommentar tilføyd 25.10.2017)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Inhebek Hedi
Norsk tittel: Min arabiske vår
Nasjonalitet: Tunis, Belgia, Frankrike
Språk: arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Majd Mastoura (Hedi), Rym Ben Messaoud (Rym), Sabah Bouzouita (Baya), Omnia Ben Ghali (Khedija), Hakim Boumsaoudi (Ahmed)
Spilletid: 93 min. 

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter

"The Idol" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Feel good fra Gaza

For to år siden ble regissøren Hany Abu-Assads film "Omar" vist på Arabiske filmdager, som festivalens åpningsfilm. Regissøren var hedersgjest under filmfestivalen, og ble intervjuet etter den sterke filmen. (Linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så under de arabiske filmdagene i 2014.) 

Selv om "Omar" var en av de nominerte filmene til Oscar i klassen beste utenlandske film 2014, ble den (så langt jeg har klart å finne ut) ikke vist på norske kinoer. Kanskje nettopp takket være denne nominasjonen, er regissøren omsider satt på kartet som en man bør regne med, for hans siste film - "The Idol" - har premiere på norske kinoer den 22. april! Og bare for å ha presisert det: Det var på tide! Filmer som dette får et helt annet filmpublikum til å komme strømmende tilbake til kinoene, i stedet for å sitte hjemme og se på DVD´er på fredags- og lørdagskvelder!

I år presenteres altså den siste av Hany Abu-Assads filmer; "The Idol". Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf, som vant den arabiske Idol-konkurransen i 2013 (Linken peker til Wikipedia-siden om sangeren). 

Første halvdel av filmen handler om Mohammeds oppvekst i Gaza. Familien hans klarer seg,  men har ikke flust med penger. Mens Mohammed, søsteren Nour og vennene deres springer rundt i gatene og leker, har de en stor drøm: å slå igjennom som band. 

Mohammed, Nour og vennene deres

Nour er en skikkelig gutte-jente, til morens store fortvilelse. Hun vil gjerne at datteren skal oppføre seg som jente, fordi hun må berede sjansene til en gang å bli gift. Nour synes dette er skikkelig kjipt, og det er faren hennes som sørger for at hun får fortsette å raljere i gatene på sykkel sammen med guttegjengen, og at hun får lov til å spille i bandet sammen med broren sin. Mens de sykler rundt i gatene i Gaza, er det ikke til å unngå at øynene våre trekkes mot alle de ødelagte bygningene i gatene.

Hvordan skal de få tak i skikkelige musikkinstrumenter? Her legges det en slagplan!

Vennegjengen opptrer på ulike gatehjørner, hvor de later som om de spiller på ekte musikkinstrumenter. Drømmen er imidlertid å få kjøpt en gitar, et trommesett og en forsterker. De selger stekt fisk på stranda for å skrape sammen tilstrekkelig med shekel, men opplever å bli lurt da de gir fra seg pengene til en mann som tilbyr seg å hjelpe dem. 

Mohammeds gudsbenådede stemme er innbringende!

Det kommer tidlig frem at Mohammed har en gudsbenådet stemme. Mohammed opptrer i moskéen, der han resiterer Koranen med sin vakre stemme. Endelig tjener de penger, og kan kjøpe ordentlige instrumenter! Dermed kan de opptre som et skikkelig band i brylluper. 

En sangpedagog ønsker å ta Mohammeds stemme opp til nye høyder, og Mohammed er med et stykke på vei. Men så blir søsteren hans syk. Hun lider av nyresvikt, og trenger en ny nyre. Dette koster mye penger, og er det noe familien deres ikke har, så er det så mye penger. Selv om hun tilbys dialyse, visner hun gradvis bort og dør hun til slutt. 

Mohammed er blitt voksen og drømmer om en musikk-karriere

I andre halvdel av filmen har det gått noen år, og Mohammed har blitt 23 år. Han går på universitetet og tjener penger til studieavgiften ved å kjøre taxi. Han har meldt seg på audition til den arabiske utgaven av Idol, men han kommer seg ikke til Operahuset i Kairo. I stedet forsøker han og bandet seg med en overføring via skype til TV-studioet som plukker ut talenter til konkurransen, men forsøket mislykkes. Mohammed gir opp. Han kommer ingen vei i Gaza ... Å komme seg ut fra Gaza, kan han bare glemme. 

En dag møter han en jente som fikk dialyse på det samme sykehuset som Nour. Hun er blitt en flott ung kvinne, og det oppstår noe mellom dem under denne taxituren. Hun gir ganske enkelt Mohammed mot til å skjønne at han må synge! Han må la verden høre ikke bare hans, men "vår" stemme!

Det våkner noe i Mohammed, og han bestemmer seg for at han skal rekke audition i Kairo. Underveis støter han på mange utfordringer, men fasiten kjenner vi jo. Han klarte å komme seg ut av Gaza, han fikk være med på konkurransen og han vant! I dag er han en veletablert verdensstjerne. 

Ikke la min spoling av historien forhindre deg i å se denne filmen! Den inneholder nemlig så utrolig mye mer enn den ytre rammehistorien. Humoren og varmen preger filmen fra start til slutt. Og ja - noen ganger blir det litt klisjéfylt og overdrevent feel good, men dette reddes av at historien faktisk er sann. Dette er en historie om en fattig gutt fra Gaza, som trosset alle hindringer og som nådde sine mål. Ja, mer enn det! Mohammed ønsket bare å synge, men ble i tillegg en verdensstjerne som i dag lever godt på sin sang. Underveis ble han overveldet av angst fordi han ikke visste om han ville klare å bære alles drømmer på sine skuldre.

Jeg har prøvd å finne ut om det er gitt ut et soundtrack til denne filmen, uten å lykkes. For nysgjerrige musikkelskere anbefaler jeg i stedet å gjøre et søk på Mohammed Assaf i Spotify. Den arabiske musikken hans er virkelig vidunderlig! 

For øvrig vil jeg understreke at Tawfeek Barhom gjør en flott rolletolkning som Mohammed Assaf. Det gjør også den unge skuespilleren i rollen som den 10 årige-Mohammed og hun som spiller søsteren Nour. Ellers bærer nok en del av skuespillerprestasjonene preg av å være dekket inn av amatører, uten at dette ødelegger helhetsinntrykket av filmen. Selv ble jeg sjarmert i senk og rørt til tårer av denne herlige filmen, som også har et dypere alvor bak all feel good´en. Det politiske budskapet er imidlertid aldri påtrengende. Det er heller ikke elendigheten i Gaza. Men vi ser den - ikke minst i form av ødelagte bygninger, krøplinger som går rundt i gatene og det nærmest umulige i å klare å komme seg ut av området, selv for å delta i en uskyldig sangkonkurranse. Uten at dette hadde kommet frem, ville filmen virkelig ha blitt en stor klisjé. Dette er nemlig en vesentlig del av livet for dem som bor i Gaza, og det kan man ikke skjule - selv ikke i en feel good-film som denne. Verdensstjernen Mohammed Assaf kan for øvrig heller ikke i dag bevege seg fritt ut og inn av Gaza. 

Denne filmen, som ble vist i Norge for første gang i går ettermiddag, vises under arabiske filmdager på Victoria kino i morgen søndag 17. april kl. 21.00. Og så kommer den på norske kinoer fra 22. april! Dersom du ikke går spesielt ofte på kino - få i alle fall med deg denne! Musikken er helt utrolig, historien er sann og du får innblikk i noen skjebner som de fleste av oss har godt av å få med oss!

Innspilt: 2015

Originaltittel: Ya Tayr El Tayer

Nasjonalitet: Palestina

Språk: Arabisk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Tawfeek Barhom (Mohammed Assaf), Qais Attaallah, Hiba Attaallah, Ahmad Qasem, Abdel Kareem Barakeh, Saber Shreim, Ahmed Al Rokh, Nadine Labaki

Spilletid: 100 min.

"As I open my eyes" (Regissør: Leyla Bouzid)

Knallsterk åpningsfilm på Arabiske filmdager 2016!

I dag åpnet Arabiske filmdager 2016, og som åpningsfilm har arrangørene valgt den tunisiske filmen "As I open my eyes". Filmen vises også i morgen fredag 15. april kl. 20.30 og lørdag 16. april kl. 13.00 - som en av i alt 21 filmer - og stedet er Victoria kino i Oslo. Får du muligheten - kom deg på kino og se den! Filmen er vel verdt din tid!

Den tunisiske regissøren Leyla Bouzid (f. 1984) har syv filmer bak seg, men "As I open my eyes" er hennes første spillefilm. Dessverre når de færreste arabiske filmer det norske filmpublikum, nær sagt uansett hvor gode filmene er. Ære være Film fra Sør som arrangerer Arabiske filmdager, slik at det er mulig å få sett noen av filmene!

Sterkt mor-datter-forhold

I "As I open my eyes" møter vi 18-åringen Farah, som står på terskelen til å bli en voksen kvinne. Vi befinner oss i Tunis og året er 2010, det vil si året før den arabiske våren brøt ut. Den politiske situasjonen i landet er anstrengt, og vi aner at noe er i gjære. 

Farah bor sammen med foreldrene sine. Faren jobber riktignok i en annen by siden han nekter å samarbeide med den politiske ledelsen i landet, og er sjelden hjemme. Dermed er mor og datter for det meste alene, og det er morens lodd å passe på at Farah skikker seg vel. 

Farah og kjæresten Borhéne

Farah er en jente full av livslyst og drømmer. Dessuten er hun lidenskapelig av natur. Hun drømmer om å bli sanger, og er medlem av et band hvor hun er vokalist. Hun har en kjæreste, også han er et band-medlem. Fordi hun skjønner at moren aldri ville ha godtatt dette, holder hun forholdet hemmelig. 

Etter hvert som både band- og kjæresteforpliktelsene øker, tilbringer Farah flere og flere kvelder utenom hjemmet. Moren er svært bekymret for henne - kanskje mest av alt fordi hun kjenner seg selv igjen i datteren. Som ung var også hun temmelig vill og gæren, og dermed vet hun alt om hvor lite som skal til for å havne på ville veier ... Da en gammel flamme dukker opp for å advare moren om at Farah lever et utsvevende liv, fortviler hun.

Farah er vokalist i et band

Uansett hva moren gjør for å hindre Farah i å gå ut om kveldene, nytter det ikke. Hun gir etter hvert opp, men straffer datteren med fullstendig taushet. I mellomtiden utforsker Farah grensene både med kjæresten og med bandet, hvis musikk er preget av politikk og protester mot regimet. 

På scenen føler Farah seg fullkommen

Så begynner politiet å interessere seg for innholdet i sangtekstene, og bandet blir overvåket.  En dag forsvinner Farah ...

"As I open my eyes" er en film med mange lag. På den ene siden viser filmen hvordan det var å leve i diktaturet Tunis før den arabiske våren. Frykten som preget menneskene er påtakelig. Det er heller ingen spøk å bli arrestert av politiet - særlig ikke dersom man er kvinne. Noen av scenene hvor Farah forhøres av politiet, etterlater liten tvil om hva som egentlig foregår ... 

Farah og Borhéne krangler. Hvor sterk er kjærligheten når det kommer til stykket?

Filmen handler også om en ung kvinnes løsrivelse i en kultur, hvor det skal lite til for at det kan gå riktig galt. Farah ønsker å satse på musikken, mens moren ønsker at hun skal bli lege. Moren skjønner også at Farahs første kjærlighet aldri kommer til å vare, men når skjønner også Farah dette? Midt oppi dette står faren, som forsøker å finne noen salomoniske løsninger som både mor og datter kan leve med når det raser som verst mellom dem. Samtidig blir vi vitne til et vanvittig sterkt mor-datter-forhold, som kommer godt med til syvende og sist ...

En fortvilet mor

Det er uten tvil Baya Medhaffer i rollen som Farah som bærer hele filmen. Hun spiller på absolutt hele følelsesregisteret gjennom den 102 minutter lange filmen, hvor ytterpunktene er fra eksplosiv sjarme til den dypeste fortvilelse, fra ungpikeuskyld til forførende femme fatal.

Da rulleteksten kom i sal 1 på Victoria kino i kveld, satt hele kinosalen nærmest lamslått tilbake, og det tok tid før folk forlot salen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på oss alle!

Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøskildringene er svært autentiske, musikken er fantastisk og plottet er universelt. Som arrangørene fortalte under åpningen, har de i år vært opptatt av å finne filmer som forteller om folks hverdagsliv. "As I open my eyes" er absolutt en slik film, men i tillegg har den en hel del mer. Som at den viser opptakten til den arabiske våren i Tunis!

Jeg anbefaler filmen varmt!

Sangene som fremføres er kraftfulle og nydelige, og jeg ble svært glad da jeg oppdaget soundtracket  på Spotify. Dermed er det mulig å høre på musikken etterpå også!

Innspilt: 2015

Originaltittel: À peine j'ouvre les yeux

Nasjonalitet: Tunis, Frankrike, Belgia

Språk: fransk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Baya Medhaffar (Farah), Ghalia Benali (Hayet), MOntassar Ayari (Borhéne)

Spilletid: 102 min.

Morten A. Strøksnes: "Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider"

Historien om en fisketur helt utenom det vanlige

Morten A. Strøksnes (f. 1965) er norsk idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Han er født i Kirkenes. "Havboka" er hans niende bok, og for denne fikk han Brageprisen i klassen for sakprosa i 2015. I tillegg har han mottatt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Boka er sjangeroverskridende, idet den fremstår som en blanding mellom reportasje og essays "og inneholder drøfting av mytologiens og kultur- og vitenskapshistoriens skiftende fremstilling av havet". (Kilde: Wikipedia)

"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum. 

- Har du sett værmeldinga for neste uke? spurte han.

Vi hadde ventet i lange tider på en spesiell type vær. Ikke sol eller varme, ikke engang fravær av regn. Det vi trengte var minst mulig vind i havområdene mellom Bodø og Lofoten, nærmere bestemt Vestfjorden. Trenger man vindstille på Vestfjorden, bør man ikke ha det travelt. I flere uker hadde jeg sjekket værmeldingene. Det var meldt kuling eller frisk bris, aldri bare bris, flau vind eller stille. Til slutt glemte jeg nesten å følge med, og falt inn i Oslos sløve ferierytme av varme dager og myke netter." (side 9)

Været er nå så gunstig som det kan bli. Dermed bestemmer de to kameratene seg for å kjøpe billett til Bodø dagen etter, og sette kursen nordover. (Hugo Aasjord (f. 1955 i Lofoten) er for øvrig kunstner, og hans malerier har ofte et maritimt preg, kan jeg lese på Wikipedia.) Drømmen er å fange en håkjerring, i boktittelen betegnet som en "kjempehai". Håkjerringa kan bli opp til drøye 6 meter lang og et tonn tung, og levealderen er anslått til ca. 200 år (med dette er forskerne ikke helt sikre på). Gummibåten det henvises til, er en rib.

Underveis i boka er Strøksnes innom det meste av litteratur som finnes rundt havets mystikk. "Det var havet som forløste Arthur Rimbauds poesi." (side 11) Vi får høre om aasjordingenes historie, Moby Dick, Hemingways "Den gamle mannen og havet", Jobs bok, Jonas Lie m.m. Alt mens mystikken rundt håkjerringa beskrives i detalj. Henvisningene er så mange og omfattende at bare dette i seg selv gir meg lyst til å lese boka flere ganger. Det handler om en dyp fascinasjon for havet og alt som havet har betydd for menneskene gjennom århundrer. 

"En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene." (side 21)

Praten mellom de to kameratene på fisketur går til å begynne med i "håkjerringnytt" som de har lest seg opp på siden sist de møttes. Vi blir vitne til deres småkrangling og uenigheter, til hvordan de praktisk skal løse utfordringen den dagen de faktisk får en håkjerring på kroken ... For i det hele tatt å ha en sjanse til å få opp en så stor hai, må de sørge for at den får nok oksygen, mens de styrer den mot land. Dersom den dør før de får den på land, vil de nemlig bli nødt til å kutte snøret. Ellers risikerer de at den synker til bunns og drar dem med seg. Underveis støter de på alt annet enn håkjerringer. Hval for eksempel. Og spekkhoggere. Alt mens de beveger seg rundt i Vestfjorden, og tar inn naturens skjønnhet. Svolvær, Lofotveggen, Skrova, Risholmen ...

Den som trodde at håkjerringkjøtt er spiselig, blir grundig advart i "Havboka". Kjøttet er nemlig giftig og lukter urin, og kun dersom hovedpulsåren kuttes umiddelbart slik at blodet renner ut, kan kjøttet spises. Uansett - det er levras innhold av ekstremt rik tranolje som er grunnen til at haien i det hele tatt har blitt fanget. Vi får også høre hvorfor nordlendingene tradisjonelt har hatt forakt for makrellen. 

Skildringene av livet langs kysten er både fascinerende og nydelige, preget som de er av roen som kjennetegner denne landsdelen når været ikke tar absolutt alt fokus. Beskrivelsen av naturen tar bokstavelig talt pusten fra leseren underveis. Selv har jeg en hel del naturopplevelser fra Nord-Norge, som jeg relaterte mye av det jeg leste underveis til. Som havørnen ... Som været, som kan skifte så brått at det kan bli helt fatalt dersom man er riktig uheldig ... Som gleden ved å fange fisk ... Som fjellene som stuper rett ned i havet ... Som annen stor "fisk" som niser og spekkhoggere som plutselig kan dukke opp ... Som måkenes grådighet, der de opptrer som naturens renovasjonsvesen ... 

"Innaskjærs stanser vi mellom Lauvøya og Angerøya. Der fisker vi en liten torsk og setter oss og venter på at ørna, som har reir øverst i berget, skal komme og slå klørne i den. Vi kan se ørna, men den stuper ikke etter åtet vårt slik den har gjort mange ganger før. En måke kommer flyvende. Fuglekroppen ser mindre ut enn torsken, men måken presser fisken ned gjennom halsen. Etterpå greier den ikke å lette. Måken har tatt munnen for full." (side 91)

Morten og Hugo møtes etter hvert gjennom alle årstider; i oktober da havet er svart som blekk, i mars da været er uvanlig kaldt og til sist i midten av mai. Det store spørsmålet er: Får de en håkjerring på kroken til slutt?

Morten A. Strøksnes skriver så lett og ledig, der han skifter fra det ene til det andre som den mest naturlige ting. Så er vi dypt inne i her-og-nå-beskrivelser av kameratenes opplevelser. I neste øyeblikk får vi høre om familierøtter og familiehistorier, før det hele flettes sammen med anekdoter om havet, dikt, litteraturhenvisninger, vitenskap og fakta. Dette er en bok som går rett hjem hos store deler av befolkningen, hva enten man har opplevd Nord-Norge eller ikke. Og for dem som fremdeles ikke har opplevd Nord-Norge, er jeg overbevist om at boka vil skape et behov for å utforske denne landsdelen nærmere. Det er en kjærlighet til havet, fisken og folket som har bebodd denne landsdelen i uminnelige tider, nært knyttet til sine båter som var helt nødvendig for dem som levde av fiske. Gjennom boka skapes en forståelse for hvor mye som det enda er igjen å oppdage om havet, selve arnestedet for alt liv i sin tid. Å lese "Havboka" har vært en fascinerende reise! Denne boka skal jeg lese flere ganger! Boka kommer for all fremtid til å være en kjær skatt i min boksamling!

Har du fremdeles ikke lest "Havboka"? Da er det på høy tid å få gjort noe med dette!

Helt til slutt: Reidar F. Sørensen er en fantastisk oppleser! Ingen annen enn han kunne ha lest denne boka med større innlevelse! Lydbokutgaven kledde hans stemme!

Bloggerne Solgunn, Artemisia, Kleppanrova, Tine, Ellikken og Moshonista har også skrevet om boka.  

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Reidar Falck Sørensen
Spilletid: 9 t 42 min.
Antall sider: 316
ISBN: 978 82 495 1569 1 (papirutgaven)
ISBN: 978 82 421 6338 7 (lydfilen)
Jeg har mottatt lytte-/leseeks. fra forlaget

Morten A. Strøksnes (Baard Henriksen)

Haruki Murakami: "Menn uten kvinner"

Murakami innfrir og vel så det!

Det går aldri noe særlig mer enn et drøyt år mellom hver gang jeg har en Haruki Murakami-bok mellom hendene. Den siste var "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" (linken peker til min omtale av boka, og her har jeg også skrevet litt om mitt forhold til forfatteren, med linker til tidligere bokomtaler her på bloggen). Man blir nemlig fort avhengig dersom man er typen som åpner seg for det murakamiske univers! Likevel innrømmer jeg uten videre at det ikke først og fremst er novellene til Murakami som så langt har fascinert meg aller mest. Inntil jeg altså kom over "Menn uten kvinner", den siste novellesamlingen til Murakami med flunkende nytt stoff ... FOR noen noveller, sier jeg bare! 

Haruki Murakami (f. 1949) har skrevet et lass med bøker i årenes løp, og 18 av disse er oversatt til norsk. Tre av disse er "1Q84". 

"Menn uten kvinner" inneholder syv noveller. Selv om tittelen skulle indikere at kvinner er fraværende i disse novellene, er dette langt fra tilfelle. Samtlige hovedpersoner er imidlertid menn som på et eller annet vis har kommet bort fra kvinner - enten gjennom bevisste valg eller på grunn av forhold de selv ikke har vært helt herre over. Her, som i det meste av Murakamis forfatterskap, møter vi ensomme menn, fremmedgjorte menn, kjærlighetslengtende menn ... Og selv de som bevisst har valgt bort et for tett forhold til kvinner, som legen Tokai i novellen "Det selvstendige organ", har kvinner like fullt en sentral plass i deres liv. Tokai faller til slutt for eget grep og blir dødelig forelsket - bokstavelig talt! Denne gangen er rollene snudd, for han har møtt sin like ... Nå er det han som blir vraket. Gjør det noen forskjell om et brudd er "sympatisk" eller "brutalt"? Blir kjærligheten noe mindre "dødelig" av den grunn?

"... For det var slik det var å elske noen. Du mister kontrollen over egne følelser, det er som om du slynges rundt av en absurd kraft. Med andre ord var det overhodet ikke noe unormalt det han opplevde. Han var bare dypt forelsket i en kvinne, og redd for å miste henne. Han ønsket å være sammen med henne resten av livet. Hvis han ikke kunne være sammen med henne, ville verden gå under for ham. Det var en helt vanlig og normal følelse. Den var verken merkverdig eller anormal, bare noe som hørte livet til. Tokai la armene i kors og tenkte over det jeg hadde sagt. Det virket ikke som han klarte å svelge dette helt. Kanskje det var vanskelig for ham å ta inn over seg at det "bare var noe som hørte livet til". Eller så var kanskje det han følte, litt annerledes enn en vanlig forelskelse." (side 118)

Kafuku i "Drive My Car" har mistet sin kone i kreftsykdom, og sliter med å forsone seg med at hun var utro mot ham. Han leier inn en kvinnelig sjåfør etter at han har mistet lappen, og novellen handler om samtalene han har med henne til og fra teateret, der han er en kjent skuespiller. Han betror henne om konas siste elsker, Takatsuki, som han gikk inn for å bli kjent med, uten å røpe at han kjente til deres forhold. Takatsuki har et alkoholproblem, og er ellers nokså middelmådig på alle vis. Hvorfor hans kone valgte ham, klarer Kafuku ikke å skjønne. 

"Etter Kafukus mening kunne mennesker som drikker, deles inn i to grupper. Den ene trengte alkoholen for å tørre mer, legge noe til seg selv, mens den andre gruppen drakk for å slipe vekk noe av seg selv. Det var ingen tvil om at Takatsuki hørte til den siste gruppen.

Kafuku visste ikke hva det var Tatsuki bar på som han ville bli kvitt." (side 37)

I novellen "Kino" møter vi Kino, som fordi han kommer hjem en dag for tidlig, overrasker sin kone i ektesengen med sin elsker. Han snur og vender aldri tilbake. I stedet leier han et lokale av sin tante og åpner en bar. Dette kunne ha vært starten på noe nytt og lovende, og lenge ser det også slik ut, inntil han blir innhentet av ... ja, hva da? Seg selv? Også her en mann som nekter seg den glede og sorg som ligger i å tillate seg å føle ... og elske ...

I tittelnovellen "Menn uten kvinner" møter vi en jeg-person som en natt blir vekket av en telefon.

"Når telefonen ringer om natta, høres det alltid så brutalt ut. Det er som om noen forsøker å smadre verden med et grusomt metallredskap. Som representant for menneskeheten er det min plikt å få stanset det, derfor står jeg opp av senga, går ut i stua og løfter av røret. I den andre enden forteller en dyp mannsstemme meg at en kvinne har forlatt denne verden for godt. Stemmen tilhører hennes mann. Slik presenterer han seg i alle fall. "Min kone tok livet av seg onsdag i forrige uke. Jeg tenkte du i det minste burde få vite det." 

I det minste?" (side 249)

Hva har egentlig skjedd? Vår jeg-person var ikke elskeren hennes, slik man kanskje skulle tro. De kjente hverandre for mange år siden. Og hun er ikke den første av hans eks-kjærester som har tatt livet av seg ... Hun er faktisk den tredje ... 

"Det er fort gjort å ende opp som en av mennene uten kvinner. Det er bare å elske en kvinne dypt, og så vente på den dagen hun forsvinner. ... Det skjer før du vet ordet av det. Og har du først blitt en av disse mennene, vil ensomheten trekke dypt inn i deg, som sølt rødvin på et lyst gulvteppe. Den vil lage en flekk som sitter så godt at selv ikke all verdens renholdsekspertise kan fjerne den helt." (side 261-262)  

Hva er det som gjør at Murakamis noveller oppleves så fascinerende i "Menn uten kvinner"? For det første skriver Murakami vanvittig godt! Og han er treffsikker og presis når han beskriver ulike menneskers personligheter og beveggrunner. Det blir aldri platt, klisjéfylt eller stereotypt. 

Noe av det jeg opplevde som en sterk kvalitet ved akkurat denne novellesamlingen, er at novellene tematisk hører sammen, samtidig som hver novelle tilfører noe helt nytt. Hver av novellene kunne uten problem ha blitt en roman, fordi de er komplekse i sitt innhold. Her er den murakam-magiske realismen stort sett fraværende, selv om den sniker seg inn spesielt i novellene "Kino" og "Da Samsa ble forelsket". Den fremmedgjorte, ensomme og kjærlighetslengtende mannen går igjen som en rød tråd. Og selv han som tror seg fri fra den slags trivialiteter, blir fanget i dette, og det han opplever blir for ham så sjokkartet at han tar sin død av det. Novellene har gode og tankevekkende avslutninger, alle med den effekt at man som leser blir sittende og gruble til slutt. Som leser merker jeg at det er en forfatter med livserfaring som står bak tekstene, og akkurat det kan jeg like. Jeg tror nemlig at man må ha opplevd litt selv for å kunne skrive slik Murakami gjør. Som den sammenligningen han et sted gjør med et tres årringer. Dersom alle somre og vintre er milde, blir det ingen årringer. Årringene kommer når man får brynt seg ... 

Samtlige av novellene inneholder henvisninger til jazz, og med Spotify og all verdens musikk tilgjengelig bare tastetrykk unna, ble det til at jeg hørte på musikken som ble nevnt underveis. Det satte meg i den rette murakamiske stemningen, rett og slett fordi musikken fremkaller en melankolsk ensomhetsfølelse, fortrinnsvis av det gode slaget bare for å ha presisert dét! 

Ellers merket jeg meg at det ikke er Ika Kaminka som har oversatt denne boka, men Yngve Johan Larsen. Det synes jeg han har gjort med stil. Som en anmelder i NRK har nevnt, reagerte imidlertid også jeg på at Kitaru fra novellen "Yesterday", som snakker Kansai-dialekt, blir tillagt Odda-dialekt i oversettelsen. Det er likevel atskillig mer sofistikert enn hangen til å tillegge personer med dialekt østkant-oslosk i de norske oversettelsene. Ingenting irriterer meg mer i oversatte bøker enn akkurat det. Jeg trenger imidlertid ikke Odda-dialekt på en japansk bok-person for å skjønne at det snakkes dialekt.

Denne novellesamlingen anbefaler jeg varmt! 

Utgitt i Japan: 2013/2014
Originaltittel: Onna no inai otokotachi
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 267
ISBN:978-82-530-3838-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)